Folkeeventyr. Folkeeventyr har alltid vært en viktig inspirasjonskilde for litteratur, musikk, teater og film. Her fra Det Norske Teatrets oppsetning 2004 av Trollprinsen (2003) av Sverre Waage.

Det Norske Teatret/L-P Lorentz. begrenset

Eventyr, eventyr som i motsetning til kunsteventyr har levd i muntlig tradisjon uten navngitt forfatter. Folkeeventyr er fri dikting, og gir seg ikke ut for å være sanne. Bare sjelden er de knyttet til en viss tid eller et visst sted; personer og steder blir skjematisert og gjort anonyme (f.eks. «Det var en gang en konge som levde i et land langt, langt borte.»). Folkeeventyr har sin egen logikk, og gjør livet konsekvent og rettferdig. Det gode skal få sin lønn, og det onde skal straffes. Tilværelsen blir en enhet der levende og dødt går sammen. De er sammensatt av enkeltmotiv, som man finner i visse kombinasjoner, mer og mindre konstante, som vi kaller type. Ennå vet man alt for lite om utbredelsen av hver enkelt type. Man kan finne dem spredt over et stort område, og det er på det rene at spredningen har gått både ad muntlig og litterær vei. Innen det enkelte kulturområdet blir eventyrtypene utformet, og stadig omformet, i samsvar med de krav miljøet stiller.

Vi vet ikke hvor eller når de ulike folkeeventyr ble diktet, men mange av dem er svært gamle. De finnes f.eks. i babylonske og egyptiske skrifter fra omkring 4000 år tilbake, og hos Homer og Herodot. Fra India kommer den eldste eventyrsamling, Pantsjatantra eller Femboken, som ble skrevet mellom 100-tallet og 500-tallet e.Kr. Nevnes må også den arabiske Tusen og én natt fra ca. 800, og Somadevas kjempesamling fra 1100-tallet, Katha-Sarit-Sagara (Eventyrstrøm-havet), med ca. 600 folkeeventyr.

I europeisk middelalderlitteratur finnes mange folkeeventyr, f.eks. i Gregor den stores Dialogi (594) og i Gesta romanorum, samlinger av eksempelprekener og helgenlegender. Storparten av folkeeventyrene fra europeisk middelalder er bearbeidelser og oversettelser av arabiske og jødiske litterære tradisjoner, f.eks. Petrus Alfonsis Disciplina clericalis fra ca. 1100 og Johannes de Capuas Directorium Humanæ Vitæ fra slutten av 1200-tallet. Den siste grunner seg på en hebraisk tekst fra 1100-tallet, som igjen er en oversettelse av en arabisk versjon av Pantsjatantra. Europeiske folkeeventyr finnes spredt i norrøne sagaer og i europeiske middelalderforfatteres verker.

Egentlige folkeeventyr-utgivelser finner vi ikke før italieneren Straparolas Tredici piacevoli notti fra 1550; dernest følger Pentamerone av Giambattista Basile 1637. Franske samlinger av folkeeventyr ble utgitt av C. Perrault i 1697 og av Madame d'Aulnoy året etter. De tyske samlingene ble utgitt av J. Musäus fra 1782. Felles for alle disse var at de ikke så på folkeeventyrene som selvstendig kunst, men som råstoff for kunstdikting. Derfor ble eventyrene omarbeidet og pyntet på etter tidens smak.

Først med brødrene Grimms Kinder- und Hausmärchen (1812) begynte en mer vitenskapelig utgivelse av folkeeventyrene. Også de var omarbeidet etter tidens smak, men brødrene Grimm forsøkte å bevare en folkelig fortellermåte og hadde respekt for det faktiske og historiske. Grimms utgave ble forbilde for mange andre, og innsamling og utgivelse av folkeeventyr skjøt fart.

I Norge utgav Peter Chr. Asbjørnsen og Jørgen Moe Norske folkeeventyr (1841–44), samlinger som er blitt klassiske hos oss og også har satt spor etter seg utenlands, bl.a. i Sverige. Av andre kan nevnes K. Janson: Eventyr uppskrivne i Sandeherad (1878), Qvigstad og Sandberg: Lappiske eventyr og sagn (1887), S. Bugge og R. Berge: Norske eventyr og sagn (2 bd., 1909–13), O. T. Olsen: Norske folkeeventyr og sagn (1912), K. Loupedalen: Eventyr og segnir fraa Telemark (1923), T. Hannaas: Sogur fraa Sætesdal (1927), Qvigstad: Lappiske eventyr og sagn (4 bd., 1927–29). Serien Norsk Eventyrbibliotek (12 bd., 1967–81), redigert av B. Alver, O. Bø og R. Kvideland, er ordnet geografisk og gir en oversikt over hele det norske eventyrmaterialet.

I Danmark gav Grundtvig ut Danske folkeeventyr (1876–78). De beste svenske samlingene er Stephens og Hyltén-Cavallius: Svenska folksagor och äfventyr (1844–49), W. Liungman: Sveriges samtliga folksagor (3 bd., 1949–55) og Gustav Adolf-Akademiens serie Svenska sagor og sägner.

Den egentlige eventyrforskning begynte med brødrene Grimm. De så at folkeeventyr var felles for mange ulike folk, og tolket likheten som rester av myter og gudesagn som en gang i førhistorisk tid hadde vært felles for alle indoeuropeiske folk. Stor betydning hadde i sin tid tyskeren Theodor Benfeys hypotese om at alle folkeeventyr opprinnelig var indiske. Dermed kom spørsmålet om eventyrvandring opp.

Kunnskapen om at folkeeventyr også fantes utenfor indoeuropeisk område, førte britene E. B. Tylor og Andrew Lang til å søke likheten folkeeventyrene imellom i en «primitiv» fantasi, felles for det «primitive» mennesket hvor det så bodde. Den gang denne «primitive» fantasi var vanlig hos alle folkegrupper, diktet hvert folk sine egne folkeeventyr.

Alle disse teorier er foreldet, og man vil neppe noen gang komme frem til sikkert svar på «hvor» folkeeventyrene stammer fra. For de enkelte typer har forskere ved hjelp av detaljerte undersøkelser prøvd å bestemme utvikling og vandring. Man har her gjort bruk av den såkalte historisk-geografiske eller «finske» metode, men resultatene er noe usikre. Til stor hjelp i studiet av folkeeventyr er Antti Aarnes typesystem for folkeeventyr, utvidet av Stith Thompson, samt sistnevntes Motif-Index of Folk-Literature (5 bd., ny utg. 1955–58). Etter disse katalogene har mange land utarbeidet oversikter over folkeeventyr.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.