eventyr

Askeladden som kappåt med trollet, tegning av Theodor Kittelsen.

Ane Mikkelsen, plassmannskone på Saghaug, f. 1816. En av de mange eventyrfortellere som ettertiden har glemt.
Norsk Folkeminnesamling, NFS Asbjørnsens fotosamling, nr 11. .

Artikkelstart

Ordet eventyr kommer av det latinske adventura, en underfull hendelse. Eventyr er korte oppdiktede fortellinger som foregår i et magisk univers. Eventyrfortellingen kan riktignok ta utgangspunkt i det realistiske, men vil i løpet av fortellingen gå over i det eventyrlige og dermed sprenge virkelighetens rammer. For eksempel «Det var en gang en kone som hadde syv sultne unger» går fra en mulig beskrivelse av det virkelige liv over i en magisk verden der selv pannekaker handler, tenker og snakker.

Faktaboks

Etymologi
latin adventura; en underfull hendelse

Folkeeventyret er ingen og alles. Det er muntlig tradisjon. Folkeeventyret er delt over store avstander og lange tidsspenn i mange ulike varianter. Når Asbjørnsen og Moe begynte å samle eventyr i Norge i første halvdel av 1800-tallet ble den muntlige tradisjon omformet, tilrettelagt og ikke minst skriftliggjort fra de første utgavene av Norske Folkeeventyr 1841-1844. Folkeeventyret betegnes likevel som en muntlig tradisjon, da det i motsetning til kunsteventyret ikke har en kjent opphavsperson. Forfatternavnet H.C. Andersen er kanskje det mest kjente eksempelet på kunsteventyr.

Østenfor sol, vestenfor måne; tid og sted

Eventyr er som oftest verken sted- eller tidfestet. Likevel er det mulig å finne igjen spor av enkelte historiske hendelser. Og til tross for at de ikke er stedfestet kan man likevel kjenne igjen både naturbeskrivelser og sosiale forhold fra fortellermiljøet. Et eksempel på et stedfestet eventyr er Trollet på Hedalskogen (AT 303).

Eventyr en internasjonal genre med en stor geografisk spredning."Skjønnheten og udyret" (AT 425) er kanskje det eventyret med videst geografisk spredning og finnes dokumentert så å si over hele verden. De to mest kjente norske variantene av eventyret er "Kvitebjørn Kong Valemon" og "Østenfor sol og vestenfor måne". Disse to varianter av eventyret er forskjellige i detaljer og konkrete hendelser, men de er likevel nokså like i overordnet struktur og motiver. Slik sett kan de karakteriseres som to varianter av samme type. For å få oversikt over den mangfoldige eventyrtradisjonen er det utarbeidet en rekke typekataloger. Den mest kjente internasjonale katalogen ble laget av den finske folkloristen Antti Arne og den amerikanske folkloristen Stith Thompson og kalles AT-katalogen, etter de to folkloristenes etternavn – der eventyrene er inndelt etter nettopp etter type og motiv. Den har dannet mønster for en rekke andre, blant annet den norske katalogen, Ørnulf Hodnes The types of the Norwegian folktale

Det var en gang; formler, stil og struktur

Et karakteristisk trekk ved eventyr er bruk av formler og stilfigurer der visse episke lover. For eksempel innledes og avsluttes eventyr ofte med standardiserte formler, slik som "Det var en gang..." og "Så levde de lykkelig alle sine dage». Et annet kjennetegn ved eventyrformen er gjentakelser. Hendelser blir gjerne gjentatt tre ganger. Mange kjente norske eventyr handler om tre brødre som går gjennom de samme prøvene, men bare den siste (yngste) lykkes.

På bakgrunn av slike stiltrekk utledet den danske folkloristen Axel Olrik Olrik noen episke lover som eventyr og ballader er bygget opp etter. Fortellingenes tendens til å gjenta handlingssekvenser tre ganger kalte Olrik den episke tretallsloven, mens det at bare den siste broren lykkes, er et eksempel på det han har kalt bakvektsloven. En tredje av Oriks lover er den sceniske totallsloven, dvs. at det aldri er mer enn to av karakterene som opptrer samtidig. I artikkelen "Episke Love i Folkedigtningen" utledet Olrik i alt 18 slike episke lover som han mente var allmenngyldige for eventyr og annen episk folkediktning.

Også karakterene i eventyret er gjerne standardiserte typer, ofte med beskrivende personnavn som Askeladden. Persongalleriet for øvrig består av mennesker, vetter, trollfolk og omskapte.

Hovedpersonen blir satt på prøvelser, må løse oppgaver. Som helt(inne) fører hen en kamp mot motstandere, ofte ved hjelp av magiske medhjelpere. Folkeeventyret har sin egen logikk og gjør livet konsekvent og rettferdig der de gode får sin lønn og de onde straffes.

Med den russiske folkloristen Vladimir Yakovlevich Propp kan man si at strukturen i slike fortellinger er konstant. Han mente alle undereventyr var bygget opp rundt de samme typer handlende aktører (syv karakterfunksjoner, som for eksempel skurken, helten og hjelperen) og handlingssekvenser (31 sekvensfunksjoner, som for eksempel (1) Et familiemedlem drar hjemmefra, Helten blir stilt overfor en vanskelig oppgave (25), Skurken blir straffet (30).

Sekvensfunksjonene kommer alltid i samme rekkefølge, men alle 31 er ikke nødvendigvis med i alle eventyr. Navnene på eventyrkarakterene i en fortelling vil endres, men aldri deres funksjoner. I følge Propp er det altså dette som driver handlingen fremover.

Kategorier eventyr

Eventyr er en sammensatt genre delt inn i mange ulike kategorier. Undereventyrene er den mest kjente og utforskede eventyrgruppen. Både forskningen på fortellerstrukturer og fortellerstil er knyttet opp til undereventyrene. Undereventyr er lange flerepisodiske eventyr der handlingen foregår i en magisk verden. Til denne gruppen hører for eksempel kjente eventyr som «Skjønnheten og udyret" (AT 425) og «Snehvit» (AT 709). Dyreeventyr, er korte fortellinger der dyr handler og snakker som mennesker. De er gjerne humoristiske og parodierer menneskelig adferd. Et av de mest kjente dyreeventyrene handler om hvorfor bjørnen har kort hale (AT 2) og er et av mange dyreeventyr der reven og bjørnen spiller hovedrollene som henholdsvis den svake og slu versus den sterke og dumme. En slik motsetning står også sterkt i kategorien Gutten og det dumme trollet. Mer om de ulike kategoriene eventyr kan du lese her.

Innsamling og vitenskapeliggjøring av folkeeventyret

Av de eldste eventyrsamlinger vi kjenner til, er den indiske Pantchatantra eller Femboken, skrevet mellom 100-tallet og 500-tallet, den arabiske samlingen Tusen og én natt fra cirka 800, og Somadevas kjempesamling fra 1100-tallet, Katha-Sarit-Sagara (Eventyrstrøm-havet).

Egentlige folkeeventyr-publikasjoner finner vi ikke før italieneren Straparolas Tredici piacevoli notti fra 1550. Dernest følger Pentamerone av Giambattista Basile i 1637. Franske samlinger av folkeeventyr ble utgitt av Charles Perrault i 1697 og av Madame d'Aulnoy året etter. De tyske samlingene ble utgitt av Johann Musäus fra 1782. Felles for alle disse var at de ikke så på folkeeventyrene som selvstendig kunst, men som råstoff for kunstdikting. Derfor ble eventyrene omarbeidet og pyntet på etter tidens smak.

Først med brødrene Jacob og Wilhelm Grimms Kinder- und Hausmärchen i 1812. begynte en mer vitenskapelig utgivelse av eventyr. Også de var omarbeidet etter tidens smak, men med et uttalt ideal om å være tro mot en folkelig fortellermåte. Ringvirkningene av Grimm var store også i norsk sammenheng for vitenskapeliggjøringen av folkeminnearbeider. I Norge regnes eventyrforskningen innledet med Jørgen Moes vitenskapelige fortale til 1852-utgaven av Norske folkeeventyr.

Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moes eventyrutgivelser har i Norge også fått status som nasjonal litteratur. Forfatteren Sigurd Hoel understreket i essayet Eventyrene våre genrens betydning som litterært verk: "La oss tenke oss at én kom og spurte oss. Hvilket norsk litterært verk fra de siste hundre år har alt i alt størst betydning for hele det norske folk? Svaret gir seg ikke av seg selv, det er heldigvis nokså mange å velge mellom. […] Allikevel tror jeg at alle disse verkene må finne seg i å komme i annen rekke, sammenlignet med Asbjørnsens og Moes eventyrsamlinger. […] Dette er det norske litterære verk fra de siste hundre år som har hatt den mangfoldigste og den største samlede betydning – for norsk diktning og forskning, for norsk nasjonal følelse og selverkjennelse, ja, til og med for norsk praktisk dagligliv".

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer (2)

skrev Christian Stranger-Johannessen

"Typene kan gjenfinnes

Ennå vet man alt for lite om utbredelsen av hver enkelt type. "

Mangler det noen ord etter "gjenfinnes"?

Det skal stå "altfor", ikke "alt for".

svarte Stig Arild Pettersen

Hei, Christian! Takk for rettelsene. Denne artikkelen er under totalrevisjon, og ny artikkel er på vei. Mvh, redaktør Stig Arild.

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg