Norges historie

Helleristninger i Østfold

Hans A. Rosbach/Norgeshistorie. CC BY SA 3.0

Norges historie dekker perioden fra de første menneskene kom til landet og fram til vår tid.

De tidligste sporene etter menneskelig bosetning i Norge er fra steinalderen, som begynte rundt 9000–10 000 før vår tidsregning.

Spor av mennesker fra eldre steinalder avdekket ved en badeplass foran en fritidsbolig på Hummervikholmen i Søgne like sørvest for Kristiansand. Her ble en hel hodeskalle og beinmateriale fra to, kanskje tre mennesker funnet nede i sjøbunnen på grunt vann. Registreringer på funnstedet viste at det er grunn til å anta at det dreier seg om begravelser på det som en gang var en strandslette som senere ble oversvømt. Dateringer av beinmaterialet tilsier at begravelsene skjedde for ca 8600 år siden. Se også Steinalderen under vann.

Menneskebein fra Hummervikholmen av Beate Kjørslevik/NMM/Norsk Maritimt Museum. Gjengitt med tillatelse

  • Tidsrom: ca. 10 000–1800 fvt.

Steinalderen regnes fra de første menneskene kom til Norge. I eldre steinalder (10 000–4000 fvt.) levde folk som jegere og sankere. I yngre steinalder (4000–1800 fvt.) ble de mer fastboende og begynte med jordbruk.

Rundt 9000 fvt. var mesteparten av Norge fremdeles dekket av is. Tidligere hadde det vært 30-40 istider, men fra 13 000 fvt. smeltet fastlandsisen raskt. En kuldeperiode mellom 9000 og 8000 fvt. gjorde at isen vokste for siste gang, og skapte det store raet – en morenerygg som går gjennom Østfold og deretter følger norskekysten.

De første menneskene kom til landet rundt 9000-10 000 fvt., og de slo seg ned ved kysten. De tidligste sporene er fra Rennesøy nær Stavanger og Pauler ved Larvik. (Rennesøy ligger 15 moh, Pauler 127 moh. Det forteller hvor ujevn landhevingen var etter at den store fastlandsisen smeltet.)

Klimaet i eldre steinalder ble gradvis varmere, blant annet fordi Den engelsk kanal åpnet seg og gjorde at Golfstrømmen fikk større virkning langs kysten enn tidligere. Folketallet vokste, men de fleste bodde langs kysten, og de trengte store områder å jakte og drive fangst på.

Menneskene i eldre steinalder flyttet etter ressursene. Om vinteren bodde de trolig i større grupper langs kysten, der de drev fangst og fiske. I sommerhalvåret delte de seg opp i mindre grupper, der noen oppholdt seg langs kysten mens andre dro innover i landet på jakt etter vilt.

Folk bodde stort sett på åpne boplasser, men disse har etterlatt seg få spor. Noen bodde i huler og hellere, og disse bostedene er våre hovedkilder til jeger- og sankerkulturen. Framfor alt er det søppelet de har etterlatt som vi finner spor etter. Steinalderens mennesker bodde omgitt av det vi ville kalt søppelberg.

Rundt 4000 fvt innledes yngre steinalder. På denne tiden finner vi de første sporene etter jordbruk rundt Oslofjorden, i form av gravplasser og rester etter husdyr, korn og redskaper. Det tok likevel rundt 1500 år før jordbruket slo gjennom. I en lang periode var jordbruk mer et supplement til jeger- og sankerøkonomien enn en erstatning for den.

Rundt 2400 fvt. ser det ut til at jordbruket fikk sitt endelige gjennombrudd fra Trøndelag og sørover. Funn av stridsøkser og keramikk peker mot innflytelse fra Danmark. Det er omstridt om jordbruket ble innført gjennom kulturpåvirkning eller innvandring sørfra.

Den eldste formen for jordbruk kalles svibruk. Den går ut på å brenne ned busker og kratt for deretter å så i det avsvidde området. Dette gav god avkastning, men jorda ble raskt utpint, slik at folk måtte flytte til nye områder. Overgangen fra omreisende til bofast tilværelse gikk derfor over lang tid.

Jordbruket skapte grunnlag for en langt større befolkning enn tidligere. Det førte imidlertid med seg mye tungt arbeid og gjorde menneskene mer sårbare for uår og sykdommer.

I nord fortsatte jeger- og sankertilværelsen i mange hundreår framover. Helleristningsfeltet Jiepmaluokta ved Alta med nesten tre tusen motiver gir et unikt innblikk i denne fangstkulturen.

Fordypningsartikler:

  • Tidsrom: 1800 – 500 fvt.

Bronsealderen har fått sitt navn fra bronse, en legering av tinn og kobber, som det finnes lite eller ingenting av i Norge. Funn av bronsegjenstander i Norge vitner derfor om kontakt med utlandet.

Bronse var et luksusprodukt, og det er ikke funnet mange gjenstander i Norge. Det tidligste funnet er et sverd fra Blindheim Sunnmøre, et senere høvdingsete. Arkeologer arbeider med en hypotese om at kobber kan ha blitt utvunnet lokalt i Norge til bruk i bronsegjenstander, men det gjenstår å se hva som blir konklusjonene av dette prosjektet.

Bronsegjenstandene viser at det er oppstått et sjikt av rike mennesker som hadde ressurser og vilje til å skaffe seg slike statusobjekter. Det er nærliggende å sette dette i sammenheng med at jordbruket skapte grobunn for større sosial lagdeling. Store gravhauger og røyser peker i samme retning. Vi finner dem på sentrale steder i gode jordbruksbygder rundt Oslofjorden, på Sørvestlandet og ved Trondheimsfjorden. Gravplassene lå i nærheten av gårder der menneskene bodde.

I bronsealderen forskjøv bosetningen seg fra kysten og inn i daler og fjordarmer der det var lett dyrkbar jord.

Vi kommer bronsealderens verden nærmest i helleristningene, som det er flest av i Østfold og Båhuslen. Avbildninger av okser og ard viser hvor viktig jordbruket var blitt. Fruktbarhet ble sikret gjennom å hugge inn falloser og solsymboler i berget. Fra denne perioden stammer også funn av våpen, smykker og andre verdifulle gjenstander senket i myr eller vann, trolig som offer til gudene.

Plasseringen av helleristningene i nærheten av gode åkrer kan tyde på at de spilte en rolle som grensemarkører. Det er likevel mye med helleristningene vi ikke vet, både når det gjelder konkrete motiver (som det vanligste – prikkene) og hvorfor folk risset dem.

I Jiepmaluokta ved Alta ble reinmotivet vanligere i bronsealderen. Kanskje var det på denne tiden det oppstod et mer markert skille mellom en nomadisk og en bofast befolkning. Spor etter mer sesongbasert flytting, og av en egen type keramikk blant omreisende grupper, kan tyde på en samisk etnisitet ble utkrystallisert i denne perioden.

Fordypningsartikler:

  • Tidsrom: 500 fvt. – 1050 evt.

Jernalderen deles inn i eldre og yngre jernalder, med et skille 550 evt. Perioden har sitt navn etter jern, som ble tatt i bruk fra rundt 500 fvt. Det er likevel ikke snakk om noen brå overgang fra bronsealderen.

Eldre jernalder deles inn i:

  • førromersk jernalder (500 fvt. – 0)
  • romersk jernalder (0 – 400 evt.)
  • folkevandringstid (400 – 550)

Yngre jernalder deles inn i:

  • merovingertid (550–800)
  • vikingtid (800–1050). Vikingtid blir behandlet i neste avsnitt.

Jern er til forskjell fra bronse et metall som kan utvinnes naturlig i Norge. Jern finnes i myrmalm, og ved å smelte malmen under høye temperaturer skilles jernet fra slagget. Jernproduksjon forutsatte nærhet til myrmalm og nødvendig kompetanse. Det meste av jernet ble utvunnet av bønder for eget bruk, men noen steder finner vi jernproduksjon i større skala.

Ved inngangen til jernalderen ble det slutt på de store gravhaugene fra bronsealderen, og klimaet ble kaldere. Dette er blitt tolket som tegn på en nedgang i folketall eller vanskeligere livsvilkår. Vel så sannsynlig er det at endrede gravskikker viser til endrede sosiale mønstre.

I jernalderen ble folk mer knyttet til gården. Flere steder i landet, som ved Hunn i Østfold, ser vi spor etter mange generasjoner med graver på samme sted. Det tyder på at folk utnyttet jorda mer intensivt, og at de følte sterk tilknytning til gården.

De eldste gårdsnavnene stammer fra eldre jernalder. Det dreier seg om store, sentralt beliggende gårder med navn etter naturformasjoner i nærheten, som Nes, Ås og Haug. Gårder som ender på -vin, -heim og -land kan også være så gamle.

Nyere utgravninger har gitt ny kunnskap om jernaldergården. På Landa ved Forsandmoen i Søndre Ryfylke er de funnet rester etter 250 hus som ble bygd og bebodd i en periode på nesten 2000 år (fra 1200 fvt til 600 evt). I løpet av denne perioden ble husene flere og større, og innmarken ble utnyttet stadig mer intensivt. Gjennom å veksle mellom å bruke jorda som åker, beite og slåtteland unngikk man å utpine den så lett.

Mer intensivt jordbruk og økt seterdrift i jernalderen tyder på at befolkningen steg, og noen steder kan det ha oppstått knapphet på ressurser.

Fra begynnelsen av vår tidsregning ser vi spor etter et aristokrati som er mer krigersk orientert enn bronsealderens ledersjikt. Et tegn på dette er sporene etter ringformede tun langs norskekysten fra Rogaland til Troms. Det er usikkert hva de ble brukt til, men de kan ha vært militære anlegg for høvdinger. Tallrike funn av store naust og bygdeborger peker i samme retning.

Mange steder i landet, særlig langs kysten, er konsentrasjonen av ulike typer funn så stor at arkeologene har tolket dem som høvdingsentre. Rike gravfunn fra Flagghaugen på Avaldsnes viser at lederne i dette området hadde tett kontakt med utlandet allerede rundt 250 evt. Et brettspill fra Romerriket og et drikkehorn med innskriften «Drikk og lev lykkelig» på gresk forteller både om vidstrakte kontakter og en luksuriøs livsstil.

I jernalderen kommer vi menneskenes forestillingsverden nærmere inn på livet gjennom gårdsnavn og runealfabetet. Runene viser oss det urnordiske språket, som kom fra urgermansk og skulle utvikle seg videre mot norrønt. Runene er også påvirket av latinsk skrift.

Fordypningsartikler:

  • Tidsrom: 800–1050

Angrepet på Lindisfarne i Nord-England i 793 regnes ofte som innledningen av vikingtiden, og Harald Hardrådes fall ved Stamford Bridge i 1066 som det siste vikingtoktet. Vikingtiden innleder det som omtales som «historisk tid» i norsk historie, forstått som den første perioden vi har skriftlige kilder til.

Betydningen av ordet «viking» er omstridt. Det kan bety «en fra Viken» (Oslofjordsområdet), men også en som kommer fra en vik.

En forutsetning for vikingferdene var seilførende skip, noe som gjorde det mulig å forsere lengre havstrekninger. Vikingskipet kunne dessuten seile hurtig og var uten senket kjøl, slik at det enkelt kunne føres opp grunne elver og trekkes over land.

En annen forutsetning for utfarten var et befolkningsoverskudd. Rundt to tusen stad- og set-gårder ble ryddet i vikingtiden og vitner om en sterk befolkningsvekst. Bedre teknologi gjorde det mulig å dyrke opp tyngre jord. Noen steder, særlig på Vestlandet, var det likevel knapt med jord, og dermed mennesker som var motiverte for å søke nye utveier.

En siste forutsetning var at det fantes høvdinger som hadde ressurser og vilje til å utruste vikingskip, noe vi har sett eksisterte langs vestlandskysten. Mange av disse høvdingene holdt treller i stort omfang.

Mange vikingferder gikk mot vest – mot De britiske øyer, den frisiske og frankiske kysten og enda lenger sør. Mot slutten av 800-tallet ble det vanskeligere å angripe disse områdene, og vikingene vendte seg da mot de tynt befolkede eller ubebodde vesterhavsøyene. Island ble bosatt i løpet av en femtiårsperiode fra 870. Vikinger, de fleste fra Uppland og Gotland, reiste østover langs de russiske elvene helt til Konstantinopel og Bagdad. Tusenvis av arabiske mynter, de aller fleste funnet i Sverige, er blant vitnesbyrdene om handelen og kontakten østover.

Vikingenes fjernhandel gjorde at det oppstod byer i Skandinavia, som fungerte som transittområder for handel mellom øst og vest. Den viktigste norske byen var Kaupang eller Skiringssal nær Tønsberg, som var i virksomhet fra 800 til 950. De danske kongene hadde en dominerende stilling i denne delen av landet.

På slutten av 800-tallet ble Harald Hårfagre den første norske kongen. Senere sagaforfattere knytter Harald til Vestfold, men han var sannsynligvis en vestlandskonge med base i en håndfull kongsgårder sentralt plassert i kystleia fra Rogaland til Sogn og Fjordane. Harald inngikk trolig en allianse med Håløygjarlene, som hadde sete på Lade ved Trondheim.

På 900-tallet ble det opprettet lagting på Vestlandet og i Trøndelag, og langs kysten organiserte bønder og konge i fellesskap et sjøforsvar – leidangen – til beskyttelse mot vikinger og andre urostiftere.

Danene var sterkt til stede i Viken i hele vikingtiden. Mot slutten av 900-tallet kalte Harald Blåtann seg konge over Danmark og Norge. Ladejarlene var danekongenes underordnede, men de ble utfordret av Olav Tryggvason og Olav Haraldsson, som brukte  store rikdommer vunnet i viking til å bygge seg opp som konger i Norge og kristne landet. Olav Haraldsson ble imidlertid fordrevet av Knut den mektige, som var norsk konge fra 1027 og fram til sin død i 1035, i tillegg til å være konge over Danmark og England.

Etter Knuts død smuldret det danske riket opp. Harald Hardråde er Norges siste vikingkonge. Med sølv fra Konstantinopel skaffet han seg kongetittel i Norge, men han falt i et forsøk på å erobre England i 1066.

Fordypningsartikler:

Wilhelm Wetlesens illustrasjon av Kong Harald Hardrådes fall under slaget ved Stamford Bridge i 1066, tegnet til praktutgaven av Heimskringla i 1899. Bildetekst i boka: Sigurdsson vart råka av ei pil i strupen.

av Wilhelm Wetlesen. Falt i det fri (Public domain)

  • Tidsrom: (ca. 1050–1350) 

Høymiddelalder deles inn i en fredsperiode (noen ganger kalt tidlig middelalder, 1050–1130), «borgerkrigene» (1130 – 1240) og «storhetstid» (1240–1350). Dette var en vedvarende vekstperiode i norsk historie, preget av økende folketall og framvoksende kongemakt og kirke.

Befolkningen fortsatte å vokse i høymiddelalderen. Over fire tusen rud-gårder ble ryddet i denne perioden, de fleste på Østlandet. Gårdenes perifere plassering og marginale ressurser viser at det begynte å bli trangt om plassen. På steder der det var mindre dyrkbar jord, ble eksisterende gårder delt opp i mange bruk.

Rud-gårdene og bruksdelingen kan knyttes til den økte utbredelsen av leilendinger i perioden. Leilendinger skilte seg fra selveiende bønder ved at de betalte jordleie – landskyld – til en jordeier, normalt rundt en sjettedel av produksjonen. Leilendinger ble også rekruttert fra trellene, som forsvant i løpet av høymiddelalderen. Hovedårsaken til det var sannsynligvis at det var mer lønnsomt for jordeiere å leie ut jorda enn å drive den ved hjelp av treller.

Etter at vikingferdene tok slutt, vendte landets høvdinger seg mer mot landets egne ressurser. Det politiske og økonomiske tyngdepunktet i landet flyttet seg fra Vestlandet til det mer fruktbare Trøndelag. Vestlandet fortsatte imidlertid å være viktig på grunn av handelsveiene langs kysten, mens Østlandet ble viktigere mot slutten av perioden, da kontakten med Sverige og Danmark økte.

I perioden fra midten av 1000-tallet til 1130 satt Harald Hardråde og hans etterkommere trygt på tronen, men ofte var det flere konger som delte makten. Forholdet mellom samkongene var som regel anstrengt, og deres samfunnsmakt var begrenset, for lokale stormenn opptrådte som nokså selvstendige mellomledd.

Kristendommen ble formelt vedtatt som religion i Norge på Mostertinget i 1024. Det neste hundreåret vokste «egenkirkesystemet» fram. En mengde kirker ble bygd, de fleste av stormenn på deres private grunn, der kirkeeieren hadde utstrakt kontroll over «sin» kirke. Kongene bygde rundt femti større kirker på sentrale steder.

I 1130 døde kong Sigurd Jorsalfare, og etter dette begynte ulike fraksjoner å slåss seg imellom om makten. Kampene ble bitrere og fikk større omfang etter at Sverre Sigurdsson utfordret Magnus Erlingsson mot slutten av 1100-tallet. En tjueårsperiode med intens krigføring ble avløst av riksdeling i 1202.

Den norske «storhetstiden» ble innledet da kong Håkon Håkonsson i 1240 felte sin siste innenriks rival Skule Bårdsson. Under Håkon, hans sønn Magnus Lagabøte (konge 1263–1280), og dennes sønner Eirik (konge 1280–99) og Håkon (konge 1299–1319) var det fredelige forhold innenlands, og det norske riket ble utvidet mot nord (deler av Nordkalotten) og i vest med Island, Færøyene, Grønland og flere øyer nord for De britiske øyer.

Landskapslovene ble avløst av Magnus Lagabøtes landslov fra 1274. Kongens hird ble kraftig utvidet og fikk nye oppgaver, og syslemenn håndhevet kongens makt mer effektivt i lokalsamfunnene. Gjennom riksmøter og riksråd ble makten sterkere konsentrert rundt kongen og hans krets. Impulser fra kontinental ridderkultur gjorde Norge til en mer integrert del av europeisk kultur.

I 1152/53 fikk Norge en egen erkebiskop i spissen for fire andre biskoper plassert i norske byer og fem biskoper på øyene i vest. Innføringen av det gregorianske reformprogrammet resulterte tidvis i bitre konflikter mellom kongemakt og kirke på samme måte som i Europa, men også i utstrakt samarbeid. Mot slutten av høymiddelalderen var kirken landets desidert største jordeier med om lag førti prosent av landets jord

I 1319 ble det inngått kongefellesskap mellom Norge og Sverige, med Magnus Eriksson som felles konge. Det norske riksrådet markerte stor egenvilje overfor kongemakten og styrte i perioder uten mye innblanding.

Norge stod midt på 1300-tallet i full blomst. Befolkningen var på sitt høyeste, og riket strakte seg langt ut i Atlanterhavet. Kongedømmet var vel etablert, og kongefellesskapet med Sverige skulle opphøre så snart kong Magnus’ sønn Håkon ble myndig i 1355. Alt dette ble forandret da svartedauden kom til Europa og Norge.

Fordypningsartikkel:

Gården Audamotland på Nærbø i Rogaland. Gården skal opprinnelig ha hett Øksnamotland, men etter svartedauden i 1349 ble den liggende øde. Den fikk da navnet Audamotland (Ødemotland). Gården ble trolig bosatt på ny rundt 1600. Gården eies av Jærmuseet og består av det fotograferte huset og flere driftsbygninger. Mer om gården hos Jærmuseet.

Gården Audamotland av Marta Hoffmann (1936-1938)/Norsk Folkemuseum. CC BY SA 3.0

  • Tidsrom: ca. 1350–1537

Senmiddelalderen starter med svartedauden, en pestepidemi som kom til landet i 1349 og tok livet av mellom en tredjedel og halvparten av befolkningen. De nærmeste hundreårene gikk det knapt et tiår uten at pesten raste. Befolkningen sank til rundt en tredjedel på begynnelsen av 1500-tallet.

Pesten snudde opp-ned på forholdene i jordbruket. Den vedvarende befolkningsveksten hadde presset jordleien i været og dannet grunnlag for en godseierklasse. Etter 1350 sank jordleie og andre avgifter til rundt en fjerdedel av det tidligere nivået.

For de bøndene som overlevde pesten, var senmiddelalderen en tid med nye vilkår. Det var nok av jord, og avgiftene lå på et minimum. Den ensidige satsingen på åkerbruk ble avløst av mer husdyrhold, som gav mer kjøtt og smør. Mange bygder ble avfolket, og etter hvert samlet folk seg på de mest sentrale stedene.

For godseiere var senmiddelalderen en krisetid. Med de fallende inntektene ble det vanskelig å opprettholde en adelig livsstil. Høyadelen klarte seg imidlertid godt, fordi den hadde mye gods å ta av, giftet seg inn i utenlandske adelsslekter og hadde gode muligheter for å få lukrative stillinger innenfor kongedømme og kirke.

Kirkens økonomiske posisjon var svekket i senmiddelalderen, men gjennom sammenslåinger av sogn og et økt åndelig grep om mennesker som trengte trøst i motgangstider styrket den sin stilling. Erkebiskopen var dessuten en viktig handelsaktør.

Hanseatiske kjøpmenn hadde slått seg ned i norske byer, særlig Bergen, i høymiddelalderen. I senmiddelalderen ble denne gruppen en formidabel økonomisk og politisk aktør i Norge. Som videreformidlere av tørrfisk fra Nord-Norge skapte de grunnlag for kommersielt fiske og velstand langs hele norskekysten. Deres politiske slagkraft gjorde dem imidlertid til en «stat i staten», som kunne volde store problemer, særlig i Bergen.

Det svensk-norske kongefellesskapet ble mot slutten av 1300-tallet avløst av en dansk orientering, som kulminerte i etableringen av Kalmarunionen i 1397. Danmark, ledet av dronning Margrete, var den sterke part i denne unionen, og Norge ble en stadig tydeligere lillebror i forholdet.

Den fjerne kongemakten medførte at høymiddelalderens statsapparat langt på vei smuldret hen. Egenmektige lensherrer med sine futer ble mellomledd mellom kongen og lokalbefolkningen, og selv om avgiftsnivået i Norge var lavt sammenliknet med i nabolandene, fikk kongemakten et stadig tydeligere finansielt preg.

På begynnelsen av 1500-tallet klarte Sverige å bryte ut av unionen med Danmark og Norge. Norge hadde ikke styrke til å løsrive seg. Da Martin Luthers lære spredte seg til Skandinavia på 1520-tallet, var også den norske kirken maktesløs. I 1537 ble reformasjonen innført i Norge etter dansk initiativ. Samtidig ble Norge ble avskaffet som selvstendig rike, og ble et «lydrike» (provins) under Danmark.

Fordypningsartikkel:

  • Tidsrom: ca. 1537–1814

Tidlig nytid deles inn i tiden før og etter innføringen av eneveldet i Danmark-Norge i 1660. Norge var underlagt Danmark, men det norske næringslivet opplevde stadig bedre tider.

Første halvdel av 1500-tallet representerer på mange måter et bunnpunkt i norsk historie. Befolkningen var på sitt laveste, landet hadde mistet sin selvstendige status, og gjennom reformasjonen hadde kongen fått råderett over alt jordegods kirken tidligere hadde eid.

Ut over på 1500-tallet begynte folketallet å øke igjen. Pestepidemiene forsvant ikke før i andre halvdel av 1600-tallet, men de gjorde etter hvert noe mindre innhugg i befolkningen, trolig som følge av statlige tiltak mot pesten.

Befolkningsveksten skjedde først i form av gjenrydding av ødegårder. På slutten av 1600-tallet meldte en ny ressursknapphet seg, og mange ble husmenn på små og lite drivverdige bruk. Befolkningspresset økte utover på 1700-tallet, og det var først med industrialisering og emigrasjon til Amerika i andre halvdel av 1800-tallet at dette presset lettet.

Norsk næringsliv fikk et kraftig oppsving i tidlig nytid. Behov for tømmer i Europa satte fart i norsk trelasthandel. Fram mot midten av 1600-tallet var bønder aktivt involvert i denne handelen, men etter hvert tok borgerne over kommandoen gjennom å få tildelt sagbruksprivilegier. Bergverk ble en stor industri på 1600-tallet, med sølvgruvene på Kongsberg som den største bedriften. Innenfor fiskehandelen mistet hansaen etter hvert sitt langvarige hegemoni.

Norge ble styrt fra Danmark. Etter innføringen av eneveldet i 1660 ble den sentrale kontrollen sterkere. Lensherrer ble erstattet av amtmenn med tettere bånd til kongemakten. Norske lokalsamfunn ble utsatt for mer ensretting  og styring ovenfra. En tradisjonell volds- og æreskultur,  der straff for ugjerninger gjerne ble gjort opp mellom slektene, ble utfordret av sorenskrivere og deres rettsapparat. Den protestantiske kirken var et viktig redskap for å kontrollere og disiplinere befolkningen.

De mange krigene på 1600- og begynnelsen av 1700-tallet økte kongemaktens behov for ressurser. Skattenivået ble mangedoblet, ekstraskatter stadig vanligere, og utskriving av norske soldater til krig nådde et høydepunkt under Store nordiske krig (1701–21). Dette kunne likevel ikke forhindre at Sverige ble den dominerende makten i Norden.

Den norske adelen var kraftig svekket i tidlig nytid. Etter hvert tok danske embetsmenn over kongelige ombud i landet og dannet en embetsmannsklasse. På 1700-tallet vokste det fram en patriotisk kultur innenfor deler av denne overklassen. 

Fordypningsartikkel:

I 1814 fikk Norge sin egen grunnlov. Landet hadde vært knyttet til Danmark siden 1380, og etter 1536 som den klart underlegne part både reelt og formelt. I løpet av 1814 gikk Norge fra denne tette helstaten inn i en løs union med Sverige. Norge ble en egen stat som delte konge med Sverige.

Bakgrunnen for dette skiftet ligger i utenrikspolitiske forhold. Under Napoleonskrigene hadde Danmark-Norge stått på den tapende franske siden, mens Sverige stod igjen som en av seierherrene. I januar 1814 møttes danskekongen og den svenske kronprinsen Karl Johan i Kiel, og der ble Norge avstått til kongen av Sverige som ledd i fredsforhandlingene.

Kielfreden skapte opprør i Norge. Stattholderen i Norge, Christian Frederik, innkalte til et norsk stormannsmøte Eidsvoll 16. februar, der fredsavtalen ble avvist og det ble innkalt til en grunnlovgivende forsamling. 17. mai ble Grunnloven undertegnet av representantene på Eidsvoll, og Christian Frederik valgt til norsk konge. Grunnloven var langt fra demokratisk, men sett i lys av sin tid var den blant de mest demokratiske forfatningene i Europa. Ingen land gav så mange stemmerett som den norske Grunnloven: 40 prosent av menn over 25 år.

Disse norske framstøtene vakte svensk harme, og da Karl Johan sommeren 1814 var kommet hjem fra de siste kampene mot Napoleon, rykket han umiddelbart inn i Norge. 14. august ble en ny fredsavtale, Mossekonvensjonen, undertegnet. Norge ble tvunget inn i union med Sverige, og Christian Frederik måtte forlate landet. Norge beholdt imidlertid Grunnloven, og 1814 regnes derfor som den moderne norske stats fødsel.

Blant norske historikere har det vært ulike meninger om hvorvidt 1814 var frukten av en nasjonal oppvåkning eller om landet fikk «friheten i gave». I dag vil de fleste understreke hvor avgjørende den maktpolitiske situasjonen etter Napoleonskrigene var for begivenhetene i 1814. Det er likevel ingen allmenn enighet om dette, og spor av en norsk nasjonal identitet finnes langt tilbake i tid. 

Fordypningsartikkel:

Tidsrom: 1814–1905

I 1814 ble Norge løsrevet fra Danmark og fikk sin egen Grunnlov. 1814 regnes derfor som det moderne Norges fødsel, selv om det skulle gå nesten hundre år før landet ble formelt selvstendig.

Norge fikk raskt egne nasjonale institusjoner, som storting, regjering, sentraladministrasjon, domstoler og nasjonalbank. Et norsk universitet var blitt grunnlagt i Kristiania i 1811.

Med formannskapslovene fra 1837 gjorde bøndene for alvor sitt inntog i politikken, først lokalt, deretter på Stortinget. En allianse mellom borgerskap og bønder utfordret embetsmennenes hegemoni gjennom å kreve at regjeringen skulle stå ansvarlig overfor Stortinget. I 1884 ble kampen kronet med seier da parlamentarismen fikk sitt gjennombrudd i Norge. I denne prosessen ble de første politiske partiene i Norge dannet: Venstre som leder av alliansen borgerskap–bønder, og Høyre som embetsmennenes parti.

Bedre hygiene og en rekke medisinske gjennombrudd gjorde at barnedødeligheten sank drastisk fra starten av 1800-tallet. Resultatet var en befolkningsvekst av hittil ukjent omfang, siden de høye fødselstallene i en periode vedvarte. Spørsmålet ble nå hvordan den økende befolkningen skulle brødføs.

Én respons fikk vi innenfor jordbruket, som fra midten av 1800-tallet gikk gjennom et «hamskifte» der det ble modernisert og markedsrettet i en helt annen grad enn tidligere. Grunnlaget for et moderne salgsjordbruk, som kunne brødfø en stor befolkning utenfor primærnæringene, var lagt.

I løpet av en drøy femtiårsperiode fra andre halvdel av 1800-tallet fant over 750 000 nordmenn veien over havet til Amerika. Norge var det landet etter Irland og Italia med størst andel utflyttere. Mange flyttet også til byene, som de to siste tiårene av århundret ble motorer i en intens industrialisering. Foruten tekstilindustri var det kraftkrevende industri som vokste mest. Dette resulterte i at byer som Oslo, Drammen og Sarpsborg vokste sterkt, og senere i at det oppstod nye byer i nærheten av fossefall.

Kommunikasjonene i landet ble kraftig utbygd. Gjennom jernbane, et organisert fyrvesen og etter hvert et utbygd veinett ble land og folk knyttet tettere sammen enn før.

I lokalsamfunnene var 1800-tallet den store organiseringsfasen. Tidlig i århundret utfordret Hans Nielsen Hauge kirkens forkynnelsesmonopol, og oppfordret samtidig bønder til å starte egne bedrifter. Senere i århundret fulgte flere motkulturelle strømninger, som avholdssak og målsak.

På 1800-tallet ble det skapt grobunn for en langt mer gjennomgripende nasjonal norsk identitet enn tidligere. Mot slutten av århundret ble det reist krav om et eget norsk konsulatvesen. Etter en intens tautrekking med Sverige resulterte dette i at Norge ble et uavhengig rike i 1905.

Fordypningsartikkel:

I 1905 ble unionen mellom Norge og Sverige fra 1814 opphevet. Unionen hadde i utgangspunktet vært en løs personalunion, der rikene delte konge og førte felles utenrikspolitikk, men hadde selvstyre i innenrikssaker. Kong Karl Johan (konge 1814–44) hadde forsøkt å skape en tettere binding mellom de to rikene, men mislyktes med dette.

Fra 1860-tallet kom Norge på offensiven i forhold til Sverige, da de krevde et eget norsk konsulatvesen for å kunne å føre en egen norsk utenrikspolitikk. På 1890-tallet tilspisset konflikten seg, og Sverige truet med å bruke våpenmakt mot Norge.

I 1905 ble Christian Michelsen norsk statsminister i spissen for en samlingsregjering. Han fikk Stortinget til å vedta en lov om eget norsk konsulatvesen. Da den svenske kong Oscar 2. nektet å skrive under, erklærte Stortinget at unionen var opphørt som følge av at kongen ikke kunne danne en ny norsk regjering. Oscar var derfor ikke lenger norsk konge, og følgelig fantes det ikke lenger noe som bandt de to rikene sammen.

Stortingets resolusjon av 7. juni skapte forbitrelse i Sverige, og faren for krig var en stund overhengende. I Sverige hadde imidlertid kongen og toneangivende kretser i lang tid vært forberedte og innstilte på at unionen kunne komme til et opphør, og at dette ikke var noen politisk katastrofe, gitt hvor lite som knyttet de to rikene sammen.

Sommeren 1905 pågikk forhandlinger mellom Norge og Sverige i Karlstad, midt mellom Stockholm og Kristiania. Partene var uenige om hvorvidt unionen allerede var oppløst eller ikke, og spørsmålet om norsk nedrustning langs svenskegrensen vakte også mye strid. Men partene enige i hovedsak: at en norsk løsrivelse var uunngåelig. 26. oktober 1905 frasa kong Oscar 2. seg den norske kronen, og Sverige hadde dermed formelt godkjent den norske løsrivelsen.

Løsrivelsen fra Sverige i 1905 hadde langt mindre betydning for Norge som stat enn begivenhetene i 1814. Etter 1814 oppstod Norge som egen stat, i 1905 var det kun det løse båndet til Sverige som ble kuttet. Måten løsrivelsen skjedde på er likevel blitt regnet som et diplomatisk mesterstykke, selv om utgangen neppe ville blitt den samme uten betydelig svensk velvilje. 

Fordypningsartikkel:

  • Tidsrom: 1905–1939

Etter 1905 opplevde Norge gode tider. Industrien vokste, og sosiale lover sikret arbeidernes rettigheter. På 1920-tallet økte de sosiale spenningene, og tiåret etter ble Norge utsatt for virkningene av krisen i verdensøkonomien.

Industrialiseringen i Norge skjøt fart etter 1905, og særlig den kraftkrevende industrien opplevde en eventyrlig vekst, med bedrifter som Norsk Hydro, Borregaard (Kellner-Partington) og Elektrokemisk i førersetet. Nye steder som Rjukan, Odda, Sauda og Sør-Varanger ble anlagt i nærheten av store fosser.

Mange av de nye bedriftene ble kontrollert av utenlandske investorer. Dette utløste en lang politisk dragkamp om hvem som skulle inneha rettighetene til norske naturressurser. Resultatet var konsesjonslovene, som sikret norske interesser i dette spørsmålet.

Hvalfangst vokste fram som en viktig ny industrigren i mange norske kystbyer, med Sandefjord som den viktigste. Også tradisjonelt fiske økte i omfang, godt hjulpet av overgangen fra årer og seil til motorer. I større skala skjedde det en overgang fra seil til damp i den norske handelsflåten i perioden. Prosessen var imidlertid smertefull, og Norge lå langt etter de ledende nasjoner i denne omleggingen.

I jordbruket fortsatte overgangen til salgsjordbruk og økt mekanisering med slåmaskiner og treskeverk. Totalt sett endret imidlertid den sosiale strukturen seg lite i Norge i dette tidsrommet. De fleste menneskene i landet arbeidet fremdeles i primærnæringene i 1939, selv om tendensen gikk i retning av økt sysselsetting i industrien.

På begynnelsen av 1900-tallet ble en rekke sosiale lover innført, som regulerte arbeidstakeres rettigheter i industrien. Syketrygd og fabrikktilsyn var blant de viktigste sakene som ble vedtatt med Venstremannen Johan Castberg som pådriver. LO og NAF økte sin innflytelse innenfor arbeidslivet, men spenningene i arbeidslivet var fremdeles sterke.

I 1914 startet den første verdenskrig. Norge hadde forfulgt en ikke-innblandingslinje i sitt knappe tiår som selvstendig nasjon. Da krigen brøt ut, erklærte landet seg nøytralt. Dette var likevel en vanskelig balansegang. Handelsflåten var sterkt ettertraktet blant krigsmaktene, og det britiske og etter hvert amerikanske presset mot Norge tiltok, forsterket av en klart pro-britisk opinion. Da Tyskland innførte ubåtkrig mot slutten av krigen, rammet dette den norske flåten sterkt. Rundt 2000 sjøfolk omkom under krigen (se krigsseilerne).

For noen var krigen en opptur, fordi sterk etterspørsel etter norske varer blant de krigførende parter drev prisene i været. For vanlige lønnsmottakere ble imidlertid de stigende prisene en verkebyll, fordi lønningene ikke økte like raskt. Staten forsøkte med vekslende hell å regulere de økonomiske forholdene gjennom tiltak som rasjonering og makspriser.

I 1920 var det slutt på høykonjunktur og inflasjon i kjølvannet av krigen. Prisene sank, og det samme gjorde den norske kronens verdi. Mange ble arbeidsløse, og tvangsauksjoner i jordbruket ble dagligvare. Krisen ble på mange måter forsterket av den såkalte «paripolitikken», målet om å styrke kronen igjen så den kunne knyttes til den internasjonale gullstandarden. Dette økte presset på de som hadde gjeld.

Arbeiderbevegelsen var preget av sterk splittelse i mellomkrigstiden. Det norske arbeiderparti meldte seg i 1919 inn i Komintern, som var ledet av det revolusjonære Sovjetunionen. Etter harde konflikter meldte partiet seg ut igjen i 1923, mens et mindretall ble værende som Norges Kommunistiske Parti.

I 1930 slo verdenskrisen med full kraft inn over Norge. Massivt prisfall, produksjonsnedgang og arbeidsløshet var resultatet. Spenningene tiltok i arbeidslivet, med Menstadslaget i 1931 som et klimaks. Høyreradikale organisasjoner, som Fedrelandslaget og Nasjonal Samling, bidrog også til et høyt konfliktnivå.

Innenfor politikken ble Arbeiderpartiet på 1930-tallet det største norske partiet. Partiet forlot nå ugjenkallelig det revolusjonære programmet og innledet samarbeid med Bondepartiet gjennom det såkalte «kriseforliket» fra 1935. Statlig initiativ i næringslivet økte gjennom bevilgninger til jordbruk, sysselsettingstiltak og ulike trygdeordninger. Forsvaret ble imidlertid lavt prioritert, og Norge fortsatte sin nøytralitetslinje fra tidligere. 

Fordypningsartikkel: 

  • Tidsrom: 1939–1945

Den andre verdenskrig brøt ut i september 1939. Norge erklærte seg nøytralt, men 9. april 1940 angrep tyske tropper landet. Det dannet opptakten til fem års tysk okkupasjon.

Samme dag som tyskerne angrep Norge, forsøkte lederen for Nasjonal Samling, Vidkun Quisling, å gjennomføre et statskupp. Kong Haakon og den norske regjeringen nektet å overgi seg og flyktet til Elverum.

Tyskerne sikret seg i løpet av tre uker kontroll over Sør-Norge, men kampene ved Narvik raste helt til de norske styrkene kapitulerte 10. juni. Tre dager før hadde konge og regjering dratt til London, der de etablerte en norsk eksilregjering.

Quislings kuppforsøk 9. april mislyktes, og etter 15. april ble Administrasjonsrådet opprettet etter initiativ blant annet av det gamle Høyesterett. Rådet besto av en gruppe fremtredende ikke-nazistiske nordmenn og skulle fungere som et slags forretningsministerium. Tyskerne godtok det til å begynne med, men Hitler var misfornøyd med denne ordningen og sendte i juni Rikskommisær Josef Terboven for å overta det øverste ansvar i Norge. Terboven oppløste Administrasjonsrådet og utnevnte en ny regjering (riksrådet). NS fikk de fleste statsrådpostene, men alle var underlagt Terboven.

Det tyske nærværet i Norge hvilte på to pilarer, i tillegg til Terboven og hans Rikskommissariat. For det første ble eliteorganisasjonen SS og politiet knyttet sammen til et sikkerhetsapparat og domstol, som dømte nordmenn til døden. Høsten 1942 ble 772 jøder arrestert og sendt til Tyskland, bare noen få kom tilbake. For det andre tok det tyske militære, Wehrmacht, seg av militære oppgaver og bygde festningsanlegg og utvidet jernbanenettet i Norge. Mye av dette arbeidet ble utført under umenneskelige forhold av utenlandske krigsfanger, særlig fra Sovjetunionen. Det norske næringslivet gikk for fullt, og mange nordmenn tjente godt i tysk tjeneste, selv om de var underlagt en ren kommandoøkonomi.

1. februar 1942 ble Quisling statsminister i en ren NS-regjering, som ble sittende krigen ut. Partiet bygde på førerprinsippet og ville styre landet gjennom korporasjoner i arbeids- og kulturlivet. At et innenlandsk naziparti fikk styre et okkupert land, var særegent for Norge. NS gjorde nokså mislykkede framstøt for å oppnå tilslutning i den norske befolkningen. Medlemstallet var på sitt høyeste høsten 1943 med 43 000 medlemmer.

Etter hvert vokste det fram en mer koordinert og slagkraftig motstandsbevegelse i Norge. Den sivile delen bestod av protestaksjoner mot NS-regimets nazifiseringsforsøk fra 1941 av. Den militære delen ble kalt «Milorg». Den drev med sabotasjeaksjoner, og planla da det tyske nederlaget mot slutten av krigen syntes uunngåelig hvordan det frigjorte Norge skulle overtas og styres. Også etterretningsorganisasjoner og Norges Kommunistiske Parti var del av motstandsbevegelsen.

I oktober 1944 rykket sovjetiske tropper inn i Øst-Finnmark. Store deler av Finnmark og Nord-Troms ble rasert av tyskerne før de trakk seg tilbake, mens mesteparten av befolkningen ble tvangsevakuert sørover. Natten mellom 8. og 9. mai overgav tyskerne i Norge seg. Hjemmefrontens ledelse overtok styringen av Norge, og da kong Haakon kom tilbake til landet i juni, ble det utnevnt en samlingsregjering. Gjennom landssvikoppgjøret ble 46 000 mennesker idømt straff. 25 ble henrettet.

Krigshistorien er den mest kontroversielle delen av norsk historie. Spørsmål som Nygaardsvolds-regjeringens opptreden, kommunistenes bidrag og behandlingen av jødene og norske jenter med tysk kjæreste, har vært sterkt omdiskutert, likeså den store nasjonale grunnfortellingen om at så godt som alle nordmenn stod på «rett» side under krigen.

Les fordypningsartikkel:

  • Tidsrom: 1945–1970

Etterkrigstiden var en vedvarende vekstperiode i norsk historie, da mye av grunnlaget for dagens velferdsstat ble lagt. Stor grad av tverrpolitisk enighet rådet i tidsrommet, og Arbeiderpartiet satt i regjering 20 av de 25 årene. Fram mot 1970 var det tegn til at denne enigheten var i ferd med å forvitre, samtidig som oljefunn skulle bringe landet inn i en ny tidsalder.

Etter krigen ble det dannet en samlingsregjering med Einar Gerhardsen som statsminister. Den mest prekære oppgaven etter fem år med krigshandlinger var å gjenreise Norge. Ødeleggelsene hadde vært enorme i Finnmark og Nord-Troms, og der ble det satt i gang boligbygging i stor skala. I resten av landet viste det seg at selv om tyskerne hadde påført betydelig skade, hadde de også investert mye i landets infrastruktur. Gjenreisningen gikk derfor mer smertefritt enn man hadde fryktet.

De første etterkrigsårene var preget av mangel på varer og hard valuta. Rasjoneringen fra krigen ble opprettholdt fram til starten av 1950-tallet. For å bøte på valutamangelen ble det satset på eksportrettet industri. Vel så viktig var det at Norge bestemte seg for å ta imot Marshallhjelpen fra USA. Forutsetningen for å motta hjelpen var at Europa samordnet gjenoppbyggingen og satset på produksjonsfremmende tiltak framfor planøkonomiske virkemidler. Dette var ikke ukontroversielt, men fikk likevel flertall.

Utenrikspolitikken stod sentralt i Norges nyorientering etter krigen. De første årene forsøkte man i tråd med landets tidligere politikk å holde fast ved en brobyggingsrolle. Sverige ivret også sterkt for en nøytralitetslinje, underbygget av et nordisk forsvarssamarbeid. Den raskt eskalerende kalde krigen mellom USA og Sovjetunionen økte imidlertid presset på å velge side. Innenfor Arbeiderpartiet resulterte dette i store stridigheter, som endte med at Norge ble medlem av den atlantiske forsvarsalliansen NATO i 1949. Det forpliktende forholdet til Vest-Europa ble forsterket gjennom medlemskap i OECD i 1948 og EFTA i 1960. 

Perioden fra 1945 til 1970 regnes som den formative fasen i utviklingen av velferdsstaten. Mye av bakgrunnen for dette ligger i en sterk sammenhengende vekst gjennom hele perioden. Og folk var villige til å betale for velferd. Skattene økte voldsomt, uten store protester. De politiske konfliktene dreide seg snarere om hvorvidt skattene skulle ilegges på arbeid eller forbruk. Forbruksbeskatningen økte fra 1 prosent før krigen til 20 prosent ved innføringen av momsen i 1970.

Mellomkrigstidens frie markedskrefter hadde ført til krise på 1930-tallet, og det var planøkonomi som deretter, og ikke minst under krigen, hadde gitt gode resultater. Troen på økonomistyring var derfor sterk, selv om det var politiske uenigheter om hvorvidt denne styringen skulle gå. Sosialdemokratiet bygde på en blandingsøkonomi, der eiere, arbeidere og staten alle hadde sitt å si. Aksjemarkedet var nærmest dødt. Ledelsen i de enkelte foretak lå i hendene på direktørene som ble sett på som spesialister på industridrift. Systemet er kalt «direktørkapitalisme» og passet sosialdemokratene godt.

Det var tverrpolitisk enighet om at industrialiseringen i landet måtte oppmuntres, og at staten burde spille en ledende rolle i dette. Dette var dels en følge av og kompensasjon for at et norsk borgerskap var for svakt til å lede an i denne utviklingen. Kraftutbygging i statlig regi ble et satsingsfelt, og resulterte i store metallurgiske bedrifter, jern- og aluminiumsverk. Noen av disse kunne staten overta fra tyskerne, som hadde satset stort på denne industrien under krigen.

I etterkrigstiden gikk primærnæringene kraftig tilbake, fra 42 til 15 prosent av landets samlede årsverk. Industrien, og særlig administrasjon og tjenesteyting, opplevde en tilsvarende sterk vekst. Flere flyttet til byene. For å motvirke denne tendensen ble Distriktenes utbyggingsfond etablert i 1960.

Arbeiderpartiet satt med makten de første 20 årene etter krigen. Partiet hadde allerede ved kriseforliket i 1935 tatt et avgjørende skritt vekk fra sitt revolusjonære program. Med «landsfaderen» Einar Gerhardsen ved roret spilte partiet en samlende rolle etter krigen, selv om økende politiske motsetninger gjorde at regjeringen måtte gå av etter Kings Bay-ulykken i 1963, og i 1965 ble avløst av en borgerlig regjering ledet av Per Borten fra Senterpartiet. Kursendringen var likevel ikke drastisk. De borgerlige partiene stod sammen med Arbeiderpartiet om det viktigste prosjektet i etterkrigstiden: utbyggingen av velferdsstaten.

Velferdsstaten ble muliggjort av den enorme veksten etter krigen, som gjorde at ytelsene som kunne skytes inn i fellesskapet, ble så store at velferd ble noe annet enn den selektive og sosialt degraderende sosialforsorgen som hadde oppstått på slutten av 1800-tallet. Gjennom universalitetsprinsippet ble ytelsene dessuten gjort uavhengig av behovsprøving.

Umiddelbart etter krigen ble barnetrygd, syketrygd og arbeidsledighetstrygd innført. Det avgjørende gjennombruddet kom med folketrygden i 1966. Andre sentrale velferdsprosjekter var sosial husbygging, utbygging av sykehus og distriktshelsetjeneste, samt innføring av obligatorisk niårig folkeskole i 1969. Ungdom strømmet til gymnas, nye universiteter i Bergen, Trondheim og Tromsø, samt til nyopprettede distriktshøyskoler fra 1970 av.

Fordypningsartikkel:

  • Tidsrom: 1970–1990

Rundt 1970 regnes «etterkrigstiden» som slutt. Da begynte en overgangsperiode preget av økte politiske og kulturelle spenninger, økonomisk stagnasjon og voksende tvil rundt reguleringsstaten og den sosialdemokratiske modellen.

Sist på 1960-tallet ble hele den vestlige verden rystet av studentopprør, som kombinerte politisk radikalisme og protest mot amerikansk krigføring i Vietnam med en kamp for frihet og individualisme. I Norge ble ikke opprøret så tilspisset, men på mange måter kan den radikale AKP (m-l)-bevegelsen sees som dens arvtaker. AKP var sterkt inspirert av det den oppfattet som det antiautoritære ved Maos kulturrevolusjon i Kina. Bevegelsen utviklet seg imidlertid raskt selv i en autoritær retning.

Kvinnebevegelsen fikk vind i seilene i 70-årene, og medvirket til at flere kvinner kom ut i arbeidslivet, til at en ny, liberal abortlov ble vedtatt, og til bygging av barnehager. Miljøbevegelsen var også et barn av 70-tallet. Store demonstrasjoner ble iverksatt for å stanse utbyggingen av vassdrag som Mardøla og Altaelva. Motstanderne lyktes ikke med å stanse disse prosjektene, men opprettelsen av et Miljøverndepartement i 1978 og økt bevissthet om miljøspørsmål var frukter av dette engasjementet.

1970-årenes viktigste politiske enkeltsak og jordskjelv var EF-striden. Norge hadde flere ganger på 1960-tallet søkt om medlemskap, og saken hadde klart politisk flertall på Stortinget. Da Borten-regjeringen måtte gå på grunn av indre splid om EF i 1971, åpnet det imidlertid for en folkeavstemning året etter. Dette resulterte i en storstilt mobilisering, og Nei-siden fikk flertall. Dette var en tydelig protest fra grasrota mot det politiske establishment.

Arbeiderpartiet var mest skadeskutt etter EF-nederlaget, og i et forsøk på å komme på offensiven forsøkte de å innføre en rekke radikale reformer. De fleste av dem forble på skrivebordet, og de kom til å danne mye av bakgrunnen for at høyrebølgen vokste fram på 1980-tallet. Etterkrigstidens tro på en regulerende stat mistet stadig tilhengere.

1970-årene var preget av økonomisk stagnasjon, særlig etter oljekrisen i 1973-74. For Norge innebar imidlertid oppdagelsen av olje på norsk sokkel sent på 1960-tallet en avvikende utvikling, særlig på sikt. Gjennom hardhendt statlig styring lyktes det å oppnå kontroll over oljefeltene i Nordsjøen, samtidig som man klarte å tilegne seg den ypperste internasjonale ekspertisen på feltet. Frukten av dette samvirket var Statoil, et heleid statlig selskap som fikk hovedansvaret for oljeutvinningen i Nordsjøen. I 1969 startet utbyggingen av det første norske oljefeltet, Ekofisk. Det var likevel først de påfølgende tiårene at oljen skulle skape en rikdom i Norge som gjorde landet i stand til å motvirke internasjonale bølgedaler gjennom motkonjunkturpolitikk.

Den borgerlige seieren ved valget i 1981 innvarslet et politisk tidsskifte. Under Kåre Willoch fra Høyre ble en allmenn deregulering iverksatt, blant annet av bankvesenet, kringkasting og oljevirksomhet. Liberaliseringen var ledd i en bredere internasjonal trend, ledet an av politikere som Margaret Thatcher og Ronald Reagan.

Det plutselige frislippet i økonomien fikk raskt noen uheldige konsekvenser. Viktigst var det at opphevingen av kredittreguleringene skapte en spekulasjons-boom. Da Brundtland-regjeringen tok over i 1985, økte den rentenivået for å motvirke dette frislippet. Liberaliseringen av politikken var likevel en tendens som var kommet for å bli. Mye av denne politikken ble også omfavnet av Arbeiderpartiet. Det fantes ingen vei tilbake til etterkrigstidens sosialdemokratiske reguleringssamfunn.

Fordypningsartikkel:

Tidsrom: Fra 1990  

Rundt 1990 ble det norske samfunnet preget av så omfattende endringer på det politiske, økonomiske, sosiale og internasjonale feltet at det berettiger et tidsskille.

«Den kalde krigen» tok slutt da Berlinmuren falt i 1989 og Sovjetunionen ble oppløst i 1991. Et tiår senere ble terror for alvor satt på dagsorden med terrorangrepet mot USA. Norge deltok i internasjonale militære styrker på Balkan i kjølvannet av oppløsningen av det gamle Jugoslavia, og i Afghanistan, der USA rettet sitt hovedskyts etter terrorangrepet. 22. juli 2011 kom terroren til Norge da den høyreekstreme Anders Behring Breivik sprengte en bombe i regjeringskvartalet som tok livet av åtte personer og deretter drepte 69 ungdommer på Utøya.

I 1994 sa Norge for andre gang nei til EU gjennom en folkeavstemning. Frontene var imidlertid mindre harde enn i 1972, og i praksis ble Norge sterkt knyttet til EU gjennom EØS-avtalen. Dette innebærer at Norge har godkjent «de fire friheter» – fri flyt av varer, tjenester, kapital og personer innenfor EØS-området.

De siste 20–30 år har det foregått en digital revolusjon, som gjør at mange i dag mener industrisamfunnet er avløst av et informasjonssamfunn. Internett og sosiale medier har skapt helt andre betingelser for sosial og politisk samhandling enn tidligere. Noen mener dette fremmer dårlig ytringskultur og fragmentering av offentligheten, og påpeker risikoen for å havne i et overvåkingssamfunn. Andre har påpekt at de sosiale mediene spiller en viktig mobiliserende funksjon og bidrar til å styrke sosiale relasjoner.

Etterkrigstidens store tro på reguleringssamfunnet fikk sitt endelige nådestøt etter 1990, da «New Public Management» banet veien for økt liberalisme i det offentlige. Markedet skulle være modellen for offentlig styring, og konkurranseutsetting og individuell valgfrihet ble viktige virkemidler. En rekke offentlige bedrifter, som tele-, jernbane- og luftfartsverk, og postvesenet, ble privatiserte. Statens kontroll over Statoil ble kraftig redusert.

Gjennom fastlegeordningen fra 1997 og opprettelsen av statlige helseforetak gjennomgikk helsevesenet store reformer. Innenfor skattepolitikken ble inntektsskatten og særlig skatt på kapital senket. Det siste bidrog til at etterkrigstidens «direktørkapitalisme» ble avløst av finanskapitalisme. Børsen og kapitalister ble viktigere og synligere i den norske offentligheten enn tidligere.

Det kan likevel hevdes at forandringene fra 1990-tallet ikke rokket grunnleggende ved den norske velferdsmodellen. Innenfor arbeidslivet var full sysselsetting fremdeles et mål, som langt på vei ble oppfylt. Liberaliseringen av det offentlige svekket ikke innbyggernes rettigheter, men ble snarere styrket gjennom sykelønnsordningen og pensjonsreformen. I tillegg har en tendens til rettsliggjøring av en rekke felter bidratt til å styrke enkeltmenneskets rettigheter.

Etter 1990 har Norge blitt stadig rikere. Gjennom oljeutvinningen har landet en ekstra ressurs, som har gjort at Norge har vært i stand til å styre unna kriser som har rammet andre land i EU. Oljeinntektene er blitt plassert i et oljefond, som det har vært tverrpolitisk enighet om å bruke til investeringer i utlandet med sikte på å finansiere framtidige pensjonsforpliktelser. Dermed har man unngått en overoppheting av det innenlandske markedet.

Politisk har det vært skiftende regjeringer siden 1990. Fram til 1997 var Kåre Willoch og Gro Harlem Brundtland de toneangivende politikerne i spissen for de to største partiene Høyre og Arbeiderpartiet. Fra 1997 til 2005 var det overveiende borgerlige flertallsregjeringer, med Kjell Magne Bondevik i spissen, mens en koalisjonsregjering  bestående av Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterparti med Jens Stoltenberg som statsminister styrte fra 2005 til 2013. Etter valgseieren i 2013 dannet Høyre og Fremskrittspartiet en mindretallsregjering med Erna Solberg som statsminister, men med forpliktende og avtalemessig støtte fra Venstre og Kristelig Folkeparti. Politisk sett har imidlertid ikke vært svært sterke kontroverser, med unntak av at partier på ytterfløyene, særlig Fremskrittspartiet, tidvis har markert tydelige innsigelser.

Det feltet der den politiske uenigheten har vært størst er innvandringsfeltet. Innvandringen økte sterkt til Norge i perioden, dels i form av flyktninger og asylsøkere, dels i form av arbeidsinnvandring. Fremskrittspartiet har hele tiden stått for en langt mer restriktiv linje i dette spørsmålet enn de andre partiene, men i dag er forskjellene mindre, først og fremst som følge av en allmenn innstramning. Det er likevel til dels stor uenighet om integreringspolitikk og om hvilke framtidsutsikter Norge står ovenfor. Det siste kan definitivt også sies om klimautfordringene som stilles til Norge og resten av verden. Selv om dette spørsmålet ikke er like politisk brennbart, kan det vise seg å være det viktigste vi må finne en løsning på i kommende generasjoner. 

Fordypningsartikkel:

  • Aschehougs Norgeshistorie, bind 1–12. 1994–98 (Redaktører: Knut Helle, Knut Kjeldstadli, Even Lange, Sølvi Sogner, Øvrige medarbeidere: A. Lillehammer, C. Krag, K. Bjørkvik, Øystein Rian, S. Dyrvik, O. Feldbæk, A.-L. Seip, Gro Hagemann, E. Benum), Aschehoug
  • Bugge, A, E. Hertzberg, O.A. Johnsen, Y. Nielsen, J.E. Sars og A. Taranger: Norges historie fremstillet for det norske folk (6 bd. i 13, 1908–17)
  • Bull d.e., E, W. Keilhau, H. Shetelig, S. Steen: Det norske folks liv og historie (11 bd., 1929–38)
  • Bull, I. (red.): Trøndelags historie (2005, 3 b. Medarbeidere: S. Kinn Alsaker, K. Sognnes, L. Stenvik, O. Skevik, M. Røskaft, A. Dybdahl, I. Bull, A. Mikkelsen Tretvik, P. Thonstad Sandvik, A. Kirkhusmo og O.S. Stugu)
  • Dahl, Th., A. Coldevin og J. Schreiner (red.): Vårt folks historie (9 bd., 1961–64. Medarbeidere: A. Hagen, Ch. Joys, R. Marmøy, B.A. Nissen og Chr. A.R. Christensen)
  • Helle, K., K. Kjeldstadli, E. Lange, S. Sogner (red.): Aschehougs Norges Historie (12 bd., 1994–97. Medarbeidere: A. Lillehammer, C. Krag, K. Helle, H. Bjørkvik, Ø. Rian, S. Sogner, S. Dyrvik, O. Feldbæk, A.-L. Seip, G. Hagemann, K. Kjeldstadli, E. Lange, E. Benum)
  • Helle, Knut (red.) 2006. Norsk byhistorie: urbanisering gjennom 1300 år (Medarbeidere: Knut Helle, Finn-Einar Eliassen, Jan Eivind Myhre, Ola Svein Stugu), Pax
  • Helle, Knut (red.). 2006. Vestlandets historie (3 bd., 29 medarbeidere), Vigmostad & Bjørke
  • Historisk Tidsskrift (1871–); O. Dahl: Norsk historieforskning i 19. og 20. århundre (1959).
  • Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder. 1956–1978 (22 bd.); Finn Hødnebø (red.), Gyldendal
  • Kaartvedt, A., R. Danielsen, T. Greve mfl.: Det norske Storting gjennom 150 år (1964); E. Bull (red.): Arbeiderbevegelsens historie (6 bd. 1986–89. Medarbeidere: E. Bull, Ø. Bjørnson, P. Maurseth, T. Pryser, T. Bergh, A. Kokkvold, R. Steen)
  • Mykland, K. (red.): Norges historie (15 bd., 1976–80. Medarbeidere: B. Magnus, B. Myhre, E. Gunnes, K. Lunden, S. Imsen, J. Sandnes, O.J. Benedictow, R. Fladby, K. Mykland, S. Dyrvik, F. Sejersted, H. Try, P. Fuglum og E. Bull d.y.)
  • Norges fiskeri- og kysthistorie (5 bd., 2014. Medarbeidere: A R. Nielssen, A. Døssland, N. Kolle, P. Christensen, E. Hovland)
  • Norges landbrukshistorie (2002, 4 bd. Medarbeidere: I. Øye, B. Myhre, B. Gjerdåker, R. Almås, K. Lunden)
  • Norsk Biografisk Leksikon (bd. 1–10, 1999–2005. Redaksjonsråd: K. Helle, G. Hjeltnes, E. Lange, L. Smith, L. Walløe)
  • Norsk forsvarshistorie (5 bd. 2000–04. Medarbeidere: G.A. Ersland, R. Berg, R. Hobson, K. Skogrand, J. Børresen)
  • Norsk historie 800–2000 (5 bd., nyutg. 2011–12. Medarbeidere: J.V. Sigurdsson, A.I. Riisøy, S. Dyrvik, J.E. Myhre, O.S. Stugu)
  • Norsk innvandringshistorie (3 bd. 2003. Medarbeidere: E. Opsahl, S. Sogner, E. Niemi, J. E. Myhre, K. Kjeldstadli, H. Tjelmeland, G. Brochmann)
  • Norsk utenrikspolitikks historie (6 bd. 1995–97. Medarbeidere: N. Bjørgo, Ø. Rian, A. Kaartvedt, R. Berg, O.-B. Fure, J. Sverdrup, K.E. Eriksen. H. Pharo, R. Tamnes)
  • Orning, H. J. (red.): Norvegr: Norges historie (4 bd., 2011. Medarbeidere: H. J. Orning, M. Njåstad, M.B. Ohman-Nielsen)
  • Sejersted, Francis (red.): Høyres Historie (4 bd. 1984. Medarbeidere: A. Kaartvedt, R. Danielsen, F. Sejersted)

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

21. januar 2016 skrev Lars Nygaard

To små kommentarer: 1) Fra artikkelen: "Et tiår senere ble terror for alvor satt på dagsorden med terrorangrepet mot USA." Det er riktig at det var relativt lite fokus på terror på 1990-tallet, men formuleringen blir likevel litt misvisende, siden terror var ganske dominerene på 1970- og 1980-tallet, med brennpunkter i både Midtøsten og Europa. 2) Det kan være greit å ta med Solberg-regjeringen.
Mvh, Lars Nygaard

28. desember 2016 skrev Knut Dørum

Kjære Lars!

Jeg synes det første formuleringen var grei. Terror fikk en helt annen plass på agendaen etter den hadde vært før 11. sept. 2001, ikke minst mange terrortiltak. Solberg-regjeringen bør nevnes.

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.