Oslo

Rådhuset og Aker brygge

Terje Bakke Pettersen/VisitOslo. Gjengitt med tillatelse

Norges hovedstad og største by, og dessuten en av de eldste byene i landet. Oslo utgjør også en kommune og et fylke og ligger innerst i Oslofjorden, med bysenteret innerst i de to vikene Pipervika og Bjørvika. Bysenteret omfatter også området mellom disse vikene og det tilstøtende området like nordenfor. Den administrative enheten Oslo omfatter fjordstrekningen mellom Lysakerelvas munning i vest og Gjersøelvas munning i sørøst og strekker seg nordover helt til grensen mot Oppland og Buskerud langt inne i Nordmarka. I både øst og vest grenser Oslo til Akershus. Den bymessige bebyggelsen omfatter ⅓ av kommunens areal, vesentlig i de lavereliggende områdene nær fjorden samt i Groruddalen, som fører nordøstover til Romerike. De resterende ⅔ av kommunens areal består av store, høyereliggende skogstrekninger, Nordmarka med Sørkedalen og Maridalen i nord, Lillomarka i nordøst, nord for Groruddalen, og Østmarka i sørøst, sør for Groruddalen.

Oslo er fra 2004 inndelt i 15 bydeler med hver sin forvaltning og med bydelsutvalg oppnevnt av bystyret. Sentrum og Marka står utenfor bydelsordningen; disse er regnet som «fellesområder» for kommunens innbyggere. Innbyggerne her får sine tjenestetilbud dekket av den nærmeste bydelen.

Oslo hører til Oslo politidistrikt, Oslo tingrett og Borgarting lagsmannrett.

Oslo kommune omfattes av fem prosti med 38 sokn i Den norske kirke. Prostiene er Nordre Aker, Oslo domprosti, Søndre Aker, Vestre Aker og Østre Aker, alle hører til Oslo bispedømme.

Oslo har egen fylkeskommunal status fra 1842; før dette tilhørte byen Akershus. Fra denne tid har kommunen og fylket Oslo i geografisk forstand og også med hensyn til forvaltningen vært synonyme begreper. Oslo har siden 1837, da det kommunale selvstyret ble innført, fått flere byutvidelser i Aker, det tidligere omkringliggende herredet; de største utvidelsene ble gjennomført i 1859 og i 1878, før Aker i sin helhet ble innlemmet i byen i 1948. Et mindre område, Tangerud-området (252 daa), ble overført fra Skedsmo i 1980.

Tettstedet Oslo (975 744 innb., 2016) omfatter de bymessig bebygde områdene innen kommunens grenser samt den tilstøtende, sammenhengende bymessige bebyggelsen Oppegård og Ski (til og med Langhus) i sør, Lørenskog, Rælingen og Skedsmo (til og med Lillestrøm og Kjeller) i øst, Nittedal (Gjellerås-området) i nordøst og Bærum, Asker og Røyken (til og med Slemmestad) i sørvest. Oslo byregion omfatter et enda større område enn det fysisk sammenhengende tettstedet.

Våpenet (godkjent 1624) har en mannsperson med tre piler, en møllestein og en glorie sittende på en trone med løveformede sidestykker, under føttene en skikkelse og i bakgrunnen fire stjerner. Omskriften «Unanimiter et constanter Oslo» oversettes vanligvis med 'enig og fast, Oslo'. Seglet er opprinnelig fra 1300-tallet og finnes i flere versjoner etter dette; dagens utgave kom i stand til byjubileet 1924. Motivet gjengir sagnet om St. Hallvard og hans død.

Flagget (vedtatt 2000) er rektangulært med Oslo byvåpen på blå bakgrunn. Fra 1924 til 2000 hadde byflagget fire horisontale striper i blått, hvitt, blått, hvitt; opprinnelig en vimpel.

Oslo ble i norrønt skrevet Áslo, etter 1350 oftest Óslo. Etterleddet -lo tolkes vanligvis som engslette ved vann. Forleddet har vært tolket som os, 'elvemunning', ås, 'høydedrag' eller ås, førkristen gud. De to siste tolkningene er de vanligste. Navnet Christiania (etter Christian 4) fikk byen i 1624; fra 1877 ble det skrevet Kristiania i matrikkel og statskalender, fra 1897 også i de kommunale etater. Navneformen Oslo ble i denne tiden brukt om det som nå kalles Gamlebyen. Byens navn ble endret til Oslo igjen med virkning fra 1. jan. 1925.

Oslo er landets folkerikeste fylke og kommune (647 676 innb. i 2015). Befolkningen i byen innenfor de nåværende administrative grensene har – med unntak av en periode fra sist i 1960-årene til midt i 1980-årene – vist en nesten kontinuerlig vekst siden byen ble hovedstad i 1814. Veksten var særlig sterk i siste halvdel av 1800-tallet og frem til første verdenskrig. Fra et folketall ved utgangen av siste krig på så vidt over 400 000 innbyggere økte folkemengden jevnt frem til 1969 da folketallet var nådd 488 329 innbyggere. Deretter gikk folketallet tilbake til et minimum på 447 257 innbyggere 1984. Senere har byen hvert år hatt vekst i folketallet, særlig etter 1990 da Oslo sammen med Akershus har hatt størst vekst blant landets fylker. Folkemengden i Oslo økte 1995–2005 med gjennomsnittlig 4645 personer eller 0,9 % årlig. I denne perioden hadde Oslo nesten 18 % av landets samlede befolkningsvekst; sammen med Akershus utgjorde andelen 41 %.

Byens vekst siden 1984 skyldes både økt naturlig tilvekst og bedret flyttebalanse. Den økte naturlige tilveksten skyldes i noen grad et redusert antall døde, men er først og fremst et resultat av økte fødselstall. Denne økningen skyldes både økt antall kvinner i fødedyktig alder og økt spesifikk fruktbarhet. Således har det samlede fruktbarhetstallet for Oslo siden 1970-årene sterkt nærmet seg nivået i de øvrige fylkene; 1971–75 lå det på 75 % av landsgjennomsnittet, i 2005 på 96 % (1,83 i hele landet og 1,76 i Oslo). Bare en mindre del av denne utviklingen kan tilskrives det økte innslaget av innvandrere i byen. I tiårsperioden 1995–2004 fordelte byens befolkningsvekst seg omtrent likt på naturlig tilvekst og netto innflytting.

Oslos befolkning har klare særtrekk med hensyn til alder, kjønn og sivilstatus. Den er preget av en lavere andel barn, særlig i skolealder, og en høyere andel i yrkesaktiv alder (20–66 år) enn landet som helhet. Andelen eldre er over 67 % lavere enn i landet som helhet; andelen for grupper over 80 år er imidlertid som i landet som helhet. Byen har en overrepresentasjon av gruppene over 86 år og øker stort sett med stigende alder. Forskjellene i alderssammensetning mellom Oslo og hele landet dempes imidlertid over tid, blant annet øker barneandelen noe i Oslo i kjølvannet av de økte fødselstallene i byen. Den fortsatt lavere fødselshyppigheten i Oslo og ikke minst den regelmessige netto utflyttingen av barn, særlig i førskolealder, fører til at byen også i årene fremover vil ha en noe lavere andel barn enn landet som helhet. Nettoutflyttingen av førskolebarn må sees i sammenheng med en tilsvarende netto utflytting av personer fra 30–39 år, vesentlig til Akershus. Aldersgruppen 20–29 år har derimot netto innflytting til Oslo. Ved å trekke inn det geografiske aspektet, hvilke områder Oslo har netto inn- og utflytting i forhold til, trer det frem et bilde av Oslo som et viktig innflyttingsfylke for mennesker under 30 år fra hele landet, mens mange nyetablerte (30–39 år, gjerne med små barn) flytter ut til Akershus.

Et annet markert demografisk særtrekk i Oslo er kvinneoverskuddet. Byen har 1051 kvinner per 1000 menn, mot 1017 kvinner per 1000 menn for hele landet (2005). Endelig karakteriseres befolkningen i Oslo av en stor andel enslige; enpersonshusholdningene utgjorde 2001 52,2 % av alle husholdningene mot 37,7 % for landet som helhet.

Oslo har størst innvandrerbefolkning av landets fylker; 118 337 eller 22,3 % av befolkningen hadde 2005 innvandrerbakgrunn (begge foreldre født i utlandet uavhengig av statsborgerskap) mot 7,9 % i landet som helhet. Av innvandrerbefolkningen i Oslo hadde vel ⅘ ikke-vestlig bakgrunn. Innvandrerbefolkningens andel varierer sterkt både geografisk og med hensyn til alder. I alt 32 % av innvandrerne i Norge bor i Oslo og 36 % av innvandrerne kommer fra ikke-vestlige land. Størst andel av innvandrerbefolkning finnes på Søndre Nordstrand, i Groruddalen og i Gamle Oslo. I bydelen Søndre Nordstrand hadde således 40 % av folkemengden innvandrerbakgrunn, herav 37 % fra ikke-vestlige land (2005). Innvandrerbefolkningen er gjennomgående ung og med relativt høye barnetall.

Befolkningsutviklingen varierer mye mellom bydelene. De aller fleste hadde vekst i perioden 1995–2005; størst var den i Søndre Nordstrand, den viktigste utbyggingsbydelen, og i Gamle Oslo. Svakest har utviklingen vært i bydeler med eldre drabantbybebyggelse, f.eks. i flere av bydelene rundt Østensjøvannet og i Groruddalen. Siden slutten av 1980-årene har indre by som helhet hatt vekst i folkemengden etter flere tiår med til dels betydelig tilbakegang. Dette er et resultat av blant annet byfornyelsen. I perioden 1995–2005 hadde indre by 42 % av byens samlede befolkningsvekst, ytre by hadde 58 %. Til sammenligning var 33,4 % av befolkningen i 2005 bosatt i indre by og 66,6 % i ytre by.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.