Oslo er landets mest folkerike fylke og kommune (673 468 innbyggere i 2018). Befolkningen i byen innenfor de nåværende administrative grensene har – med unntak av en periode fra sist i 1960-årene til midt i 1980-årene – vist en nesten kontinuerlig vekst siden byen ble hovedstad i 1814. Veksten var særlig sterk i siste halvdel av 1800-tallet og frem til første verdenskrig. Fra et folketall ved utgangen av andre verdenskrig på så vidt over 400 000 innbyggere økte folkemengden jevnt frem til 1969 da folketallet var nådd 488 329 innbyggere. Deretter gikk folketallet tilbake til et minimum på 447 257 innbyggere i 1984. Senere har byen hvert år hatt vekst i folketallet, særlig etter 1990 da Oslo sammen med Akershus har hatt størst vekst blant landets fylker. Folkemengden i Oslo økte i perioden 1995–2005 med gjennomsnittlig 4645 personer eller 0,9 prosent årlig. I denne perioden hadde Oslo nesten 18 prosent av landets samlede befolkningsvekst; sammen med Akershus utgjorde andelen 41 prosent.
Byens vekst siden 1984 skyldes både økt naturlig tilvekst og bedret flyttebalanse. Den økte naturlige tilveksten skyldes i noen grad et redusert antall døde, men er først og fremst et resultat av økte fødselstall. Denne økningen skyldes både økt antall kvinner i fødedyktig alder og økt spesifikk fruktbarhet. Således har det samlede fruktbarhetstallet for Oslo siden 1970-årene sterkt nærmet seg nivået i de øvrige fylkene; i årene 1971–1975 lå det på 75 prosent av landsgjennomsnittet, i 2005 på 96 prosent (1,83 i hele landet og 1,76 i Oslo). Bare en mindre del av denne utviklingen kan tilskrives det økte innslaget av innvandrere i byen. I tiårsperioden 1995–2004 fordelte byens befolkningsvekst seg omtrent likt på naturlig tilvekst og netto innflytting.
Oslos befolkning har klare særtrekk med hensyn til alder, kjønn og sivilstatus. Den er preget av en lavere andel barn, særlig i skolealder, og en høyere andel i yrkesaktiv alder (20–66 år) enn landet som helhet. Andelen eldre er over 67 prosent lavere enn i landet som helhet; andelen for grupper over 80 år er imidlertid som i landet som helhet. Byen har en overrepresentasjon av gruppene over 86 år og øker stort sett med stigende alder. Forskjellene i alderssammensetning mellom Oslo og hele landet dempes imidlertid over tid, blant annet øker barneandelen noe i Oslo i kjølvannet av de økte fødselstallene i byen. Den fortsatt lavere fødselshyppigheten i Oslo og ikke minst den regelmessige netto utflyttingen av barn, særlig i førskolealder, fører til at byen også i årene fremover vil ha en noe lavere andel barn enn landet som helhet. Nettoutflyttingen av førskolebarn må sees i sammenheng med en tilsvarende netto utflytting av personer fra 30 til 39 år, vesentlig til Akershus. Aldersgruppen 20–29 år har derimot netto innflytting til Oslo. Ved å trekke inn det geografiske aspektet, hvilke områder Oslo har netto inn- og utflytting i forhold til, trer det frem et bilde av Oslo som et viktig innflyttingsfylke for personer under 30 år fra hele landet, mens mange nyetablerte (30–39 år, gjerne med små barn) flytter ut til Akershus.
Oslo har et lite kvinneoverskudd på 1004 kvinner per 1000 menn, mot 986 kvinner per 1000 menn i landet som helhet (2016). Befolkningen karakteriseres ellers av en stor andel enslige; enpersonhusholdningene utgjør 47,4 prosent av alle husholdningene mot 38,1 prosent for landet som helhet (2016).
Oslo har størst innvandrerbefolkning av landets fylker; 118 337 eller 22,3 prosent av befolkningen hadde innvandrerbakgrunn (begge foreldre født i utlandet uavhengig av statsborgerskap) mot 7,9 prosent i landet som helhet (2005). Av innvandrerbefolkningen i Oslo hadde om lag 80 prosent ikke-vestlig bakgrunn. Innvandrerbefolkningens andel varierer sterkt både geografisk og med hensyn til alder. I alt 32 prosent av innvandrerne i Norge bor i Oslo, og 36 prosent av innvandrerne kommer fra ikke-vestlige land. Størst andel av innvandrerbefolkning finnes på Søndre Nordstrand, i Groruddalen og i Gamle Oslo. I bydelen Søndre Nordstrand hadde således 40 prosent av folkemengden innvandrerbakgrunn, herav 37 prosent fra ikke-vestlige land (2005). Innvandrerbefolkningen er gjennomgående ung og med relativt høye barnetall.
Befolkningsutviklingen varierer mye mellom bydelene. De aller fleste hadde vekst i perioden 1995–2005; størst var den i Søndre Nordstrand, den viktigste utbyggingsbydelen, og i Gamle Oslo. Svakest har utviklingen vært i bydeler med eldre drabantbybebyggelse, for eksempel i flere av bydelene rundt Østensjøvannet og i Groruddalen. Siden slutten av 1980-årene har indre by som helhet hatt vekst i folkemengden etter flere tiår med til dels betydelig tilbakegang. Dette er et resultat av blant annet byfornyelsen. I perioden 1995–2005 hadde indre by 42 prosent av byens samlede befolkningsvekst, ytre by hadde 58 prosent. Til sammenligning var 33,4 prosent av befolkningen i 2005 bosatt i indre by og 66,6 prosent i ytre by.
Kommentarer
Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?
Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.
Du må være logget inn for å kommentere.