Christian Frederik

Faktaboks

Christian Frederik
fra 1839 til 1848 Christian 8 av Danmark
Født
18. september 1786, Christiansborg slott, København, Danmark
Død
20. januar 1848, Amalienborg slott, København, Danmark
Christian Frederik var norsk konge fra 17. mai til 10. oktober 1814.
Christian Frederik
Av .
Lisens: Falt i det fri (Public domain)

Christian Frederik. Utsnitt av F. C. Grögers maleri på Frederiksborg.

.
Lisens: fri

Kong Christian 8 som 48-årig kronprins, malt i 1834

.
Lisens: Falt i det fri (Public domain)

Christian Frederik var konge av Norge i 1814 og av Danmark i perioden 1839–1848. Christian Frederik var født i ekteskapet mellom arveprins Frederik og Sophie Frederikke av Mecklenburg-Schwerin, men hans biologiske far var etter all sannsynlighet arveprinsens adjutant Frederik von Blücher (1760–1806).

Christian Frederik fikk en grundig utdannelse og hans interesse ble tidlig vakt for kunst og vitenskap, særlig naturvitenskap. Han ble gift i 1806 med Charlotte Frederikke av Mecklenburg-Schwerin (ekteskapet ble oppløst i 1810), og med henne hadde han sønnen Frederik 7. I 1815 giftet Christian Frederik seg med Caroline Amalie av Slesvig-Holsten-Sønderborg-Augustenborg (Christian 7s datterdatter).

Christian Frederik kom til å spille en helt avgjørende rolle for Norges skjebne i 1814. Uten ham og opprøret som han fikk nordmennene med på, ville neppe Norge ha fått gjennomslag for en slik vidtgående demokratisk forfatning i union med Sverige, selv om landet fikk et konstitusjonelt monarki der mye makt var samlet hos kongen. Til prinsens politiske verk hører at landet fikk en så selvstendig stilling i unionen med Sverige i 1814 at den langt på vei lignet på en personalunion, med unntak av utenriksstyret som Sverige dominerte. Selvstendighetspolitikken til Christian Frederik tvang frem store innrømmelser fra svensk side, selv om prinsen valgte å la Norge kapitulere i møte med Karl Johans krigsmakt etter kort tids kamp i august 1814.

Stattholder og konge i Norge

I 1813 ble Christian Frederik utnevnt til stattholder og øverstkommanderende i Norge. Landet trengte en sterk ledelse. Bakgrunnen var napoleonskrigene (der Danmark-Norge deltok på fransk side) og farer i en tid da forbindelsen mellom Norge og Danmark var brutt på grunn av britisk blokade. Kongen og regjeringen i København fryktet at Norge kunne bli utsatt for angrep fra Sverige. I 1812 og 1813 hadde Sverige, i alliansen med Russland og Storbritannia, oppnådd løfte om å få Norge som belønning for å være med på å bekjempe keiser Napoleon Bonaparte og Frankrike. Avtalen om Norge som belønning var ikke kjent i sin helhet i Danmark-Norge, men det eksisterte mistanke om at Norge var et krigsmål.

Christian Frederik kom til landet 21. mai samme år, og ble snart meget populær med vakkert utseende, sjarm, intelligens, vinnende vesen og sin stilling som «odelsbåren» tronarving. Selv om det etter alt å dømme var en hovedhensikt hos ham å bevare Norge for kongehuset, var han alt fra sommeren 1813 inne på tanken om en selvstendig norsk politikk. Senhøsten 1813 rykket den svenske kronprinsen opp gjennom Holstein og Slesvig (Sønderjylland) og fremtvang dansk kapitulasjon og snart avståelse av Norge.

Meldingen om Kieltraktaten av 14. januar 1814 kom til Norge fjorten dager etter. Avtalen innebar at kong Frederik 6. skulle avstå Norge i sin helhet til den svenske kongen mot ulike former for kompensasjon. Men dette førte ikke til at Christian Frederik og de sivile og militære myndigheter overga landet. Fra slutten av januar satte han isteden i gang en norsk reisning mot denne fredsavtalen. Prinsens mål var å bli hyllet som norsk enevoldskonge i kraft av arveretten, kongeloven av 1665 og suverenitetsakten i 1661. Til dette kom at Frederik 6. hadde løst nordmennene fra troskapseden til kongen, og ført suvereniteten tilbake til dem. Men på notabelmøtet på Eidsvoll 16. februar 1814 gav 19 av de 21 nordmennene der uttrykk for at Christian Frederik burde gi avkall på arverett og heller la seg velge, siden suvereniteten var tilbakeført til det norske folket. Konsekvensen var at han måtte innkalle en grunnlovgivende forsamling og forordnet i forbindelse med valgene den såkalte «folke-ed», hvor menighetene svor at de med liv og blod ville hevde Norges selvstendighet. I perioden 10. april–17. mai vedtok så Riksforsamlingen på Eidsvoll en demokratisk-monarkisk forfatning og valgte 17. mai enstemmig Christian Frederik til norsk konge.

Forholdet til kong Frederik 6

Historikerne har vært uenige om hvilken rolle kong Frederik 6. spilte i den norske reisningen og hans relasjon til Christian Frederik. Både den norske historikeren Knut Mykland og den danske historikeren Ole Feldbæk var enige om at kongen i København stilte seg positiv til prinsens opprørsplaner før fredsavtalen 14. januar. Deretter skilles de historikerne i to lag. Mykland hevdet at kongen fortsatte å støtte Christian Frederiks opprør i Norge til langt ut på våren, mens Feldbæk tok til orde for at kongen følte seg nødt til å forsøke å overtale fetteren til å stanse motstanden mot Karl Johan etter fredsavtalen. Stormaktene kunne lett gripe inn og straffe Danmark for sin sendrektighet. Mykland har kalt Frederik 6s rolle for et dobbeltspill, der det gjaldt å forsikre Sverige og stormaktene om at Danmark ville etterleve fredsavtalen, men samtidig yte den norske reisningen støtte. Mykland viser til at Danmark økte trafikken med kornskuter til Norge våren 1814 for nettopp å støtte opp under opprøret. Kongen hadde også sterke personlige motiver for å forsøke å forene de to tvillingrikene under sitt herredømme. Norge hadde vært i unionen med Danmark siden 1380.

Forhandlingene på Eidsvoll

Under forhandlingene på Eidsvoll kom «selvstendighetspartiet» på et stort flertall på rundt 80 representanter, som flokket seg rundt prisen, til å gå inn for at Norge ikke under noen omstendigheter skulle innlate seg på en union med Sverige. Man skulle gjøre alt for å forhindre at Karl Johan fikk sin vilje gjennom. Hos dem var også Christian Frederik tiltenkt rollen som konge i et selvstendig Norge. Selvstendighetspartiet, med Christian Magnus Falsen og Johan Adler i spissen, gikk også inn for å gi kongen betydelig makt. Rettshistorikere mener imidlertid at Christian Frederik øvde liten personlig innflytelse over paragrafene i det som ble Grunnloven. I tillegg sørget hans støttespillere for at Stortinget ble utstyrt med betydelig politisk kompetanse. Kongen fikk bare utsettende veto i alminnelige lovsaker, og ingen innflytelse på endringer av paragrafer i Grunnloven. Unionspartiet, på rundt 30 av representantene på Riksforsamlingen, la ikke skjul på at målet deres var en union med Sverige, der Christian Frederik ikke var tiltenkt noen rolle. Dette skapte spenninger og utfordringer for prinsen og dem som støttet ham.

Christian Frederik forstod at Norges eneste mulighet til å bestå som selvstendig stat ville være at en eller flere av stormaktene i kampen mot Napoleon ville gå fra løftene om at Norge skulle avstås til Sverige, og særlig håpet han på Englands støtte. Da det ble klart at han ikke ville få en slik stormaktsstøtte, innså han at Norges videre skjebne som selvstendig stat var avhengig av hvordan Karl Johan stilte seg. Dette forholdet kan være med på å forklare hans lunkne ledelse av krigsoperasjonene mot Sverige sommeren 1814.

Ved konvensjonen i Moss 14. august lovet så Christian Frederik å sammenkalle et overordentlig storting, overdra regjeringsmakten til statsrådet, nedlegge kronen og forlate landet. Den 10. oktober frasa han seg tronen, forlot Bygdøy kongsgård samme dag og reiste 28. oktober fra Fredriksvern til Danmark.

Christian Frederik er blitt til dels sterkt kritisert, ikke minst i sin samtid, som en svak og ettergivende mann. Det bør likevel fremheves at han med sin opptreden hadde samlet folket og derved bidratt vesentlig til at Norge kunne gå inn i unionen med Sverige som et fritt, selvstendig rike. Man kan med rette si at først gjorde Christian Frederik nordmennene til redskap for sin politikk som gikk ut på å føre Norge tilbake til Danmark. Deretter ble Christian Frederik et viktig redskap for nordmennene i strevet etter å sikre Norge en fri forfatning og et konstitusjonelt monarki og selvstendighet. I denne rollen gikk også Christian Frederik inn i frivillig, og ble revet med at de krefter han selv hadde satt i gang. Christian Frederiks dagbøker og opptegnelser i årene 1799–1814 ble utgitt i 1943.

Konge av Danmark

Christian Frederik som kong Christian VIII av Danmark, maleri fra 1843.
Christian Frederik
Av .
Lisens: Falt i det fri (Public domain)

I 1815 ble Christian Frederik utnevnt til guvernør og kommanderende general på Fyn. Forholdet til fetteren Frederik 6. var temmelig kjølig og Christian Frederik ble lenge holdt utenfor statsstyret. I 1831 fikk han imidlertid sete i statsrådet, og i 1839 etterfulgte han Frederik 6. som dansk konge under navnet Christian 8. Liberale kretser hadde håpet at han ville innføre en fri forfatning etter norsk mønster, men han avviste dette kravet, selv om han var sympatisk innstilt overfor den eldre liberalisme. Derimot gjennomførte han mange sosiale, administrative og finansielle reformer.

Også forholdene i hertugdømmene gjorde Christians stilling vanskelig. Han ville motvirke en nærmere forening av Sønderjylland og Holsten, samtidig som han ville knytte monarkiet fast sammen. Men hans politikk her var preget av stadige engstelige hensyn, og kom til å bli ubesluttsom og usikker. I sine senere år hadde Christian planer om en mer liberal helstatsforfatning, men døde før den ble iverksatt.

En statue av den unge kong Christian Frederik, utført av billedhuggeren Kristian Blystad, er satt opp foran Stortinget og ble avduket av dronning Margrethe av Danmark den 18. mai 2014.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Dyrvik, Ståle & Ole Feldbæk: Aschehougs norgeshistorie, b. 7, 1996, isbn 82-03-22037-1, Finn boken
  • Feldbæk, Ole: Danmark-Norge: 1380-1814, b. 4: Nærhed og adskillelse, 1998, isbn 87-500-3517-7, Finn boken
  • Langslet, Lars Roar: Christian Frederik : konge av Norge (1814), konge av Danmark (1839-48), 1998-99, 2 b., Finn boken
  • Linvald, Axel: Kong Christian VIII : den unge Prins 1786-1813, 1943, Finn boken
  • Linvald, Axel: Kong Christian VIII : Norges statholder 1813-1814, 1952, Finn boken
  • Linvald, Axel: Kong Christian VIII : før Eidsvoldgrundloven, 1965, Finn boken
  • Norge i 1814 : bibliografi (Nasjonalbiblioteket)
  • Weibull, Jörgen: Carl Johan och Norge : 1810-1814, 1957, Finn boken

Kommentarer (3)

skrev David Olsen

Jeg syns det burde nevnes noe om de andre barna han hadde, noen utenfor ekteskap. Hadde han ikke også ett i Norge?

skrev Knut Are Tvedt

Statue foran Stortinget, utført av Kristian Blystad, avduket 18/5 2014 av dronning Margrethe

svarte Marte Ericsson Ryste

Takk for innspill - artikkelen er oppdatert med opplysningene. Vennlig hilsen Marte

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg

Fagansvarlig for Norges historie fra 1814 til 1884

Knut Dørum
professor i historie, Universitetet i Agder