Christian Frederik

I 1813 ble han utnevnt til stattholder og øverstkommanderende i Norge. Han kom til landet 21. mai samme år, og ble snart meget populær med sitt vinnende vesen og sin stilling som «odelsbåren» tronarving. Selv om det etter alt å dømme var en hovedhensikt hos ham å bevare Norge for kongehuset, var han alt fra sommeren 1813 inne på tanken om en selvstendig norsk politikk.

Da meldingen om Kieltraktaten kom til Norge 10. januar 1814, var det Christian Frederiks tanke å bestige tronen i kraft av sin arverett etter suverenitetsakten og kongeloven. Men etter notabelmøtet på Eidsvoll 16. februar 1814 oppgav han disse planene, innkalte en grunnlovgivende forsamling og forordnet i forbindelse med valgene den såkalte «folke-ed» hvor menighetene svor at de med liv og blod ville hevde Norges selvstendighet. I perioden 10. april–17. mai vedtok så Riksforsamlingen på Eidsvoll en demokratisk-monarkisk forfatning og valgte 17. mai enstemmig Christian Frederik til norsk konge.

Han forstod at Norges eneste mulighet til å bestå som selvstendig stat ville være at en eller flere av stormaktene i kampen mot Napoleon ville gå fra løftene om at Norge skulle avstås til Sverige og særlig håpet han på Englands støtte. Da det ble klart at han ikke ville få en slik stormaktstøtte, innså han at Norges videre skjebne som selvstendig stat var avhengig av hvorledes Karl Johan stilte seg. Dette forhold kan være med på å forklare hans lunkne ledelse av krigsoperasjonene mot Sverige sommeren 1814.

Ved konvensjonen i Moss 14. august lovet så Christian Frederik å sammenkalle et overordentlig storting, overdra regjeringsmakten til statsrådet, nedlegge kronen og forlate landet. Den 10. oktober frasa han seg tronen, forlot Bygdøy kongsgård samme dag og reiste 28. oktober fra Fredriksvern til Danmark.

Christian Frederik er blitt til dels sterkt kritisert, ikke minst i sin samtid, som en svak og ettergivende mann. Det bør likevel fremheves at han med sin opptreden hadde samlet folket og derved bidratt vesentlig til at Norge kunne gå inn i unionen med Sverige som et fritt, selvstendig rike. Christian Frederiks dagbøker og opptegnelser i årene 1799–1814 ble utgitt i 1943.

I 1815 ble han utnevnt til guvernør og kommanderende general på Fyn. Forholdet til fetteren Frederik 6. var temmelig kjølig og Christian ble lenge holdt utenfor statsstyret. I 1831 fikk han imidlertid sete i statsrådet, og i 1839 etterfulgte han Frederik 6. som dansk konge under navnet Christian 8. Liberale kretser hadde håpet at han ville innføre en fri forfatning etter norsk mønster, men han avviste dette krav, selv om han var sympatisk innstilt overfor den eldre liberalisme. Derimot gjennomførte han mange sosiale, administrative og finansielle reformer.

Også forholdene i hertugdømmene gjorde Christians stilling vanskelig. Han ville motvirke en nærmere forening av Sønderjylland og Holsten, samtidig som han ville knytte monarkiet fast sammen. Men hans politikk her var preget av stadige engstelige hensyn, og kom til å bli ubesluttsom og usikker. I sine senere år hadde Christian planer om en mer liberal helstatsforfatning, men døde før den ble iverksatt.

En statue av den unge kong Christian Frederik utført av billedhuggeren Kristian Blystad, er satt opp foran Stortinget og ble avduket av dronning Margrethe av Danmark den 18. mai 2014.

• Om Christian Frederik i Norsk biografisk leksikon
• 1814 – det selvstendige Norges fødsel
• Liste over Norges monarker
• Statsoverhoder i Danmark

• «Redningsmannen Christian Frederik» – Norgeshistorie.no

• Dyrvik, Ståle & Ole Feldbæk: Aschehougs norgeshistorie, b. 7, 1996, isbn 82-03-22037-1, Finn boken
• Feldbæk, Ole: Danmark-Norge: 1380-1814, b. 4: Nærhed og adskillelse, 1998, isbn 87-500-3517-7, Finn boken
• Langslet, Lars Roar: Christian Frederik : konge av Norge (1814), konge av Danmark (1839-48), 1998-99, 2 b., Finn boken
• Linvald, Axel: Kong Christian VIII : den unge Prins 1786-1813, 1943, Finn boken
• Linvald, Axel: Kong Christian VIII : Norges statholder 1813-1814, 1952, Finn boken
• Linvald, Axel: Kong Christian VIII : før Eidsvoldgrundloven, 1965, Finn boken
• NBL 2. utg.
• Norge i 1814 : bibliografi (Nasjonalbiblioteket)
• Weibull, Jörgen: Carl Johan och Norge : 1810-1814, 1957, Finn boken