Christian Frederik

Christian Frederik, konge av Norge 1814 og av Danmark 1839–48. Christian Frederik var født i ekteskapet mellom arveprins Frederik og Sophie Frederikke av Mecklenburg-Schwerin, men hans biologiske far var etter all sannsynlighet arveprinsens adjutant Frederik von Blücher (1760–1806).

Christian Frederik fikk en grundig utdannelse og hans interesse ble tidlig vakt for kunst og vitenskap, særlig naturvitenskap. Han ble gift 1806 med Charlotte Frederikke av Mecklenburg-Schwerin (ekteskapet oppløst 1810); med henne hadde han sønnen Frederik 7. Gift 1815 med Caroline Amalie av Slesvig-Holsten-Sønderborg-Augustenborg (Christian 7s datterdatter).

1813 ble han utnevnt til stattholder og øverstkommanderende i Norge. Han kom til landet 21. mai samme år, og ble snart meget populær ved sitt vinnende vesen og sin stilling som «odelsbåren» tronarving. Selv om det etter alt å dømme var en hovedhensikt hos ham å bevare Norge for kongehuset, var han alt fra sommeren 1813 inne på tanken om en selvstendig norsk politikk.

Da meldingen om Kieltraktaten kom til Norge 10. januar 1814, var det Christian Frederiks tanke å bestige tronen i kraft av sin arverett etter suverenitetsakten og kongeloven. Men etter notabelmøtet på Eidsvoll 16. februar 1814 oppgav han disse planer, innkalte en grunnlovgivende forsamling og forordnet i forbindelse med valgene den såkalte «folke-ed» hvor menighetene svor at de med liv og blod ville hevde Norges selvstendighet. 10. april–17. mai vedtok så Riksforsamlingen på Eidsvoll en demokratisk-monarkisk forfatning og valgte 17. mai enstemmig Christian Frederik til norsk konge.

Han forstod at Norges eneste mulighet til å bestå som selvstendig stat ville være at en eller flere av stormaktene i kampen mot Napoleon ville gå fra løftene om at Norge skulle avstås til Sverige; særlig håpet han på Englands støtte. Da det ble klart at han ikke ville få en slik stormaktstøtte, innså han at Norges videre skjebne som selvstendig stat var avhengig av hvorledes Karl Johan stilte seg. Dette forhold kan være med på å forklare hans lunkne ledelse av krigsoperasjonene mot Sverige sommeren 1814.

Ved konvensjonen i Moss 14. august lovet så Christian Frederik å sammenkalle et overordentlig storting, overdra regjeringsmakten til statsrådet, nedlegge kronen og forlate landet. Den 10. oktober frasa han seg tronen, forlot Bygdøy kongsgård samme dag og reiste 28. oktober fra Fredriksvern til Danmark.

Christian Frederik er blitt til dels sterkt kritisert, ikke minst i sin samtid, som en svak og ettergivende mann. Det bør likevel fremheves at han med sin opptreden hadde samlet folket og derved bidratt vesentlig til at Norge kunne gå inn i unionen med Sverige som et fritt, selvstendig rike. Christian Frederiks dagbøker og opptegnelser 1799–1814 ble utgitt 1943.

I 1815 ble han utnevnt til guvernør og kommanderende general på Fyn. Forholdet til fetteren Frederik 6 var temmelig kjølig og Christian ble lenge holdt utenfor statsstyret. 1831 fikk han imidlertid sete i statsrådet, og 1839 etterfulgte han Frederik 6 som dansk konge under navnet Christian 8. Liberale kretser hadde håpet at han ville innføre en fri forfatning etter norsk mønster, men han avviste dette krav, selv om han var sympatisk innstilt overfor den eldre liberalisme. Derimot gjennomførte han mange sosiale, administrative og finansielle reformer.

Også forholdene i hertugdømmene gjorde Christians stilling vanskelig. Han ville motvirke en nærmere forening av Sønderjylland og Holsten, samtidig som han ville knytte monarkiet fast sammen. Men hans politikk her var preget av stadige engstelige hensyn, og kom til å bli ubesluttsom og usikker. I sine senere år hadde Christian planer om en mer liberal helstatsforfatning, men døde før den ble iverksatt.

En statue av den unge kong Christian Frederik utført av billedhuggeren Kristian Blystad, er satt opp foran Stortinget og avduket av dronning Margrethe av Danmark den 18. mai 2014.

• Utdypning (NBL-artikkel)
• Anbefalt litteratur