På 1700- og 1800-tallet var det flere typer arder i bruk i Norge. Vanligst var trolig krokarden (også kalt totenarden), som var i bruk i størstedelen av landet. Ardåsen går bratt ned; i den er sålen med jernspiss tappet inn. Spaarden eller hedmarksarden hadde visse trekk til felles med en spade. Åsen var vannrett og selve ardlegemet var en fortsettelse av en lang stang med håndtak. Arden var på fremmarsj i Sogn omkring 1800. En av grunnene var trolig at det var lettere å bruke ard på de mange små, mangekantede åkerlappene. Også sør i Gudbrandsdalen vant arden bokstavelig talt terreng.
En tredje type ard var grindarden. I likhet med grindplogen hadde den to oppstandere som gikk gjennom åsen og var tappet ned i sålen. På toppen bandt et langsgående trestykke konstruksjonen sammen og fungerte som håndtak. Bonden gikk ved siden av arden når den var i bruk.
Anvendelighet og rimelig pris gjorde at arden trengte inn i nye områder sist på 1700-tallet. Mange steder kom den som et supplement til plogen. Arden egnet seg godt til å bekjempe ugress og blande jord og gjødsel. Den ble også brukt til å mylde ned såkornet, og fungerte på mange måter som en harv. Det var også gunstig å bruke ard ved setting og hypping av poteter.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.