Mao av . Falt i det fri (Public domain)

Mao Zedong

Faktaboks

Uttale
mao dzədʌŋ
Mao Zedong

Mao Tse-tung

Født
26. desember 1893
Død
9. september 1976
Mao Zedong var Kinas statsleder fra 1949 til sin død i 1976. Foto fra 1965.
Mao Zedong av /NTB Scanpix. Gjengitt med tillatelse

Mao Zedong i sin karakteristiske dress.

Mao Zedong av /NTB Scanpix ※. Gjengitt med tillatelse

Mao Zedong var en kinesisk statsmann og partileder Kinas kommunistparti. Mao var med på å etablere Folkerepublikken Kina i 1949. Han var partiets formann og frem til 1959 og landets de facto leder frem til sin død i 1976. Hans politiske syn og praksis blir betegnet som maoisme.

Bakgrunn

Mao Zedong i spissen for sin hær, under forfølgelse av regjeringsstyrkene i Shanxi-området, vest for Huang He, i 1947. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.
NTB / NTB Scanpix. Gjengitt med tillatelse
Mao som ung revolusjonær. Foto fra 1920- eller 1930-årene.
Mao Zedong av /NTB Scanpix. Gjengitt med tillatelse

Mao ble født i Shaoshan i Hunan-provinsen. Han var sønn av en middels velstående bonde som sendte ham på skole i en alder av åtte år hvor han fikk studere de konfucianske klassikerne. Han ble ferdig med den grunnleggende utdannelsen da han var 13. Samme år inngikk han et arrangert ekteskap med en fire år eldre kvinne, Luo Yixiu, men Mao aksepterte ikke dette ekteskapet og bodde aldri sammen med henne.

Mens han bodde i Shaoshan og arbeidet på farens gård var han opptatt av politikk og demokrati. Under en hungersnød ble korn stjålet fra gården, og Mao uttrykte forståelse for bøndenes situasjon, selv om han mente at tyveriet var forkastelig. I 1911 flyttet han til Changsha for å begynne på middelskolen. Her ble han kjent med tankene til revolusjonslederen Sun Yat-sen og ble en ivrig motstander av Qing-dynastiet. Dette viste han blant annet ved å klippe av seg den hårpisken som manchu'ene hadde påbudt mannlige han-kinesere å gå med. Han sluttet seg til revolusjonshæren i 1911, da Qing-dynastiet ble styrtet og Kina ble republikk (se Republikken Kina). Dette skjedde først i Sør-Kina, da provinsene i nord var lojale mot keiseren enda noen måneder. Mao kom selv aldri i direkte strid under denne revolusjonen.

Etter å ha tatt eksamen ved universitetet i Changsha i 1918, arbeidet han som historielærer og organiserte revolusjonære grupper i protest mot guvernøren i Hunan-provinsen. Disse protestene var inspirert av 4. mai-bevegelsen samme år i Beijing. Videre protester mot styresmaktene i Hunan førte til at Mao følte seg stadig mer utrygg i provinsen, og flyttet tilbake til Beijing hvor han et par år tidligere hadde jobbet som assistent ved biblioteket ved Beijing universitet.

Som bibliotekassistent kom han i kontakt med radikale og anarkistiske ideer, men etterhvert hellet han mer og mer mot marxistiske ideologi. Denne innflytelsen ble forsterket etter han reiste til Shanghai og kom i nær kontakt med Chen Duxiu og hans marxistiske ideer. Chen ble senere formann i Kinas kommunistparti. Mao dannet i Hunan revolusjonære celler som han representerte ved stiftelsen av Kinas kommunistparti i Shanghai i 1921. Han ledet et bondeopprør i Hunan i 1927; var med på å organisere den røde hær i 1928 og ble dens politiske kommissær. I 1931 ble han medlem av den første allkinesiske kongress av sovjeter.

Partileder

Mao Zedong. Portrett på en veggavis med propaganda for Kulturrevolusjonen.

av . Begrenset gjenbruk

Propagandaplakat med smilende mennesker fra forskjellige etniske grupper. Teksten sier “Formann Mao er den evigvarende røde solen i våre hjerter”.

Mao Zedong (propagandaplakat) av /NTB Scanpix ※. Gjengitt med tillatelse

Mao vant fra 1930 gradvis makten i partiets sentralkomité. Han ledet evakueringen av den røde hær fra Jiangxi og den «lange marsjen» til Shaanxi. Underveis ble han offisielt anerkjent som partiets leder (1935). Fra det nye hovedkvarteret Yanan (1937–1946) ledet han kommunistene i krigen mot japanerne, og deretter forhandlingene med Kinas president Chiang Kai-shek (fra nasjonalistpartiet) i 1945. Etter bruddet med nasjonalistene innledet Mao en militær offensiv som endte med fullstendig seier for kommunistene.

Mao kunne 1. oktober 1949 proklamere den kinesiske folkerepublikk; selv ble han landets president, fra 1954 med tittelen «folkerepublikkens formann». I 1959 etterfulgtes han som president av Liu Shaoqi, men beholdt stillingen som partileder og den fremste teoretiker.

I sine siste leveår var Mao gjenstand for en utstrakt persondyrking, ofte knyttet til sitater fra hans mange skriftlige arbeider. I tillegg til politisk-teoretiske bøker hadde han også en betydelig lyrisk produksjon. Hans Verker i utvalg utkom på engelsk i fem bind i 1954–1957 (norsk oversettelse 1963–1977).

I 1960-årene begynte en innbitt maktkamp mellom moderate og ekstreme fraksjoner om hvem som skulle bli Maos etterfølger. I 1966 ble Lin Biao utpekt, men senere tilsidesatt, og han omkom under mystiske omstendigheter i 1971. På dødsleiet utpekte Mao selv Hua Guofeng som sin etterfølger. En gruppe fremtredende politikere, ledet av blant andre Maos annen hustru, Jiang Qing, prøvde å ta makten i dagene etter Maos død, men uten hell; lederne, den såkalte Firerbanden, ble senere sterkt angrepet og stilt for retten.

Ettertidens vurdering

Maos legeme ble balsamert og plassert i et mausoleum som siden har vært blant turistattraksjonene på Tiananmen-plassen.
Maos mausoleum av . CC BY NC SA 3.0

Maos legeme ble balsamert og plassert i et mausoleum, som siden har vært blant turistattraksjonene på Tiananmen-plassen. Personkulten måtte snart vike for mer kritiske vurderinger. Sentralkomiteen kritiserte i 1981 Mao for å ha gjort seg skyldig i «venstrefeil» siden 1957 og gav ham hovedansvaret for «Det store spranget» i 1958–1961 og kulturrevolusjonen i 1966–1976. Seniorlederen Deng Xiaoping gav ham karakteristikken «70 prosent god, 30 prosent dårlig». Som helhet veier det positive tyngre enn det negative i partiets offisielle syn.

Utenlandske forskere er gjennomgående mer kritiske. Maos politikk med sterkt forsert industrialisering under «Det store spranget» førte til en av historiens største hungerkatastrofer, som ble forverret av uår i landbruket. Blant annet med grunnlag i studier av overdødelighet og andre demografiske forhold i perioden, har det dannet seg en slags konsensus om at «Det store spranget» kan ha kostet cirka 30 millioner menneskeliv.

I sin store Mao-biografi fra 2005 hevder Jung Chang/Jon Halliday at Maos «sosialistiske» eksperimenter kan ha krevd så mange som 70 millioner menneskeliv, derav 38 millioner under «Det store spranget».

Les mer i Store norske leksikon

Ekstern lenke

Litteratur

  • Chang, Jung: Mao : den ukjente historien, 2005, Finn boken
  • Short, Philip: Mao : a life, 1999, Finn boken

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg