Mao Zedong. Portrett på en veggavis med propaganda for Kulturrevolusjonen.

Anon. Begrenset gjenbruk

Mao Zedong, kinesisk statsmann og partileder (kommunist). Født i Hunan, sønn av en middels velstående bonde, som sendte ham på skole. Mao prøvde å slutte seg til revolusjonshæren 1911; han organiserte revolusjonære grupper ved lærerskolen i Changsha, hvor han tok eksamen 1918. Som bibliotekassistent ved Beijing universitet kom han i kontakt med Chen Duxiu, som senere ble formann i det kinesiske kommunistparti. Mao dannet i Hunan revolusjonære celler som han representerte ved stiftelsen av partiet i Shanghai 1921. Ledet et bondeopprør i Hunan 1927; var med på å organisere den røde hær 1928 og ble dens politiske kommissær; 1931 medlem av den første allkinesiske kongress av sovjeter.

Mao vant fra 1930 gradvis makten i partiets sentralkomité. Han ledet evakueringen av den røde hær fra Jiangxi og den «lange marsjen» til Shaanxi. Underveis ble han offisielt anerkjent som partiets leder (1935). Fra det nye hovedkvarteret Yanan (1937–46) ledet han kommunistene i krigen mot japanerne, og deretter forhandlingene med Chiang Kai-shek 1945. Etter bruddet innledet Mao en militær offensiv som endte med fullstendig seier for kommunistene.

Mao kunne 1. oktober 1949 proklamere den kinesiske folkerepublikk; selv ble han landets president, fra 1954 med tittelen «folkerepublikkens formann». I 1959 etterfulgtes han som president av Liu Shaoqi, men beholdt stillingen som partileder og den fremste teoretiker. I sine siste leveår var Mao gjenstand for en utstrakt persondyrking, ofte knyttet til sitater fra hans mange skriftlige arbeider. I tillegg til politisk-teoretiske bøker hadde han også en betydelig lyrisk produksjon. Hans Verker i utvalg utkom på engelsk i fem bind 1954–57 (norsk overs. 1963–77).

I 1960-årene begynte en innbitt maktkamp mellom moderate og ekstreme fraksjoner om hvem som skulle bli Maos etterfølger. I 1966 ble Lin Biao utpekt, men senere tilsidesatt, og han omkom under mystiske omstendigheter 1971. På dødsleiet utpekte Mao selv Hua Guofeng som sin etterfølger. En gruppe fremtredende politikere, ledet av blant andre Maos annen hustru, Jiang Qing, prøvde å ta makten i dagene etter Maos død, men uten hell; lederne, den såkalte Firerbanden, ble senere sterkt angrepet og stilt for retten.

Maos legeme ble balsamert og plassert i et mausoleum, som siden har vært blant turistattraksjonene på Tiananmen-plassen. Personkulten måtte snart vike for mer kritiske vurderinger. Sentralkomiteen kritiserte 1981 Mao for å ha gjort seg skyldig i «venstrefeil» siden 1957 og gav ham hovedansvaret for «Det store spranget» 1958–61 og kulturrevolusjonen 1966–76. Seniorlederen Deng Xiaoping gav ham karakteristikken «70 % god, 30 % dårlig». Som helhet veier det positive tyngre enn det negative i partiets offisielle syn.

Utenlandske forskere er gjennomgående mer kritiske. Maos politikk med sterkt forsert industrialisering under «Det store spranget» førte til en av historiens største hungerkatastrofer, som ble forverret av uår i landbruket. Blant annet med grunnlag i studier av overdødelighet og andre demografiske forhold i perioden, har det dannet seg en slags konsensus om at «Det store spranget» kan ha kostet ca. 30 millioner menneskeliv. I sin store Mao-biografi fra 2005 hevder Jung Chang/Jon Halliday at Maos «sosialistiske» eksperimenter kan ha krevd så mange som 70 millioner menneskeliv, derav 38 millioner under «Det store spranget».

  • Chang, Jung: Mao : den ukjente historien, 2005, Finn boken
  • Short, Philip: Mao : a life, 1999, Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.