Mao av . Falt i det fri (Public domain)

Mao Zedong

Faktaboks

Mao Zedong

Mao Tse-tung

uttale:
mao dzədʌŋ
født:
26. desember 1893
død:
9. september 1976
Mao Zedong var Kinas statsleder fra 1949 til sin død i 1976. Foto fra 1965.
Av /NTB Scanpix.

Mao Zedong i sin karakteristiske dress.

Av /NTB Scanpix ※.

Mao Zedong var en kinesisk statsmann og partileder for Kinas kommunistparti. Mao var med på å etablere Folkerepublikken Kina i 1949. Han var partiets formann og frem til 1959 og landets de facto leder frem til sin død i 1976. Hans politiske syn og praksis blir betegnet som maoisme.

Bakgrunn

Mao Zedong i spissen for sin hær, under forfølgelse av regjeringsstyrkene i Shanxi-området, vest for Huang He, i 1947. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.
NTB / NTB Scanpix.
Mao som ung revolusjonær. Foto fra 1920- eller 1930-årene.
Av /NTB Scanpix.

Mao ble født i Shaoshan i Hunan-provinsen. Han var sønn av en middels velstående bonde som sendte ham på skole i en alder av åtte år hvor han fikk studere de konfucianske klassikerne. Han ble ferdig med den grunnleggende utdannelsen da han var 13. Samme år inngikk han et arrangert ekteskap med en fire år eldre kvinne, Luo Yixiu, men Mao aksepterte ikke dette ekteskapet og bodde aldri sammen med henne.

Mens han bodde i Shaoshan og arbeidet på farens gård var han opptatt av politikk og demokrati. Under en hungersnød ble korn stjålet fra gården, og Mao uttrykte forståelse for bøndenes situasjon, selv om han mente at tyveriet var forkastelig. I 1911 flyttet han til Changsha for å begynne på middelskolen. Her ble han kjent med tankene til revolusjonslederen Sun Yat-sen og ble en ivrig motstander av Qing-dynastiet. Dette viste han blant annet ved å klippe av seg den hårpisken som manchu'ene hadde påbudt mannlige han-kinesere å gå med. Han sluttet seg til revolusjonshæren i 1911, da Qing-dynastiet ble styrtet og Kina ble republikk (se Republikken Kina). Dette skjedde først i Sør-Kina, da provinsene i nord var lojale mot keiseren enda noen måneder. Mao kom selv aldri i direkte strid under denne revolusjonen.

Etter å ha tatt eksamen ved universitetet i Changsha i 1918, arbeidet han som historielærer og organiserte revolusjonære grupper i protest mot guvernøren i Hunan-provinsen. Disse protestene var inspirert av 4. mai-bevegelsen samme år i Beijing. Videre protester mot styresmaktene i Hunan førte til at Mao følte seg stadig mer utrygg i provinsen, og flyttet tilbake til Beijing hvor han et par år tidligere hadde jobbet som assistent ved biblioteket ved Beijing universitet.

Som bibliotekassistent kom han i kontakt med radikale og anarkistiske ideer, men etterhvert hellet han mer og mer mot marxistiske ideologi. Denne innflytelsen ble forsterket etter han reiste til Shanghai og kom i nær kontakt med Chen Duxiu og hans marxistiske ideer. Chen ble senere formann i Kinas kommunistparti. Mao dannet i Hunan revolusjonære celler som han representerte ved stiftelsen av Kinas kommunistparti i Shanghai i 1921. Han ledet et bondeopprør i Hunan i 1927; var med på å organisere den røde hær i 1928 og ble dens politiske kommissær. I 1931 ble han medlem av den første allkinesiske kongress av sovjeter.

Partileder

Propagandaplakat med smilende mennesker fra forskjellige etniske grupper. Teksten sier “Formann Mao er den evigvarende røde solen i våre hjerter”.

Av /NTB Scanpix ※.

Mao Zedong. Portrett på en veggavis med propaganda for Kulturrevolusjonen.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Mao vant fra 1930 gradvis makten i partiets sentralkomité. Han ledet evakueringen av den røde hær fra Jiangxi og den «lange marsjen» til Shaanxi. Underveis ble han offisielt anerkjent som partiets leder (1935). Fra det nye hovedkvarteret Yanan (1937–1946) ledet han kommunistene i krigen mot japanerne, og deretter forhandlingene med Kinas president Chiang Kai-shek (fra nasjonalistpartiet) i 1945. Etter bruddet med nasjonalistene innledet Mao en militær offensiv som endte med fullstendig seier for kommunistene.

Mao kunne 1. oktober 1949 proklamere den kinesiske folkerepublikk; selv ble han landets president, fra 1954 med tittelen «folkerepublikkens formann». Allerede året etter sendte han deler av Folkets Frigjøringshær til Nord-Korea for å bistå Kim Il Sung i den koreanske borgerkrigen og hans kamp mot Sør-Korea. Sør-Korea var støttet av FN med USA. Maos hær ble formelt betegnet som en hær av frivillige for å unngå en krigserklæring mot USA fra Kinas side. Maos eldste sønn, Mao Anying, var offiser i denne hæren og døde i et luftangrep i november 1950.

Etter kommunistpartiets overtakelse av makten startet en stor jordreform i 1950. Eiendommer ble konfiskert og delt ut til fattige bønder, noe som var i tråd med Kommunistpartiets lovnad før revolusjonen. Omfordelingen av jorden førte til store endringer i økonomisk fordeling, men jordreformen var meget voldelig, og store deler av landeier-klassen ble henrettet. Antallet drepte dreier seg om flere millioner i løpet av borgerkrigen og de første årene etter revolusjonen.

I tillegg til jordreformen fulgte Kommunistpartiet opp med lovgivning og reformer som skulle gjøre hverdagen til bønder og arbeiderklassen lettere. Dette var for eksempel en ny ekteskapslov som hindret tvangsgifting av unge jenter. Det ble også gjennomført lovgivning for å beskytte arbeidere i industrien og gi dem flere rettigheter. Dette var en del av en politikk for å få orden på industri og produksjon i den urbane delen av økonomien. Til å begynne med klarte Mao og partiet til en viss grad å få støtte og forståelse blant kapitalistene, men allerede i 1951 og 1952 startet politiske kampanjer mot kapitalistklassen. I tillegg til disse reformene ble det også startet kampanjer for å forbedre folkehelsen og sanitære forhold, spesielt på landsbygden.

Samlet sett oppnådde Mao popularitet hos den fattige landbefolkningen i de første årene etter revolusjonen i 1949. Livet til de aller fleste småbønder, som utgjorde majoriteten av befolkningen, ble betydelig forbedret. Dette fortsatte med den første femårsplanen, 1953–1957, hvor myndighetene klarte å overføre store ressurser til tungindustrien; økonomien gikk i positiv retning, det var relativt fredelig i landet og Mao opplevde folkets støtte.

De hundre blomster

De første problemene kom med hans kampanjer «De hundre blomster» i 1956 og «Det store spranget» i 1958. Mao hadde diskutert muligheten for å få nye ideer inn i det revolusjonære arbeidet med sine partifeller. Viktig i dette arbeidet var statsminister Zhou Enlai, som tidligere hadde forsøkt å få de intellektuelle i tale. Da dette ikke hadde lykkes i særlig grad, ønsket Mao å utvide dette til en kampanje med oppropet «La de hundre blomster blomstre, la de hundre skoler strides». Meningen var å slippe til nye ideer for å hindre kommunistpartiet og Kina å stivne i en dogmatisk kommunisme som man hadde sett i Sovjetunionen under Stalin.

Det viste seg snart at Mao hadde feilberegnet resultatet av kampanjen da kritikken mot partiet ble langt større enn forventet. Ikke minst var det forslag som blant annet krevde flerpartisystem, kommunistpartiets avgang og desentralisering av makten, som var uakseptable for Mao. Han følte seg forrådt av de intellektuelle og startet en anti-høyrekampanje som førte til arrestasjon og forfølgelse av flere hundre tusen intellektuelle. Et av hovedmålene for kampanjen var jurister som kjempet for et uavhengig rettsvesen. Mange intellektuelle ble sendt til arbeidsleirer, fengslet eller mistet jobbene.

Det store spranget

I etterkant av disse to kampanjene startet Mao en ny i 1958, «Det store spranget» eller «Det store spranget fremover». Målet med denne kampanjen var en hurtig industrialisering av Kina. Mao mente at modellen fra Sovjetunionen, hvor kapitalen til industrialiseringen ble hentet fra overskudd i landbruksproduksjonen, ikke ville fungere godt nok i Kina grunnet demografiske forhold med stor befolkning og lite produksjonsoverskudd. Med bruk av Kinas største ressurs, arbeidskraft, skulle utvikling tas i et stort sprang.

Kampanjen feilet grovt og i kombinasjon med en rekke naturkatastrofer førte dette til hungersnød og millioner av døde. Dette medførte ytterligere kritikk og motstand mot Maos politikk og partiledelsen ble enda mer splittet. En del av partiledelsen mente at den mislykkede kampanjen var bevis for at det var nødvendig med intellektuelle, eksperter og økonomiske incentiver for å utvikle Kina. Maos feide med denne fraksjonen i partiet anses å være en av årsakene til at han startet Kulturrevolusjonen i 1966, der gamle tradisjoner, institusjoner og kultur skulle bort for å skape et nytt, kommunistisk samfunn.

Maktkamper i partiet

I 1959 ble Mao etterfulgt som formann av Liu Shaoqi, men beholdt stillingen som partileder og den fremste teoretiker og overordnet leder. I 1960-årene begynte en innbitt maktkamp mellom moderate fraksjoner, med blant andre Liu Shaoqi og Deng Xiaoping, som forsøkte å ta kontroll over den økonomiske politikken og gjennom dette frata Mao en del av makten. Det foregikk også maktkamp med mer revolusjonære og ekstreme om hvem som skulle bli Maos etterfølger. I 1966 ble Lin Biao utpekt, men senere tilsidesatt, og han omkom under mystiske omstendigheter i 1971. På dødsleiet utpekte Mao selv Hua Guofeng som sin etterfølger. En gruppe fremtredende politikere, ledet av blant andre Maos andre hustru, Jiang Qing, prøvde å ta makten i dagene etter Maos død, men uten hell. Lederne, den såkalte Firerbanden, ble senere sterkt angrepet og stilt for retten.

I sine siste leveår var Mao gjenstand for en utstrakt persondyrking, ofte knyttet til sitater fra hans mange skriftlige arbeider. I tillegg til politisk-teoretiske bøker hadde han også en betydelig lyrisk produksjon. Hans Verker i utvalg utkom på engelsk i fem bind i 1954–1957 (norsk oversettelse 1963–1977). I årene etter hans død ble den tidligere persondyrkingen kritisert, og i løpet av 1980- og 1990-tallet ble det stadig mer akseptert med negative ytringer om politikken under hans styre.

Ettertidens vurdering

Maos legeme ble balsamert og plassert i et mausoleum som siden har vært blant turistattraksjonene på Tiananmen-plassen.
Maos mausoleum
Lisens: CC BY NC SA 3.0

Maos legeme ble balsamert og plassert i et mausoleum, som siden har vært blant turistattraksjonene på Tiananmen-plassen. Personkulten måtte snart vike for mer kritiske vurderinger. Sentralkomiteen kritiserte i 1981 Mao for å ha gjort seg skyldig i «venstrefeil» siden 1957, og gav ham hovedansvaret for «Det store spranget» i 1958–1961 og kulturrevolusjonen i 1966–1976. Seniorlederen Deng Xiaoping gav ham karakteristikken «70 prosent god, 30 prosent dårlig». Som helhet veier det positive tyngre enn det negative i partiets offisielle syn.

Utenlandske forskere er gjennomgående mer kritiske. Maos politikk med sterkt forsert industrialisering under «Det store spranget» førte til en av historiens største hungerkatastrofer, som ble forverret av uår i landbruket. Med grunnlag i blant annet studier av overdødelighet og andre demografiske forhold i perioden, har det dannet seg en slags konsensus om at «Det store spranget» kan ha kostet cirka 30 millioner menneskeliv. I sin store Mao-biografi fra 2005 hevder Jung Chang/Jon Halliday at Maos «sosialistiske» eksperimenter kan ha krevd så mange som 70 millioner menneskeliv, derav 38 millioner under «Det store spranget».

Maos revolusjonære strategier har inspirert politiske bevegelser over hele verden med utbredelse av en egen sosialistisk ideologi, maoisme, som i Norge har vært representert ved AKP (m-l).

Les mer i Store norske leksikon

Ekstern lenke

Litteratur

  • Chang, Jung: Mao : den ukjente historien, 2005, Finn boken
  • Short, Philip: Mao : a life, 1999, Finn boken

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg