Den gamle norske fylkesstat var i sin organisasjon og forfatning demokratisk, fordi tinget var stats- og samfunnslivets midtpunkt. Men makten lå i virkeligheten hos et aristokrati av høvdinger og storættede, rike godseiere. Dette gamle norske aristokratiet fikk sin knekk ved borgerkrigene på 1100- og 1200-tallet og mistet etter hvert mye av sin betydning, dels på grunn av svartedauden, og dels fordi de hanseatiske kjøpmennene og andre byborgere gradvis fikk større økonomisk makt.
Statsrettslig spilte aristokratiet likevel en rolle frem til innføringen av eneveldet i 1660, idet det utgjorde rekrutteringsgrunnlaget for riksrådet (se riksrådskonstitusjonalisme).
Både Sverige og Danmark har hatt en aristokratisk statsform da adelen via riksrådet hadde mye av den politiske makt. Aristokratiets blomstringstid var i begge land på 1200-tallet og strakte seg til siste halvdel av 1600-tallet, da kongemakten ble eneveldig; i Danmark i 1660, i Sverige i 1680. I Sverige finnes fremdeles et fødselsaristokrati med en viss sosial innflytelse, det samme gjelder i mindre grad i Danmark.
I Norge ble adelskapet avskaffet ved lov av 1821, men det hadde da lenge vært uten reell politisk eller økonomisk makt. Derimot hadde det byråkratiske styret, som utviklet seg under eneveldet, frembrakt et utpreget embetsaristokrati, men den innflytelsen denne samfunnsklassen utøvet var likevel mer av faktisk enn privilegert art, og den forsvant etter hvert som de andre samfunnsklassene økte sine politiske innflytelser utover på 1800- og 1900-tallet.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.