Aristokrati, (til aristokrat), herrevelde, styreform hvor en overklasse (adel, geistlighet, rikmenn eller storbønder) utøver den politiske makt; brukes også om selve overklassen som samfunnsgruppe (særlig om adelen).

Statsformen kalles oligarki dersom makten ligger hos et fåtall slekter (eller personer), plutokrati eller timokrati dersom den utøves av rikmennene.

De fleste land har gått gjennom en periode med aristokratisk styre. Dette gjelder også republikker, særlig i antikken og i middelalderens bystater.

Spartas «gerusia» (eg. de eldstes råd) var et gammelmannsaristokrati, hvor makten bygde på de gamle slekter ved deres eldre ledere. I Athen grunnla evpatridene, den gamle adel, et aristokrati som hvilte på fødselsfortrinn.

I den romerske republikks senere tid ble fødselsaristokratiet fortrengt av et embetsaristokrati, etter hvert sterkt isprengt elementer som bare skyldte rikdommen sin makt og innflytelse (ridderklassen). Et utpreget aristokrati var forfatningen i flere av Italias (særlig Venezias) og Sveits' republikker i middelalderen og renessansetiden.

I de større statsdannelsene i Europa var det først og fremst i Preussen, Østerrike, Ungarn, Russland og Storbritannia at aristokratiet formådde å bevare en betydelig og anerkjent makt nesten opp til vår egen tid.

Det egentlige middelalderske, føydale aristokrati fikk etter hvert sin maktstilling kraftig beskåret, først av kongemakten, senere av enevoldstidens kongevalgte embetsstand. I Frankrike ble revolusjonen i 1789 det avgjørende skille. I andre europeiske land fortsatte aristokratiet å øve politisk innflytelse (Ungarn, Preussen, Russland) helt til omveltningene under og etter den første verdenskrig brått (og til dels brutalt) gjorde slutt på deres privilegerte stilling.

Den gamle norske fylkesstat var i sin organisasjon og forfatning demokratisk, fordi tinget var stats- og samfunnslivets midtpunkt. Men makten lå i virkeligheten hos et aristokrati av høvdinger og storættede, rike godseiere. Dette gamle norske aristokrati fikk sin knekk ved borgerkrigene på 1100- og 1200-tallet og mistet etter hvert mye av sin betydning, dels på grunn av Svartedauden, og dels fordi de hanseatiske kjøpmenn og andre byborgere gradvis fikk større økonomisk makt.

Statsrettslig spilte aristokratiet likevel en rolle frem til eneveldets innførelse, idet det utgjorde rekrutteringsgrunnlaget for riksrådet (se riksrådskonstitusjonalisme).

Både Sverige og Danmark har hatt en aristokratisk statsform da adelen via riksrådet hadde mye av den politiske makt. Aristokratiets blomstringstid var i begge land på 1200-tallet og strakte seg til siste halvdel av 1600-tallet, da kongemakten ble eneveldig, i Danmark 1660, i Sverige 1680. I Sverige finnes fremdeles et fødselsaristokrati med en viss sosial innflytelse, det samme gjelder i mindre grad Danmark.

I Norge ble adelskapet avskaffet ved lov av 1821, men det hadde da lenge vært uten reell politisk eller økonomisk makt. Derimot hadde det byråkratiske styre, som utviklet seg under eneveldet, frembrakt et utpreget embetsaristokrati, men den innflytelsen denne samfunnsklassen utøvet var likevel mer av faktisk enn privilegert art, og den forsvant etter hvert som de andre samfunnsklasser økte sin politiske innflytelse utover på 1800- og 1900-tallet.

Se også adel.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.