I 1987 og 1992 ble det gjennomført omfattende reformer av det norske skattesystemet. Man gikk fra et system bestående av høye skattesatser og omfattende fradrag til en modell basert på lavere skattesatser og færre muligheter til å trekke fra på skatten.

Målet med reformene var å øke rettferdigheten i skattesystemet og å bidra til en mer effektiv bruk av ressurser i den norske økonomien. Skattereformene markerte overgangen fra etterkrigstidens sosialdemokratiske skatteregime til en mer markedsorientert skattemodell.

Bakgrunnen for reformene var blant annet problemer knyttet til det gamle skattesystemet. Til tross for toppsatser på over 70 prosent var systemet lite omfordelende. Årsaken var svært gunstige fradragsregler, spesielt rentefradraget, som gjorde at folk med høy inntekt kunne bli ’nullskatteytere’ ved å ta opp store lån.

Det samme gjaldt bedrifter, som ved enkle grep kunne slippe å betale skatt. Mer generelt bidro disse skattemotiverte tilpasningene til en lite gunstig bruk av ressurser i økonomien og til makroøkonomisk ubalanse som følge av høye låneopptak.

Samtidig dukket det i denne perioden opp nye ideer om skattepolitikk internasjonalt. Skatteøkonomer i Storbritannia og USA argumenterte for at lavere satser på et bredere skattegrunnlag og lik beskatning av ulike typer inntekt ville bidra til en mer effektiv bruk av ressurser.

Den amerikanske skattereformen gjennomført under Ronald Reagan i 1986 bygget på denne tankegangen og ble modell for tilsvarende endringer i mange andre land, blant annet ’århundrets skattereform’ i Sverige i 1991. I Norge var det Finansdepartementet og enkelte økonomer ved universitetene som målbar disse skattepolitiske løsningene.

Arbeiderpartiet ønsket en omlegging av skattepolitikken fra slutten av 1970-tallet. Men Høyre ville ikke gå med på å begrense rentefradraget. Det offentlige Aune-utvalgets anbefalinger om reform av personbeskatningen i 1984 ble avvist av Willoch-regjeringen.

Kombinasjonen av et ubegrenset rentefradrag og liberalisering av kredittmarkedet bidro imidlertid til ukontrollert vekst i gjeld og forbruk under ’jappetida’ på midten av 1980-tallet. I denne krisesituasjonen ble de politiske partiene enige om en gradvis reduksjon av rentefradraget og en senkning av den høyeste skattesatsen over perioden 1987-91.

Men større endringer var i gjære. Aarbakke-gruppen, en ekspertgruppe dominert av skatteøkonomer, la i 1989 fram en skisse til en dyptgripende reform av systemet for bedrifts- og kapitalbeskatning.

Arbeidet med reformen fortsatte i Finansdepartementet under skiftende regjeringer, drevet først av finansminister Arne Skauge og statssekretær Trond Reinertsen i Syse-regjeringen og deretter av finansminister Sigbjørn Johnsen og statssekretær Svein Harald Øygard i den tredje Brundtland-regjeringen.

Etter intense forhandlinger mellom Arbeiderpartiet og Høyre på Stortinget ble skattereformen vedtatt i 1991. Reformen innebar betydelige kutt i skattesatsene og fjerning eller begrensing av en lang rekke fradrag.

Den innførte et såkalt ’dualt’ system for inntektsbeskatning, hvilket kombinerte en lav flat sats på de fleste typer kapitalinntekt (28 prosent) med høyere progressive satser på arbeidsinntekt (opp til drøyt 50 prosent). Dette innebar også en reduksjon av rentefradraget til 28 prosent flatt.

Hovedutfordringen med dette systemet var å hindre at forskjellen i satser ble utnyttet. Derfor ble det innført en delingsmodell for å skille mellom arbeids- og kapitalinntekt i enmannsforetak og små virksomheter. Et område som ble lite berørt av omleggingen var boligbeskatningen: bortsett fra kutt i rentefradraget opprettholdt reformen den svært fordelaktige beskatningen av bolig.

Skattereformen var med på å legge grunnlaget for en ny periode med økonomisk vekst fra midten av 1990-tallet. De nye skattereglene førte til en friere flyt av kapital i økonomien og høyere avkastning på investeringer. Samtidig bidro reformen til at finansmarkeder og -institusjoner fikk større betydning i den norske økonomien. Reformen bidro også til å synliggjøre store kapitalinntekter, men førte ikke isolert sett til en økning i inntektsulikheten.

Reformens akilleshæl var imidlertid delingsmodellen, som gradvis falt fra hverandre utover 1990-tallet. Det gjorde det stadig lettere for folk å unngå skatt ved å omgjøre arbeidsinntekt til lavere beskattet kapitalinntekt. Disse problemene la grunnlaget for en ny skattereform vedtatt i 2004, som tettet gapet mellom de to satsene ved å senke skatten på arbeid og gjeninnføre dobbeltbeskatning av utbytte.

  • Christensen, Johan. 2009. “Social Democratic Tax Policy Updated. A Study of the Norwegian Tax Reform of 1992.” Masteroppgave. Universitetet i Oslo, Institutt for statsvitenskap.
  • Christiansen, Vidar. 2004. “Norwegian Income Tax Reforms.” CESifo DICE Report 2(3): 9–14.
  • Lie, Einar og Christian Venneslan. 2010. Over evne. Finansdepartmentet 1965- 1992. Oslo: Pax.
  • NOU 2003:9. Skatteutvalget. Oslo: Finansdepartementet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.