De første alminnelige bestemmelser om behandlingen av krigsfanger finnes i landkrigsreglementene av 1899 og 1907. De viste seg utilstrekkelige under første verdenskrig og ble erstattet av en særskilt konvensjon av 27. juli 1929. Denne er etter andre verdenskrig avløst av den gjeldende Genèvekonvensjon av 12. august 1949 om behandling av krigsfanger. Ved denne konvensjon, som er meget detaljert og omfatter 143 artikler, er krigsfangers rettsstilling betydelig bedret. Videre har konvensjonen utvidet krigsfangebegrepet, blant annet til å omfatte medlemmer av en organisert motstandsbevegelse som opptrer på okkupert område. Etter tilleggsprotokollene av 1977 omfatter det også medlemmer av nasjonale frigjøringsstyrker. Også beskyttelsen av andre internerte, som ikke oppnår krigsfangestatus, er forbedret.
Konvensjonen gjelder under krig eller annen væpnet konflikt mellom to eller flere stater (internasjonal væpnet konflikt), selv om noen av dem ikke erkjenner at det består krigstilstand. Konvensjonen skal anvendes i samarbeid med og under kontroll av de nøytrale beskyttermakter som har i oppdrag å vareta de krigførende parters interesser. Dersom det ikke er oppnevnt en beskyttermakt, vil Den internasjonale Røde-kors Komiteen (ICRC) fungere i denne rollen.
I forbindelse med bekjempelse av internasjonal terrorisme, er det blitt reist spørsmål hvorvidt terrorister som pågripes under en væpnet konflikt mellom stater, er beskyttet etter krigsfangekonvensjonen. I Afghanistankonflikten har det amerikanske synet vært at de som pågripes under mistanke om å ha begått terrorhandlinger, ikke faller inn under begrepet «krigsfange». De skal etter dette synet ansees som «unprivileged or unlawful combattants», altså personer som verken er beskyttet som lovlig stridende eller som krigsfanger. Dette synet ble sterkt imøtegått av mange stater og internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner. I dag er det større internasjonal enighet om at også personer som ikke oppfyller vilkårene til å få krigsfangestatus (internerte), skal gis visse minimumsgarantier, men de får ikke vern mot strafforfølgelse.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.