Sør-Varanger

Landskapet nord i Sør-Varanger er flattliggende og småkupert, innskåret av fjorder og med mange øyer. Berggrunnen tilhører Øst-Finnmarks grunnfjellsområde og består for det meste av gneis og granitt med mindre partier grønnstein, glimmerskifer og kvartsitt.

Pasvikdalen danner den sørlige delen av kommunen. Den er forholdsvis bred og frodig. I dette området opptrer en rekke sedimentære jernmalmforekomster og enkelte sulfidforekomster med kobberinnhold. Jernmalmforekomstene er de største vi kjenner i Norge i dag, og ga i perioden 1906–1997 grunnlag for et av landets mest betydelige bergverksforetak (A/S Sydvaranger). Utslipp fra industribyene Nikel og Zapoljarnyj i Russland har i kommunens nordøstlige del gitt forurensningsproblemer, spesielt på reinbeiter og i enkelte fiskevann.

Kommunen har en variert vegetasjon og fauna. Plantene har innvandret fra øst og vest og danner botanisk skille mellom Europa og Asia. I Øvre Pasvik er et område fredet som nasjonalpark med urørt furuskog, urskog og med enkelte forekomster av gran.

Størstedelen av befolkningen i Sør-Varanger bor i tettstedene Kirkenes, Bjørnevatn og Hesseng, som utgjør en sammenhengende bebyggelse fra gruveområdene ved Bjørnevatn til utskipningshavna i Kirkenes. Ved Varangerfjorden ligger tettbebyggelsen Bugøynes. Den øvrige befolkningen bor spredt. I tiårsperioden 2001–2011 hadde Sør-Varanger en befolkningsvekst på 3,5 prosent, mot en tilbakegang på 0,9 prosent for fylket som helhet. Frem mot 2050 forventes folketallet å ligge stabilt i overkant av 10 000.

Industri og tjenesteyting dominerer næringslivet i Kirkenes-området, men primærnæringene er av stor betydning i kommunen generelt. Det drives et allsidig husdyrhold med særlig vekt på storfehold. Det er noe skogbruk, hovedsakelig i Pasvikdalen. Fiske har en viss betydning som kombinasjonsnæring, og ved Varangerfjorden lengst nordvest i kommunen også som eneyrke.

Gruvedriften i Sør-Varanger (A/S Sydvaranger) startet i 1906 og ble nedlagt i 1997. Av industri for øvrig kan nevnes slipp i Kirkenes (Kimek AS) og fiskebruk i Bugøynes, som er kommunens eneste fiskevær. Det er utstrakt handels- og næringsutveksling med det nordvestlige Russland fra siste halvdel av 1990-årene.

Sør-Varanger er den nest største kraftkommunen i Finnmark, med en gjennomsnittlig årsproduksjon på 450 gigawattimer (GWh) per 2016. Det er fire kraftverk i kommunen, og største fallhøyde er 43 meter. Kraftverkene med høyest snittproduksjon er Skogfoss kraftverk (i drift fra 1964) og Melkefoss kraftverk (1978).

I Kirkenes utkommer Sør-Varanger Avis tre ganger ukentlig.

Sør-Varanger har lavest arbeidsledighet i Finnmark, med 2,1 prosent mot 2,7 prosent i fylket (desember 2018).

Kirkenes ligger ved endepunktet av E6. Fra Hesseng, noen kilometer sør for Kirkenes, fører E105 østover til Storskog på grensen til Russland og videre til Nikel og Murmansk. Fra Hesseng fortsetter riksvei 885 videre opp Pasvikdalen så langt den faste bosetningen når (Nyrud).

Fra Storskog fører riksvei 886 østover til Grense Jakobselv. Kirkenes er anløpssted og vendepunkt for Hurtigruta og har flyplass (Høybuktmoen) med flere daglige forbindelser til Nord-Norge og Sør-Norge. De gode kommunikasjonene har gitt stedet økt betydning i turismen.

Kirkenes er sentrum for offentlig administrasjon, forretninger og annen tjenesteyting. Stedet har sykehus, videregående skole, turisthotell, gjestgiveri og pensjonat.

I Svanvik ligger Svanhovd miljøsenter, som er et forskningssenter for landbruk, miljø og forurensning, etablert i 1992. Her ligger også beredskapsenheten til Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet (tidligere Statens strålevern), og Svanvik folkehøyskole.

Sør-Varanger hører til Finnmark politidistrikt, Indre og Østre Finnmark tingrett og Hålogaland lagmannsrett.

Kommunen er med i regionrådet Øst-Finnmark regionråd sammen med Berlevåg, Båtsfjord, Gamvik, Lebesby, Nesseby, Tana, Vadsø og Vardø.

Sør-Varanger kommune tilsvarer soknet Sør-Varanger i Varanger prosti (Nord-Hålogaland bispedømme) i Den norske kirke.

Mot slutten av 1800-tallet hørte Sør-Varanger til Varanger fogderi i Finmarkens amt.

Viktige attraksjoner er utsiktstårnet høyde 96 («Nittisekshøgda») med utsikt til Nikel på russisk side, landskap, vegetasjon og dyreliv i Pasvikdalen, Grense Jakobselv med Oscar 2s kapell og utsyn mot Barentshavet, St. Georgs kapell i Neiden, samt laksefiske i elvene. Mange oppsøker Sør-Varanger for historiske severdigheter, enten det dreier seg om funn etter tidlig samisk kultur eller nyere historie.

Kirkenes ble nærmest totalskadd under andre verdenskrig. Sør-Varanger var det første norske området som ble frigjort av Den røde armé i 1944, og det er reist flere minnesmerker om dette. Før frigjøringen ble befolkningen tvangsevakuert, men en del av innbyggerne gjemte seg i gruvegangene ved Bjørnevatn.

I Svanvik ligger Sør-Varanger Museum. Bibliotekbygningen i Kirkenes ble gitt som gave fra norske lærere som ble deportert fra Sør-Norge til Kirkenes under andre verdenskrig. Her holder nå Saviomuseet til (etablert i 1994), med utstillinger av norsk og utenlandsk samtidskunst. Grenselandmuseet i Kirkenes gir et bilde av blant annet andre verdenskrig og av gruvedriften i området.

Kommunevåpenet (godkjent i 1982) er skrådelt av gull og rødt ved tretunget flammesnitt. Motivet henspiller på tretallssymbolikk.

• Troms og Finnmark
• Varangerfjorden
• Pasvikdalen
• Øvre Pasvik nasjonalpark
• Kirkenes
• Bjørnevatn
• Hesseng
• A/S Sydvaranger
• Sør-Varanger Museum

• Sør-Varanger kommune
• Statistisk sentralbyrå: Kommunefakta Sør-Varanger

• Beddari, Olav: Fra vår grense mot Finland og Russland : historie, minner og meninger, ny utgave 2005.
• Lunde, Aage: Sør-Varangers historie, 1979. Utgitt av Sør-Varanger historielag 1997–2005, fem bind.
• Wikan, Steinar: Grensebygda Neiden : møte mellom folkegrupper og kampen om ressursene, 1995.