miljøbevegelsen

Den unge klimaaktivisten Greta Thunberg diskuterte den 4 mars 2020 EUs strategier for å takle klimakrisen med EU parlamentets miljøkomite, som hun kritiserte for å være utilstrekkelige.

Miljøbevegelsen er en upresis betegnelse på den delen av befolkningen som slutter opp om noen eller de fleste synspunktene som kommer til uttrykk til fordel for natur- og miljøvern.

Faktaboks

uttale:
miljˈøbevegelsen
også kjent som:

miljørørsla, på engelsk "environmental NGOs (non governamental organisations)"

Til miljøbevegelsen hører først og fremst medlemmer eller tilhengere av de store natur- og miljøorganisasjonene slik som Norges naturvernforbund og Natur og Ungdom. I tillegg kan folkeaksjoner og uformelle grupperinger regnes som del av miljøbevegelsen. Eksempler er skolestreik for klima, som ble startet av Greta Thunberg i 2019, eller Extinction Rebellion (XR), som i stor grad er Facebook-baserte bevegelser som gjennomfører fysiske aksjoner eller demonstrasjoner.

Begrepet kan også brukes om andre uavhengige ideelle stiftelser (som Bellona og Zero), sammenslutninger av flere medlemsorganisasjoner (SABIMA, Samarbeidsrådet for Naturvernsaker – SRN), tematiske interesse organisasjoner (som Norske lakseelver), lokale grupper, grupper innenfor politiske partier og enkelte firmaer. Ved å ta «miljøbevegelsen» til inntekt for et standpunkt, favner man videre enn dersom man snakker på vegne av en eller flere organisasjoner.

Politisk maktfaktor

Det er flere eksempler på at både organiserte og mer ad-hoc basert deler av miljøbevegelsen har fått politisk innflytelse. «Miljøbevegelsen» ble for alvor en maktfaktor i norsk politikk og samfunnsliv fra rundt 1970. Til å begynne med var miljøvern i hovedsak synonymt med naturvern, særlig vassdragsvern og opprettelsen av verneområder. Reguleringen av vassdrag og store fossefall til kraftformål mobiliserte en rekke grupper, særlig blant ungdom men også markante personligheter som økofilosofen Arne Næss, til protestaksjoner (sivil ulydighet).

Dette engasjementet, samme med andre trender i samfunnet resulterte i at Miljøverndepartementet ble opprettet i 1972. Botanikkprofessor Olav Gjærevoll var en viktig drivkraft og første statsråd. Gro Harlem Brundtland startet sin rikspolitiske karriere som miljøvernminister i 1974. Fremveksten av miljøbevegelsen kan forstås som en respons på at industriutviklingen i Norge i etterkrigstiden medførte økt forurensning. Industrien hadde negative konsekvenser for natur, miljø og mennesker. Fra 1950- og 60-tallet var det debatt rundt konsekvensene byggingen særlig smelteverk, eksempelvis ved byggingen av smelteverket i Årdal. Etableringen av Røykskaderådet i 1961 var et tiltak for å regulere denne type utslipp og redusere de negative konsekvensene.

Fra sivil ulydighet til massemobilisering

Nasjonalromantikk og miljøkamp mot monstermaster i Hardanger, der aksjonsgruppa også utførte sivil ulydighetsaksjoner iført bunad.

Representanter fra miljøbevegelsen har tatt i bruk ulike aksjonsformer for å fremme sine standpunkt. I flere miljøsaker har det blitt tatt i bruk sivil ulydighet som siste utvei for å stoppe aktiviteter som miljøaktivister er sterkt imot. Flere slike aksjoner har fått betydelig mediedekning i Norge, som eksempelvis mot vannkraftutbygginger; Mardøla-aksjonen (1970) lenkegjenger og sultestreik under Alta-saken (1978-1982), Folkeaksjonen bevar Hardanger – mot «monstermaster» (2010) og striden om gruvedriften på Engebøfjellet med sjødeponi i Førdefjorden (2016). I disse utbyggingssakene klarte ikke aksjonistene å få omgjort vedtakene, men flere hevder at det har påvirket påfølgende politikkutforming eller ført til at man tar mer miljøtilpasninger under og etter utbyggingen.

Erklært klimakrise

Den unge klimaaktivisten Greta Thunberg startet alene «Skolstrejk för klimatet» utenfor den svenske Riksdagen i 2018. Utover i 2019 klarte hun å mobilisere skoleungdom over hele verden med sitt sterke engasjement. Hun ble også talsperson for at verden måtte omtale utfordringene med menneskeskapte klimaendringer som klimakrise, noe den britiske avisen The Guardian fulgte opp. En rekke politiske organer som EU-parlamentet, flere fylkesting og kommunestyret i Norge erklærte sågar klimakrise i 2019.

Internasjonalt

Internasjonalt har særlig Greenpeace gjort seg bemerket med sivil ulydighet for å beskytte naturen og fremme bærekraftige løsninger, blant annet mot oljeboring i Barentshavet eller utenfor Australia. De arrangerer organiserer også trening av sine medlemmer i slike ikke-voldelige og fredelige aksjoner.

Flere av de store internasjonale miljøorganisasjonene som Greenpeace, WWF eller EEB er aktive lobbyister og er representert i mange internasjonale fora, blant annet i FN og EU-systemet. De regnes således som en viktig stemme i det offentlige rom, med formell uttalerett i saker og politikk-utform av betydning for miljø og naturvern.

I tillegg til vassdragsvern har miljøbevegelsen i mange land engasjert seg om energiutbygginger. Østerrike startet et kjernekraft-program på 1960-tallet, men to år før landets første atomkraftverk skulle settes i drift, så snudde folkeopinionen. Store demonstrasjoner mot Zwentenorf atomkraftverk endte med at selv om det ble ferdig bygget, så ble det av miljøhensyn aldri produsert noe kraft fra dette verket etter en avstemning i parlamentet i desember 1978.

Økende oppslutning om «miljøpartier»

Siden 1980-tallet har det blitt dannet nye miljøpartier i en rekke Europeiske land, og flere av dem har fått til dels stor oppslutning. I Norge var det en rekke etablerte politiske partier som ønsket å fremstå som «miljøpartier», særlig Sosialistisk Venstreparti, Venstre og Senterpartiet . I 1988 ble Miljøpartiet De Grønne (MDG) stiftet, men først i 2013 fikk partiet en representant (Rasmus Hansson) innvalgt på Stortinget. Partiet fikk etter dette økt oppslutning i flere påfølgende kommune- og fylkestingsvalg.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg