Relieffspenne fra folkevandringstiden av /Kulturhistorisk museum. CC BY-SA 4.0

folkevandringstiden

Sverdet fra Snartemo i Hægebostad er et ikonisk funn fra folkevandringstiden.
Av /Kulturhistorisk museum, UiO.
Lisens: CC BY SA 4.0

Den rekonstruerte høvdingdrakten fra et gravfunn fra Evebø i Gloppen.

Av /Universitetsmuseet i Bergen, UiB.

Den rekonstruerte jernaldergården på Ullandhaug ved Stavanger viser tre langhus; 10, 35 og 50 meter lange. I den ene enden var det fjøs. Alle boligrommene hadde ildsted i midten, og langs veggene var det paller til å sitte og ligge på. Husene hadde jordgravde, takbærende stolper stilt parvis og bundet sammen av beter og åser. Taket hvilte på åsene og de innvendige treveggene.

Jernalder (Ullandhaug)
Av /Kunnskapsforlaget/NTB Scanpix ※.
Raknehaugen i Ullensaker kommune er Norges og Nordens største gravhaug. Den ble oppført i sen folkevandringstid, omkring 550.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0
Av /Arkeologisk museum, UiS.
Mannsbeltene i folkevandringstid hadde gjerne en ildslagningsstein/beltestein innfattet. En slo opp ild ved å stryke et syl-lignende redskap av jern mot steinen, derav furen som er synlig på steinen. Den langsgående furen er for å lette innfatningen i beltet. Beltesteinene er gjerne laget av spesielle steinsorter, og der hvit eller rød farge ser ut til å ha vært særlig ettersøkt.
Av /Kulturhistorisk museum, UiO.
Lisens: CC BY SA 4.0

Runeskriften slår gjennom i romertid, og de eldste runesteinene reises i Norge i folkevandringstid. Her Hogganviksteinen i Lindesnes, Agder.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Folkevandringstiden er en arkeologisk tidsperiode i Nord-Europa fra om lag 375 til 550 etter vår tidsregning. Folkevandringstiden utgjør sluttfasen av eldre jernalder.

Betegnelsen «folkevandringstid» gir assosiasjoner til de store folkeforflytningene, til de stadige konfliktene mellom det mektige Romerriket og germanske stammer og stammeforbund, til Romerrikets «fall» på slutten av 400-tallet og til de germanske rikene som oppstod på tidligere romersk område i Europa i løpet av 400- og 500-tallet etter vår tidsregning. Som historisk periode ender folkevandringstiden med en omfattende krise, som i hvert fall delvis skyldes store vulkanutbrudd og pestepidemier midt på 500-tallet.

Samfunnet

Av /Kulturhistorisk museu, UiO.
Lisens: CC BY SA 4.0

De nordiske samfunnene i folkevandringstiden var aristokratiske. Dersom vi skal dømme etter hva de skriftlige kildene beretter om germanske grupper lenger sør, utgjorde frie menn samfunnets ryggrad. Men dette var en heterogen gruppe som i tillegg til det egentlige aristokratiet, omfattet større jordeiere og selveiende bønder og ulike kategorier av undergivne, deriblant treller. Det var et hierarkisk rangsamfunn, der gjensidige forpliktelser om støtte og beskyttelse holdt hierarkiet sammen. Alle mennesker trengte beskyttelse av noen som var mektigere enn dem selv, for det fantes ingen stat som sikret den enkeltes rettigheter. Alle som var beskyttet av en herre, hadde forpliktelser overfor ham. Men lojalitetskravet lå på den overordnede så vel som på den underordnede i slike herre-tjener-relasjoner.

Flertallet av befolkningen levde av å dyrke jord. Retten til å sitte på gården kunne være sikret gjennom allianse med en mektig, kanskje en høvding. Noen hadde den mektige som sin venn og gav gaver som tegn på vennskapet, mens andre kan ha vært mer direkte bundet til høvdingen gjennom at han hadde rett til en del av avlingen fra gården – de var hans leilendinger, for å bruke et begrep hentet fra en langt senere tid.

Aristokratiets maktgrunnlag sprang ut av tre forhold: Hvem du stammet fra, hva slags person du var og hva du eide.

Det første var slekten. I løpet av yngre romertid (200 til 400 evt.) og folkevandringstid ser det ut til at det i de skandinaviske samfunnene utvikles en fyrsteideologi der aristokratiet står i et mer eller mindre direkte slektskapsforhold til gudene. Denne ideologien kommer til uttrykk i den materielle kulturen, blant annet gjennom dyrestilen. For å utvide kretsen av slekt giftet man gjerne bort døtre til andre mektige, og man satte sine sønner i fostring hos dem. I yngre romertid har enkelte arkeologer tenkt seg at spesielle gjenstander som rosettfibler peker ut et lite antall graver i Sør-Norge som tilhørende sjællandske kvinner som har inngått i slike giftemålsallianser. I folkevandringstid kan sjeldne spennetyper som hakekorsfiblene være uttrykk for det samme, mens spesielle former av de korsformede spennene, som finnes i en del funn fra Norge, muligens viser oss gravene til kvinner fra det baltiske området. Likheter i form og stil peker også på kontakter over Nordsjøen til de østengelske landskapene Kent og East Anglia. Slik kunne en mektig slekt knyttes sammen med andre, og gjennom gode vennskapsforbindelser ble den knyttet til enda flere.

Det andre viktige grunnlaget for makt var hvem du var – din personlighet. I personkarakteristikkene i de senere sagaene ser man hva som var viktig. Det tales om at en mann er høy og fager, at han er dyktig og heldig i strid, at han er gavmild og at det er gode år og god avling mens han styrer. Hell og lykke var en del av en persons karisma, de trekk i personligheten som trakk andre mennesker til ham i vennskap og tjeneste.

Viktig var det også hva man hadde. Fra slekten hadde høvdingen gjennom arv det meste av det han eide. Løsøre i form av gull og praktfulle våpen var av stor betydning, men viktigst alt i folkevandringstid var trolig kontroll over jord. Stedsnavn, forhold ved gravmaterialet og andre kilder tyder på at det har foregått et styrt landnåm i yngre romertid og folkevandringstid med utgangspunkt i aristokratiets hovedgårder. Flere har tenkt seg at endringer i bosetningsstrukturen i 200-årene – med omstruktureringen av bebyggelsen på Forsand i Rogaland til en landsby som det fremste eksemplet – skyldes det jordeiende aristokratiets ønske om kontroll med et økonomisk overskudd.

Møtet med Romerriket

Sætrangbeltet fra omkr. 375.
Av /Kulturhistorisk museum, UiO.
Lisens: CC BY SA 4.0
Romersk gullmynt (solidus), funnet i Sogndal.
Av /Universitetsmuseet, UiB.
Lisens: CC BY NC ND 3.0

Skandinavia ble aldri en del av Romerriket. Men det mektige imperiet i sør var en faktor å regne med, og vi kan ikke forstå nordisk folkevandringstid uten mot et romersk bakteppe. I det arkeologiske materialet i Skandinavia blir påvirkningen fra Romerriket synlig i løpet av romersk jernalder – gjennom innovasjoner som skriftspråk (runer), vektsystem og målesystem (romersk fot antatt brukt i husbygging), og nyvinninger innenfor veibygging og militær organisasjon.

Møtet mellom Romerriket og germanerne initierte omfattende endringsprosesser i det nordlige Europa. Selv om det romerske imperiet i lengden ikke overlevde møtet med stammefolkene i nord, gikk den romerske kulturen på mange måter seirende ut av møtet.

Den «romerske», kristne kirken etablerte i løpet av århundrene etter Romerrikets undergang et stadig mer finmasket nett av kirker som i flere hundre år kom til å styre trosutøvelsen og forme dagliglivet for folk i hele Europa. Det romerske imperiet skulle likeledes danne mønster for statsforvaltning og administrasjon – ikke minst i statene som etterfulgte imperiet innenfor dettes grenser. Et varig resultat var videre en germansk kultur som var dypt preget av den romerske. De germanske stammeforbundene på kontinentet var ved utgangen av folkevandringstiden i ikke ubetydelig utstrekning blitt transformert til kristne, germanske riker innenfor det tidligere imperiets grenser.

De ledende sjikt i de germanske samfunnene utviklet en syntese av romerske og germanske tradisjonselementer, og aristokratiets oppfatning av seg selv som gudeætlinger og romernes rette arvtagere som til slutt formaliseres i de germanske statsdannelsene.

Områdene utenfor imperiets grenser i nord ble liggende som en stammesone. De politiske strukturene i denne sonen ble forvandlet gjennom kontakten. Denne kunne ta mange former, og den artet seg selvsagt forskjellig avhengig av hvor i stammeområdet man befant seg. Krig var én mulighet, og germanernes krigføring gjennomgikk store forandringer i løpet av vår periode. Men også gavebytte og handel var måter selv fjerne avkroker i stammeområdet kunne stå i forbindelse med imperiet på.

Selv om vi vet mindre om organisasjonsformene i de germanske områdene i perioden før de antikke skriftlige kildene fanger dem opp og skildrer dem, viser både skriftlige og arkeologiske kilder at det romerske nærværet førte til dannelsen av distinkte stammer i områdene som stod utenfor romernes direkte kontroll. Tacitus omtaler et stort antall germanske stammer omkring 100 evt. 150 år senere er det det andre og større stammeforbund som møter oss i kildene: frankere, alemanner, gotere, saksere, frisere og heruler. Bare et fåtall av de stammene Tacitus omtaler overlevde som politiske enheter. Det var stammeforbundene eller konføderasjonene fra yngre romertid og tidlig folkevandringstid som ble kimen til de arkaiske statene i Nord-Europa.

De første relativt sikre opplysningene om politiske forhold og stammer i Skandinavia finner vi på 500-tallet. Hos goteren Jordanes (551) nevnes en rekke «nationes» som er bosatt på «den store øya Scandza». Først nevner han «adogit», som bor et sted høyt mot nord der de har 40 døgn med dagslys omkring midtsommer og 40 døgns totalt mørke midt på vinteren. Adogit har vært satt i forbindelse med senere tiders håløyger. Deretter omtaler han screrefennae eller «skridfinner», trolig samer. Siden følger «suehans», tolket som svear, om hvilke han opplyser at det fra dem kommer et pelsverk som er berømt for sin sorte farge, og som kommer til romerne «gjennom utallige andre folkeslag». Videre nevner han et antall «nasjoner» som trolig har hørt hjemme i det nåværende Sverige, blant annet gauter. Han omtaler kort danene, men regner tydeligvis ikke de danske øyer til «Scandza». Jordanes regner så opp et antall stammer som er vanskeligere å identifisere, og utenfor disse – fortsetter han – bor «ostrogothae», «raumarici» og «aeragnaricii».

«Raumariciae» og «ragnaricii» tolkes av de fleste som innbyggerne i Raumaríki (Romerike) og Ránríki (Bohuslän), men Hríngaríki (Ringerike) har også vært foreslått. Videre nevner Jordanes i tur og orden «grannii», «augandzi», «eunixi», «taetel», «rugi», «arochi» og «ranii» – vanligvis tolket som innbyggernavn på kyststrekningen fra Grenland («grannii», grener) til Romsdal («ranii, raumer).

Arkeologen Bjørn Myhre har med utgangspunkt i gravmateriale fra folkevandringstid rekonstruert et antall hypotetiske «riker» på norskekysten fra Grenland til Sogn og Fjordane, og med eksplisitte referanser til Jordanes. Tankegangen har eldre aner – Haakon Shetelig mante i sin tid frem et regulært folkevandringstidsrike på Sør- og Vestlandet, et norsk motstykke til de germanske arkaiske statene i Europa. Andre har villet se en tilsvarende organisasjon bak «rike»-navnene på Østlandet – Romerike, Ringerike og Ranrike.

Krig og ufred

Av /Arkeologisk museum, UiS.
Lisens: CC BY NC ND 3.0
Nausttuft i Spangereid, Lindesnes
Lisens: CC BY SA 3.0
Bygdeborgen Jomfrusal i Tune, Sarpsborg kommune i Østfold.
Av /Kulturminnesøk.
Lisens: CC BY SA 3.0

Mange av forbindelsene mellom romere og germanere var av krigersk art. De germanske stammenes krigsteknikk gjennomgikk store forandringer i løpet av vår periode, ikke minst gjennom direkte lån av romersk militærteknikk og –organisasjon. Alt omkring begynnelsen på vår tidsregning hører vi om germanere som er offiserer i den romerske hæren.

Skriftlige kilder og arkeologiske funn tyder på at også krigere fra Skandinavia har deltatt i stridighetene mellom romere og germanere langs Limes – trolig på begge sider av konflikten. Germanske veteraner i den romerske hæren kan ha fått statsborgerskap (etter en krigstjeneste på 20 år, i så fall), de har lært romersk kultur å kjenne og de har kanskje talt latin. Flere av nyvinningene innenfor militær teknikk og organisasjon i romertid og folkevandringstid – de store naustene, for eksempel – kan skyldes slike hjemkomne «romere». Det gjelder også «sivile» innovasjoner som runekunst og veibygging.

Både i den romerske keiserens hushold og ellers blant fornemme familier i Roma var det fra et tidlig tidspunkt en motesak å omgi seg med en germansk livvakt. Imiterte juvelinnlegg i form av glass på belteutstyret i enkelte skandinaviske mannsgraver fra overgangstiden mellom yngre romertid og folkevandringstid, for eksempel det rike Sætrangfunnet fra Ringerike, kan skyldes påvirkning fra skikken hos keiserens livgarde. Blant romerne var bruken av juveler forbeholdt keiserens familie.

Det var eksportforbud for våpen i Romerriket, men romerske våpen – ikke minst sverd – havnet likevel på germansk område, også i Skandinavia, i stort antall.

Et viktig maktgrunnlag for det aristokratiet som vokser frem i løpet av romertid og folkevandringstid, var krigerfølgene. I løpet av perioden får disse følgene stadig større betydning. Allerede hos Tacitus hører vi om stormennenes væpnede følge, men etter hvert utvikler følget seg i struktur og ideologi – følget blir et middel til å endre tradisjonelle maktstrukturer. Følget kjempet for lederen sin, og i belønning kan de alt i løpet av yngre romertid og folkevandringstid ha fått utdelt jord av høvdingen.

Krigens og krigerfølgenes betydning kommer også til uttrykk i våpengravene, det vil si graver der den døde har fått med seg ett etter flere våpen (sverd, lanse, spyd). Fra romertid kjennes våpengraver over store deler av landet, men med en klar konsentrasjon til det indre Østlandet. I folkevandringstiden endrer bildet seg – funnene er flest på Sør- og Vestlandet, mens våpengraver nå er nokså sjeldne på Østlandet.

Selve våpensammensetningen endrer seg i løpet av perioden. I romertid består våpensettet av sverd (gladius, senere spatha), kastespyd og lanse; i folkevandringstid kommer øksen til.

Det er registrert mer enn 250 tufter etter naust langs norskekysten, de fleste finnes fra Jæren og videre nordover. Utenfor Norge er disse kulturminnene svært sjeldne. Nausttuftene fra romertid og folkevandringstid er relativt smalere enn de yngre tuftene. Enkelte steder langs kysten finnes det konsentrasjoner av naust fra jernalderen (Hafrsfjord ved Stavanger; Spangereid ved Lindesnes). Flere av de eldste naustene har vært store nok til å romme (krigs-)skip av Nydamtypen. De største tuftene har trolig sammenheng med en tidlig militær organisasjon.

Også bygdeborgene er et tydelig uttrykk for et samfunn der krig og krigføring har spilt en viktig rolle. Det er registrert om lag 400 borger i Norge. Av de borgene som er nærmere datert, har flertallet vært i bruk i yngre romertid og folkevandringstid, men det finnes såvel eldre som yngre anlegg. Tolkningen av bygdeborgene har endret seg gjennom årene. Det er ikke sannsynlig at én og samme tolkning kan gjøres gjeldende for alle borgene. Alternative tolkninger som har vært foreslått, har vært kultiske anlegg, befestede gårder og jaktinnretninger.

De borgene som er datert til yngre romertid og folkevandringstid, ligger gjerne på utilgjengelige topper, ofte i utmark og langt fra bebygde områder, og de er i mange tilfeller lokalisert ved veier og ferdselsårer til vanns. Disse borgene dekker også mindre arealer enn de fra tidligere og senere perioder. Mange har villet se militære hensyn bak disse anleggene. Flere steder aner man hele rekker av borger, og blant annet på Lista er det foreslått at de utgjør regulære forsvarskjeder.

Krisen på slutten av folkevandringstiden

Den mektige Raknehaugen på Romerike, her fra utgravningen i 1939, har vist seg å være oppført helt på slutten av folkevandringstiden, og kan ha sammenheng med de store omleggingene i kultur og samfunn som foregikk på det tidspunktet.

Kulturhistorisk museum, UiO.
Lisens: CC BY SA 4.0

Slutten på folkevandringstiden oppfattes vanligvis som en krisetid. De arkeologiske kildene forteller om store endringer midt på 500-tallet evt. På Jæren, på Lista og i indre Agder ligger ødegårdsanlegg med hustufter, gravhauger, åkrer og gjerdesystemer og vitner om en storstilt endring i slutten av folkevandringstiden. På det indre Østlandet viser det seg at det omtrent samtidig foregikk en brå endring i bruken av utmarksressursene, og jernvinneanlegg og fangstsystemer som hadde hatt svært stor betydning i dalførene gjennom flere hundre år, ble lagt øde. Regioner som i folkevandringstid peker seg ut som sentrale, og med et rikt kildetilfang, er så å si funntomme i den påfølgende merovingertiden. Leirkar, inkludert de spannformede karene, gikk ut av bruk.

Pollenanalyser gir det samme bildet, nemlig en sterk tilbakegang i åkerbruk og beiteaktivitet i denne perioden. Ødegården Sosteli i Agder er et godt eksempel. Der viser pollendiagrammene en intensiv dyrkningsfase av nesten 500 års varighet frem til rundt 550 evt. På det tidspunktet kom skogen tilbake og gressmark og beiteland var på vikende front. Sosteli er viktig også fordi vi i dette tilfellet er i stand til å datere varigheten av ødeleggingen bedre enn ellers; et halvt århundre tok det før det igjen var folk på gården.

Årsaken til disse endringene har vært diskutert i over hundre år, og det har vært satt frem en rekke mulige forklaringer: Fra utvandring (fra Jæren til Nord-Norge) via omlegging av handelsveiene i Europa og endring av maktforhold, driftsmåter i jordbruket og bebyggelsesstruktur, til epidemier og naturkatatastrofer.

Arkeologen Bo Gräslund mente i sin tid at den justinianske pesten, som herjet i det østlige Middelhavet på 540-tallet, kan være en del av bakgrunnen for det inntrykket de arkeologiske kildene gir av krise- og nedgangstider midt på 500-tallet. Pesten kom på verst tenkelig tidspunkt. I 536 hadde nemlig et stort vulkanbrudd, etterfulgt av flere utbrudd med kort mellomrom, ført til klimaendringer med katastrofale følger for jordbruk og bosetning over store deler av verden. Det har vært foreslått at denne relativt kortvarige klimaforandringen kan være den reelle bakgrunnen for den norrøne tradisjonen om fimbulvinteren.

I en befolkning som allerede var svekket av uår og misvekst flere år på rad, kan den justinianske pesten ha fått store konsekvenser også i Norge, og kanskje forsterket eksisterende tendenser i retning av omlegging av bebyggelsesstruktur og driftsmåter. En har videre tenkt seg at både byggingen av Raknehaugen og andre storhauger og de mange gullskattene som gjemmes i jorden midt på 500-tallet, er uttrykk for ulike måter å møte denne krisen på.

Folkevandringstiden som arkeologisk periode

Den praktfulle relieffspennen fra Sande (Farsund kommune) har dyreornamentikk i Stil I.
Av /Kulturhistorisk museum, UiO.
Lisens: CC BY SA 4.0
Arkeologisk er overgangen mellom romertid og folkevandringstid definert gjennom forekomsten av korsformede spenner.
Av /Kulturhistorisk museum, UiO.
Lisens: CC BY SA 4.0

Beslag av gull til sverdskjede, dekorert i Salins stil I.

Av /Kulturhistorisk museum, UiO.
Lisens: CC BY SA 4.0
Av /Kulturhistorisk museum, UiO.
Lisens: CC BY SA 4.0
Av /Kulturhistorisk museum, UiO.
Lisens: CC BY SA 4.0

Den arkeologiske folkevandringstiden er definert ved endringer i oldsaksmaterialet. Ulike fagtradisjoner i de nordiske land har ført til at mens en i Norge, Sverige og Finland bruker betegnelsen «folkevandringstid» om den arkeologiske perioden fra 375–550 evt., heter den samme perioden i dansk arkeologi «ældre germanertid». Den arkeologiske perioden som følger etter folkevandringstiden, og som i Norge kalles merovingertiden, kalles «vendeltid» i Sverige og «yngre germanertid» i Danmark.

Folkevandringstiden i arkeologisk forstand utgjør sluttfasen av eldre jernalder, som dekker den lange perioden fra bronsealderens slutt og frem til merovingertidens begynnelse. Etter hvert som arkeologene har fått mer og mer detaljert kunnskap om utviklingen av form og stil gjennom disse århundrene, har eldre jernalder blitt inndelt i stadig flere og mer presise faser.

På slutten av 1800-tallet delte den danske arkeologen Sophus Müller romertiden i en eldre og en yngre periode – eldre romertid fra år 1 til 200 og yngre romertid fra 200 til 400 evt., fulgt av folkevandringstiden fra år 400 til år 600. Senere forskere bygde videre på denne inndelingen, men graderte den ytterligere. I den første etterkrigstiden utarbeidet tyskeren Hans J. Eggers sitt kronologiske system. Hos Eggers starter romersk jernalder med perioden B1, og omfatter periodene B1, B2, C1, C2 og C3, der B betegner eldre romertid og C yngre. Folkevandringstid betegnes D. Eggers’ system ble raskt tatt i bruk på kontinentet og i Danmark, og i økende grad i Norge også. I 1980-årene raffinerte Ulla Lund Hansen kronologien ytterligere, slik at en nå taler om B1a og B1b, og C1a og C1b. Folkevandringstiden, Eggers’ periode D, deles oftest i D1 og D2.

Overgangene mellom de ulike periodene er definert ved endringer i oldsaksmaterialet. Overgangen til yngre romertid er for eksempel definert ved forekomsten av fibler eller draktnåler med høy nåleholder, mens overgangen til folkevandringstid på samme vis er definert ved forekomsten av korsformede spenner. Underinndelingen av periode D i en eldre og en yngre fase er knyttet til overgangen fra Nydamstil til Salins stil I. Fra siste halvdel av 500-tallet endres ornamentikken fra Salins stil I til Salins stil II, og dette markerer overgangen til merovingertiden.

De kronologiene som tar utgangspunkt i gjenstandsmaterialet i skandinaviske gravfunn, er i utgangspunktet relative kronologier. Det betyr at dateringen av de ulike periodene og underperiodene – for noen av dem taler vi om en varighet på 30–40 år – hviler på sammenligninger med kontinentale funn, det vil si funn som kan dateres til bestemte årstall eller perioder – dateres absolutt, med andre ord, gjennom forekomst av mynter, innskrifter eller andre skriftlige kilder.

Den tradisjonelle dateringen av hovedperioden folkevandringstid (D) er 400–600 evt. Men etter hvert som kronologiene er blitt mer finmaskede, har også de absolutte årstallene endret seg. I dag regner man med at overgangen mellom yngre romertid og folkevandringstid ligger omkring 375 evt., mens slutten på folkevandringstiden legges i 500-årene, oftest omkring 550 evt.

I de samiske bosetningsområdene har kulturhistorien et annet forløp enn lenger sør i Skandinavia, og periodeinndelingen blir derfor en annen. Tidsrommet fra begynnelsen på vår tidsregning til rundt 1500 evt. betegnes samisk jernalder, og underinndelinger som for eksempel «folkevandringstid» blir ikke benyttet.

Det arkeologiske materialet

Av /Arkeologisk museum, UiS.
Lisens: CC BY NC ND 3.0

Gjenstandsmaterialet fra folkevandringstiden er rikt og variert. Det skriver seg i stor grad fra gravfunn og rituelle deponeringer, samt fra boplasser. Kulturminner som preger perioden er gravhauger, hustufter (gårdsanlegg), bygdeborger, nausttufter og utmarksminner knyttet til blant annet jernvinna.

Gård og landsby

På Jæren er fremdeles ødegårdene fra folkevandringstiden et typisk innslag i kulturlandskapet.

Av /Arkeologisk museum, UiS.
Lisens: CC BY NC ND 3.0
Av /Vitenskapsmuseet, NTNU.
Lisens: CC BY SA 4.0

Fra gårdsanlegget i Sosteli.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Lenge var arkeologisk gårds- og bosetningsforskning synonymt med undersøkelser av «gårdsanlegg», altså plasser der det finnes hustufter, steingjerder, rydningsrøyser og så videre som er synlige over bakken. Hustuftene er relativt tydelige i lendet og markerte med langstrakte veggvoller. Vollene er spor etter overgrodde og sammenraste steinmurer, som var lagt opp som et ytre vern omkring det «egentlige» huset, som var tømret. Ut fra husene går det ofte fegater eller geiler som ender i en utgard som skiller innmark og utmark. I innmarka finnes det rydningsrøyser og åkerreiner, og ofte også gravhauger. Slike gårdsanlegg er særlig utbredt i Agder og Rogaland, samt i Nordland og Troms, men de forekommer også på Østlandet.

Lista og Jæren startet de første systematiske undersøkelsene av gårdsanlegg fra folkevandringstiden i årene etter første verdenskrig. I de sentrale jordbruksområdene på Østlandet var undersøkelser av forhistoriske gårdsanlegg relativt sjeldne frem til begynnelsen av 1990-årene, selv om enkelte hus fremkom mer tilfeldig i forbindelse med gravfeltundersøkelser.

Jernaldergården, som vi særlig kjenner den fra Jæren og Lista, representerer antagelig en innordning av den driftsformen som hadde blitt etablert i løpet av bronsealderen, i en ny romlig struktur som muliggjorde en økt vektlegging av husdyrholdet ved at slåtten kunne intensiveres og forbedres. I mange tilfeller viser det seg at det nye kulturlandskapet med hustufter, gjerder og fegater overlagrer eldre åkersystemer.

De synlige strukturene på bevarte gårdsanlegg som Ullandhaug og Storrsheia i Rogaland og Sosteli i Agder vitner om nye måter å drive husdyrhold på: fegater som gjør det mulig å flytte buskapen mellom utmarksbeitene og fjøset hver dag, og særskilte innhegninger for husdyrene. Den nye strukturen med utmarksgjerde (utgard) og fegate (geil) medførte at landskapet ble låst i en fast form som ikke lenger muliggjorde flytting av åkrer og bebyggelse. Fra midten av yngre romertid kan det spores en overgang fra plasskontinuitet til tomtekontinuitet. Denne endringen i romertid tolkes som et resultat av behovet for overskuddsproduksjon av februksprodukter, trolig knyttet til økt stratifisering i samfunnet.

De undersøkte gårdene fra folkevandringstid er dels enkeltgårder, og dels består de av flere adskilte tun innenfor en felles, sammenhengende innmark, altså en form for landsby med spredt bebyggelse. Men også egentlige landsbyer med tett, samlet bebyggelse er påvist. Mest kjent er landsbyen på Forsand i Rogaland. Etableringen av Forsandlandsbyen omkring 200 evt. blir satt i sammenheng med at en dominerende stormannsslekt flytter flertallet av beboerne i lokalområdet sammen i en tettbebyggelse og omfordeler jordrettighetene.

I Danmark og ellers i det nordvesteuropeiske området finnes områder der landsbybebyggelse har vært dominerende i romertid og folkevandringstid. Kjente, undersøkte jernalderlandsbyer i Danmark er Hodde og Vorbasse. Det dreier seg om såkalt vandrende landsbyer, der bebyggelsen med noen generasjoners mellomrom flytter rundt innenfor et gitt territorium. Men de regionale forskjellene har vært betydelige, og særlig i mer marginale jordbruksområder har enkeltgårder vært det vanligste. Trolig har landsbyer vært nokså utbredt i en del norske regioner også.

Den vanlige bebyggelsen i romertid og folkevandringstid består av gårder med to parallelle hus – ett stort, inntil 50 meter langt og 7 meter bredt, og ett mindre, inntil 20 meter langt og 5 meter bredt.

Treskipede hus med bolig i den ene enden og fjøs i den andre er folkevandringstidens typiske hus, og de dominerer gjennom hele perioden. I vestenden har husene et inngangsrom for husets beboere. Øst for inngangsrommet finnes et oppholdsrom med 1–3 ildsteder. Videre mot øst er fjøset plassert, med én eller to innganger. Særlig lange hus har et boligrom med egen inngang helt i øst. I boligdelen skapes det store rom ved at avstanden mellom stolpeparene ved ildstedene kan være så stor som 7 meter (mot 2,5–3 meter i fjøsdelen). En nyhet i huskonstruksjonen i romertid og folkevandringstid er at mange hus ikke har hatt veggstolper, men eksempelvis veggfyllinger i form av stående planker plassert på en syllstokk eller palisadevegger av stående planker plassert i en grøft.

Denne hustypen er funnet også på det indre Østlandet. Men på Østlandet, i Trøndelag og enkelte andre steder er det dessuten påvist en annen hustype fra yngre romertid og folkevandringstid. Store og svært brede hus – opptil 11 meter brede og 60 meter lange – er funnet blant annet på Veien (Ringerike), Bertnem (Namdalen) og Musangen (Råde).

Foreløpig isolert i det norske husmaterialet fra folkevandringstid står et hus fra Forsandmoen. Det er et ettromshus uten fjøsdel, og det blir tolket som en hallbygning. Rene hallbygninger er ellers – i Sør-Skandinavia – et fenomen som først og fremst forbindes med yngre jernalder.

I tilknytning til bebyggelsene i eldre jernalder finnes ulike typer spesialbygninger. Grophus, nedgravde hus, kjennes i Sør-Skandinavia særlig i yngre jernalder, men i Norge har vi eksempler fra førromersk jernalder og fremover. I noen tilfeller viser gjenstandsfunn at grophusene har vært brukt til tekstilarbeid. Andre småbygninger er de såkalte 4-stolpers-konstruksjonene eller små lagerhus (med fra 2–5 stolper). Mange av disse småbygningene har trolig vært lagringsplasser for korn.

I lenger avstand fra datidens gårder finnes også spor etter båthus i form av nausttufter. De eldste fiskeværene langs Vestlandskysten går tilbake til yngre romertid og folkevandringstid, og bygningene her har ofte vist seg å være mindre buer av varierende konstruksjon. Små langhus med veggvoller og inngang i gavlen er påvist flere steder i stølsregionene på Vestlandet.

Gravskikken

Storhauger på Bertnem i Overhalla.
Vitenskapsmuseet, NTNU.
Lisens: CC BY SA 4.0
Av /Vitenskapsmuseet, NTNU.
Lisens: CC BY SA 4.0
I en del urnegraver på Vestlandet er importerte bronsekar (såkalte "vestlandskjeler") brukt til å oppbevare kremasjonsrestene.
Av /Universitetsmuseet i Bergen, UiB.

Gravskikken i folkevandringstid oppviser stor variasjon. I løpet av eldre jernalder blir det vanlig med gårdsgravfelt i mange områder, men det finnes også både enkeltliggende gravhauger/-røyser og gravplasser som omfatter så store arealer at det er rimelig å knytte dem til større enheter enn enkeltgårder. Gode eksempler er Vang i Oppdal, Veien i Ringerike, samt Gunnarstorp og Store-Dal i Sarpsborg.

Gravhaugene i eldre jernalder kan være fra et par meter i diameter til 25–30 meter. Helt i slutten av eldre jernalder bygges det flere steder på Østlandet monumentale storhauger – Raknehaugen i Ullensaker (Akershus) er det fremste eksemplet. Den er cirka 95 meter i diameter og 15 meter høy, og begravelsen som haugen ble bygd over, er datert til sent i folkevandringstiden. Gravhaugene kan ha fotkjede eller fotgrøft, og av og til kan haugene være markert med en bauta i toppen.

Det finnes et mylder av gravformer ved siden av hauger og røyser. Både enkeltstående, reiste steiner (bautaer), flere reiste steiner satt sammen til runde, firkantede eller skipsformede steinsetninger og forskjellige slags steinlegninger (bestående av lagte – ikke reiste – steiner) kjennes. Dessuten finnes graver uten synlig markering over markoverflaten, flatmarksgraver.

Det går et skille mellom brent (kremasjon) og ubrent (inhumasjon/jordfeste) begravelse i perioden. Inhumasjonsskikken fikk et gjennombrudd i romertiden, men branngravene er i flertall gjennom hele eldre jernalder. I folkevandringstid er det særlig på Vestlandet og i Nord-Norge at jordfestegravene finnes. De ubrente gravene er ikke sjelden rikt utstyrt. Den døde har vært lagt i graven fullt påkledd, av og til liggende på en bjørnefell eller en hestehud, og ofte kan det være gitt med en stor oppsetning av kar til mat og drikke, som oftest plassert ved fotenden. Rikt utstyrte inhumasjonsgraver i store, hellebygde kister er en begrenset, men karakteristisk gravskikk først og fremst på Sør- og Vestlandet og i Trøndelag, med kjente funn som dem fra Snartemo i Hægebostad (Agder). Hellekistene kan være svært store, med eksempler som er opp til 7 meter lange.

Branngravene forekommer i flere former. Det vanligste er urnegraver med rensede, brente ben. Dette er regelen på Vestlandet, mens det i øst også forekommer at bålmørjen (brente ben iblandet trekull og andre rester fra likbålet) er satt ned i graven. Urnen kan være et leirkar eller et importert, romersk kar av bronse, i en del tilfeller også et trekar. De brente bena kan også være pakket inn i never. Urnen kan finnes under flat mark, eller være satt inn i en gravhaug eller -røys – enten i et eget «gravrom» eller kiste bygd av stein, eller fritt plassert. De fleste urnegraver er enten sparsommelig utstyrt eller har mangler helt gravgods. Det er ikke uvanlig med draktutstyr (spenner) og bjørneklør (trolig fra bjørnefell som den døde har vært svøpt i/ligget på). Videre forekommer branngraver uten urne, i form av brannflak og branngroper.

Rituelle deponeringer

Depotfunn med gullbrakteater og betalingsfunn fra Sletner, indre Østfold.
Av /Kulturhistorisk museum, UiO.
Lisens: CC BY SA 4.0
Disse knappene til hektespenner fra Syre, Karmøy, er funnet i en myr og representeret et noe uvanlig depotfunn fra folkevandringstiden.
Av /Arkeologisk museum, UiS.
Ikke bare gull: Det var ikke bare gull som ble lagt ned som offer til maktene i folkevandringstiden. Også mer dagligdagse gjenstander kunne ofres, som et heldig funn av myrsmør fra Jæren viser.
Av /Arkeologisk museum, UiS.

Sent i folkevandringstiden utgjør gullskattene et særpreget innslag. Disse funnene består av betalingsringer, sverdskjedebeslag, stenger, armringer, halsringer og brakteater av gull. Fra hele landet kjennes rundt 150 små og store slike funn, flest fra Rogaland. I faglitteraturen diskuteres det om «skattefunnene» er egentlige skatter, altså verdigjenstander som er gjemt unna i ufredstider med tanke på at de skal kunne hentes frem igjen, eller om det dreier seg om et slags offer til høyere makter. Med et nøytralt begrep kan disse gullfunnene betegnes som markfunn. Sammensetningen av funnene i Norge er annerledes enn i Sør-Skandinavia. Hovedmengden av gjenstandene i våre funn består av betalingsgull (-ringer), mens gullbrakteater og –mynter er vanligere i Danmark og på øyene i Østersjøen.

Matoffer i form av nedsatte leirkar i myr og våtmark finnes gjennom hele jernalderen, og husoffer der leirkar, kvernsteiner eller lignende er nedlagt i stolpehull, ved ildstedet eller i inngangspartiet til bygninger, forekommer også. Paralleller til de sørskandinaviske krigsbytteofringene kjennes ikke fra norsk område.

Den germanske dyrestilen

Det er først og fremst gjennom smykkesmedens produkter at vi møter folkevandringstidens ornamentikk og dekorative stil. På sølvblikkspennene – en stor draktspenne for kvinner – fra yngre romertid er dekoren i en stil som etter et rikt funn fra Skåne kalles Sösdalastil. Denne er tydelig romersk-påvirket og todimensjonal, med stempelornamenter i form av border og geometriske figurer, og med klassiske motiver som delfiner, fisk og så videre.

I begynnelsen av 400-årene opptrer en annen stil, Nydamstilen – oppkalt etter et funn fra Nydam mose i Schleswig-Holstein. Også denne stilen inneholder elementer som går tilbake på romerske forbilder, blant annet karveskurd. Karakteristisk for stilen er ellers spiralornamentikken. Med Nydamstilen gjør dyrefigurene dessuten sitt virkelige inntog i kunsten.

Overgangen til en fullt utviklet dyrestil fant sted i løpet av 400-tallet. I den såkalte Salins stil I (oppkalt etter den svenske arkeologen Karl Bernard Salin) har vi for første gang å gjøre med en selvstendig germansk ornamentstil, der dyr var det dominerende motivet. Det dreier seg om stiliserte dyrefigurer, med hoder og lemmer løsrevet fra kroppene og tvunnet om hverandre.

Den germanske dyrestilen, slik den kommer til uttrykk i Stil I, har blitt satt i sammenheng med utviklingen av en fyrsteideologi, som ellers kan gjenfinnes i gjenstandstyper som gullbrakteatene.

Pottemakeri

Spannformede kar og hankekar fra Bjerkreim, Rogaland.
Leirkar fra Holmen, Bjerkreim
Arkeologisk museum, UiS.
Lisens: CC BY NC ND 3.0

Spesielt på Sør- og Vestlandet utviklet det seg i løpet av romertid og folkevandringstid flere håndverkermiljøer der det ble fremstilt leirkar av høy kvalitet. Typiske er de såkalt spannformede karene, som ofte er fint dekorert med samme mønstre som på gjenstander av edelt metall.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Gundersen, Ingar M. (2019) «The Fimbulwinter theory and the 6th century crisis in the light of Norwegian archaeology. Towards a human-environmental approach». Primitive tider 21.
  • Hedeager, Lotte (2004) «Dyr og andre mennesker – mennesker og andre dyr. Dyreornamentikkens transcendentale realitet». Andrén, Anders; Jennbert, Kristina; Raudvere, Catharina (red.): Ordning mot kaos: studier av nordisk förkristen kosmologi. Lund: Nordic Academic Press
  • Hedeager, Lotte (2011) Iron Age Myth and Materiality: An Archaeology of Scandinavia AD 400–1000. London: Routledge
  • Hem Eriksen, Marianne (2015) Portals to the Past: An Archaeology of Doorways, Dwellings and Ritual Practice in Late Iron Age Scandinavia. Oslo: Universitetet i Oslo
  • Jessen, Cathrine og Stylegar, Frans-Arne (2012) Ødegården Sosteli fra romertid til middelalder. Viking 75
  • Kristoffersen, Siv (2000) Sverd og spenne. Dyreornamentikk og sosial kontekst. Kristiansand: Høyskoleforlaget
  • Kristoffersen, Siv og Bente Magnus (2010) Spannformete kar. Utvikling og variasjon. Stavanger: Arkeologisk museum
  • Larsen, Jan Henning og Bernt Rundberget (2014) «Iron Bloomery Production in South and Central Norway, 300 BC–500 AD». Cech, Brigitte; Rehren, Thilo (red.): Early Iron in Europe. Montagnac: M. Mergoil.
  • Myhre, Bjørn (1980) Gårdsanlegget på Ullandhaug I: gårdshus i jernalder og tidlig middelalder i Sørvest-Norge. Stavanger: Arkeologisk museum
  • Røstad, Ingunn Marit (2001) Skandinaviske trekk i angelsaksisk England ca 450-800 e.Kr. Materiell kultur og sosial identitet. Oslo: Universitetet i Oslo
  • Røstad, Ingunn Marit (2015) «Draktspenner i folkevandringstid. Smykker, folk og småkongedømmer». Hedeager, Lotte (red.): Dalemfunnet. Oslo: Kulturhistorisk museum
  • Skre, Dagfinn (1998) Herredømmet. Bosetning og besittelse på Romerike 200-1350 e.Kr. Oslo: Universitetsforlaget
  • Solberg, Bergljot (2000) Jernalderen i Norge – ca. 500 f.Kr.-1030 e.Kr. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag
  • Stylegar, Frans-Arne (2012) «Regionality in Iron Age Norway – A Study of Archaeological Cultures.» Krapunov, Igor; Stylegar, Frans-Arne (red.): Inter Ambo Maria II: Northern Barbarians from Scandinavia towards the Black Sea. Kristiansand/Simferopol: Dolya Publishing
  • Stylegar, Frans-Arne (2014) «Chamber graves and other oversized graves in Roman and Migration Period Norway». Abegg-Wigg, A; Lau, Nina (red.): Kammergräber im Barbaricum. Zu Einflüssen und Übergangsphänomenen von der vorrömischen Eisenzeit bis in die Völkerwanderungszeit. Schleswig: Archäologische Landesmuseum
  • Ystgaard, Ingrid (2014) Krigens praksis. Organisert voldsbruk og materiell kultur i Midt-Norge ca. 100–900 e.Kr. Trondheim: NTNU

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg