Faktaboks

Høyre

H, Høgre, Høire

Organisasjonstype
Forening/lag/innretning
Forretningsadresse
Oslo
Stiftet
25.08.1884
Daglig leder
Tom Erlend Skaug (generalsekretær)
Styreleder
Erna Solberg (partileder)
Logo
Høyres logo.
Logo
Av .
Lisens: fri
Høyres ledelse
Høyres ledertrio i 2021. Fra venstre nestleder Jan Tore Sanner, partileder Erna Solberg og nestleder Tina Bru.
Av /Høyre.
Lisens: CC BY NC ND 2.0

Høyre (H) er et norsk konservativt politisk parti stiftet i 1884, og er dermed Norges nest eldste parti. Fra slutten av 1920-årene og frem til 1997 var Høyre landets nest største parti ved stortingsvalgene. Ved valgene etter årtusenskiftet har partiet vekslet mellom å være nest størst og tredje størst, og da i konkurranse med Fremskrittspartiet.

Erna Solberg har vært partileder siden 2004, og hun var parlamentarisk leder for Høyre på Stortinget i perioden 2005–2013. Hun overtok igjen som parlamentarisk leder etter stortingsvalget i 2021. Partiets nestledere er Henrik Asheim og Tina Bru, som begge hadde ministerposter i Solberg-regjeringen.

Partiets ungdomsorganisasjon Unge Høyre ble stiftet i 1922, og ledes siden 2020 av Ola Svenneby.

Formål og ideologi

Petersen og Brende
I forbindelse med folkeavstemningene om EF/EU-medlemsskap i 1972 og 1994 var Høyre det klareste ja-partiet. Daværende partileder Jan Petersen (til venstre) og nestleder Børge Brende åpnet partiets kampanje foran EU-avstemningen på en pressekonferanse i Oslo 15. september 1994.
Petersen og Brende
Av /NTB.

Høyre skal ifølge partiets formålsparagraf fra 1971 «føre en konservativ fremskrittspolitikk, bygget på det kristne kulturgrunnlag, rettsstaten og folkestyret, for å fremme personlig frihet og sosialt ansvar, medbestemmelse og eiendomsrett, og et forpliktende nasjonalt og internasjonalt samarbeid».

Høyres politikk bygger på tankegods fra konservatismen og liberalismen, og kaller seg et «borgerlig parti». Det innebærer at partiet vektlegger den enkeltes ansvar og frihet. Kombinasjonen av de to ideologiene skaper også indre spenninger der konservatismens hensyn til tradisjonen kommer i konflikt med liberalismens hensyn til enkeltmennesket.

Partiet oppfatter seg som motstander av sosialismen. I motsetning til for eksempel Arbeiderpartiet går Høyre i praktisk politikk inn for en mindre regulert økonomi med lavere skatt og lavere offentlige utgifter.

Hovedsaker og praktisk politikk

Selv om Høyre og Arbeiderpartiet gjerne har framstått som politiske hovedmotstandere, har de to partiene etter andre verdenskrig i all hovedsak stått på samme linje i sentrale politiske spørsmål som utenriks- og sikkerhetspolitikken, olje- og energipolitikken, mye av industripolitikken og når det gjelder fundamentet i velferdsstaten. Høyre var blant annet enig med Arbeiderpartiet da den store helseforetaksreformen ble vedtatt i 2001 og iverksatt fra 2002. Statlig oppnevnte helseforetak fikk da ansvaret for spesialisthelsetjenesten. Det innebar at de fleste sykehusene som inntil da hadde vært styrt av fylkeskommunene ble helseforetakenes ansvar.

Høyre ga også helhjertet støtte til Arbeiderpartiets regjeringer da en rekke statlige selskaper og foretak ble omorganisert og deregulert på 1990-tallet og i begynnelsen av dette århundret (blant annet Telegrafverket, Statoil, Postverket, Luftfartsverket, Norges Statsbaner og Kongsberg Våpenfabrikk).

I Erna Solbergs lederperiode har Høyre ivret for og fått gjennomslag for betydelige, men omstridte reformer innen offentlig forvaltning. Dette gjelder særlig regionreformen med sammenslåing av en rekke fylker, kommunereformen, politireformen og reformer i vegetaten.

Høyre ønsker i forbindelse med det grønne skiftet å omstille, men ikke avvikle olje- og gassnæringen. Partiet mener at det er spesielt viktig å ta vare på kompetansen hos de ansatte i petroleumsnæringen, slik at den på sikt kommer fornybar, grønn teknologi til gode. Høyre vil satse på fornybar energi, og ønsker blant annet å tillate skånsom kraftutbygging i vernede vassdrag og oppgradere eksisterende kraftverk.

Ved EF/EU-avstemningene i 1972 og 1994 var Høyre det klareste ja-partiet.

Regjeringsmakt

Ved flere anledninger etter andre verdenskrig har Høyre dannet regjering med andre ikke-sosialistiske, borgerlige partier. Fire ganger etter krigen har partiet hatt statsministeren i slike koalisjonsregjeringer: (John Lyng i 1963, Kåre Willoch i 1983–1986, Jan P. Syse i 1989–1990 og Erna Solberg i 2013-2021). Willoch ledet de to første årene etter valget i 1981 en ren Høyre-regjering.

Ved stortingsvalget i 2021 fikk den rødgrønne opposisjonen flertallet i Stortinget, og Solberg-regjeringen søkte avskjed. Høyre gikk markant tilbake og fikk 20,4 prosent av de avgitte stemmene, en tilbakegang på 4,6 prosentpoeng. Partiet fikk 36 representanter, som var 9 færre enn ved valget i 2017.

Stortingsvalget i 2013 ble en stor seier for partiet. Med en oppgang på nesten ti prosentpoeng dannet Høyre mindretallsregjering sammen med Fremskrittspartiet og inngikk avtale med Venstre og Kristelig Folkeparti som parlamentariske støttespillere. Høyre ønsket primært at alle de fire borgerlige partiene skulle danne regjering sammen. Høyres leder, Erna Solberg, ble statsminister.

Stortingsvalget i 2017 ble en ny triumf for Høyre og Erna Solberg personlig. Partiet beholdt regjeringsmakten, selv om valgresultatet var et lite tilbakeslag i forhold til 2013-valget. Høyre fikk 25,0 prosent (mot 26,8 prosent i 2013) og 25 mandater (tre færre enn i 2013). Ved siden av Kåre Willoch er det bare Erna Solberg av Høyres statsministere som har fått anledning til å regjere lengre enn én fireårsperiode.

For Høyre var det ytterligere en triumf at Venstre i januar 2018 valgte å bli en del av Solberg-regjeringen. Den var riktignok fortsatt en mindretallsregjering, men for Høyre var det av stor symbolsk betydning at et av de borgerlige sentrumspartiene var villig til å delta i en regjering som også inkluderte Fremskrittspartiet.

Da også Kristelig Folkeparti i januar 2019 bestemte seg for å gå inn i regjeringen, hadde Høyre og Solberg nådd sitt mål om å etablere en borgerlig flertallsregjering, den første siden 1985. Gleden ble imidlertid kortvarig. I januar 2020 trakk Frp seg fra regjeringen.

Oppslutning

Høyre
Høyres daværende ledertrio på partiets landsmøte i 2010. Fra venstre Bent Høie, nestleder, Jan Tore Sanner, nestleder og Erna Solberg, leder.
Høyre
Av /icu.no.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Med unntak av perioden 1903–1906 som Samlingspartiet har Høyre aldri hatt flertall på Stortinget alene. Partiets regjeringer har vært mindretallsregjeringer alene eller koalisjonsregjeringer med både flertall og mindretall.

Partiet stod sterkest i 1880- og 1890-årene. I mellomkrigstiden var tilslutningen synkende, og i perioden 1945–1973 var den stabil på rundt 20 prosent.

I 1973 gjorde partiet et dårlig valg, men fra 1975 til 1981 var Høyre inne i en vedvarende og kraftig fremgang, ofte kjent som «høyrebølgen». Partileder Erling Norvik fra Finnmark blir tilkjent mye av æren for denne fremgangen på grunn av sin friske, folkelige stil som førte til at partiet trakk til seg nye velgergrupper, særlig på bygdene.

Høyrebølgen skyldtes dels endringer i velgernes synspunkter, dels at Høyre beveget seg mot sentrum, samtidig som Arbeiderpartiet var nede i en bølgedal og Venstre nærmest forsvant. Etter 1983 stabiliserte høyrebølgen seg, og i siste del av 1980-årene gikk Høyre tilbake i oppslutning.

I 1990-årene hadde Høyre svak oppslutning, før partiet fikk et oppsving ved valget i 2001. Det er verdt å merke seg at partiets resultater ved kommunestyre- og fylkestingsvalg lå jevnt over 20 prosent også gjennom dette tiåret, tross svak oppslutning ved stortingsvalgene i 1993 og i 1997, da resultatet ble 14,3 prosent.

Stortingsvalget 2005 ble Høyres dårligste noensinne, med 14,1 prosent.

Kommunestyre- og fylkestingsvalgene etter århundreskiftet har bydd på merkbare tilbakeslag for Høyre. Fra å gjøre et godt kommunevalg i 2011, med 28,0 prosent oppslutning, gikk det fire år senere tilbake til 23,2 prosent. Tilsvarende var tilbakegangen ved fylkestingsvalget fra 27,6 til 23,4 prosent. Kommunestyre- og fylkestingsvalget i 2019 viste en ny nedtur, da partiet oppnådde henholdsvis 20,1 prosent og 20,3 prosent.

For resultater i stortingsvalg, se tabell under Stortingsvalg (resultater 1882–2021).

Historikk

Partiets opphav

Emil Stang (1834–1912)

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Partiet Høyre ble etablert i kjølvannet av den bitre striden i 1884 da Stortinget fikk den konservative regjering dømt i Riksretten. Stortinget utvidet ved dette sitt kompetanseområde i retning av parlamentarisme, noe de konservative mente var en undergraving av maktfordelingsprinsippet i Grunnloven.

Grunnlaget for partiet var de 190 lokale grunnlovsforeningene. Det landsdekkende Høyre ble imidlertid etablert etter nederlaget for de konservative. Målet var da å innrette seg etter den nye parlamentariske virkeligheten.

Selv om Høyre ble etablert som en reaksjon mot å utvide folkestyret, ble partiet likevel bygd på moderat grunn. Høyre godtok fra inngangen til 1890-årene den nye statsskikken og bidro selv til utviklingen av norsk parlamentarisme. Av denne grunn kunne Høyre blant annet samarbeide med den moderate delen av Venstre.

Frem til unionsoppløsningen i 1905 søkte Høyre å bevare unionen med Sverige, men partiet tok forbehold om Norges likestilling, og motsatte seg Venstres mer utfordrende politikk.

Høyre hadde regjeringen i periodene 1889–1891, 1893–1895 der Emil Stang var statsminister og 1895–1898 da Francis Hagerup var statsminister.

I 1903 ble Høyre ved tilsig av liberale venstremenn omdannet til Samlingspartiet. I 1903 dannet Francis Hagerup sin andre regjering, som i 1905 ble rekonstruert på bredere grunnlag av Christian Michelsen.

Etter 1905

C J Hambro

Carl Joachim Hambro fotografert i Stortinget i august 1950. Bilde fra Norsk biografisk leksikon

C J Hambro
Av /NTB Scanpix ※.

Etter unionsoppløsningen gikk en del av Venstre i forbund med partiet, som i 1910 støttet en koalisjonsregjering med Frisinnede Venstre under ledelse av Wollert Konow.

Etter misnøye med regjeringens standpunkt i striden om konsesjonslovene trakk partiet sine statsråder tilbake. I 1912 hadde partiet selv regjeringen under Jens Bratlie. I 1913 tok partiet igjen navnet Høyre.

Under Bratlies ledelse ble en strammere høyreprofil markert. Partiet orienterte seg under første verdenskrig i en mer bondevennlig retning og gikk inn for korntoll.

Høyre hadde regjeringsansvar i periodene 1920–1921, 1923–1924 med Otto B. Halvorsen som statsminister, senere Abraham Berge fra Frisinnede Venstre og i 1926–1928 med statsminister Ivar Lykke.

Carl Joachim Hambro var Høyres dominerende lederskikkelse i store deler av mellomkrigstiden, og i flere år etterpå. Han ble aldri statsminister, men var formann i Høyre i 1928–1934 og 1945–1954. Dessuten var han stortingspresident i 1926–1933 og fra 1935 til 1945.

Borgerlig samarbeid

Kåre Willoch på vei ut fra slottet etter å ha blitt forespurt av kong Olav om å danne ny regjering, 12. oktober 1981

Kåre Willoch var en av de mest betydningsfulle høyrepolitikere i det tjuende århundre. Han var statsminister i perioden 1981–1986.

Kåre Willoch på vei ut fra slottet etter å ha blitt forespurt av kong Olav om å danne ny regjering, 12. oktober 1981
Av /NTB/Scanpix.

Fra mellomkrigstiden av var partiet sterk forkjemper for borgerlig samling mot den politiske arbeiderbevegelsen, sterkest representert ved Arbeiderpartiet.

Arbeidet for borgerlig samling ble særlig aktuelt i 1950-årene da Arbeiderpartiets flertallsregjeringer skapte frustrasjoner i Høyre. I likhet med sentrumspartiene måtte partiet finne seg i å stå på sidelinjen i politikken i denne perioden.

Partiet hadde statsministeren, John Lyng, og fire statsråder i den borgerlige samlingsregjeringen som satt fra 28. august til 25. september 1963 etter at Einar Gerhardsens arbeiderpartiregjering ble felt etter Kings Bay-saken.

I den borgerlige koalisjonsregjeringen, ledet av Senterpartiets Per Borten, som ble dannet etter stortingsvalget i 1965 og satt til 1971, hadde Høyre utenriksministeren og fem andre statsråder.

I 1981–1983 satt partiet alene i regjering med Kåre Willoch som statsminister, og i 1983–1986 i flertallsregjering med Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, men ved valget i 1985 mistet regjeringen sitt flertall. I 1989–1990 satt Høyre i regjering i koalisjon med Kristelig Folkeparti og Senterpartiet. Den siste av disse regjeringene var ledet av Jan P. Syse.

Fra 2001 til 2005 deltok partiet i Kjell Magne Bondeviks andre regjering sammen med KrF og Venstre, der Høyre hadde flertallet av statsrådene.

Fremveksten av Fremskrittspartiet (Frp) betydde, særlig etter valget i 1985, at den etablerte koalisjonen mellom Høyre og sentrumspartiene ikke lenger var nok til å samle flertall i Stortinget. Det tok likevel lang tid før Høyre gikk inn for regjeringssamarbeid med Frp.

Ved valget i 2009 var Høyre for første gang åpent innstilt på samarbeid både med Frp og sentrum, men intensjonene kunne ikke prøves ut, siden Jens Stoltenbergs rødgrønne regjering beholdt flertallet.

Et bredt regjeringssamarbeid mellom KrF, Venstre, Frp og Høyre var partiets uttalte ambisjon både før og etter valget i 2013. Ledelsen i de fire partiene drev i to uker såkalte «sonderinger» for å undersøke mulighetene for å regjere sammen.

Kristelig Folkeparti og Venstre konkluderte med at de var best tjent med å stå utenfor regjeringen, men underskrev en samarbeidserklæring som innebar parlamentarisk støtte til Erna Solbergs regjering.

Etter stortingsvalget i 2017 ble det en økende stemning både i Venstre og Kristelig Folkeparti for å ta plass i Solberg-regjeringen, trass i den store avstanden til Fremskrittspartiet. Etter at Venstre i januar 2018 bestemte seg for å bli en del av regjeringen, bredte det seg gradvis et tilsvarende ønske i KrF. For Erna Solberg personlig var det en stor triumf da hun etter krevende forhandlinger i januar 2019 kunne inkludere også KrF i regjeringen. Dermed var hun statsminister i en borgerlig flertallsregjering for første gang siden 1985.

Men etter utvidelsen oppsto det også større politiske spenninger i Solberg-regjeringen som satte statsministerens lederegenskaper på prøve. Uenighet om bompengepolitikken sommeren 2019 var nære på å sprenge regjeringen.

I januar 2020 vedtok Frp å tre ut av regjeringen, etter stigende misnøye og uenighet særlig med Venstre og KrF. For Høyre var det et nederlag at Erna Solbergs flertallsregjering var ved veis ende og fra 24. januar igjen en mindretallsregjering.

Partiledere

Kaci Kullmann Five
Kaci Kullmann Five
Av /Stortingsarkivet.
Jan P Syse

Jan P. Syse – bilde fra Norsk biografisk leksikon

Jan P Syse
Av /NTB Scanpix ※.
Periode Partileder
1884–1889 Emil Stang
1889–1891 Christian Homann Schweigaard
1891–1893 Emil Stang
1893–1896 Christian Homann Schweigaard
1896–1899 Emil Stang
1899–1902 Francis Hagerup
1902–1905 Ole L. Skattebøl
1905–1908 Edmund Harbitz
1908–1911 Fredrik Stang
1911–1919 Jens Bratlie
1919–1923 Otto B. Halvorsen
1923–1928 Ivar Lykke
1928–1934 Carl Joachim Hambro
1934–1937 Johan Henrik Andresen
1937–1940 Ole Bærøe
1945 Arthur Nordlie
1945–1954 Carl Joachim Hambro
1954–1962 Alv Kjøs
1962–1970 Sjur Lindebrække
1970–1974 Kåre Willoch
1974–1980 Erling Norvik
1980–1984 Jo Benkow
1984–1986 Erling Norvik
1986–1988 Rolf Presthus
1988–1991 Jan P. Syse
1991–1994 Kaci Kullmann Five
1994–2004 Jan Petersen
2004– Erna Solberg

Generalsekretærer

Periode Generalsekretær
1884–1892 Fredrich H. Steffens
1892–1897 Benjamin Vogt
1898 Hakon Berger
1898–1899 Thorstein Romdal Diesen
1899–1906 Johannes Martens
1907–1913 Adolph Helwig
1913 J. Rose Deist
1914–1936 Harald Gram
1936–1940 Herman Smitt Ingebretsen
1945–1946 Birger Gotaas
1946–1956 Leif Helberg
1956–1963 Holger Ursin
1963–1965 Kåre Willoch
1965–1970 Gudvin Låder Ve
1970–1974 Erling Norvik
1974–1986 Fridtjov Clemet
1986–1995 Svein Grønnern
1995–2001 Eirik O.H. Moen
2001–2009 Trond R. Hole
2009–2015 Lars Arne Ryssdal
2015–2020 John-Ragnar Aarset
2020– Tom Erlend Skaug

Parlamentariske ledere

Periode Parlamentarisk leder
1884–1889 Emil Stang
1889–1891 Christian Homann Schweigaard
1892–1893 Emil Stang
1894–1897 Christian Homann Schweigaard
1898–1900 Emil Stang
1901–1903 Francis Hagerup
1904–1906 Johan H. P. Thorne
1906–1909 Fredrik Stang
1910–1912 Jens Bratlie
1912–1918 Edvard Hagerup Bull
1919–1920 Otto B. Halvorsen
1920–1921 Ivar Lykke
1922–1923 Otto B. Halvorsen
1923–1926 Ivar Lykke
1926–1957 Carl Joachim Hambro
1958 Alv Kjøs
1958–1965 John Lyng
1965–1970 Svenn Stray
1970–1981 Kåre Willoch
1981–1985 Jo Benkow
1985–1989 Jan P. Syse
1989–1994 Anders Talleraas
1994–2001 Jan Petersen
2001–2005 Oddvard Nilsen
2005–2013 Erna Solberg
2013–2021 Trond Helleland
2021– Erna Solberg

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Notaker, Hallvard: Opprør og moderasjon: Høyres historie 1975–2005. Cappelen Damm, 2012.
  • Sejersted, Francis (red.): Høyres historie, fire bind, 1984

Faktaboks

Høyre
Sektorkode
7000 Ideelle organisasjoner
Næringskode(r)
94.920 Partipolitiske organisasjoner

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg