Viken, i middelalderen samlingsnavn på de norske landskapene omkring Oslofjorden og Skagerrak; Ranríki, Vingulmǫrk, Vestfold og Grenland. Det er blitt foreslått at Viken opprinnelig var den norrøne betegnelsen på hele havområdet som vi nå med et tysk-nederlandsk ord kaller Skagerrak, og at dette har gitt navn til de tilstøtende landområdene. Det er i hvert fall forhold som tyder på at  landskapet Viken i vikingtid og tidlig middelalder strakte seg helt fra Götaälv til Lindesnes. På 1200-tallet ble imidlertid Agder regnet til Vest-Norge, og grensen mellom Viken (Borgartingslag) og Gulatingslag gikk ved et sted kalt Rygjarbit, der hvor grensen mellom Agder og Telemark går i dag eller noe lenger sør på kyststrekningen mellom Kragerø og Lyngør. Og i  senmiddelalderen og den første tiden etter reformasjonen betegnet Viken mer begrenset nordre del av det daværende østnorske landskapet Båhuslen.

Denne artikkelen er hentet fra papirutgaven av leksikonet, utgitt i 2005-2007. Artikkelen hadde ingen navngitt forfatter, men en tilknyttet fagkonsulent.

Fagkonsulent for denne artikkelen var

Publisert på nett 14.02.2009. Det er siden gjort 3 endringer.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.