Abortloven er loven hvor de viktigste reglene om svangerskapsavbrudd (provosert abort) står. Loven er et kompromiss mellom kvinners rett til selvbestemmelse og fosterets rettsvern.

Abortloven bestemmer at gravide kvinner selv kan avgjøre om de skal ta abort, så lenge det kan skje før utgangen av 12. uke i svangerskapet, og så lenge det ikke er medisinske grunner som taler mot det. Mellom 12. og 18. uke av svangerskapet er tilgangen til abort begrenset, og søknaden avgjøres av et abortnemnd bestående av to leger.

Etter 18. uke av svangerskapet må det spesielt tungtveiende grunner for å utføre svangerskapsavbrudd. Etter uke 18 er det forbudt om fosteret er levedyktig, men det er lov om det er fare for kvinnens liv og helse.

Loven har totalt 15 paragrafer og inneholder blant annet bestemmelser om veiledning, hvordan kvinner går fram for å få abort, før og etter 12. uke, om abortnemnd, om hvor svangerskapsavbrudd kan utføres og hvem som kan utføre det. Loven inneholder bestemmelser om straff for den som bryter loven, samtidig som den slår fast at kvinner ikke kan straffes for selv å avbryte eget svangerskap.

Lovens fullstendige tittel er lov om svangerskapsavbrudd. Den ble vedtatt 13. juni 1975 og trådte i kraft 1. januar 1976. Loven har siden blitt endret flere ganger. Utdypende regler finnes i abortforskriften.

I følge abortloven skal samfunnet så langt det er mulig sørge for etisk veiledning, seksualopplysning, kunnskaper om samlivsspørsmål og tilbud om familieplanlegging. Formålet med denne veiledningen er å skape en ansvarsbevisst holdning og å begrense antallet svangerskapsavbrudd. Abortloven gir en gravid kvinne rett til å få informasjon og veiledning om den bistand som samfunnet kan tilby henne når svangerskapet fører til alvorlige vansker for henne. Kvinnen har også krav på råd for å treffe det endelige valget.

Det er kvinnen som tar avgjørelsen om svangerskapsavbrudd før utløpet av uke 12 av svangerskapet. Dette slås fast i § 2. Paragrafen presiserer at inngrepet må tas før utløpet av uke 12 og at det ikke må være tungtveiende medisinske grunner som taler mot det.

Svangerskapsavbrudd kan også skje etter tolvte svangerskapsuke, men bare om et av følgende forhold er tilstede:

  • Svangerskapet, fødselen eller omsorgen for barnet kan føre til urimelig belastning for kvinnen
  • Det kan sette kvinnen i en vanskelig livssituasjon
  • Det er stor fare for at barnet kan få alvorlig sykdom på grunn av arvelige anlegg, eller at barnet kan få sykdom eller skadelig påvirkning under svangerskapet

Svangerskapsavbrudd kan også skje etter tolvte svangerskapsuke dersom svangerskapet er et resultat av seksualforbrytelser. Dersom den gravide kvinnen er alvorlig sinnslidende eller er i betydelig grad psykisk utviklingshemmet, kan også svangerskapsavbrudd etter tolvte svangerskapsuke skje.

Etter utgangen av 18. svangerskapsuke kan et svangerskap ikke avbrytes med mindre det er særlig tungtveiende grunner for det. Dersom man tror at fosteret er levedyktig, kan tillatelse til svangerskapsavbrudd ikke gis.

Det er kun leger som ifølge abortloven kan utføre svangerskapsavbrudd. Inngrep som utføres før utgangen av tolvte svangerskapsuke kan i følge loven utføres på sykehus eller i annen institusjon som fylkesmannen har godkjent. Svangerskapsavbrudd etter tolvte uke kan bare skje på sykehus.

Abortloven regulerer hvordan kvinnen skal søke svangerskapsavbrudd. Det må fremmes en begjæring om svangerskapsavbrudd overfor en lege. Dette gjøres ved å fylle ut et skjema.

En annen lov, pasient- og brukerrettighetsloven, gir kvinnen rett til å velge hvilket sykehus begjæringen skal behandles.

Dreier det seg om svangerskapsavbrudd etter tolvte uke, kan begjæringen også fremsettes overfor en nemnd. Begjæringen skal fremsettes av den gravide kvinnen, men er hun under 16 år, skal foreldrene (eller andre som har foreldreansvaret) normalt gis anledning til å uttale seg. Er kvinnen psykisk utviklingshemmet, skal vergen hennes få anledning til å uttale seg. Dersom den gravide som søker abort har alvorlig psykiske lidelser eller psykisk utviklingshemmet, kan begjæringen settes frem av en verge. Ved uenighet mellom den gravide og de som har rett til å uttale seg skal avbrytelse av svangerskap bare foretas med samtykke fra fylkesmannen.

Abortloven har bestemmelser som gir føringer for hvordan en begjæring om svangerskapsavbrudd etter tolvte uke skal vurderes. Generelt gjelder en regel om at jo lengre svangerskapet har kommet, desto sterkere grunner må tale for avbrudd for å få innvilgelse til dette. Abortnemndas vedtak om å tillate eller nekte svangerskapsavbrudd skal begrunnes skriftlig. Dersom nemndas vedtak er å nekte svangerskapsavbrudd, så blir vedtaket sendt til en sentral klagenemnd for ny prøving, med mindre begjæringen trekkes.

Abortloven har en regel som sier at dersom svangerskapet medfører overhengende fare for kvinnens liv eller helse, så kan det avbrytes uten hensyn til bestemmelsene i abortloven.

Abortloven har bestemmelser om straffeansvar ved svangerskapsavbrudd i strid med loven. Den som avbryter svangerskap i strid med vilkårene i abortloven, straffes med bøter eller inntil 2 år i fengsel.

Loven har videre en regel om tilrettelegging av sykehustjenesten slik at det til enhver tid er mulig å få utført svangerskapsavbrudd, samt at kvinner som har fått utført svangerskapsavbrudd, kan få veiledning om svangerskapsforebyggende tiltak dersom de ønsker det.

Abortloven (lov av 13. juni 1975 nr. 50) avløste lov om svangerskapsavbrott i visse høve av 11. november 1960.

Forut for loven av 1960 hadde man bestemmelser i straffeloven av 1902 § 245, som slo fast at rettsstridig fosterfordrivelse var straffbart. Det var uklart hva som lå i begrepet «rettsstridig», og i praksis var det utøvende lege som måtte tolke begrepet. Dette medførte variabel praksis og forskjellsbehandling av pasienter. Strafferammen var fengsel inntil 3 år. Bestemmelsen om straff gjaldt ikke for kvinner som selv avbrøt sitt svangerskap.

Etter loven av 1960 kunne en gravid kvinne blant annet få tillatelse til svangerskapsavbrudd dersom det var alvorlig fare for livet eller helsa til kvinnen. I denne vurderingen skulle det tas hensyn til om kvinnen var særlig disponert for somatisk eller psykisk sykdom. Det skulle også tas hensyn til levekår og andre omstendigheter som kunne gjøre kvinnen syk eller medvirke til at hun kunne få en fysisk eller psykisk helseknekk. Kvinnen kunne også få tillatelse til svangerskapsavbrudd dersom det var alvorlig fare for arvefeil hos noen av foreldrene, sykdom hos kvinnen under svangerskapet eller skade på fosteret med alvorlig konsekvenser.

Svangerskapsavbrudd skulle også etter loven av 1960 helst skje innen utgangen av 12. svangerskapsuke. Det var kvinnens lege som skulle sende inn en søknad til en legenemnd. Dersom kvinnens lege mente at det ikke var tilstrekkelig tungtveiende grunner til å søke abort, eller at det var utenfor lovens bestemmelser, kunne legen la være å sende inn en søknad. Nemnda som skulle vurdere søknaden besto av to leger, og søknaden ble kun innvilget dersom begge støttet beslutningen. En gravid kvinne som ønsket svangerskapsavbrudd, var derfor avhengig av at både hennes egen lege og begge legene i nemnda støttet avgjørelsen hennes (se Ot.prp.nr.38 (1974-1975)).

På bakgrunn av offentlig, faglig og politisk debatt fremsatte Regjeringen forslag om en ny lov om svangerskapsavbrudd som trådte i kraft 1. januar 1976.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.