Norges befolkning

Passasjerer venter på toget

Tore Bustad. CC BY NC ND 2.0

Ved den første fullstendige folketellingen i Norge 1769 hadde landet 723 618 innbyggere. Folkemengden viste svært liten vekst frem til 1814, men deretter fulgte en tiårsperiode med mer enn 1,4 prosent i gjennomsnittlig årlig vekst, den sterkeste relative befolkningsveksten i en tiårsperiode i landets nyere historie. Folkemengden ble praktisk talt fordoblet 1815–65; den første millionen ble passert 1822, den neste 1890. Den årlige tilveksten ble vesentlig redusert fra 1860-årene, særlig som følge av utvandringen, i første rekke til USA. I 1942 passerte folkemengden i Norge 3 millioner, i 1975 4 millioner, og i mars 2012 passerte folketallet 5 millioner. Landet hadde ved inngangen til 2017 en befolkning på 5 258 317 innbyggere. Folkemengdens utvikling 1769-2017 er vist i figur 1.

I 1970-årene ble folketilveksten i Norge lavere enn tidligere, gjennomsnittlig 0,5 prosent årlig mot 0,85 og 0,80 prosent i henholdsvis 1950- og 1960-årene. Befolkningsveksten ble ytterligere redusert i 1970- og 1980-årene, til henholdsvis 0,54 og 0,37 prosent i årlig gjennomsnitt. Enkeltåret med lavest tilvekst var 1984 da landets folketall bare økte med 0,28 prosent. Den reduserte veksten på 1970- og første del av 1980-tallet var i første rekke et resultat av et synkende fødselstall.

Fra midten av 1980-tallet har den årlige tilveksten i landets befolkning igjen økt, nå i vesentlig grad som følge av nettoinnflytting fra utlandet. Dette avspeiles også i at befolkningsutviklingen i denne perioden år om annet viser nokså store svingninger, parallelt med variasjonene i innvandringen til landet. Således økte Norges befolkning i perioden 1990-99 med gjennomsnittlig 0,57 prosent årlig og i perioden 2000-09 med 0,82 prosent. Innvandringen var særlig stor etter 2006, og i de fem årene 2006-10 hadde Norge en befolkningsvekst på gjennomsnittlig 1,2 prosent årlig og lå da så vidt høyere enn veksten i Jordas samlede befolkning (1,1 prosent). I året 2011 var veksten i Norges befolkning 1,32 prosent (65 565 personer), og dette er den største veksten i ett enkelt år i landets nyere historie. Senere har veksten sunket, og i de fem årene 2012–16 lå den på gjennomsnittlig 1,07 prosent årlig. I 2016 utgjorde veksten i landets befolkning 0,97 prosent og lå dette året for første gang siden 2007 under en prosent.

Beskrivelsen foran av folkemengdens bevegelse i Norge er basert på forskjellene i folketallet på ulike tidspunkter og utgjør nettoresultatet av henholdsvis fødsler og dødsfall (fødselsoverskudd eller naturlig tilvekst) og inn- og utflytting (flytteoverskudd eller netto innvandring). I det følgende vil vi se noe nærmere på utviklingen i de enkelte bevegelseskomponentene.

Den naturlige tilveksten viste tidligere store svingninger og lå før 1814 stort sett lavt; i krisetider kunne den naturlige tilveksten endog være negativ. Etter 1814 har imidlertid den naturlige tilveksten i Norge hele tiden vært positiv, jf. figur 2.

Etter siste krig hadde Norge en særlig høy naturlig tilvekst; i 1946 utgjorde den 41 507, noe som ikke minst skyldtes det særlig høye fødselstallet dette året (70 727). Siden var den naturlige tilveksten stort sett i tilbakegang frem til første halvdel av 1980-årene. I 1985 nådde den et minimum på bare 6 762, bare rundt 20 prosent av det den var i perioden 1951-55 (gjennomsnittlig 33 915 årlig). Bak denne sterke nedgangen ligger både et synkende fødselstall (frem til 1983) og en økning i tallet på døde (frem til omkring 1990).

Fra midten av 1980-tallet viste fødselstallet igjen vekst, og det har siden ligget på rundt 60 000 årlig med unntak av noen få år først på 2000-tallet da det lå noe lavere. Sammen med en liten nedgang i tallet på døde (gjennomsnittlig 41 024 døde årlig 2012-16) har dette gitt et fødselsoverskudd på gjennomsnittlig 18 232 årlig i perioden 2012-16 mot 8155 årlig i perioden 1981-85.

Antall fødte er et produkt av antall kvinner i fødedyktig alder i befolkningen og fødselshyppigheten i de ulike aldersgruppene av kvinner. I et historisk perspektiv har fødselshyppightene målt som samlet fruktbarhetstall vist sterk nedgang her i landet. Således lå fruktbarhetstallet frem til først på 1900-tallet klart over 4, det vil si at norske kvinner i løpet av sin fruktbare alder fikk gjennomsnittlig mer enn fire barn under forutsetning av en fødselshyppighet på hvert enkelt alderstrinn som i det observerte året.

Rundt 1930 var fruktbarhetstallet i Norge sunket til tre, og det sank videre til et bunnivå på bare 1,87 i perioden 1936–40, ikke minst som følge av de vanskelige økonomiske forholdene i 1930-årene. Fra sist på 1930-tallet økte fruktbarhetstallet igjen, og denne økningen fortsatte frem til perioden 1961–65 da det var nådd 2,94. Siden sank det igjen til et nytt bunnivå på 1,68 i perioden 1981–85. Senere har fruktbarhetstallet basert på femårsperioder ligget relativt stabilt på rundt 1,8 og 1,9.

Et viktig trekk ved utviklingen i fruktbarhetsforholdene de senere tiårene har vært en utjevning av de geografiske ulikhetene mellom fylker og landsdeler. Således lå fylket med høyest samlet fruktbarhetstallet i 1968 (Finnmark) 68 prosent over nivået i fylket med laveste (Oslo). Tilsvarende lå fylket med høyeste fruktbarhetstall i 2016 (Rogaland) bare 18 prosent over nivået i Buskerud som dette året hadde laveste fruktbarhetstall. I de tre fylkene som lå høyest i 2016, Rogaland, Vest-Agder og Hordaland, var samlet fruktbarhetstall henholdsvis 1,87, 1,83 og 1,80, mens i de tre fylkene som lå lavest, Buskerud, Oslo og Hedmark, var dette tallet henholdsvis 1,58, 1,60 og 1,61.

Blant de vesteuropeiske landene hadde i 2015 fem land en høyere fruktbarhet enn Norge målt etter samlet fruktbarhetstall:  Frankrike (1,96), Irland (1,92), Sverige (1,85), samt Storbritannia og Island (begge 1,80) mot Norges 1,72. For EU som helhet var samlet fruktbarhetstall 1,58 dette året.

Dødeligheten viste i tidligere tider sterke svingninger som følge av uår, krig og epidemier. Landets økonomiske og sosiale utvikling og i særlig grad bedringen i helse- og medisinalforholdene har praktisk talt eliminert svingninger av slik natur, samtidig som det har ført til en radikalt redusert dødelighet. Dette skyldes i særlig grad reduksjon i spedbarnsdødeligheten og eliminering av folkesykdommer som tuberkulose.

Den reduserte dødeligheten uttrykkes best ved økt middellevetid (gjennomsnittlig gjenstående levetid ved fødselen), og denne har siden 1830-årene med få unntak vist en kontinuerlig økning. Den lå 2016 på 80,61 år for menn og 84,17 år for kvinner. Dette plasserer Norge blant landene med den lengste forventede levealderen i verden.

De regionale forskjellene i dødelighet er som for fruktbarheten blitt vesentlig redusert de siste tiårene, men denne regionale utjevningen begrenser seg til den mannlige befolkningen. Som et resultat av dette er også forskjellen i levealder mellom kjønnene blitt mindre, særlig siden 1980-årene.

I femårsperioden 2011–15 hadde befolkningen i Møre og Romsdal lengst forventet levealder ved fødselen, 80,6 år for menn og 84,7 for kvinner. Kortest forventet levealder i denne perioden hadde Finnmark med 77,2 år for menn og 82,3 for kvinner. Dette gir en forskjell i forventet levealder mellom fylkene med kortest og lengst forventet levealder på henholdsvis 3,4 år for menn og 2,9 år for kvinner. Tilsvarende forskjell mellom fylkene med kortest og lengst forventet levealder i perioden 1971-75 var henholdsvis 5,0 år for menn og 2,7 år for kvinner. Se for øvrig avsnittet sosiale forhold (helse).

Flytting spiller en vesentlig rolle for befolkningsutviklingen, både for utviklingen i landets samlede befolkning og for den regionale befolkningsutviklingen. Selv om innvandringen i dag står sentralt i samfunnsdebatten, betyr omfanget av flyttingen mellom Norge og utlandet tallmessig mindre for landet som helhet enn for eksempel i siste halvdel av 1800-tallet og i begynnelsen av 1900-tallet da utvandringen til oversjøiske land – særlig til USA – var meget stor. Særlig siden 1980-tallet har flyttingen mellom Norge og andre land igjen blitt av vesentlig betydning, men nå på grunn av flyttestrømmen til Norge. Noen hovedtrekk i flyttingen til/fra Norge de siste mer enn 200 årene er vist i tabell 1.

Utvandringen fikk et særlig stort omfang fra midten av 1860-årene. I årene 1866–70 utgjorde den således over 2/3 av den naturlige tilveksten. Utvandringen viste senere sterke svingninger. Den lå lavt i størstedelen av 1870-årene, men fikk et oppsving i begynnelsen av 1880-årene (1882 25 976 utvandrede). I 1880 og 1881 oversteg endog utvandringen fødselsoverskuddet. Utvandringen lå høyt frem til 1893 da den falt sterkt. I årene 1900–10 fikk man så et nytt oppsving i utvandringen (26 784 utvandrede i 1903). Den første verdenskrig medførte på mange måter et vendepunkt i utvandringen til USA. Tallet på utvandrere økte igjen i 1920-årene, men nådde på langt nær det tidligere nivå, og med den økonomiske verdenskrise fra 1930 stanset utvandringen nesten helt. Siden har den ikke noe år nådd 1 ‰ av folkemengden, mot 10–15 ‰ da den var på sitt høyeste.

Fra slutten av 1960-årene har Norge hatt en ikke ubetydelig nettoinnvandring; 1967 oversteg den første gang 1 000 personer. I 1970-årene og første halvdel av 1980-årene ble nettoinnvandringen klart høyere enn tidligere, og i denne perioden lå den på gjennomsnittlig 4 300 årlig eller rundt 1,1 ‰ av middelfolkemengden.  I 1990-årene var den økt til gjennomsnittlig 10 400 personer årlig eller 2,4 ‰ av middelfolkemengden.

Veksten i nettoinnflyttingen til Norge har vært særlig sterk etter århundreskiftet. Mens den i perioden 2001-05  utgjorde gjennomsnittlig 13 613 personer eller 3,0 ‰ av middelfolkemengden årlig, nådde sitt høyeste nivå i de to følgende femårsperiodene. I periodene 2006-10 og 2011-15 var således den gjennomsnittlige årlige innvandringen til Norge henholdsvis 37 541 og 40 481 personer eller 7,9 og 8,0 ‰ av middelfolkemengden. Toppåret for nettoinnvandringen var 2012 da den utgjorde 47 343 personer eller 9,4 ‰ av middelfolkemengden. Dette er den høyeste registrerte nettoinnvandringen til Norge som noen gang er registrert, både i absolutte tall og relativt. Siden har innflyttingen til Norge avtatt betydelig, og 2016 var den sunket til 26 076 personer eller 5,0 ‰ av middelfolkemengden.

Den økte innvandringen til Norge ar resultert i at netto innvandring har fått økt andel av landets samlede befolkningsvekst, fra godt og vel 1/3 på begynnelsen av 1980-tallet til 2/3 etter århundreskiftet. Året 2012 markerte en foreløpig topp i denne andelen. Da utgjorde nettoinnvandringen 72 prosent av den samlede befolkningsveksten på 65 405 personer.

Første år nettoinnvandringen var større enn fødselsoverskuddet, var i 1987, og de to neste gangene var i 1999 og 2002. Fra og med 2005 har så nettoinnvandringen kontinuerlig ligget over fødselsoverskuddet. Den sterke veksten i nettoinnvandringen står i skarp kontrast til 1960-tallet og tidligere da landet stort sett ikke hadde noen netto innvandring, og 1970-tallet da nettoinnvandringen bare utgjorde rundt 1/5 av befolkningsveksten. Nettoinnvandringens økende andel av den samlede befolkningsveksten de siste tiårene er særlig bemerkelsesverdig på bakgrunn av at landet har hatt en klar vekst i fødselsoverskuddet i disse årene, noe som i sin tur skyldes et relativt høyt fødselstall (siden midten av 1980-tallet) og et synkende antall døde (siden sist på 1990-tallet).

Utviklingen i folkemengdens fordeling på kjønn og alder illustreres godt ved befolkningspyramider (se figur 3 og befolkning). En viktig endring i befolkningens sammensetning de siste hundre årene er den nærmest kontinuerlige veksten i andelen eldre som i hovedsak er et resultat av økningen i middellevetiden. Av landets befolkning var 6,6 prosent i aldersgruppen 67 år og over i 1900. Denne andelen har med få unntak økt siden og lå i 2012 på 13,1 prosent. Andelen 67 år og over nådde imidlertid et foreløpig toppnivå i 1990 med 14,4 prosent, og sank så frem til 2009 til 12,9 prosent. Når andelen sank i perioden 1990-2009, er det et resultat av de betydelig reduserte fødselskullene i begynnelsen av 1920-tallet og frem til midten av 1930-tallet. Det ble på den måten færre som kunne «rekruttere» aldersgruppen 67 år og over i årene 1990-2009.

En annen viktig endring i befolkningens sammensetning siden 1900 er den reduserte andelen barn, men denne er i større grad enn for de eldre preget av periodiske svingninger i kjølvannet av endringene i fødselshyppigheten. Det var en særlig sterk reduksjon i andelen barn fra 1920- til 1940-årene og en økning i andelen senere som et resultat av de store etterkrigskullene. Denne økningen ble avløst av ny nedgang i andelen barn fra rundt 1960 og cirka 25 år fremover da landet igjen fikk økte fødselstall.

Det er imidlertid viktig å merke seg at andelen barn, selv om den har økt de siste årene, i 2012 i historisk sammenheng ligger lavt, trass i at antall barn i absolutte tall nå er stort. Av Norges befolkning var 37,3 prosent i alderen 0-15 år i 1900; denne andelen var i 1943 sunket til 23,1 prosent. Den steg så frem til 1959 da den nådde 27,7 prosent, men gikk så tilbake igjen til den nådde et bunnivå i 1992 med 20,3 prosent. I 2012 var så andelen av landets befolkning i alderen 0-15 år økt til 21,1 prosent.

Befolkningens fordeling på kjønn, den såkalte kjønnsproporsjonen (antall kvinner per 1000 menn), har også gjennomgått store endringer. Ved den første folketellingen i 1769 var det i Norge bosatt 1 108 kvinner per 1 000 menn; tilsvarende tall var for 1801: 1 089, 1900: 1 064, 1950: 1 017 og 1960: 1 007 (se figur 4). Nedgangen skyldes først og fremst bedrede helseforhold, som i særlig grad har redusert dødeligheten blant gutter og yngre menn. Etter 1960 økte igjen kvinneoverskuddet; det lå i 1976 på 1 014 og 1995 på 1 022. Siden har kvinneoverskuddet vært i tilbakegang, og særlig sterk har tilbakegangen vært i tiden etter 2005. I 2011 var det for første gang bosatt flere menn enn kvinner her i landet (999 kvinner per 1 000 menn). Tallene for 2012 viser en fortsatt nedgang i kvinnenes andel av landets folkemengde; dette året var det bosatt 995 kvinner pr. 1000 menn. Endringen i kjønnsproporsjonen de siste årene skyldes dels en fortsatt nedgang i dødeligheten som i særlig grad har kommet gutter/menn til gode, men er først og fremst et resultat av den økte innvandringen til Norge som har et klart mannsoverskudd.

Forholdet mellom antall kvinner og menn viser store ulikheter for de enkelte aldersgrupper. Det fødes flere gutter enn jenter, i 2012 1 049 gutter per 1 000 jenter (levendefødte). På grunn av høyere dødelighet blant gutter/menn på alle alderstrinn blir overskuddet av gutter ved fødselen redusert med alderen. Frem til 1930-årene inntrådte kvinneoverskuddet alt ved aldersklassene omkring 20 år, men senere har overskuddet vist seg i stadig høyere aldersgrupper; 2012 først ved 66 års alder.

Per 1. januar 2012 var det bosatt 407 262 personer i Norge med utenlandsk statsborgerskap (8,2 prosent av landets samlede befolkning). Til sammenlikning bodde det på dette tidspunktet 655 170 innvandrere og norskfødte med to innvandrerforeldre (tidligere kalt innvandrerbefolkningen) her i landet, noe som svarer til 13,1 prosent av befolkningen.

Av gruppen innvandrere og norskfødte med to innvandrerforeldre kom i 2012 41,8 prosent fra vestlige land (EU-/EØS-landene og Sveits i Europa, samt Canada, USA, Australia og New Zealand i verden for øvrig) og 58,2 prosent fra verden for øvrig. Av gruppen med bakgrunn fra de vestlige landene var 10,8 prosent fra de andre nordiske landene, 9,9 prosent fra de øvrige vesteuropeiske landene, 19,3 prosent fra de nye EU-landene i Øst-Europa og 1,8 prosent fra USA, Canada, Australia og New Zealand. Fordelingen av innvandrerbefolkningen etter landbakgrunn og utviklingen i denne over tid går frem av figur 5.

Av gruppen innvandrere og norskfødte med to innvandrerforeldre og med bakgrunn fra ikke-vestlige land er godt over halvparten fra et asiatisk land (33,6 av i alt 58,2 prosent fra et ikke-vestlig land). Til sammenligning utgjorde gruppen fra afrikanske land og Øst-Europa utenom EU-/EØS-landene henholdsvis 12,2 og 9,3 prosent. Fra latinamerikanske land kom 3,1 prosent av hele innvandrergruppen bosatt i Norge i 2012.

Viktigste enkeltnasjonaliteter i gruppen innvandrere og norskfødte med to innvandrerforeldre er Polen (11,0 prosent av innvandrerbefolkningen i 2012), deretter Sverige (5,6 prosent), Pakistan (5,0 prosent), Somalia (4,5 prosent), Irak (4,4 prosent), Tyskland (3,9 prosent) og Vietnam (3,2 prosent). Alle disse sju nasjonalitetene er representert med over 20 000 innvandrere bosatt i Norge. Det er verdt å merke seg at innvandrere fra ikke-vestlige land i stor grad får norsk statsborgerskap etter noen år. Dette er sjelden tilfelle for dem med vestlig bakgrunn; de ønsker i overveiende grad å beholde sitt opprinnelige statsborgerskap.

Det er store geografiske forskjeller i andelen av befolkningen som er innvandrere eller norskfødte med to innvandrerforeldre. Andelen er størst i de store byene, fremfor alt i Oslo der 29,6 prosent av befolkningen i 2012 tilhørte innvandrergruppen, hvorav 20,8 prosent fra et ikke-vestlig land. Det er en klar tendens til at innvandrerbefolkningen over tid har forsterket sin konsentrasjon til de store byene ved at mange som i utgangspunktet ble bosatt rundt omkring i landet, etter en tid flytter til byene, ikke minst til Oslo.

Også innad i byene er det store forskjeller i andelene av befolkningen med innvandrerbakgrunn. Særlig er forskjellene store dersom en skiller mellom innvandrere med bakgrunn fra henholdsvis et vestlig og et ikke-vestlig land. I 2012 var for eksempel 14,6 prosent av de bosatte i Bydel Nordstrand i Oslo innvandrere eller norskfødt med to innvandrerforeldre (8,0 prosent med ikke-vestlig bakgrunn) mot 49,2 prosent av de bosatte i Bydel Søndre Nordstrand (42,3 prosent med ikke-vestlig bakgrunn).

Det er også store geografiske forskjeller i hvor i landet innvandrerne fra ulike nasjonaliteter har bosatt seg. For eksempel er det dobbelt så mange bosatte innvandrere i Oslo med pakistansk som med polsk bakgrunn, mens det er motsatte forhold for landet som helhet. Her er det dobbelt så mange bosatte innvandrere med polsk som med pakistansk bakgrunn. Den sterke konsentrasjonen av personer med pakistansk bakgrunn i Oslo (og også omegnskommunene) kommer tydelig frem i Oslos andel av de bosatte med pakistansk bakgrunn på landsbasis; den utgjorde 67 prosent av alle bosatte i landet med slik bakgrunn i 2012. I sterk kontrast til dette står byens andel av landets bosatte med polsk bakgrunn; denne utgjorde dette året bare 17 prosent.

Det er klare forskjeller mellom de største byene hva gjelder de største innvandrergruppene. Mens pakistanerne utgjør den største gruppen i Oslo, er det polakkene som er største gruppe i både Bergen, Trondheim og Stavanger. Største gruppe i Drammen er tyrkerne, i Kristiansand vietnameserne og i Fredrikstad irakerne, alt basert på 2012-tall.

Den samiske befolkningen ble anslått til ca. 20 000 personer i 1930. Etter folketellingen i 1930 foreligger ingen telling av samisk befolkning som omfatter hele landet. I samemanntallet som innebærer en frivillig registrering, er det registrert 13 890 stemmeberettigede personer i forbindelse med Stortingsvalget 2009. Se for øvrig artikkelen samer.

Landets sigøynerbefolkning innvandret første gang på 1500-tallet, og er i dag anslått til noen hundre.

Den økonomiske og teknologiske utvikling har endret befolkningens yrkesmessige fordeling de siste rundt 150 årene. Det viktigste element i denne utvikling er overgangen fra primærnæringene (jordbruk, skogbruk, fiske) til sekundærnæringene (bergverk og industri, bygge-/anleggsvirksomhet og kraft-/vannforsyning) og senere, særlig etter 1960-årene, til i første rekke tertiær- eller servicenæringene, jf. figur 6.

Sysselsettingen i primærnæringene har vist uavbrutt nedgang i så vel absolutte tall som i andelen av yrkesbefolkningen helt siden midten av 1800-tallet. Den økonomiske krisen i 1920- og 1930-årene bremset overgangen fra primærnæringene noe, men etter den annen verdenskrig har nedgangen i sysselsettingen i disse næringene vært særlig sterk.

Industrialiseringen medførte en betydelig vekst i industriens andel av folkemengden fra siste del av 1800-tallet og frem til den første verdenskrig. I mellomkrigstiden viste industrisysselsettingen bare svak vekst og andelsmessig stagnasjon. Nytt oppsving i industrisysselsettingen fikk man fra slutten av 1930-årene og frem til første halvdel av 1970-tallet. Industriens andel av den samlede sysselsettingen økte til omkring 1950, siden lå den relativt stabilt frem til omkring 1970. Deretter har industriens sysselsetting gått kontinuerlig tilbake både i absolutte tall og som andel av landets samlede sysselsetting, og næringens andel utgjorde i 2010 bare 9 prosent av landets sysselsetting inkludert oljeutvinning og bergverk. Til sammenligning utgjorde næringens andel noe over 27 prosent rundt 1970 da den lå høyest.

I 2010 hadde sekundærnæringene i alt, dvs. industri og bergverk, samt bygge- og anleggsvirksomhet og kraft- og vannforsyning 19,8 prosent av den samlede sysselsettingen her i landet. Tilsvarende andel i 1970 var 37,4 prosent.

Servicenæringene har hatt en så vel absolutt som andelsmessig vekst i sysselsettingen i mer enn hundre år. Veksten har vært særlig markert etter den annen verdenskrig og skyldes i første rekke økning i sysselsettingen i de to hovedgruppene offentlig administrasjon og offentlig og privat tjenesteyting. Servicenæringene hadde i 2010 i alt 77,3 prosent av landets samlede sysselsetting. Største enkeltnæringer er helse- og sosialtjenester og varehandel inkl. hotell- og restaurantdrift og reparasjon av kjøretøyer med henholdsvis 20,0 prosent og 14,6 prosent av den samlede sysselsettingen i landet dette året.

Fra 1875 til 1990 viste andelen av folkemengden over 15 år med yrke en nærmest kontinuerlig tilbakegang, fra 62 prosent i 1880 til 43 prosent i 1990. Dette har sammenheng med flere forhold, bl.a. større deler av befolkningen under utdannelse, innføring av offentlige trygder, for eksempel alders- og uføretrygd, en stort sett økende andel eldre, mv. Nedgangen i de yrkesaktives andel av folkemengden frem til midt i 1960-årene skyldes også til en viss grad den økte ekteskapsfrekvensen i denne perioden; gifte kvinner hadde på denne tiden en betydelig lavere yrkesdeltakelse enn ugifte. Fra 1960-årene har det vært en klar økning i andelen yrkesaktive av folkemengden over 15 år, ikke minst som følge av den sterke økningen i yrkesdeltakelsen for gifte kvinner. Denne økningen representerer kanskje den viktigste endringen på arbeidsmarkedet i Norge i siste halvdel av 1900-tallet og har i vesentlig grad bidratt til økningen av de yrkesaktives andel av bosatt befolkning over 15 år; denne andelen utgjorde 64 prosent i 2010 mot bare 46 prosent i 1990 og 51 prosent i 1960. Kvinneandelen blant de sysselsatte økte i perioden 1960-2010 fra 23 prosent til noe over 47 prosent.

Tabell 2 viser at man i det førindustrielle samfunn hadde relativt små geografiske forskyvninger i befolkningen mellom landsdeler og fylker (jf. tallene for 1801 og 1875). Ingen landsdeler hadde en endring i andelen av landets folkemengde på over 1,0 prosentandel 1801-75. Det er verdt å merke seg at bare Nord-Norge hadde økt andel av landets folkemengde i denne perioden; økningen her utgjorde 1 prosentandel. Østlandet hadde uendret andel av folkemengden i denne perioden ettersom veksten i andelen i Oslo/Akershus ble spist opp av nedgangen i de øvrige østlandsfylkene.

Etter 1875 satte industrialiseringen inn for alvor, og dette førte til stor flytting til byene og større forskyvninger i folkemengden mellom landsdeler og fylker. Emigrasjonen påvirket bare i liten utstrekning befolkningens geografiske fordeling innenlands ettersom den skjedde fra alle landsdeler, fra så vel landsbygda som byene. Emigrasjonens omfang var dog noe mindre i Nord-Norge enn i resten av landet, noe som i stor utstrekning kan tilskrives oppsvinget i fiskeriene og mer nydyrking av jord i denne landsdelen på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet.

Mellom 1875 og 1930 økte Østlandets og Nord-Norges andeler av landets befolkning; de andre landsdelene hadde tilbakegang. Økningen i Østlandets andel skyldes imidlertid utelukkende Oslo/Akershus' befolkningsvekst. Her økte andelen av landets folkemengde fra 10,6 prosent i 1875 til hele 17,4 prosent i 1930. Særlig innlandsfylkene Hedmark og Oppland, der landbruket hadde en «oversysselsetting» i forhold til arbeidsmulighetene, hadde en sterk tilbakegang i folkemengden i denne perioden.

Agderfylkene hadde likevel den klart største andelsmessige tilbakegang i perioden 1875–1930. Dette var et resultat av at den meget betydelige sjøfarten i disse fylkene ikke maktet å følge med i overgangen fra seil- til dampskip, likeledes et landbruk i landsdelen preget av en svært lav gjennomsnittlig bruksstørrelse med et betydelig innslag av marginale bruk, bl.a. de såkalte heiegårdene. Dette ga en sterkt svekket sysselsetting i to av de viktigste næringene uten at dette ble kompensert av utviklingen i de øvrige næringene og førte til en betydelig netto utflytting fra de to fylkene. Den økte nettoutflyttingen i denne perioden preges ellers av en betydelig økning i oversjøisk utflytting. Se ellers Aust-Agder – befolkning og Vest-Agder – befolkning. På kyststrekningen Rogaland–Finnmark hadde Møre og Romsdal, Nord-Trøndelag og i særlig grad Sogn og Fjordane tilbakegang i andelen av landets folkemengde 1875–1930.

Utviklingen 1930–70 viser en langt større stabilitet i landsdelenes andeler av folkemengden. På Østlandet, som hadde den største endring i andelen av landets folkemengde i denne perioden, økte andelen av landets sysselsetting bare med 0,9 prosentandel, fra 48,2 prosent i 1930 til 49,1 prosent i 1970. Endringene i de enkelte fylkenes andeler av landets folkemengde var derimot fortsatt betydelige etter 1930. I denne perioden gikk utviklingen i retning av en konsentrasjon av bosetningen innen den enkelte landsdel, både til de større byområdene og til de mindre og mellomstore tettstedene i landsdelene. Bosetningsutviklingen i Norge i perioden 1930–70 er således i vesentlig grad karakterisert ved utviklingen av «desentraliserte konsentrasjoner».

Av fylkene hadde Hedmark sterkest tilbakegang i andelen av landets folkemengde 1930–70 med 1,0 prosentandel. Andre fylker med en tilbakegang på mer enn 0,4 prosentandel i denne perioden er Oppland, Telemark, Aust-Agder, Sogn og Fjordane, Nord-Trøndelag og Nordland. Utflyttingen fra Nord-Norge var i denne perioden betydelig. At Troms og Finnmark likevel opprettholdt sine andeler av landets folkemengde, må i stor grad tilskrives høyere fødselshyppighet enn i resten av landet.

Tradisjonsrike industrifylker som Østfold og Telemark hadde tilbakegang i andelen av landets folkemengde 1930–70, og dette skyldtes blant annet stagnasjon eller tilbakegang i tallet på arbeidsplasser i eksisterende industri, blant annet som følge av rasjonalisering og omlegging, uten at det ble etablert ny industrivirksomhet som kunne kompensere dette. Denne utviklingen fikk også ringvirkninger for de tjenesteytende næringene. Av fylkene var det Oslo/Akershus og Rogaland som hadde størst vekst i andelen av landets folkemengde i perioden 1930-70, henholdsvis med 3,3 og 0,7 prosentandeler.

I 1970-årene fikk man nye tendenser i befolkningsutviklingen. For det første gikk den samlede årlige tilveksten tilbake, først og fremst som følge av redusert fruktbarhet og dermed reduserte fødselstall. Dessuten endret flyttemønsteret seg; nettoinnflyttingen til de sentrale strøk av landet ble redusert. Begge disse forholdene førte til at folketallsutviklingen i de ulike landsdelene ble jevnere enn før.

Det endrete flyttemønsteret var resultat av en rekke faktorer som trakk i retning av en bedret befolkningsutvikling i distriktene. Viktige enkeltelementer i denne utviklingen var en sterkere, generell satsing på statlige regionalpolitiske tiltak, i en viss utstrekning også restriktive tiltak i storbyene, og en betydelig satsing på utviklingen av offentlig sektor i distriktene, først og fremst på kommunalt og fylkeskommunalt nivå gjennom bl.a. innføring av niårig skole over hele landet og en betydelig styrking av den lokale forvaltningen og tjenesteytingen. Også oppbyggingen av en egen, selvstendig forvaltning i fylkeskommunene (fra 1976) var av en viss betydning for denne utviklingen, i en viss grad også de økte statlige overføringene til primærnæringene på 1970-tallet. Alle disse tiltakene bidro til å styrke sysselsettingen i landets kommuner og fylkeskommuner og dermed til en bedret befolkningsutvikling. Også innføringen av folketrygden i 1967 må nevnes som en faktor som bidro til å bremse utflyttingen fra distriktene i denne perioden. Spesielt var det også at disse ulike tiltakene kom relativt samlet i tid.

Oslo/Akershus fikk i tiårsperioden 1970–80 for første gang nedgang i andelen av landets folkemengde, fra 20,7 prosent i 1970 til 20,3 prosent i 1980. Dette er hovedårsaken til at Østlandet fikk sin andel av landets folkemengde redusert i denne perioden. Også Nord-Norge hadde andelsmessig tilbakegang 1970–80; alle de øvrige landsdeler hadde vekst. Befolkningsveksten var i denne perioden klart størst i Rogaland, i første rekke som følge av oljevirksomheten i fylket. Også Agderfylkene viste en andelsmessig økning i denne perioden, for Aust-Agders vedkommende etter nesten hundre års kontinuerlig tilbakegang.

Den historisk sett spesielle befolkningsutviklingen en hadde i denne perioden, var imidlertid noe som ikke kunne vare ved; dette skulle den senere utviklingen tydelig vise.

Utover i 1980-årene endret befolkningsutviklingens geografiske mønster seg igjen, og fikk mange av de samme trekkene som i 1950- og 1960-årene med sterkest vekst i Oslo-området og andre storbyer. Den økte tilveksten i folketallet i storbyene fra siste del av 1980-tallet ble forsterket av den økte innvandringen til landet; denne falt i stor grad på de sentrale strøk av landet. Etter årtusenskiftet har denne utviklingen forsterket seg ytterligere, og vi har fått en særlig sterk befolkningsvekst i storbyområdene, ikke minst i Oslo og Akershus. Dette har gitt Østlandet og Vestlandet økte andeler av landets folkemengde mens de øvrige landsdelene har fått tilbakegang. Det er imidlertid viktig å merke seg at denne utviklingen ikke har ført til at noen landsdel har fått nedgang i befolkningen i absolutte tall.

Begrenser en seg til perioden etter årtusenskiftet, har Østlandet fått 56 prosent av landets samlede befolkningsvekst (perioden 2000-12). Denne veksten skyldes særlig utviklingen i Oslo/Akershus som hadde 37 prosent av landets befolkningsvekst i denne perioden, Oslo alene 21 prosent. Av de andre landsdelene hadde Vestlandet 28 prosent av befolkningsveksten 2000-12, herav 13 prosent i Rogaland og 11 prosent i Hordaland. De øvrige 16 prosent av landets befolkningsvekst 2000-12 fordelte seg på de øvrige tre landsdelene, Sørlandet, Trøndelag og Nord-Norge. Lavest andel av veksten i denne perioden hadde Nord-Norge med 3 prosent.

Mens det som nevnt ikke var noen landsdeler som hadde færre innbyggere i 2012 enn i 2000, hadde to fylker nedgang i folkemengden i denne perioden, Nordland og Finnmark som hadde en nedgang på henholdsvis 0,4 prosent og 0,3 prosent 2000-12. Dertil hadde ett fylke en vekst i folketallet på mindre enn 1,0 prosent i denne perioden, Sogn og Fjordane. Til sammenligning var veksten i de tre fylkene med sterkest vekst, Oslo, Akershus og Rogaland, henholdsvsis 20,9, 19,1 og 18,7 prosent i denne perioden.

Det er særlig i siste del av perioden 2000-12 landet har opplevd sterk befolkningsvekst. I femårsperioden 2007-12 økte således landets samlede befolkning med 1,27 prosent i årlig gjennomsnitt mot 0,63 prosent i de sju årene 2000-07 og 0,98 prosent for hele perioden 2000-12 under ett. Mens alle landsdelene og 17 av de 19 fylkene hadde vekst i folketallet i perioden 2000-12 som helhet, hadde en landsdel (Nord-Norge) og tre fylker, (Nordland, Finnmark og Sogn og Fjordane) nedgang i folketallet 2000-07. Samtidig hadde fire fylker en meget beskjeden vekst i folketallet, dvs. mindre enn 1,0 prosent (Oppland, Telemark, Nord-Trøndelag og Hedmark) i denne perioden.

Den generelt sterke økningen i landets befolkning de siste årene har etter dette gitt en positiv folketallsutvikling i alle fylkene, også i fylker som tidligere ofte viste nedgang i folketallet. Dette må i atskillig grad tilskrives den sterke økningen i nettoinnvandringen til landet i disse årene. Det er imidlertid grunn til å gjenta at fylkene fortsatt viser store forskjeller med hensyn til befolkningsutviklingen. I perioden 2007-12 som helhet økte således folketallet minst i Nordland med 1,2 prosent, mest i Oslo med 11,8 prosent fulgt av Rogaland (9,5 prosent) og Akershus (9,2 prosent).

Bosetningsmønsteret i Norge viser en klar konsentrasjon til relativt begrensede områder, i første rekke det sentrale Østlandsområdet, til konsentrasjoner langs kysten som Arendal, Kristiansand, Nord-Jæren, Haugesund/Karmøy, Bergensområdet og ytre deler av Sunnmøre, samt til områdene øst og sør for Trondheimsfjorden. Karakteristisk for bosetningen i innlandet er konsentrasjonen til smale «bånd» i dalene langs hovedkommunikasjonene. Konsentrasjon av bosetningen til kysten er særlig karakteristisk i Nord-Norge, der 90 prosent av befolkningen bor mindre enn 4 km fra sjøen; tettest er bosetningen på strandflaten på Helgelandskysten og i Lofoten/Vesterålen og langs skipsleia i Sør-Troms, fra fylkesgrensen mot Nordland til Tromsø. Befolkningstettheten i den nordlige landsdelen kan imidlertid ikke måle seg med den man finner i de tettest befolkede områdene i Sør-Norge. Lengst i nord er bosetningen konsentrert til fiskevær ofte med flere mil folketom kyst imellom. I innlandet i Nord-Norge finner man de tynnest bosatte områdene i Norge. Den kolossale forskjellen i befolkningstettheten mellom disse områdene og landets tettest befolkede områder kan illustreres med at landets største kommune i areal, Kautokeino, som har ca. 2900 innbyggere, har et areal som er større enn Østfold, Akershus og Oslo til sammen. Dette gir Kautokeino 0,3 innbyggere per km2 landareal mens tilsvarende tall for Østfold, Akershus og Oslo er 163 innbyggere per km2 (2012).

Spredt bosetning har vært den karakteristiske bosettingsform på landsbygda i Norge. Gårdsklynger som kan minne om landsbyer, har stort sett bare forekommet på Lista og enkelte steder på Vestlandet. Selv fiskeribefolkningen har, når man unntar de aller nordligste strøk av landet, stort sett bodd spredt, noe som ikke minst skyldes den meget vanlige yrkeskombinasjonen fiske–jordbruk. De eldste byene var grunnlagt på handelsvirksomhet og beskyttet ved kongelige privilegier. Noen større rolle som bebyggelsesform spilte ikke byene før 1700-tallet, og særlig fra industrialiseringen tok til for alvor etter midten av 1800-tallet. I begynnelsen av 1700-tallet var således bybefolkningen anslått til å utgjøre ca. 40 000 innbyggere, mindre enn 7 prosent av landets folkemengde. Andelen lå 1801 på 9 prosent og 1845 ennå bare på 12 prosent. I figur 7 er vist den kontinuerlige veksten i andelen av landets folkemengde bosatt i tettsteder siden 1845.

Den sterke veksten i den tett bosatte befolkning begynte på 1800-tallet også utenfor de administrative byene. (Se artiklene by og tettsted.) I 1875 bodde 23 prosent av landets befolkning i tettsteder, herav 18 prosent i administrative byer. Det fantes dette år 127 tettsteder, men bare 9 hadde over 10 000 innbyggere, fire over 20 000 (Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger). De fleste tettstedene lå ved kysten. Hedmark, Oppland, Sogn og Fjordane og Nordland hadde alle under 4 prosent av befolkningen i tettsteder; høyest tettstedsandel fant man i fylkene rundt Oslofjorden og Rogaland.

Perioden 1875–1900 er karakterisert ved sterk industrialisering og tettstedsvekst, i gjennomsnitt 2,5 prosent per år. Jernbanebyggingen i denne perioden satte ellers sitt preg på utviklingen. Nye tettsteder vokste opp rundt jernbanestasjonene, og de allerede eksisterende tettstedene langs jernbanene fikk oppsving. Krisen i skipsfarten i Agderfylkene førte til en stagnasjonsperiode for tettstedsutviklingen i disse fylkene i slutten av perioden 1875-1900.

Perioden 1900–10 hadde en klart lavere tettstedsvekst enn perioden 1875–1900; landets tettstedsbefolkning økte sitt folketall i denne perioden med gjennomsnittlig 1,5 prosent årlig. Oslo ble særlig rammet av krakket 1899, og byen hadde etter dette flere år med stagnasjon, enkelte år endog tilbakegang, i folketallet. Tettstedene som helhet økte sin befolkning klart sterkere i det følgende tiåret, i perioden 1910-20 med 2,7 prosent årlig. Dette ga landet en økning i tettstedsbefolkningen med gjennomsnittlig 2,0 prosent årlig for perioden 1900-20 som helhet.

Den økonomiske krisen i 1920- og 1930-årene gav seg utslag i en ny periode med lav tettstedsvekst. Befolkningsveksten i tettstedene lå imidlertid hele tiden godt over veksten for landet som helhet, og deres andel av landets folkemengde økte således kontinuerlig. Andelen lå i 1910 på 38 prosent og i 1930 på 46 prosent. Nye tettsteder oppstod, og forstadsbebyggelsen til de administrative byene bredte seg stadig lenger ut i omegnskommunene i denne perioden. Det var 391 tettsteder i 1930 hvorav åtte med over 20 000, fire over 50 000 innbyggere.

Etter 1945 har man hatt en periode med særlig sterk vekst i tettstedsbefolkningen og i motsetning til før krigen en nedgang i den spredt bosatte befolkning i absolutte tall. Andelen av landets befolkning bosatt i tettsteder var steget til 51 prosent i 1950, 66 prosent i 1970, 71 prosent i 1990, 77 prosent i 2000 og 79 prosent i 2011. Sterkest urbaniseringsgrad i dag har fylkene rundt Oslofjorden og Rogaland. Lavest andel av befolkningen i tettsteder har Sogn og Fjordane, Hedmark, Oppland og Nord-Trøndelag.

De sterkt bedrede kommunikasjonene har siden 1960-årene bidratt til en sterk desentralisering av bosettingen i de større byområdene, og tettstedenes geografiske utstrekning har vokst betydelig. Mange mindre tettsteder er på denne måten «oppslukt» av storbyen. Man bør således være oppmerksom på at tettstedenes vekst over tid kan inneholde et betydelig element av geografisk ekspansjon av tettstedet fordi folkemengden ikke nødvendigvis refererer seg til samme geografiske område fra år til år.

En del av den befolkningen som naturlig «hører til» en storby ved at de yrkesaktive har arbeid i byen, faller på den annen side utenfor tettstedet ved at enten husavstanden er for stor (over 50 m) eller befolkningen i tettbebyggelsen totalt sett er for liten (under 200 innbyggere). En slik bosetting er funksjonelt sett å betrakte som bymessig bebyggelse, men faller utenfor tettstedsbegrepet i offisiell norsk statistikk. Fenomenet går gjerne under betegnelsen «skjult urbanisering».

Et spesielt forhold representerer tilfellene der to eller flere tettsteder bebyggelsesmessig er vokst sammen og således må betraktes som ett tettsted. Siden 1999 har en i norsk offentlig statistikk derfor valgt å slå enkelte tidligere selvstendige tettsteder sammen til større tettsteder. Dette gjelder Sarpsborg/Fredrikstad, Stavanger/Sandnes (også inkludert tettbebyggelser i Randaberg og Sola), Drammen (inkludert tettbebyggelser i Lier/Røyken, Øvre Eiker/Nedre Eiker og Sande), Porsgrunn/Skien (inkludert tettbebyggelser i Bamble) og fra 2002 også Ålesund som tidligere besto av tettstedene Ålesund/Spjelkavik og Langevåg i Sula. Dette har medført endret rekkefølge mellom landets største byer (definert som tettsteder). For eksempel er Stavanger/Sandnes etter disse endringene Norges 3. største tettsted, Sarpsborg/Fredrikstad, Drammen og Porsgrunn/Skien henholdsvis det 5., 6. og 7. største. Se ellers tabell 3 som gir befolkningsutviklingen i landets største tettsteder etter 1930, og tabell 4 som gir befolkning og befolkningstetthet i landets største kommuner i 2012.

Fylker              1801 1930 1960 1990 2000 2017
Østfold 5,7 5,9 5,6 5,6 5,5 5,8
Oslo/ Akershus 7,5 17,4 19,8 20,7 21,7 24,2
Hedmark 6,9 5,6 4,9 4,4 4,2 3,7
Oppland 7,5 4,9 4,6 4,3 4,1 3,6
Buskerud 7,4 5,4 5,1 5,3 5,3 5,3
Vestfold 4,3 4,5 4,5 4,7 4,8 4,7
Telemark 5,4 4,5 4,2 3,8 3,7 3,3
Østlandet 44,7 48,2 48,7 48,8 49,3 50,4
Aust-Agder 3,9 2,6 2,2 2,3 2,3 2,2
Vest-Agder 4,7 2,9 3,0 3,4 3,5 3,5
Sørlandet 8,6 5,5 5,2 5,7 5,8 5,7
Rogaland 4,7 6,2 6,6 8,0 8,4 9,0
Hordaland 8,9 9,3 9,5 9,7 9,6 9,9
Sogn og Fjordane 6,0 3,3 2,8 2,5 2,4 2,1
Møre og Romsdal 6,5 5,9 5,9 5,6 5,4 5,1
Vestlandet 26,1 24,7 24,8 25,8 25,8 26,0
Sør-Trøndelag 6,8 6,2 5,9 5,9 5,9 6,0
Nord-Trøndelag 4,8 3,4 3,2 3,0 2,8 2,6
Trøndelag 11,6 9,6 9,1 8,9 8,7 8,6
Nordland 5,9 6,6 6,6 5,6 5,3 4,8
Troms 2,2 3,5 3,6 3,5 3,4 3,1
Finnmark 0,9 1,9 2,0 1,8 1,7 1,4
Nord-Norge 9,0 12,0 12,2 10,9 10,4 9,3
Hele landet, absolutte tall 883 487 2 814 194 3 591 234
Tettsteder 1930 1960

1990

Oslo 375 000 581 179 685 530 975 744
Bergen 113 250 151 121 187 382 252 772
Stavanger/Sandnes 213 313
Stavanger 51 000 70 100 94 159
Sandnes 6 000 14 917 32 616
Trondheim 66 200 92 614 130 522 177 617
Drammen 35 500 50 169 58 717 115 137
Sarpsborg/Fredrikstad 109 907
Sarpsborg 22 400 31 888 39 772
Fredrikstad 37 300 45 228 50 179
Porsgrunn/Skien 92 001
Porsgrunn 13 300 25 257 35 172
Skien 19 000 27 807 29 328
Kristiansand 19 600 37 390 54 267 61 037
Ålesund

Fra 1999 behandles sammenvokste tettsteder i norsk, offisiell statistikk som ett tettsted. Se også artikkelen tettsted.

Kommune Fylke Folketall
Oslo Oslo 666 759
Bergen Hordaland 278 566
Trondheim Sør-Trøndelag 190 464
Stavanger Rogaland 132 729
Bærum Akershus 124 008
Kristiansand Vest-Agder 89 268
Fredrikstad Østfold 80 121
Sandnes Rogaland 75 497
Tromsø Troms 74 541
Drammen Buskerud 68 363
Sandefjord Vestfold 62 019
Asker Akershus 60 781
Sarpsborg Østfold 55 127
Skien Telemark 54 316
Skedsmo Akershus 53 276
Bodø Nordland 51 022
Ålesund Møre og Romsdal 47 199
Tønsberg Vestfold 44 922
Arendal Aust-Agder 44 576
Karmøy Rogaland 42 229
Lørenskog Akershus 37 406
Haugesund Rogaland 37 166
Porsgrunn Telemark 36 198
Ullensaker Akershus 35 102
Ringsaker Hedmark 33 842
År (pr. 31.12) Folkemengde Fødte Døde Innflyttinger Utflyttinger Folketilvekst i prosent
1800 881 499 26 415 22 560
1820 963 065 32 309 18 340 1,45
1840 1 235 924 34 548 24 593 300 0,84
1860 1 583 525 53 074 27 398 1 900 1,59
1880 1 914 867 59 315 31 065 20 212 0,44
1900 2 217 971 66 229 35 345 10 931 1,13
1920 2 616 274 69 326 33 634 5 581 1,41
1940 2 963 909 47 943 32 045 278 0,62
1960 3 567 707 61 880 32 543 13 536 18 681 0,76
1980 4 078 900 51 039 41 340 18 776 14 705 0,33
2000 4 503 436 59 234 44 002 36 542 26 854 0,56
2012 4 985 870 56 951 41 200 36 482 23 271 0,63

Høyeste fødselstall etter den annen verdenskrig: 1946 (70 727 fødte; høyeste samlede folketilvekst (inkl. netto innflytting): 2011 65 565 personer eller 1,33 %

Laveste fødselstall etter den annen verdenskrig: 1983 (49 937 fødte; lavest samlede folketilvekst (inkl. netto innflytting): 1984 11 492 personer eller 0,28 %

Beregningsgrunnlagene for de historiske tallene kan variere noe. Utflyttingstall markert med kursiv gjelder bare oversjøisk utvandring.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

18. januar 2012 svarte Georg Kjøll

Hei Nina. Beklager sent svar på spørsmålet ditt! Vi vil gjerne oppdatere denne artikkelen en del, gjøre noen strukturforandringer og få med mer informasjon om demografi og befolkningssammensetning, som du etterlyser. Fram til vi får gjort det (det er en stor jobb!) kan det kanskje SSBs befolkningssider være til hjelp: http://www.ssb.no/befolkning/Med vennlig hilsen,Georg KjøllRedaktør

6. februar 2012 skrev Hans Kristian Vie

På den siste tabbelen ville ikke utvandringen til Amerika ha vært enda større. Var det ikke noe slikt at omtrent 800 000 personer utvandret ifra 1860 til 1925?

7. februar 2012 svarte Georg Kjøll

Hei Hans. Statistikken tar bare for seg noen utvalgte år, ikke perioder, så det kan være med på å skjule hvor stor utvandringen faktisk var. Det ser ut som tallene i tabellen er tatt fra denne SSB-statistikken om oversjøisk utvandring:http://www.ssb.no/historisk/aarbok/ht-020220-051.htmlHvis man legger sammen tallene fra kolonnen med utvandring til USA for perioden 1860 til 1925 får man totalt 590 938 personer. Fram til 1930, og til den store depresjonen begrenset innvandringen, er det totale tallet 618 356. Men det hefter en rekke usikkerheter rundt tallene, og en del av de er drøftet i en rapport fra 1921 som også er tilgjengelig på SSB sine nettsider:http://www.ssb.no/histstat/nos/nos_vii_025.pdfHvis du er interessert finnes det mer interessant stoff der, blant annet om problemet med sjømenn som tok landlov og rømte til USA: http://www.ssb.no/vis/emner/historisk_statistikk/artikler/art-2000-08-30-01.htmlMed vennlig hilsen, Georg KjøllRedaktør

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.