Norges befolkning

Passasjerer venter på toget

Tore Bustad. CC BY NC ND 2.0

Folkemengden i Norge 1769 - 2017 av Geir Thorsnæs. Gjengitt med tillatelse

Norges befolkning passerte tre millioner i 1942, fire millioner i 1975 og fem millioner i 2012. Ved inngangen til 2018 hadde Norge i alt 5 295 619 innbyggere inkludert Svalbard og Jan Mayen. På samme tidspunkt hadde 10,6 prosent av landets befolkning utenlandsk statsborgerskap, mens innvandrerbefolkningen (innvandrere og norskfødte med to innvandrerforeldre) utgjorde 16,8 prosent.

Endringene i folketallet er et resultat av antall fødte (i sin tur avhengig av fødselshyppigheten), antall døde (et resultat av dødeligheten), utvandring og innvandring. Fra første halvdel av 1980-tallet da den årlige veksten i Norges folketall utgjorde 0,3–0,4 prosent, har veksten stort sett vært økende og nådde en topp i årene 2011–13 på rundt 1,3 prosent årlig. Senere har den sunket, og landets folketall økte i årene 2016 og 2017 med 0,9 prosent. Den relativt sterke befolkningsveksten det siste tiåret er i vesentlig grad en følge av økt nettoinnflytting fra utlandet. Flyttingen mellom Norge og utlandet er allikevel tallmessig mindre i dag enn for eksempel i siste halvdel av 1800-tallet og i begynnelsen av 1900-tallet da utvandringen til oversjøiske land – særlig til USA – var meget stor.

Samlet fruktbarhetstall, det vil si det gjennomsnittlige antall barn hver kvinne bosatt i Norge får i løpet av sitt liv, lå i 2017 på 1,62. Gjennomsnittlig levealder ved fødselen var i samme år 80,9 år for menn og 84,3 år for kvinner.

Det er stor forskjell mellom bosetningen i landets ulike deler. Tettest er bosetningen i det sentrale Østlandsområdet, særlig i Oslo-området, likeledes rundt de største byene og tettstedene langs Vestlandskysten og i områdene øst og sør for Trondheimsfjorden. Det samiske urfolket har sine største befolkningskonsentrasjoner i de nordlige delene av landet. Midt- og Nord-Norge utgjør de norske delene av Sápmi, det tradisjonelle samiske bosettingsområdet.

Utviklingen i folkemengdens fordeling på kjønn og alder illustreres godt ved befolkningspyramider. En viktig endring i befolkningens sammensetning de siste hundre årene er den sterke veksten i andelen eldre. Dette skyldes dels demografiske forhold; årskullene som «rekrutterer» aldersgruppen 67 år og eldre i årene er dermed et speilbilde av tidligere tiders fødselstall. Andelen 67 år og eldre nådde et foreløpig toppnivå i 1990 med 14,4 prosent, og sank så frem til 2009 til 12,9 prosent som et resultat av de betydelig reduserte fødselskullene i begynnelsen av 1920-tallet og frem til midten av 1930-tallet. Den store økningen i andelen eldre er ikke minst også et resultat av økningen i levealderen.

En annen viktig endring i befolkningens sammensetning siden 1900 er den reduserte andelen barn, men denne er i større grad enn for de eldre preget av periodiske svingninger i kjølvannet av endringene i fødselshyppigheten. Det var en særlig sterk reduksjon i andelen barn fra 1920- til 1940-årene og en økning i andelen senere som et resultat av de store etterkrigskullene. Denne økningen ble avløst av ny nedgang i andelen barn fra rundt 1960 og cirka 25 år fremover da landet igjen fikk økte fødselstall.

Det er imidlertid viktig å merke seg at andelen barn, selv om den har økt de siste årene, i 2017 i historisk sammenheng fortsatt ligger lavt, trass i at antall barn i absolutte tall nå er stort. Av Norges befolkning var 37,3 prosent i alderen 0–15 år i 1900; denne andelen var i 1943 sunket til 23,1 prosent. Den steg så frem til 1959 da den nådde 27,7 prosent, men gikk så tilbake igjen til 1992 da den utgjorde 20,3 prosent. I 2017 var andelen av landets befolkning i alderen 0–15 år 19,0 prosent.

Befolkningens fordeling på kjønn, den såkalte kjønnsproporsjonen har også gjennomgått store endringer. Ved den første folketellingen i 1769 var det i Norge bosatt 1108 kvinner per 1000 menn. Fra da har tallet sunket:

ÅrAntall kvinner per 1000 menn
1769 1108
1801 1089
1900 1064
1950 1017
1960 1007

Historisk skyldes nedgangen i antall kvinner per 1000 menn i hovedsak bedrede helseforhold, noe som i særlig grad har redusert dødeligheten blant gutter og yngre menn.

Etter 1960 viste kvinneoverskuddet økning; det lå i 1976 på 1014, og i 1995 på 1022. Siden har det igjen gått tilbake, særlig etter 2005. I 2011 var det for første gang bosatt flere menn enn kvinner her i landet (999 kvinner per 1000 menn), og tallene de etterfølgende årene viser en fortsatt nedgang i kvinnenes andel av landets folkemengde; i 2017 var det bosatt bare 985 kvinner per 1000 menn. Denne endringen i kjønnsproporsjonen skyldes dels en fortsatt nedgang i dødeligheten som i særlig grad har kommet gutter/menn til gode, men er først og fremst et resultat av den økte innvandringen som har et klart mannsoverskudd.

Forholdet mellom antall kvinner og menn viser stor ulikhet mellom de enkelte aldersgruppene. Det fødes flere gutter enn jenter; i Norge ble det for eksempel født 1066 gutter per 1000 jenter (levendefødte) i 2016. På grunn av en stort sett noe høyere dødelighet blant gutter/menn på alle alderstrinn blir overskuddet av gutter ved fødselen redusert med alderen. Frem til 1930-årene inntrådte kvinneoverskuddet alt ved aldersklassene omkring 20 år, men senere har overskuddet vist seg først i høyere alder. I 1970 var det for eksempel et kvinneoverskudd i befolkningen fra og med 51-årsalder, i 2000 var det steget til 60 år, og i 2017 var det kvinneoverskudd først ved 66-årsalder.

Norge er tradisjonelt bebodd av to folk, nordmenn og samer. Store deler av den samiske befolkningens tradisjonelle bosetningsområde, Sápmi, ligger på norsk side av statsgrensene: Nord- og Midt-Norge samt tilstøtende områder i sør. Den norske samebefolkningen er delt i flere ulike grupper med blant annet ulike samiske språk. Sørsamer har sitt tradisjonelle område sør for Saltfjellet, pitesamer og lulesamer bor tradisjonelt sør av Tysfjorden, og det nordsamiske området går øst til Sør-Varanger der østsamenes tradisjonelle område begynner. Det er vanlig å gå ut i fra at Norge har den største samebefolkningen av de fire land som har deler av Sápmi innenfor sine grenser (Norge, Sverige, Finland og Russland).

Alle data om samenes antall i Norge anses som usikre. Etter 1930 har det ikke blitt gjort noen forsøk på landsomfattende telling av den samiske befolkningen. Sametingets valgmanntall omtales ofte feilaktig som et «samemanntall», men dette er kun et register over personer med rett til og interesse for å stemme til Sametinget. Skjønt sikre data mangler, har det blitt gjort forskning basert på utvalg av samer som gir en pekepinn på samebefolkningens utvikling. Det samiske befolkningsinnslaget er større jo lenger nord man kommer i Norge, skjønt mange også bor i bysentra lengre sør i landet. Også innenfor det tradisjonelle samiske bosetningsområdet ser man en tiltakende urbanisering av samebefolkningen, til byer som for eksempel Alta, Tromsø, Bodø og Trondheim.

Fem etniske grupper har status som nasjonal minoritet i Norge. Kvenene eller norskfinnene var den første store innvandrerbefolkningen i Norge. Representanter for dette folkeslaget var tilstede i nordlige områder som i dag tilhører Norge allerede på 1500-tallet. Det var imidlertid først på 1700-tallet og 1800-tallet at kvener bosatte seg i større antall i områder under norsk herredømme. På 1500-tallet innvandret de første av Norges romanibefolkning. På slutten av samme århundre bosatte den skogfinske befolkningen seg på Østlandet. De to andre nasjonale minoritetene i Norge, rom og jøder, kom først i større antall til landet på 1800-tallet.

Liksom samebefolkningen finnes det ingen offisielle tall på hvor mange de nasjonale minoritetene teller. Det er svært mange i Finnmark og Troms som er av kvensk avstamning, men man har ikke sikre tall på hvor mange som regner seg som kvener og hvor mange som kan språket. Mens samer og kvener ble utsatt for statlig assimileringspolitikk, ble folk som levde i romani-samfunn utsatt også for sterilisering. Det anslås at noen tusen mennesker i dagens Norge er romani. Norske jøder og rom ble ofre for deportering til konsentrasjonsleire under holocaust, og er i dag fåtallige i Norge. Det Mosaiske Trossamfund har i dag 750 medlemmer, og det anslås at det er noen hundre norske rom.

Per 1. januar 2017 var det bosatt 559 218 personer i Norge med utenlandsk statsborgerskap, og disse utgjorde 10,6 prosent av landets samlede befolkning.

Til sammenlikning bodde det på samme tidspunkt i alt 883 751 innvandrere og norskfødte med to innvandrerforeldre (kalt innvandrerbefolkningen) her i landet, noe som svarer til 16,8 prosent av totalbefolkningen. Innvandrerbefolkningen fordelte seg med 42,7 prosent med bakgrunn fra vestlige land (EU-/EØS-landene, Sveits og smålandene med en økonomi knyttet til disse landene i Europa, samt Canada, USA, Australia og New Zealand) og 57,3 prosent fra verden for øvrig.

Av innvandrergruppen fra vestlige land hadde 8,8 prosent bakgrunn fra de andre nordiske landene i 2017, 9,0 prosent fra de øvrige vesteuropeiske landene, 23,4 prosent fra de nye EU-landene i Øst-Europa og 1,5 prosent fra USA, Canada, Australia og New Zealand.

Av innvandrergruppen med bakgrunn fra ikke-vestlige land var i 2017 godt over halvparten fra et asiatisk land (30,3 av i alt 57,3 prosent fra et ikke-vestlig land). Til sammenligning utgjorde gruppen fra afrikanske land og Øst-Europa utenom EU-/EØS-landene (og med en økonomi knyttet til disse) dette året henholdsvis 13,7 og 10,5 prosent. Personer fra latinamerikanske land utgjorde 2,8 prosent av innvandrerne bosatt i Norge i 2017.

Viktigste enkeltnasjon blant innvandrerne og norskfødte med to innvandrerforeldre er Polen. I 2017 hadde 108 255 personer eller 12,2 prosent av innvandrerbefolkningen i Norge polsk bakgrunn. Deretter følger ytterligere seks land med mer enn 25 000 bosatte i Norge dette året (prosent av hele innvandrerbefolkningen 2017):

Det er verdt å merke seg at innvandrere fra ikke-vestlige land i stor grad får norsk statsborgerskap etter noen år. Dette er sjelden tilfelle for dem med vestlig bakgrunn; de ønsker i overveiende grad å beholde sitt opprinnelige statsborgerskap.

Det er store geografiske forskjeller mellom fylkene med hensyn til størrelsen på den andelen av befolkningen som er innvandrere eller norskfødte med to innvandrerforeldre. Innvandrerbefolkningen er størst i de store byene, fremfor alt i Oslo der 32,8 prosent av befolkningen i 2017 tilhørte innvandrergruppen. Denne gruppen fordelte seg med 26,8 prosent på ikke-vestlige og 6,0 prosent på vestlige land. Det er en klar tendens til at innvandrerbefolkningen over tid i økende grad konsentreres til storbyene ved at mange som i utgangspunktet ble bosatt rundt omkring i landet, etter en tid flytter til storbyene, ikke minst til Oslo. Dette gjelder i første rekke innvandrere fra ikke-vestlige land.

Også innad i byene er det store forskjeller i andelene av befolkningen med innvandrerbakgrunn. Særlig er forskjellene store dersom en skiller mellom innvandrere med bakgrunn fra henholdsvis et vestlig og et ikke-vestlig land. I 2017 var for eksempel 16,9 prosent av de bosatte i Bydel Nordstrand i Oslo innvandrere eller norskfødt med to innvandrerforeldre (4,4 prosent med vestlig og 12,5 prosent med ikke-vestlig bakgrunn) mot 54,4 prosent av de bosatte i Bydel Søndre Nordstrand (50,5 prosent med ikke-vestlig og 3,9 prosent med vestlig bakgrunn). Den svært høye andelen innvandrere i Søndre Nordstrand er i stor grad et resultat av at det her var tilgjengelig relativt mange nybygde boliger da innvandrerbefolkningen i byen begynte å øke for alvor på 1980-tallet.

Det er også store geografiske forskjeller i hvor i landet innvandrerne fra ulike nasjonaliteter har bosatt seg. For eksempel er det en klart større andel av innvandrerne bosatt i Oslo som har pakistansk bakgrunn (10,5 prosent) som polsk (7,6 prosent), mens forholdet for landet som helhet er det motsatte. Her er det en nesten tre ganger så stor andel med polsk (12,2 prosent) som med pakistansk bakgrunn (4,2 prosent). Den sterke konsentrasjonen av personer med pakistansk bakgrunn i Oslo avspeiles i at 63 prosent av alle i Norge med pakistansk bakgrunn i 2017 bodde i Oslo. I kontrast til dette står byens andel av landets bosatte med polsk bakgrunn; denne utgjorde samme år 34 prosent.

Det er klare forskjeller mellom de største byene hva gjelder de største innvandrergruppene. Mens pakistanerne utgjør den største gruppen i Oslo, er det polakkene som er største gruppe i både Bergen, Trondheim, Stavanger og Kristiansand. Største gruppe i Drammen er tyrkerne og i Fredrikstad irakerne, alt basert på 2017-tall.

Den økonomiske og teknologiske utvikling har endret befolkningens yrkesmessige fordeling de siste rundt 150 årene. Det viktigste element i denne utvikling er overgangen fra primærnæringene (jordbruk, skogbruk, fiske) til sekundærnæringene (bergverk og industri og bygge- og anleggsvirksomhet og kraft- og vannforsyning/renovasjon) og senere, særlig etter 1960-årene, til i første rekke tertiær- eller servicenæringene.

Sysselsettingen i primærnæringene har uavbrutt gått ned i så vel absolutte tall som i andelen av yrkesbefolkningen helt siden midten av 1800-tallet. Den økonomiske krisen i 1920- og 1930-årene bremset overgangen fra primærnæringene noe, men etter andre verdenskrig har nedgangen i sysselsettingen i primærnæringene vært særlig sterk, og i 2015 hadde bare 2,3 prosent av landets sysselsatte arbeid i disse næringene.

Industrialiseringen medførte en betydelig vekst i industriens andel av folkemengden fra siste del av 1800-tallet og frem til første verdenskrig. I mellomkrigstiden viste industrisysselsettingen bare svak vekst og andelsmessig stagnasjon. Nytt oppsving i sysselsettingen i industrien fikk man fra slutten av 1930-årene og frem til første halvdel av 1970-tallet. Industriens andel av den samlede sysselsettingen økte til omkring 1950, siden lå den relativt stabil frem til omkring 1970. Deretter har industriens sysselsetting gått kontinuerlig tilbake både i absolutte tall og som andel av landets samlede sysselsetting.

I 2015 hadde sekundærnæringene i alt 19,8 prosent av den samlede sysselsettingen her i landet, fordelt med 10,6 prosent på industri og bergverk, inkludert oljeutvinning, og 9,2 prosent på bygge- og anleggsvirksomhet og kraft- og vannforsyning/renovasjon. Til sammenligning lå sekundærnæringenes andel på vel 37 prosent i 1970 hvorav noe over 27 prosent i industrien alene. På denne tiden nådde sysselsettingen i industri sitt høyest nivå.

Servicenæringene har hatt en så vel absolutt som andelsmessig vekst i sysselsettingen i mer enn hundre år. Veksten har vært særlig markert etter andre verdenskrig og skyldes i første rekke økningen i sysselsettingen i de to hovedgruppene offentlig administrasjon og offentlig og privat tjenesteyting.

Servicenæringene hadde i alt 77,1 prosent av landets samlede sysselsetting i 2015. Største gruppe innen servicenæringene var da offentlig administrasjon og forsvar/undervisningstjenester/helse- og sosialtjenester, også de to sistnevnte gruppene med i det alt vesentlige offentlig virksomhet. De tre gruppene hadde i 2015 i alt 35,0 prosent av landets samlede sysselsetting.

Størst sysselsetting blant de andre servicenæringene dette året hadde gruppen varehandel/reparasjon av kjøretøyer/overnattings- og serveringsvirksomhet med 16,8 prosent og finansierings- og forsikringsvirksomhet og forretningsmessig tjenesteyting med 16,1 prosent av den samlede sysselsettingen.

Den øvrige sysselsettingen i servicenæringene finner en i næringene transport og lagring og personlig tjenesteyting med henholdsvis 5,4 og 3,8 prosent av den samlede sysselsettingen 2015.

Fra 1875 til 1990 viste andelen av folkemengden over 15 år med yrke en nærmest kontinuerlig tilbakegang, fra 62 prosent i 1880 til 43 prosent i 1990. Dette har sammenheng med flere forhold, blant annet større deler av befolkningen under utdanning, innføring og med tiden bedringer av offentlige trygder, for eksempel alders- og uføretrygden og en stort sett økende andel eldre.

Nedgangen i de yrkesaktives andel av folkemengden frem til midt i 1960-årene skyldes også til en viss grad den økte ekteskapsfrekvensen i denne perioden; gifte kvinner hadde på denne tiden en betydelig lavere yrkesdeltakelse enn ugifte.

Fra 1960-årene har det vært en klar økning i andelen yrkesaktive i folkemengden over 15 år, ikke minst som følge av den sterke økningen i yrkesdeltakelsen for gifte kvinner. Denne økningen representerer kanskje den viktigste endringen på arbeidsmarkedet i Norge i siste halvdel av 1900-tallet og har i vesentlig grad bidratt til økningen av de yrkesaktives andel av den bosatte befolkningen over 15 år. Kvinneandelen blant de sysselsatte økte i perioden 1960–2016 fra 23 prosent til noe over 47 prosent.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

18. januar 2012 svarte Georg Kjøll

Hei Nina. Beklager sent svar på spørsmålet ditt! Vi vil gjerne oppdatere denne artikkelen en del, gjøre noen strukturforandringer og få med mer informasjon om demografi og befolkningssammensetning, som du etterlyser. Fram til vi får gjort det (det er en stor jobb!) kan det kanskje SSBs befolkningssider være til hjelp: http://www.ssb.no/befolkning/Med vennlig hilsen,Georg KjøllRedaktør

6. februar 2012 skrev Hans Kristian Vie

På den siste tabbelen ville ikke utvandringen til Amerika ha vært enda større. Var det ikke noe slikt at omtrent 800 000 personer utvandret ifra 1860 til 1925?

7. februar 2012 svarte Georg Kjøll

Hei Hans. Statistikken tar bare for seg noen utvalgte år, ikke perioder, så det kan være med på å skjule hvor stor utvandringen faktisk var. Det ser ut som tallene i tabellen er tatt fra denne SSB-statistikken om oversjøisk utvandring:http://www.ssb.no/historisk/aarbok/ht-020220-051.htmlHvis man legger sammen tallene fra kolonnen med utvandring til USA for perioden 1860 til 1925 får man totalt 590 938 personer. Fram til 1930, og til den store depresjonen begrenset innvandringen, er det totale tallet 618 356. Men det hefter en rekke usikkerheter rundt tallene, og en del av de er drøftet i en rapport fra 1921 som også er tilgjengelig på SSB sine nettsider:http://www.ssb.no/histstat/nos/nos_vii_025.pdfHvis du er interessert finnes det mer interessant stoff der, blant annet om problemet med sjømenn som tok landlov og rømte til USA: http://www.ssb.no/vis/emner/historisk_statistikk/artikler/art-2000-08-30-01.htmlMed vennlig hilsen, Georg KjøllRedaktør

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.