Passasjerer venter på toget av . CC BY NC ND 2.0

Norges befolkning

En såkalt befolkningspyramide med fremstilling av befolkningen fordelt etter kjønn, alder og sivilstand 2005 (kilde: SSB).

Av /Store norske leksikon ※.

Den vanligste boligtypen i Norge er den frittliggende eneboligen. Bildet er fra Hønefoss.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk
Folkemengden i Norge 1769 - 2017
Av .

Fremstilling av folkemengdens utvikling 1750–2005 og en prognose for årene frem til 2050.

Av /Store norske leksikon ※.

Befolkningstettheten i Norge fremstilt fylkesvis. Søylene angir hvor stor del av befolkningen som bor i tettsteder.

Av /Store norske leksikon ※.

Norges befolkning passerte tre millioner i 1942, fire millioner i 1975 og fem millioner i 2012. Ved inngangen til 2020 hadde Norge i alt 5 367 580 innbyggere inkludert Svalbard og Jan Mayen. På samme tidspunkt hadde 11,3 prosent av landets befolkning utenlandsk statsborgerskap, mens innvandrerbefolkningen (innvandrere og norskfødte med to innvandrerforeldre) utgjorde 18,2 prosent.

Endringene i folketallet er et resultat av antall fødte (i sin tur avhengig av fødselshyppigheten), antall døde (et resultat av dødeligheten), utvandring og innvandring. Etter første halvdel av 1980-tallet, da den prosentvise veksten i Norges folketall utgjorde 0,3–0,4 prosent årlig, har veksten senere – med unntak av 1989 og 1990 – hvert år ligget på mellom 0,5 og 1,3 prosent årlig. I perioden 1991–2005 lå den årlige veksten i folketallet mellom 0,5 og 0,7 prosent. Veksten økte så markert frem til en topp i de tre årene 2010–2012 på 1,3 prosent årlig. Senere har befolkningsveksten vært lavere, i perioden 2013–2018 mellom 1,1 prosent (i 2013 og 2014) og 0,6 prosent (2018), og i 2019 økte folketallet i Norge med 0,7 prosent.

Den sterke befolkningsveksten etter århundreskiftet er i vesentlig grad en følge av økt nettoinnflytting fra utlandet, et resultat av uro og konflikter i mange steder i verden, etter 2010 særlig i Midtøsten. Likevel er ikke flyttingen fra utlandet til Norge i forhold til landets folkemengde i dag høyere enn for eksempel utflyttingen fra Norge til utlandet i siste halvdel av 1800-tallet og i begynnelsen av 1900-tallet, da utvandringen til oversjøiske land – særlig til USA – var meget stor.

Samlet fruktbarhetstall, det vil si det gjennomsnittlige antall barn hver kvinne bosatt i Norge får i løpet av sitt liv, lå i 2019 på 1,53 mot 1,98 i 2009. I 2019 var gjennomsnittlig levealder ved fødselen 81,2 år for menn og 84,7 år for kvinner.

Det er stor forskjell mellom bosetningen i landets ulike deler. Tettest er bosetningen i det sentrale Østlandsområdet, særlig i Oslo-området og ellers rundt Oslofjorden, likeledes rundt de største byene og tettstedene langs Vestlandskysten, særlig på Nord-Jæren og rundt Bergen, samt i områdene øst og sør for Trondheimsfjorden.

Det samiske urfolket har sine største befolkningskonsentrasjoner i de nordlige delene av landet, særlig i Finnmark. Midt- og Nord-Norge utgjør de norske delene av Sápmi, det tradisjonelle samiske bosettingsområdet.

Folkemengden etter kjønn og alder

Utviklingen i folkemengdens fordeling på kjønn og alder illustreres godt ved befolkningspyramider. En viktig endring i befolkningens sammensetning i Norge de siste hundre årene er den sterke veksten i andelen eldre. Dette skyldes dels demografiske forhold; årskullene som «rekrutterer» aldersgruppen 67 år og eldre i årene er således i vesentlig grad et speilbilde av tidligere tiders fødselstall. Også økningen i levealderen har hatt betydning for veksten i andelen eldre i befolkningen.

Andelen 67 år og eldre nådde et foreløpig toppnivå i 1990 med 14,4 prosent, og sank så frem til 2009 til 12,9 prosent som et resultat av de betydelig reduserte fødselskullene i begynnelsen av 1920-tallet og frem til midten av 1930-tallet. Siden har andelen steget, til 14,0 prosent i 2015 og og lå i 2020 på 15,4 prosent.

En annen viktig endring i befolkningens sammensetning siden 1900 er nedgangen i andelen barn, men denne er i større grad enn for de eldre preget av de periodiske svingningene i kjølvannet av endringene i fødselshyppigheten. Det var en særlig sterk reduksjon i andelen barn fra 1920- til 1940-årene og en økning i andelen senere som et resultat av de store etterkrigskullene. Denne økningen ble avløst av ny nedgang i andelen barn fra rundt 1960 og cirka 25 år fremover da landet igjen fikk økte fødselstall.

Det er imidlertid viktig å merke seg at andelen barn, selv om den har økt de siste årene, i 2020 i historisk sammenheng fortsatt ligger lavt, trass i at antall barn i absolutte tall nå er stort. Av Norges befolkning var 37,3 prosent i alderen 0–15 år i 1900; denne andelen var i 1943 sunket til 23,1 prosent. Den steg så frem til 1959 da den nådde 27,7 prosent, men gikk så tilbake igjen til 1992, da den utgjorde 20,3 prosent. I 2020 var andelen av landets befolkning i alderen 0–15 år redusert til 18,5 prosent.

Befolkningens fordeling på kjønn, den såkalte kjønnsproporsjonen, har også gjennomgått store endringer. Ved den første folketellingen i 1769 var det i Norge bosatt 1108 kvinner per 1000 menn. Fra da har tallet sunket:

År Antall kvinner per 1000 menn
1769 1108
1801 1089
1900 1064
1950 1017
1960 1007
1970 1010
1980 1017
1990 1023
2000 1020
2010 1002
2020 983

Historisk skyldes nedgangen i antall kvinner per 1000 menn i hovedsak bedrede helseforhold, noe som i særlig grad har redusert dødeligheten blant gutter og menn.

Etter 1960 viste kvinneoverskuddet økning; det lå i 1976 på 1014 og i 1995 på 1022. Siden har det igjen gått tilbake, særlig etter 2005. I 2011 var det for første gang bosatt flere menn enn kvinner her i landet (999 kvinner per 1000 menn), og tallene de etterfølgende årene viser en fortsatt nedgang i kvinnenes andel av landets folkemengde; i 2020 var det bosatt bare 983 kvinner per 1000 menn her i landet.

Bak denne endringen ligger blant annet en redusert forskjell mellom kvinners og menns levealder over tid, noe som særlig har kommet gutter/menn til gode. Nettoinnvandringen til landet trekker i et langtidsperspektiv i motsatt retning; den gir et mannsoverskudd i befolkningen. Nettoinnvandringen til landet varierer imidlertid sterkt fra år til annet, og den veksler også mellom et manns- og et kvinneoverskudd.

Forholdet mellom antall kvinner og menn viser stor ulikhet mellom de enkelte aldersgruppene. Det fødes flere gutter enn jenter; i Norge ble det for eksempel født 1060 gutter per 1000 jenter (levendefødte) i 2019. På grunn av en stort sett noe høyere dødelighet blant gutter/menn på de fleste alderstrinn blir overskuddet av gutter ved fødselen redusert med alderen. Frem til 1930-årene inntrådte kvinneoverskuddet alt ved aldersklassene omkring 20 år, men senere har overskuddet vist seg først i høyere alder. I 1970 var det for eksempel et kvinneoverskudd i befolkningen fra og med 51-årsalder, i 2000 var det steget til 60 år, og i 2020 var det kvinneoverskudd i befolkningen først ved 65-årsalder.

Folkemengden etter nasjonalitet og etnisk tilhørighet

Utsikt mot Lambertseter i Oslo fra høyhusene på Bøler i 1961. Lambertseter blir ofte kalt Norges første drabantby. Byggingen startet i 1950.
Av /Oslo Museum.
Lisens: CC BY SA 4.0

Norge er tradisjonelt bebodd av to folk, nordmenn og samer. Store deler av den samiske befolkningens tradisjonelle bosetningsområde, Sápmi, ligger på norsk side av statsgrensene: deler av Nord- og Midt-Norge samt tilstøtende områder i sør. Den norske samebefolkningen er delt i flere ulike grupper med blant annet tre ulike samiske språk. Sørsamer har sitt tradisjonelle område sør for Saltfjellet (sørsamisk), pitesamer og lulesamer bor tradisjonelt sør for Tysfjorden (lulesamisk), og det nordsamiske området går herfra nord og øst til Sør-Varanger (nordsamisk). Ved grensen mot Russland begynner østsamenes tradisjonelle område. Alt tyder på at Norge har den største samebefolkningen av de fire land som har deler av Sápmi innenfor sine grenser (Norge, Sverige, Finland og Russland).

Alle data om samenes antall i Norge anses imidlertid som usikre. Etter 1930 har det ikke blitt gjort noen forsøk på landsomfattende telling av den samiske befolkningen. Sametingets valgmanntall omtales ofte feilaktig som et «samemanntall», men dette er kun et register over personer med rett til og interesse for å stemme til Sametinget. Skjønt sikre data mangler, har det blitt gjort forskning basert på utvalg av samer som gir en pekepinn på samebefolkningens utvikling. Det samiske befolkningsinnslaget er større jo lenger nord man kommer i Norge, skjønt mange også bor i bysentra lengre sør i landet. Også innenfor det tradisjonelle samiske bosetningsområdet ser man en tiltakende urbanisering av samebefolkningen, til byer som for eksempel Alta, Tromsø, Bodø og Trondheim.

Fem etniske grupper har status som nasjonale minoriteter i Norge. Kvenene eller norskfinnene var den første store innvandrerbefolkningen i Norge. Representanter for dette folkeslaget var tilstede i nordlige områder som i dag tilhører Norge allerede på 1500-tallet. Det var imidlertid først på 1700-tallet og 1800-tallet at kvener bosatte seg i større antall i områder under norsk herredømme. På 1500-tallet innvandret de første av Norges romanibefolkning. På slutten av samme århundre bosatte den skogfinske befolkningen seg på Østlandet. De to andre nasjonale minoritetene i Norge, rom og jøder, kom først i større antall til landet på 1800-tallet.

På samme måte som for samebefolkningen finnes det ingen offisielle tall på hvor mange de andre nasjonale minoritetene teller. Det er mange i Finnmark og Troms som er av kvensk avstamning, men man har ikke sikre tall på hvor mange som regner seg som kvener, og hvor mange som kan språket. Mens samer og kvener i mange år ble utsatt for statlig assimileringspolitikk, ble folk som levde i romani-samfunn utsatt også for sterilisering. Det anslås at noen tusen mennesker i dagens Norge er romani. Norske jøder og rom ble ofre for deportering til konsentrasjonsleire under holocaust, og er i dag fåtallige i Norge. Det Mosaiske Trossamfund har i dag vel 800 medlemmer, og det anslås at det er noen hundre norske rom.

Per 1. januar 2020 var det bosatt 604 516 personer i Norge med utenlandsk statsborgerskap, og disse utgjorde 11,3 prosent av landets samlede befolkning.

Til sammenlikning bodde det i 2020 i alt 979 254 innvandrere og norskfødte med to innvandrerforeldre (innvandrerbefolkningen) her i landet, noe som svarer til 18,2 prosent av landets samlede befolkning. Samme år fordelte innvandrerbefolkningen seg med 41 prosent med bakgrunn fra «vestlige land» (EU-/EØS-landene, Sveits, Storbritannia og smålandene med en økonomi knyttet til disse landene i Europa, samt Canada, USA, Australia og New Zealand) og 59 prosent fra verden for øvrig.

Av innvandrergruppen fra «vestlige land» hadde 7,8 prosent bakgrunn fra ett av de andre nordiske landene, 31,7 prosent fra de øvrige «vestlige landene» i Europa og 1,5 prosent fra USA, Canada, Australia og New Zealand. I 2020 hadde dessuten 10,6 prosent av innvandrerbefolkningen i Norge bakgrunn fra Europa for øvrig, særlig fra landene i det tidligere Jugoslavia, Russland og Tyrkia.

Av innvandrergruppen med bakgrunn fra «ikke-vestlige land» var i 2020 godt over halvparten fra et asiatisk land (31,5 av i alt 59 prosent fra et «ikke-vestlig land»). Til sammenligning utgjorde gruppen fra afrikanske land og Øst-Europa utenom EU-/EØS-landene dette året henholdsvis 14,0 og 10,6 prosent av innvandrerbefolkningen. Personer fra land i Amerika sør for USA utgjorde 2,9 prosent av innvandrerne bosatt i Norge i 2020.

Enkeltnasjonen med størst andel av innvandrerbefolkningen i Norge er Polen; i 2020 hadde 115 416 personer eller 11,8 prosent av innvandrerbefolkningen en polsk bakgrunn. Deretter følger ytterligere ni land med mer enn 25 000 bosatte i Norge dette året; disse er (prosent av hele innvandrerbefolkningen 2020):

Det er verdt å merke seg at innvandrerne fra «ikke-vestlige land» i stor utstrekning får norsk statsborgerskap etter noen år. Dette er sjelden tilfelle for dem med vestlig bakgrunn; de ønsker i overveiende grad å beholde sitt opprinnelige statsborgerskap.

Det er store geografiske forskjeller mellom fylkene med hensyn til andelen av befolkningen med som er innvandrere eller norskfødte der begge foreldrene er innvandrere. Andelen er størst i de store byene, fremfor alt i Oslo der innvandrerbefolkningen i 2020 utgjorde 33,8 prosent av totalbefolkningen. Innvandrerbefolkningen fordelte seg dette året med 23,5 prosent på «ikke-vestlige» og 10,3 prosent på «vestlige land». Det er en klar tendens til at innvandrerbefolkningen over tid konsentreres til storbyene ved at mange som i utgangspunktet ble bosatt rundt omkring i landet, etter noen tid flytter til storbyene, ikke minst til Oslo. Dette gjelder særlig innvandrere fra «ikke-vestlige land».

Også innad i byene er det store geografiske forskjeller i innvandrerandelene i befolkningen. Forskjellene er særlig store når en skiller mellom innvandrere med bakgrunn fra henholdsvis «vestlige» og «ikke-vestlige land». I 2020 var for eksempel 18,2 prosent av de bosatte i Bydel Nordstrand i Oslo innvandrere eller norskfødt med to innvandrerforeldre (4,6 prosent med vestlig og 13,6 prosent med ikke-vestlig bakgrunn) mot 56,7 prosent av de bosatte i nabobydelen Søndre Nordstrand (52,3 prosent med ikke-vestlig og 4,4 prosent med vestlig bakgrunn). Den svært høye andelen innvandrere i Søndre Nordstrand er i stor grad et resultat av at det her var tilgjengelig relativt mange nybygde boliger da tallet på innvandrere begynte å øke for alvor fra omkring 1980 og utover.

Det er også store geografiske forskjeller i hvor i landet innvandrerne fra ulike nasjonaliteter har bosatt seg. I 2020 er det for eksempel en større andel av innvandrere med pakistansk bakgrunn bosatt i Oslo (9,8 prosent) enn med polsk (7,0 prosent), mens det i landet som helhet er en langt større andel med polsk (11,8 prosent) enn med pakistansk bakgrunn (4,0 prosent). Den sterke konsentrasjonen av personer med pakistansk bakgrunn i Oslo avspeiles i at i alt 59 prosent av alle i Norge med pakistansk bakgrunn i 2020 bodde i Oslo. I kontrast til dette står byens andel av landets bosatte med polsk bakgrunn som dette året utgjorde 14 prosent.

Det er klare forskjeller mellom de største byene hva gjelder de største innvandrergruppene. Mens pakistanerne utgjør den største gruppen i Oslo, er det polakkene som er største gruppe i både Drammen, Kristiansand Stavanger og Bergen; største gruppe i Fredrikstad og Trondheim er irakerne, alt basert på 2020-tall.

Befolkningen etter levevei

Den økonomiske og teknologiske utvikling har endret befolkningens yrkesmessige fordeling de siste rundt 150 årene. Det viktigste elementet i denne utvikling er overgangen fra primærnæringene (jordbruk, skogbruk, fiske) til sekundærnæringene (bergverk og industri og bygge- og anleggsvirksomhet og kraft- og vannforsyning/renovasjon) og senere, særlig etter 1960-årene, til tertiær- eller servicenæringene.

Sysselsettingen i primærnæringene har uavbrutt gått ned i så vel absolutte tall som i andelen av yrkesbefolkningen helt siden midten av 1800-tallet. Den økonomiske krisen i 1920- og 1930-årene bremset overgangen fra primærnæringene noe, men etter andre verdenskrig har nedgangen i sysselsettingen i primærnæringene vært særlig sterk, og i 2019 hadde bare 2,2 prosent av landets sysselsatte arbeid i disse næringene.

Industrialiseringen medførte en betydelig vekst i industriens andel av folkemengden fra siste del av 1800-tallet og frem til første verdenskrig. I mellomkrigstiden viste industrisysselsettingen bare svak vekst og andelsmessig stagnasjon. Nytt oppsving i sysselsettingen i industrien fikk man fra slutten av 1930-årene og frem til første halvdel av 1970-tallet. Industriens andel av den samlede sysselsettingen økte til omkring 1950, siden lå den relativt stabil frem til omkring 1970. Deretter har industriens sysselsetting gått kontinuerlig tilbake både i absolutte tall og som andel av landets samlede sysselsetting.

I 2019 hadde sekundærnæringene i alt 19,8 prosent av den samlede sysselsettingen her i landet, fordelt med 10,0 prosent på industri og bergverk, inkludert oljeutvinning, og 9,8 prosent på bygge- og anleggsvirksomhet og kraft- og vannforsyning/renovasjon. Til sammenligning lå sekundærnæringenes andel på vel 37 prosent i 1970 hvorav noe over 27 prosent i industri og bergverk alene. På denne tiden nådde sysselsettingen i industri sitt høyest nivå her i landet.

Servicenæringene har hatt en så vel absolutt som andelsmessig vekst i sysselsettingen i mer enn hundre år. Veksten har vært særlig markert etter andre verdenskrig, og disse næringene hadde i alt 78,0 prosent av landets samlede sysselsetting i 2019. Største gruppe innen servicenæringene er offentlig administrasjon/forsvar og undervisnings-, helse- og sosialtjenester som hadde 35,5 av den samlede sysselsettingen i landet i 2019.

Størst sysselsetting blant de andre servicenæringene har gruppene varehandel/reparasjon av kjøretøyer og overnattings- og serveringsvirksomhet med i alt 16,6 prosent og finansierings- og forsikringsvirksomhet og forretningsmessig tjenesteyting med i alt 16,8 prosent av den samlede sysselsettingen. Den øvrige sysselsettingen i servicenæringene finner en i næringene transport og lagring og personlig tjenesteyting med henholdsvis 5,1 og 4,0 prosent av den samlede sysselsettingen 2019.

Fra 1875 til 1990 viste andelen av folkemengden over 15 år med yrke en nærmest kontinuerlig tilbakegang, fra 62 prosent i 1880 til 43 prosent i 1990. Dette har sammenheng med flere forhold, blant annet større deler av befolkningen under utdanning, innføring og forbedringer av offentlige trygder, for eksempel alders- og uføretrygden og en stort sett økende andel eldre.

Nedgangen i de yrkesaktives andel av folkemengden frem til midt i 1960-årene skyldes også til en viss grad den økte ekteskapsfrekvensen i denne perioden; gifte kvinner hadde på denne tiden en betydelig lavere yrkesdeltakelse enn ugifte.

Fra 1960-årene har det vært en klar økning i andelen yrkesaktive av folkemengden over 15 år, ikke minst som følge av den sterke økningen i yrkesdeltakelsen for gifte kvinner. Kvinneandelen blant de sysselsatte økte således i perioden 1960–2019 fra 23 prosent til noe over 47 prosent. Denne økningen representerer kanskje den viktigste endringen på arbeidsmarkedet i Norge i siste halvdel av 1900-tallet og har i vesentlig grad bidratt til økningen av de yrkesaktives andel av den bosatte befolkningen over 15 år siden 1960-tallet.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer (4)

svarte Georg Kjøll

Hei Nina. Beklager sent svar på spørsmålet ditt! Vi vil gjerne oppdatere denne artikkelen en del, gjøre noen strukturforandringer og få med mer informasjon om demografi og befolkningssammensetning, som du etterlyser. Fram til vi får gjort det (det er en stor jobb!) kan det kanskje SSBs befolkningssider være til hjelp: http://www.ssb.no/befolkning/Med vennlig hilsen,Georg KjøllRedaktør

skrev Hans Kristian Vie

På den siste tabbelen ville ikke utvandringen til Amerika ha vært enda større. Var det ikke noe slikt at omtrent 800 000 personer utvandret ifra 1860 til 1925?

svarte Georg Kjøll

Hei Hans. Statistikken tar bare for seg noen utvalgte år, ikke perioder, så det kan være med på å skjule hvor stor utvandringen faktisk var. Det ser ut som tallene i tabellen er tatt fra denne SSB-statistikken om oversjøisk utvandring:http://www.ssb.no/historisk/aarbok/ht-020220-051.htmlHvis man legger sammen tallene fra kolonnen med utvandring til USA for perioden 1860 til 1925 får man totalt 590 938 personer. Fram til 1930, og til den store depresjonen begrenset innvandringen, er det totale tallet 618 356. Men det hefter en rekke usikkerheter rundt tallene, og en del av de er drøftet i en rapport fra 1921 som også er tilgjengelig på SSB sine nettsider:http://www.ssb.no/histstat/nos/nos_vii_025.pdfHvis du er interessert finnes det mer interessant stoff der, blant annet om problemet med sjømenn som tok landlov og rømte til USA: http://www.ssb.no/vis/emner/historisk_statistikk/artikler/art-2000-08-30-01.htmlMed vennlig hilsen, Georg KjøllRedaktør

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg