Norges befolkning

Passasjerer venter på toget

Tore Bustad. CC BY NC ND 2.0

I 2017 hadde Norge (per 1. januar) i alt 5 258 317 innbyggere inkludert Svalbard og Jan Mayen.

Det er stor forskjell mellom bosetningen i landets ulike deler. Tettest er bosetningen i det sentrale Østlandsområdet, rundt de største byene og tettsteder langs Vestlandskysten og i områdene øst og sør for Trondheimsfjorden. Det samiske urfolket har sine største befolkningskonsentrasjoner i de nordlige delene av landet. Midt- og Nord-Norge utgjør de norske delene av Sápmi, det tradisjonelle samiske bosettingsområdet.

Endringene i folketallet er et resultat av antall fødte (i sin tur avhengig av fødselshyppigheten), antall døde (et resultat av dødeligheten), utvandring og innvandring. Fra midt på 1980-tallet har den årlige veksten i landets befolkning stort sett vært økende, i vesentlig grad som følge av økt nettoinnflytting fra utlandet. Flyttingen mellom Norge og utlandet er allikevel tallmessig mindre i dag enn for eksempel i siste halvdel av 1800-tallet og i begynnelsen av 1900-tallet da utvandringen til oversjøiske land – særlig til USA – var meget stor.

Gjennomsnittlig levealder ved fødselen er i Norge 80,61 år for menn og 84,17 år for kvinner (2016). Ved utgangen av dette året hadde 10,6 prosent av landets samlede befolkning utenlandsk statsborgerskap, mens innvandrerbefolkningen (innvandrere og norskfødte med to innvandrerforeldre) utgjorde 16,8 prosent.

En viktig endring i befolkningens sammensetning de siste hundre årene er veksten i andelen eldre. I 2017 (1. januar) var 14,6 prosent av landets befolkning 67 år eller eldre. Dette er høyeste andel i denne aldersgruppen i Norge noensinne.

Folkemengden i Norge 1769 - 2017 av Geir Thorsnæs. Gjengitt med tillatelse

Ved den første fullstendige folketellingen i Norge i 1769 hadde landet 723 618 innbyggere. Folkemengden viste liten vekst frem til 1814. Så fulgte en tiårsperiode med mer enn 1,4 prosent i gjennomsnittlig årlig vekst, den sterkeste relative befolkningsveksten i en tiårsperiode i landets nyere historie. Folkemengden ble praktisk talt fordoblet fra 1815 til 1865. Den første millionen ble passert i 1822, den neste i 1890. Den årlige tilveksten i folketallet ble redusert fra 1860-årene, særlig som følge av utvandringen, i første rekke til USA. I 1942 passerte folkemengden i Norge tre millioner, i 1975 fire millioner, og i mars 2012 passerte folketallet fem millioner. Landet hadde ved inngangen til 2017 en befolkning på 5 258 317 innbyggere. 

I 1970-årene ble veksten i folketallet i Norge noe lavere enn tidligere, gjennomsnittlig 0,54 prosent årlig mot 0,95 og 0,80 prosent i henholdsvis 1950- og 1960-årene. Veksten ble ytterligere redusert i 1980-årene til 0,37 prosent i årlig gjennomsnitt. På 1980-tallet fikk vi enkeltåret med lavest tilvekst etter krigen, 1984, da landets folketall bare økte med 0,28 prosent. Den reduserte befolkningsveksten på 1970- og første del av 1980-tallet var i første rekke et resultat av et synkende fødselstall. I denne sammenheng er det viktig å merke seg at innvandringen til Norge som viste økning fra første del av 1980-tallet, ennå ikke hadde fått et omfang som kunne kompensere for de lave fødselstallene.

Fra midt på 1980-tallet har den årlige veksten i landets befolkning igjen økt, nå i vesentlig grad som følge av økt nettoinnflytting fra utlandet. I kjølvannet av dette viser befolkningsveksten større svingninger fra år til år enn tidligere, parallelt med variasjonene i innvandringen. Norges befolkning økte i perioden 1990–1999 med gjennomsnittlig 0,57 prosent årlig og i perioden 2000–2009 med 0,82 prosent. Innvandringen var særlig stor etter 2006, og i de fem årene 2006–2010 hadde Norge en befolkningsvekst på gjennomsnittlig 1,18 prosent årlig og lå i disse årene på nivå med og til dels høyere enn veksten i Jordens samlede befolkning som hadde en gjennomsnittlig årlig vekst på 1,1 prosent i denne femårsperioden.

I 2011 var veksten i Norges befolkning på 65 565 personer, i absolutte tall den største i ett enkelt år i landets historie. I prosent var veksten dette året 1,33 prosent. Siden slutten av 1890-tallet har den årlige relative veksten i landets befolkning bare én gang vært høyere; i 1921 da den var 1,41 prosent.

Etter 2012 har den årlige befolkningsveksten sunket hvert år, både absolutt og relativt, og for perioden 2010–2016 lå den gjennomsnittlige, årlige veksten for landets befolkning på 0,79 prosent årlig. I de to siste årene i denne perioden, 2015 og 2016, lå den årlige veksten under én prosent (henholdsvis 0,93 og 0,85 prosent).

Tabellen viser folkemengdens bevegelse og de ulike bevegelseskomponentene som påvirker folketallet. Bevegelseskomponentene er det som gjør at folketallet endrer seg: Fødsler og dødsfall, som kalles fødselsoverskudd eller naturlig tilvekst, og inn- og utflytting, som kalles flytteoverskudd eller netto innvandring. 

År Folkemengde Fødte Døde Innflyttinger Utflyttinger Folketilvekst i prosent
1800 881 499 26 415 22 560
1820 963 065 32 309 18 340 1,45
1840 1 235 924 34 548 24 593 300 0,84
1860 1 583 525 53 074 27 398 1 900 1,59
1880 1 914 867 59 315 31 065 20 212 0,44
1900 2 217 971 66 229 35 345 10 931 1,13
1920 2 616 274 69 326 33 634 5 581 1,41
1940 2 963 909 47 943 32 045 278 0,62
1960 3 567 707 61 880 32 543 13 536 18 681 0,76
1980 4 078 900 51 039 41 340 18 776 14 705 0,33
2000 4 503 436  59 234 44 002 36 542 26 854 0,56
2004 4 606 363 56 951 41 200 36 482 23 271 0,63
2016 5 258 317 58 890 40 726 66 800 40 724 0,85–

Den naturlige tilveksten viste tidligere store svingninger og lå før 1814 stort sett lavt. I krisetider kunne den naturlige tilveksten faktisk være negativ. Etter 1814 har imidlertid den naturlige tilveksten i Norge hele tiden vært positiv.

Etter andre verdenskrig hadde Norge en særlig høy naturlig tilvekst. I 1946 utgjorde den 41 507, noe som ikke minst skyldtes det høye fødselstallet dette året (70 727). Senere var den naturlige tilveksten stort sett i tilbakegang frem til første halvdel av 1980-årene. I 1985 nådde den et minimum på 6762, bare rundt 20 prosent av det den var i perioden 1951–1955 (gjennomsnittlig 33 915 årlig). Bak denne sterke nedgangen ligger både et synkende fødselstall (frem til 1983) og en økning i tallet på døde (frem til omkring 1990).

Fra midten av 1980-tallet viste fødselstallet igjen vekst, og det har siden ligget på rundt 60 000 årlig med unntak av noen få år først på 2000-tallet da det lå noe lavere. Sammen med en liten nedgang i tallet på døde (gjennomsnittlig 41 024 døde årlig 2012–2016) har dette gitt et fødselsoverskudd på gjennomsnittlig 18 232 årlig i perioden 2012–2016 mot 8155 årlig i perioden 1981–1985.

I et historisk perspektiv har fødselshyppigheten, målt som samlet fruktbarhetstall, vist sterk nedgang her i landet. Fruktbarhetstallet lå frem til først på 1900-tallet klart over fire, det vil si at norske kvinner i løpet av sin fruktbare alder fikk gjennomsnittlig mer enn fire barn.

Rundt 1930 var fruktbarhetstallet i Norge sunket til tre, og det sank videre til et bunnivå på bare 1,87 i perioden 1936–1940, ikke minst som følge av de vanskelige økonomiske forholdene i 1930-årene. Fra sist på 1930-tallet økte fruktbarhetstallet igjen, og denne økningen fortsatte frem til perioden 1961–1965 da det var nådd 2,94. Siden sank det igjen til et nytt bunnivå på 1,68 i perioden 1981–1985. Senere har fruktbarhetstallet basert på femårlige gjennomsnitt ligget relativt stabilt på rundt 1,8 og 1,9.

Et viktig trekk de siste tiårene har vært en utjevning av de geografiske ulikhetene mellom fylker og landsdeler. Fylket med høyest samlet fruktbarhetstall i 1968, Finnmark, lå 68 prosent over nivået i Oslo, fylket med lavest tall. Tilsvarende lå fylket med høyest fruktbarhetstall i 2016, Rogaland, bare 18 prosent over nivået i Buskerud som hadde lavest fruktbarhetstall dette året.

Fylkene med høyest fruktbarhetstall i 2016:

Fylkene med lavest fruktbarhetstall i 2016:

Blant de vesteuropeiske landene hadde i 2015 fem land en høyere fruktbarhet enn Norge. Norges samlede fruktbarhetstall var 1,72. De fem andre var: For EU som helhet var samlet fruktbarhetstall 1,58 dette året.

Dødeligheten viste i tidligere tider sterke svingninger som følge av uår, krig og epidemier. Den økonomiske og sosiale utviklingen i Norge, særlig innen helse, har nesten eliminert denne typen svingninger, samtidig som den har ført til en radikalt redusert dødelighet. Dette skyldes i særlig grad reduksjon i spedbarnsdødeligheten og eliminering av folkesykdommer som tuberkulose.

Den reduserte dødeligheten uttrykkes best ved økt forventet levealder, og denne har siden 1830-årene med få unntak vist økning. Forventet levealder ved fødselen lå i 2016 på 80,61 år for menn og 84,17 år for kvinner. Dette plasserer Norge blant landene med høyest forventet levealder i verden.

De regionale forskjellene i dødelighet er som for fruktbarheten blitt vesentlig redusert de siste tiårene, men denne regionale utjevningen begrenser seg til den mannlige befolkningen. Som et resultat av dette er også forskjellen i levealder mellom kjønnene blitt mindre, særlig siden 1980-årene.

I femårsperioden 2011–2015 hadde befolkningen i Møre og Romsdal høyest forventet levealder ved fødselen, 80,6 år for menn og 84,7 for kvinner. Lavest forventet levealder i denne perioden hadde Finnmark med 77,2 år for menn og 82,3 for kvinner. Dette gir en forskjell i forventet levealder mellom fylkene med lavest og høyest forventet levealder på henholdsvis 3,4 år for menn og 2,9 år for kvinner. Tilsvarende forskjell mellom fylkene med lavest og høyest forventet levealder i perioden 1971–1975 var henholdsvis 5,0 år for menn og 2,7 år for kvinner.

Flytting spiller en vesentlig rolle for befolkningsutviklingen, både for utviklingen i landets samlede befolkning og for den regionale befolkningsutviklingen. Selv om innvandringen i dag står sentralt i samfunnsdebatten, betyr omfanget av flyttingen mellom Norge og utlandet tallmessig mindre for landet som helhet enn for eksempel i siste halvdel av 1800-tallet og i begynnelsen av 1900-tallet da utvandringen til oversjøiske land – særlig til USA – var meget stor. Særlig siden 1980-tallet har flyttingen mellom Norge og andre land igjen blitt av vesentlig betydning, men nå på grunn av flyttestrømmen til Norge.

Utvandringen fikk et særlig stort omfang fra midten av 1860-årene. I årene 1866–1870 utgjorde den over 2/3 av den naturlige tilveksten. Utvandringen viste senere sterke svingninger. Den lå lavt i størstedelen av 1870-årene, men fikk et oppsving i begynnelsen av 1880-årene (25 976 utvandrede i 1882). I 1880 og 1881 oversteg endog utvandringen fødselsoverskuddet. Utvandringen lå høyt frem til 1893 da den falt sterkt. I årene 1900–1910 fikk man så et nytt oppsving i utvandringen (26 784 utvandrede i 1903). Første verdenskrig medførte på mange måter et vendepunkt i utvandringen til USA. Tallet på utvandrere økte igjen i 1920-årene, men nådde på langt nær det tidligere nivået, og med den økonomiske verdenskrisen fra 1930 stanset utvandringen nesten helt. Siden har den ikke noe år nådd én promille av folkemengden, mot 10–15 promille da den var på sitt høyeste.

Fra slutten av 1960-årene har Norge hatt en etter hvert ikke ubetydelig nettoinnvandring; i 1967 oversteg den for første gang 1000 personer. I 1970-årene og første halvdel av 1980-årene ble nettoinnvandringen klart høyere enn tidligere, og i denne perioden lå den på gjennomsnittlig 4300 årlig eller rundt 1,1 promille av middelfolkemengden. I 1990-årene var den økt til gjennomsnittlig 10 400 personer årlig eller 2,4 promille av middelfolkemengden.

Veksten i nettoinnflyttingen til Norge har vært særlig sterk etter siste århundreskiftet. Mens nettoinnflyttingen i perioden 2001–2005  utgjorde gjennomsnittlig 13 613 personer eller 3,0 promille av middelfolkemengden årlig, nådde den sitt høyeste nivå i de to påfølgende femårsperiodene, henholdsvis 37 541 i perioden 2006–2010 (7,9 promille av middelfolkemengden) og 40 481 personer i perioden 2011–2015 (8,0 promille av middelfolkemengden). Toppåret for nettoinnvandringen var i 2012 da den utgjorde 47 343 personer eller 9,4 promille av middelfolkemengden. Dette er den høyeste registrerte nettoinnvandringen til Norge som noen gang er registrert, både i absolutte og relative tall. Senere har innflyttingen til Norge avtatt betydelig, og 2016 var den sunket til 26 076 personer eller 5,0 promille av middelfolkemengden.

Den økte innvandringen har resultert i en betydelig netto innvandring som etter hvert har fått stor betydning for landets befolkningsutvikling. Nettoinnvandringens andel av landets samlede årlige befolkningsvekst økte fra godt og vel 1/3 på begynnelsen av 1980-tallet til 2/3 etter århundreskiftet. Året 2012 markerte en foreløpig topp i denne andelen. Dette året utgjorde nettoinnvandringen 72 prosent av den samlede befolkningsveksten på 65 405 personer.

Første år nettoinnvandringen var større enn fødselsoverskuddet, var i 1987, og de to neste årene var i 1999 og 2002. Fra og med 2005 har så nettoinnvandringen kontinuerlig ligget over fødselsoverskuddet. Den sterke veksten i nettoinnvandringen står i skarp kontrast til 1960-tallet og tidligere da landet stort sett ikke hadde noen netto innvandring, og 1970-tallet da nettoinnvandringen bare utgjorde rundt 1/5 av befolkningsveksten. Nettoinnvandringens økende andel av den samlede befolkningsveksten i Norge er særlig bemerkelsesverdig på bakgrunn av den klare veksten i antall fødte siden midten av 1980-tallet (og et synkende antall døde siden sist på 1990-tallet), noe som samlet sett har gitt en klar økning i den naturlige tilveksten.

Utviklingen i folkemengdens fordeling på kjønn og alder illustreres godt ved befolkningspyramider. En viktig endring i befolkningens sammensetning de siste hundre årene er den nærmest kontinuerlige veksten i andelen eldre som i hovedsak er et resultat av økningen i levealder. Av landets befolkning var 6,6 prosent i aldersgruppen 67 år og eldre i 1900. Denne andelen har med få unntak økt siden og lå i 2017 på 14,6 prosent. Dette er høyeste andel i denne aldersgruppen i Norge noensinne.

Andelen 67 år og eldre nådde et foreløpig toppnivå i 1990 med 14,4 prosent, og sank så frem til 2009 til 12,9 prosent. Når andelen sank i perioden 1990–2009, er det et resultat av de betydelig reduserte fødselskullene i begynnelsen av 1920-tallet og frem til midten av 1930-tallet. Det ble på den måten færre som kunne «rekruttere» aldersgruppen 67 år og eldre i årene 1990–2009.

En annen viktig endring i befolkningens sammensetning siden 1900 er den reduserte andelen barn, men denne er i større grad enn for de eldre preget av periodiske svingninger i kjølvannet av endringene i fødselshyppigheten. Det var en særlig sterk reduksjon i andelen barn fra 1920- til 1940-årene og en økning i andelen senere som et resultat av de store etterkrigskullene. Denne økningen ble avløst av ny nedgang i andelen barn fra rundt 1960 og cirka 25 år fremover da landet igjen fikk økte fødselstall.

Det er imidlertid viktig å merke seg at andelen barn, selv om den har økt de siste årene, i 2017 i historisk sammenheng fortsatt ligger lavt, trass i at antall barn i absolutte tall nå er stort. Av Norges befolkning var 37,3 prosent i alderen 0–15 år i 1900; denne andelen var i 1943 sunket til 23,1 prosent. Den steg så frem til 1959 da den nådde 27,7 prosent, men gikk så tilbake igjen til 1992 da den utgjorde 20,3 prosent. I 2017 var andelen av landets befolkning i alderen 0–15 år 19,0 prosent.

Befolkningens fordeling på kjønn, den såkalte kjønnsproporsjonen har også gjennomgått store endringer. Ved den første folketellingen i 1769 var det i Norge bosatt 1108 kvinner per 1000 menn. Fra da har tallet sunket:

År  Antall kvinner per 1000 menn
1769 1108
1801 1089
1900 1064
1950 1017
1960 1007

Nedgangen skyldes først og fremst bedrede helseforhold, som i særlig grad har redusert dødeligheten blant gutter og yngre menn. Etter 1960 økte så kvinneoverskuddet; det lå i 1976 på 1014, og i 1995 på 1022. Siden har kvinneoverskuddet gått tilbake, særlig siden 2005. I 2011 var det for første gang bosatt flere menn enn kvinner her i landet (999 kvinner per 1000 menn), og tallene for de følgende årene viser en fortsatt nedgang i kvinnenes andel av landets folkemengde; i 2017 var det bosatt 985 kvinner per 1000 menn. Denne endringen i kjønnsproporsjonen skyldes dels en fortsatt nedgang i dødeligheten som i særlig grad har kommet gutter/menn til gode, men er først og fremst et resultat av den økte innvandringen som har et klart mannsoverskudd.

Forholdet mellom antall kvinner og menn viser stor ulikhet mellom de enkelte aldersgruppene. Det fødes flere gutter enn jenter; i Norge ble det for eksempel født 1066 gutter per 1000 jenter (levendefødte) i 2016. På grunn av en stort sett noe høyere dødelighet blant gutter/menn på alle alderstrinn blir overskuddet av gutter ved fødselen redusert med alderen. Frem til 1930-årene inntrådte kvinneoverskuddet alt ved aldersklassene omkring 20 år, men senere har overskuddet vist seg først i høyere alder. I 1970 var det for eksempel et kvinneoverskudd i befolkningen fra og med 51-årsalder, i 2000 var det steget til 60 år, og i 2017 var det kvinneoverskudd først ved 66-årsalder.

Norge er tradisjonelt bebodd av to folk, nordmenn og samer. Store deler av den samiske befolkningens tradisjonelle bosetningsområde, Sápmi, ligger på norsk side av statsgrensene: Nord- og Midt-Norge samt tilstøtende områder i sør. Den norske samebefolkningen er delt i flere ulike grupper med blant annet ulike samiske språk. Sørsamer har sitt tradisjonelle område sør for Saltfjellet, pitesamer og lulesamer bor tradisjonelt sør av Tysfjorden, og det nordsamiske området går øst til Sør-Varanger der østsamenes tradisjonelle område begynner. Det er vanlig å gå ut i fra at Norge har den største samebefolkningen av de fire land som har deler av Sápmi innenfor sine grenser (Norge, Sverige, Finland og Russland). 

Alle data om samenes antall i Norge anses som usikre. Etter 1930 har det ikke blitt gjort noen forsøk på landsomfattende telling av den samiske befolkningen. Sametingets valgmanntall omtales ofte feilaktig som et "samemanntall", men dette er kun et register over personer med rett til og interesse for å stemme til Sametinget. Skjønt sikre data mangler, har det blitt gjort forskning basert på utvalg av samer som gir en pekepinn på samebefolkningens utvikling. Det samiske befolkningsinnslaget er større jo lenger nord man kommer i Norge, skjønt mange også bor i bysentra lengre sør i landet. Også innenfor det tradisjonelle samiske bosetningsområdet ser man en tiltakende urbanisering av samebefolkningen, til byer som for eksempel Alta, Tromsø, Bodø og Trondheim. 

Fem etniske grupper har status som nasjonal minoritet i NorgeKvenene eller norskfinnene var den første store innvandrerbefolkningen i Norge. Representanter for dette folkeslaget var tilstede i nordlige områder som i dag tilhører Norge allerede på 1500-tallet. Det var imidlertid først på 1700-tallet og 1800-tallet at kvener bosatte seg i større antall i områder under norsk herredømme. På 1500-tallet innvandret de første av Norges romanibefolkning. På slutten av samme århundre bosatte den skogfinske befolkningen seg på Østlandet. De to andre nasjonale minoritetene i Norge, rom og jøder, kom først i større antall til landet på 1800-tallet. 

Liksom samebefolkningen finnes det ingen offisielle tall på hvor mange de nasjonale minoritetene teller. Det er svært mange i Finnmark og Troms som er av kvensk avstamning, men man har ikke sikre tall på hvor mange som regner seg som kvener og hvor mange som kan språket. Mens samer og kvener ble utsatt for statlig assimileringspolitikk, ble folk som levde i romani-samfunn utsatt også for sterilisering. Det anslås at noen tusen mennesker i dagens Norge er romani. Norske jøder og rom ble ofre for deportering til konsentrasjonsleire under holocaust, og er i dag fåtallige i Norge. Det Mosaiske Trossamfund har i dag 750 medlemmer, og det anslås at det er noen hundre norske rom.

Per 1. januar 2017 var det bosatt 559 218 personer i Norge med utenlandsk statsborgerskap, og disse utgjorde 10,6 prosent av landets samlede befolkning.

Til sammenlikning bodde det på samme tidspunkt i alt 883 751 innvandrere og norskfødte med to innvandrerforeldre (kalt innvandrerbefolkningen) her i landet, noe som svarer til 16,8 prosent av totalbefolkningen. Innvandrerbefolkningen fordelte seg med 42,7 prosent med bakgrunn fra vestlige land (EU-/EØS-landene, Sveits og smålandene med en økonomi knyttet til disse landene i Europa, samt Canada, USA, Australia og New Zealand) og 57,3 prosent fra verden for øvrig.

Av innvandrergruppen fra vestlige land hadde 8,8 prosent bakgrunn fra de andre nordiske landene i 2017, 9,0 prosent fra de øvrige vesteuropeiske landene, 23,4 prosent fra de nye EU-landene i Øst-Europa og 1,5 prosent fra USA, Canada, Australia og New Zealand.

Av innvandrergruppen med bakgrunn fra ikke-vestlige land var i 2017 godt over halvparten fra et asiatisk land (30,3 av i alt 57,3 prosent fra et ikke-vestlig land). Til sammenligning utgjorde gruppen fra afrikanske land og Øst-Europa utenom EU-/EØS-landene (og med en økonomi knyttet til disse) dette året henholdsvis 13,7 og 10,5 prosent. Personer fra latinamerikanske land utgjorde 2,8 prosent av innvandrerne bosatt i Norge i 2017.

Viktigste enkeltnasjon blant innvandrerne og norskfødte med to innvandrerforeldre er Polen. I 2017 hadde 108 255 personer eller 12,2 prosent av innvandrerbefolkningen i Norge polsk bakgrunn. Deretter følger ytterligere seks land med mer enn 25 000 bosatte i Norge dette året (prosent av hele innvandrerbefolkningen 2017):

Det er verdt å merke seg at innvandrere fra ikke-vestlige land i stor grad får norsk statsborgerskap etter noen år. Dette er sjelden tilfelle for dem med vestlig bakgrunn; de ønsker i overveiende grad å beholde sitt opprinnelige statsborgerskap.

Det er store geografiske forskjeller mellom fylkene med hensyn til størrelsen på den andelen av befolkningen som er innvandrere eller norskfødte med to innvandrerforeldre. Innvandrerbefolkningen er størst i de store byene, fremfor alt i Oslo der 32,8 prosent av befolkningen i 2017 tilhørte innvandrergruppen. Denne gruppen fordelte seg med 26,8 prosent på ikke-vestlige og 6,0 prosent på vestlige land. Det er en klar tendens til at innvandrerbefolkningen over tid i økende grad konsentreres til storbyene ved at mange som i utgangspunktet ble bosatt rundt omkring i landet, etter en tid flytter til storbyene, ikke minst til Oslo. Dette gjelder i første rekke innvandrere fra ikke-vestlige land.

Også innad i byene er det store forskjeller i andelene av befolkningen med innvandrerbakgrunn. Særlig er forskjellene store dersom en skiller mellom innvandrere med bakgrunn fra henholdsvis et vestlig og et ikke-vestlig land. I 2017 var for eksempel 16,9 prosent av de bosatte i Bydel Nordstrand i Oslo innvandrere eller norskfødt med to innvandrerforeldre (4,4 prosent med vestlig og 12,5 prosent med ikke-vestlig bakgrunn) mot 54,4 prosent av de bosatte i Bydel Søndre Nordstrand (50,5 prosent med ikke-vestlig og 3,9 prosent med vestlig bakgrunn). Den svært høye andelen innvandrere i Søndre Nordstrand er i stor grad et resultat av at det her var tilgjengelig relativt mange nybygde boliger da innvandrerbefolkningen i byen begynte å øke for alvor på 1980-tallet.

Det er også store geografiske forskjeller i hvor i landet innvandrerne fra ulike nasjonaliteter har bosatt seg. For eksempel er det en klart større andel av innvandrerne bosatt i Oslo som har pakistansk bakgrunn (10,5 prosent) som polsk (7,6 prosent), mens forholdet for landet som helhet er det motsatte. Her er det en nesten tre ganger så stor andel med polsk (12,2 prosent) som med pakistansk bakgrunn (4,2 prosent). Den sterke konsentrasjonen av personer med pakistansk bakgrunn i Oslo avspeiles i at 63 prosent av alle i Norge med pakistansk bakgrunn i 2017 bodde i Oslo. I kontrast til dette står byens andel av landets bosatte med polsk bakgrunn; denne utgjorde samme år 34 prosent.

Det er klare forskjeller mellom de største byene hva gjelder de største innvandrergruppene. Mens pakistanerne utgjør den største gruppen i Oslo, er det polakkene som er største gruppe i både Bergen, Trondheim, Stavanger og Kristiansand. Største gruppe i Drammen er tyrkerne og i Fredrikstad irakerne, alt basert på 2017-tall.

Den økonomiske og teknologiske utvikling har endret befolkningens yrkesmessige fordeling de siste rundt 150 årene. Det viktigste element i denne utvikling er overgangen fra primærnæringene (jordbruk, skogbruk, fiske) til sekundærnæringene (bergverk og industri og bygge- og anleggsvirksomhet og kraft- og vannforsyning/renovasjon) og senere, særlig etter 1960-årene, til i første rekke tertiær- eller servicenæringene.

Sysselsettingen i primærnæringene har uavbrutt gått ned i så vel absolutte tall som i andelen av yrkesbefolkningen helt siden midten av 1800-tallet. Den økonomiske krisen i 1920- og 1930-årene bremset overgangen fra primærnæringene noe, men etter andre verdenskrig har nedgangen i sysselsettingen i primærnæringene vært særlig sterk, og i 2015 hadde bare 2,3 prosent av landets sysselsatte arbeid i disse næringene.

Industrialiseringen medførte en betydelig vekst i industriens andel av folkemengden fra siste del av 1800-tallet og frem til første verdenskrig. I mellomkrigstiden viste industrisysselsettingen bare svak vekst og andelsmessig stagnasjon. Nytt oppsving i sysselsettingen i industrien fikk man fra slutten av 1930-årene og frem til første halvdel av 1970-tallet. Industriens andel av den samlede sysselsettingen økte til omkring 1950, siden lå den relativt stabil frem til omkring 1970. Deretter har industriens sysselsetting gått kontinuerlig tilbake både i absolutte tall og som andel av landets samlede sysselsetting.

I 2015 hadde sekundærnæringene i alt 19,8 prosent av den samlede sysselsettingen her i landet, fordelt med 10,6 prosent på industri og bergverk, inkludert oljeutvinning, og 9,2 prosent på bygge- og anleggsvirksomhet og kraft- og vannforsyning/renovasjon. Til sammenligning lå sekundærnæringenes andel på vel 37 prosent i 1970 hvorav noe over 27 prosent i industrien alene. På denne tiden nådde sysselsettingen i industri sitt høyest nivå.

Servicenæringene har hatt en så vel absolutt som andelsmessig vekst i sysselsettingen i mer enn hundre år. Veksten har vært særlig markert etter andre verdenskrig og skyldes i første rekke økningen i sysselsettingen i de to hovedgruppene offentlig administrasjon og offentlig og privat tjenesteyting.

Servicenæringene hadde i alt 77,1 prosent av landets samlede sysselsetting i 2015. Største gruppe innen servicenæringene var da offentlig administrasjon og forsvar/undervisningstjenester/helse- og sosialtjenester, også de to sistnevnte gruppene med i det alt vesentlige offentlig virksomhet. De tre gruppene hadde 2015 i alt 35,0 prosent av landets samlede sysselsetting.

Størst sysselsetting blant de andre servicenæringene dette året hadde gruppen varehandel/reparasjon av kjøretøyer/overnattings- og serveringsvirksomhet med 16,8 prosent og finansierings- og forsikringsvirksomhet og forretningsmessig tjenesteyting med 16,1 prosent av den samlede sysselsettingen.

Den øvrige sysselsettingen i servicenæringene finner en i næringene transport og lagring og personlig tjenesteyting med henholdsvis 5,4 og 3,8 prosent av den samlede sysselsettingen 2015.

Fra 1875 til 1990 viste andelen av folkemengden over 15 år med yrke en nærmest kontinuerlig tilbakegang, fra 62 prosent i 1880 til 43 prosent i 1990. Dette har sammenheng med flere forhold, blant annet større deler av befolkningen under utdanning, innføring og med tiden bedringer av offentlige trygder, for eksempel alders- og uføretrygden og en stort sett økende andel eldre.

Nedgangen i de yrkesaktives andel av folkemengden frem til midt i 1960-årene skyldes også til en viss grad den økte ekteskapsfrekvensen i denne perioden; gifte kvinner hadde på denne tiden en betydelig lavere yrkesdeltakelse enn ugifte.

Fra 1960-årene har det vært en klar økning i andelen yrkesaktive i folkemengden over 15 år, ikke minst som følge av den sterke økningen i yrkesdeltakelsen for gifte kvinner. Denne økningen representerer kanskje den viktigste endringen på arbeidsmarkedet i Norge i siste halvdel av 1900-tallet og har i vesentlig grad bidratt til økningen av de yrkesaktives andel av den bosatte befolkningen over 15 år. Kvinneandelen blant de sysselsatte økte i perioden 1960–2016 fra 23 prosent til noe over 47 prosent.

Tabellen viser fylkenes befolkningstall som prosent av hele landets folkemengde i utvalgte år mellom 1801 og 2017.

Fylker 1801 1930 1960 1990 2000 2017
Aust-Agder 3,9 2,6 2,2 2,3 2,3 2,2
Buskerud 7,4 5,4 5,1 5,3 5,3 5,3
Finnmark 0,9 1,9 2,0 1,8 1,7 1,4
Hedmark 6,9 5,6 4,9 4,4 4,2 3,7
Hordaland 8,9 9,3 9,5 9,7 9,6 9,9
Møre og Romsdal 6,5 5,9 5,9 5,6 5,4 5,1
Nord-Trøndelag 4,8 3,4 3,2 3,0 2,8 2,6
Nordland 5,9 6,6 6,6 5,6 5,3 4,8
Oppland 7,5 4,9 4,6 4,3 4,1 3,6
Oslo/Akershus 7,5 17,4 19.8 20,7 21,7 24,2
Rogaland 4,7 6,2 6,6 8,0 8,4 9,0
Sogn og Fjordane 6,0 3,3 2,8 2,5 2,4 2,1
Sør-Trøndelag 6,8 6,2 5,9 5,9 5,9 6,0
Telemark 5,4 4,5 4,2 3,8 3,7 3,3
Troms 2,2 3,5 3,6 3,5 3,4 3,1
Vest-Agder 4,3 2,9 3,0 3,4 3,5 3,5
Vestfold 4,3 4,5 4,5 4,7 4,8 4,7
Østfold 5,7 5,9 5,6 5,6 5,5 5,8

Tabellen viser landsdelenes befolkning som prosent av hele landets folkemengde i utvalgte år mellom 1801 og 2017. 

Landsdel 1801 1930 1960 1990 2000 2017
Nord-Norge 9 12 12,2 10,9 10,4 9,3
Sørlandet 8,6 5,5 5,2 5,7 5,8 5,7
Trøndelag 11,6 9,6 9,1 8,9 8,7 8,6
Vestlandet 26,1 24,7 24,8 25,8 25,8 26
Østlandet 44,7 48,2 48,7 48,8 49,3 50,4

I det førindustrielle samfunnet var det relativt små geografiske forskyvninger i befolkningen mellom landsdeler og fylker (jamfør tallene for 1801 og 1875). Ingen landsdeler hadde en endring i andelen av landets folkemengde på over 1,0 prosentandel 1801–1875. Det er verdt å merke seg at bare Nord-Norge hadde økt andel av landets folkemengde i denne perioden; økningen her utgjorde én prosentandel. Østlandet hadde uendret andel av folkemengden i denne perioden ettersom veksten i andelen i Oslo/Akershus ble «spist opp» av nedgangen i de øvrige østlandsfylkene.

Etter 1875 satte industrialiseringen inn for alvor, og dette førte til stor flytting til byene og større forskyvninger i folkemengden mellom landsdeler og fylker. Emigrasjonen påvirket bare i liten utstrekning befolkningens geografiske fordeling innenlands ettersom den skjedde fra alle landsdeler, fra så vel landsbygda som byene. Omfanget av emigrasjonen var likevel noe mindre fra Nord-Norge enn fra resten av landet, noe som i stor utstrekning kan tilskrives oppsvinget i fiskeriene og mer nydyrking av jord i denne landsdelen på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet.

Mellom 1875 og 1930 økte Østlandets og Nord-Norges andeler av landets befolkning; de andre landsdelene hadde tilbakegang. Økningen i Østlandets andel skyldes imidlertid utelukkende veksten i Oslo/Akershus' befolkning. Her økte andelen av landets folkemengde fra 10,6 prosent i 1875 til hele 17,4 prosent i 1930. Særlig innlandsfylkene Hedmark og Oppland, der landbruket hadde en «oversysselsetting» i forhold til arbeidsmulighetene, hadde en sterk tilbakegang i folkemengden i denne perioden.

Agderfylkene hadde likevel den klart største andelsmessige tilbakegang i perioden 1875–1930. Dette var et resultat av at den meget betydelige sjøfarten i disse fylkene ikke maktet å følge med i overgangen fra seil- til dampskip, likeledes et landbruk i landsdelen preget av en svært lav gjennomsnittlig bruksstørrelse med et betydelig innslag av marginale bruk, blant annet de såkalte heiegårdene. Dette ga en sterkt svekket sysselsetting i to av de viktigste næringene i landsdelen uten at dette ble kompensert av utviklingen i de øvrige næringene og førte til en betydelig netto utflytting. Den økte nettoutflyttingen i denne perioden preges ellers av en betydelig økning i oversjøisk utflytting.

På kyststrekningen Rogaland–Finnmark hadde Møre og Romsdal, Nord-Trøndelag og i særlig grad Sogn og Fjordane tilbakegang i andelen av landets folkemengde 1875–1930.

Utviklingen fra 1930 til 1970 viser en langt større stabilitet i landsdelenes andeler av folkemengden. På Østlandet, som hadde den største endring i andelen av landets folkemengde i denne perioden, økte andelen av landets sysselsetting bare med 0,9 prosentandeler, fra 48,2 prosent i 1930 til 49,1 prosent i 1970. Endringene i de enkelte fylkenes andeler av landets folkemengde var derimot fortsatt betydelige etter 1930. I denne perioden gikk utviklingen i retning av en konsentrasjon av bosetningen innen den enkelte landsdel, både til de større byområdene og til de mindre og mellomstore tettstedene i landsdelene. Bosetningsutviklingen i Norge i perioden 1930–1970 er i vesentlig grad karakterisert ved utviklingen av «desentraliserte konsentrasjoner».

Av fylkene hadde Hedmark sterkest tilbakegang i andelen av landets folkemengde 1930–1970 med 1,0 prosentandel. Andre fylker med en tilbakegang på mer enn 0,4 prosentandeler i denne perioden er OpplandTelemarkAust-AgderSogn og FjordaneNord-Trøndelag og Nordland. Utflyttingen fra Nord-Norge var i denne perioden betydelig. At Troms og Finnmark likevel opprettholdt sine andeler av landets folkemengde, må i stor grad tilskrives høyere fødselshyppighet enn i resten av landet.

Tradisjonsrike industrifylker som Østfold og Telemark hadde tilbakegang i andelen av landets folkemengde 1930–1970, og dette skyldtes blant annet stagnasjon eller tilbakegang i tallet på arbeidsplasser i eksisterende industri, blant annet som følge av rasjonalisering og omlegging, uten at det ble etablert ny industrivirksomhet som kunne kompensere for dette. Denne utviklingen fikk også ringvirkninger for de tjenesteytende næringene. Av fylkene var det Oslo/Akershus og Rogaland som hadde størst vekst i andelen av landets folkemengde i perioden 1930–1970, henholdsvis med 3,3 og 0,7 prosentandeler.

I 1970-årene fikk man nye tendenser i befolkningsutviklingen. For det første gikk den samlede årlige tilveksten tilbake, først og fremst som følge av redusert fruktbarhet og dermed reduserte fødselstall. Dessuten endret flyttemønsteret seg; nettoinnflyttingen til de sentrale strøk av landet ble redusert. Begge disse forholdene førte til at folketallsutviklingen i de ulike landsdelene ble jevnere enn før.

Det endrete flyttemønsteret var resultat av en rekke faktorer som trakk i retning av en bedret befolkningsutvikling i distriktene. Viktige enkeltelementer i denne utviklingen var en sterkere, generell satsing på statlige regionalpolitiske tiltak, i en viss utstrekning også restriktive tiltak i storbyene, og en betydelig satsing på utviklingen av offentlig sektor i distriktene, først og fremst på kommunalt og fylkeskommunalt nivå gjennom blant annet innføring av niårig skole over hele landet og en betydelig styrking av den lokale forvaltningen og tjenesteytingen. Også oppbyggingen av en egen, selvstendig forvaltning i fylkeskommunene (fra 1976) var av en viss betydning for denne utviklingen, i en viss grad også de økte statlige overføringene til primærnæringene på 1970-tallet. Alle disse tiltakene bidro til å styrke sysselsettingen i landets kommuner og fylkeskommuner og dermed til en bedret befolkningsutvikling. Også innføringen av folketrygden i 1967 må nevnes som en faktor som bidro til å bremse utflyttingen fra distriktene i denne perioden. Spesielt var det også at disse ulike tiltakene kom relativt samlet i tid.

Oslo/Akershus fikk i tiårsperioden 1970–1980 for første gang nedgang i andelen av landets folkemengde, fra 20,7 prosent i 1970 til 20,3 prosent i 1980. Dette er hovedårsaken til at Østlandet fikk sin andel av landets folkemengde redusert i denne perioden. Også Nord-Norge hadde andelsmessig tilbakegang 1970–1980; alle de øvrige landsdeler hadde vekst. Befolkningsveksten var i denne perioden klart størst i Rogaland, i første rekke som følge av oljevirksomheten i fylket. Også Agderfylkene viste en andelsmessig økning i denne perioden, for Aust-Agders vedkommende etter nesten hundre års kontinuerlig tilbakegang.

Den historisk sett spesielle befolkningsutviklingen en hadde i denne perioden, var imidlertid noe som ikke kunne vare ved; dette skulle den senere utviklingen tydelig vise.

Utover på 1980-tallet endret befolkningsutviklingens geografiske mønster seg igjen, og det fikk mange av de samme trekkene som i 1950- og 1960-årene med sterkest vekst i Oslo-området og andre storbyer. Fra 1980-tallet fikk Norge en økt innvandring som i stor grad falt på de sentrale strøkene av landet, og særlig etter årtusenskiftet har dette bidratt til sterk befolkningsvekst i storbyområdene, ikke minst Oslo/Akershus.

På 1990-tallet var det befolkningsvekst i alle landsdelene, men to fylker hadde nedgang i folketallet, Nordland og Finnmark. Av fylkene med vekst i folketallet i denne perioden hadde tre en meget beskjeden sådan, innlandsfylkene Hedmark og Oppland, samt Nord-Trøndelag.

Befolkningsutviklingen etter årtusenskiftet har gitt Østlandet og Vestlandet økte andeler av landets folkemengde mens de øvrige landsdelene har fått tilbakegang. I perioden 2000 til 2017 har Østlandet hatt 57 prosent av landets samlede befolkningsvekst, en vekst som særlig skyldes utviklingen i Oslo/Akershus som hadde 38 prosent av denne, Oslo alene vel 20 prosent. I samme periode hadde Vestlandet 27 prosent av befolkningsveksten, hvorav 12 prosent i Rogaland og 11 prosent i Hordaland. Samlet sett hadde de tre øvrige landsdelene 16 prosent av befolkningsveksten 2000–2017. Etter årtusenskiftet har ikke noen landsdel hatt nedgang i befolkningen i absolutte tall, heller ikke noen av fylkene har hatt slik nedgang. Svakest har befolkningsveksten vært i Nordland, Finnmark og Sogn og Fjordane som alle har hatt en vekst på under 0,2 prosent i årlig gjennomsnitt 2000–2017. Til sammenligning var hele landets vekst i denne perioden gjennomsnittlig 0,95 prosent årlig.

Den sterke økningen i landets befolkning de siste årene har etter dette gitt en positiv effekt i alle fylkene ved at alle har hatt vekst, også fylker som tidligere ofte viste nedgang i folketallet. Dette må i en viss grad tilskrives den økte nettoinnvandringen til landet. Det er imidlertid fortsatt store geografiske forskjeller i nivået på denne veksten. I perioden 2000–2017 hadde for eksempel Nordland en vekst i folketallet på gjennomsnittlig 0,1 prosent årlig mens Oslo, som hadde størst vekst, hadde en vekst på 1,6 prosent årlig. Etter Oslo hadde Akershus og Rogaland størst vekst i folketallet 2000–2017 med henholdsvis 1,5 og 1,3 prosent i årlig gjennomsnitt.

Bosetningsmønsteret i Norge viser en klar konsentrasjon til relativt begrensede områder, i første rekke det sentrale Østlandsområdet, til konsentrasjoner langs kysten som Arendal, Kristiansand, Nord-Jæren, Haugesund/Karmøy, Bergens-området og ytre deler av Sunnmøre, samt til områdene øst og sør for Trondheimsfjorden.

Karakteristisk for bosetningen i innlandet er konsentrasjonen til smale «bånd» i dalene langs hovedkommunikasjonene. I Nord-Norge preges bosetningen av en konsentrasjon til kysten, og 90 prosent av befolkningen bor mindre enn fire kilometer fra sjøen. Tettest er bosetningen på strandflaten på Helgelandskysten og i Lofoten/Vesterålen og langs skipsleia i Sør-Troms mellom fylkesgrensen mot Nordland og Tromsø. Befolkningstettheten i den nordlige landsdelen kan imidlertid ikke måle seg med den man finner i de tettest befolkede områdene i Sør-Norge. Lengst i nord er bosetningen konsentrert til fiskevær ofte med flere mil folketom kyst imellom. I innlandet i Nord-Norge finner man de tynnest bosatte områdene i Norge.

Den store forskjellen i befolkningstettheten mellom de tettest bosatte og de mest spredtbygde områdene i landet kan illustreres med at landets største kommune i areal, Kautokeino, med et areal som er så vidt større enn Østfold, Akershus og Oslo til sammen, har vel 2900 innbyggere. Dette gir Kautokeino 0,3 innbyggere per km² landareal mens tilsvarende tall for Østfold, Akershus og Oslo samlet er 176 innbyggere per km².

Spredt bosetning har vært den karakteristiske bosettingsform på landsbygda i Norge. Gårdsklynger som kan minne om landsbyer, har stort sett bare forekommet på Lista og enkelte steder på Vestlandet. Selv fiskeribefolkningen har, når man unntar de aller nordligste strøk av landet, stort sett bodd spredt, noe som ikke minst skyldes den meget vanlige yrkeskombinasjonen fiske/jordbruk.

De eldste byene var grunnlagt på handelsvirksomhet og beskyttet ved kongelige privilegier. Noen større rolle som bebyggelsesform spilte ikke byene før på 1700-tallet, og særlig fra industrialiseringen tok til for alvor etter midten av 1800-tallet. I begynnelsen av 1700-tallet var bybefolkningen anslått til å utgjøre cirka 40 000 innbyggere, mindre enn sju prosent av landets folkemengde. Andelen lå i 1801 på ni prosent og i 1845 ennå bare på tolv prosent. 

På 1800-tallet startet en etter hvert betydelig vekst i bosettingen i bymessig bebygde områder også utenfor de administrative byene. Således bodde 23 prosent av landets befolkning i tettsteder i 1875, hvorav bare 18 prosent innenfor grensene til de daværende administrative byene. Dette året var det 127 tettsteder her i landet, men bare ni hadde over 10 000 innbyggere, fire over 20 000 (Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger). De fleste tettstedene lå ved kysten. Hedmark, Oppland, Sogn og Fjordane og Nordland hadde alle under fire prosent av befolkningen i tettsteder; høyest tettstedsandel fant man i fylkene rundt Oslofjorden og i Rogaland.

Perioden 1875–1900 er karakterisert ved sterk industrialisering og tettstedsvekst og en årlig vekst i tettstedsbefolkningen på gjennomsnittlig 2,5 prosent. Jernbanebyggingen i denne perioden satte ellers sitt preg på utviklingen. Nye tettsteder vokste opp rundt jernbanestasjonene, og de allerede eksisterende tettstedene langs jernbanene fikk oppsving. Krisen i skipsfarten i Agderfylkene førte til en stagnasjonsperiode for tettstedsutviklingen i disse fylkene i slutten av perioden 1875–1900.

Perioden 1900–1910 hadde en klart lavere tettstedsvekst enn perioden 1875–1900; landets tettstedsbefolkning økte sitt folketall i denne perioden med gjennomsnittlig 1,5 prosent årlig. Oslo ble særlig rammet av krakket 1899, og byen hadde etter dette flere år med stagnasjon i folketallet, enkelte år endog tilbakegang. Tettstedene som helhet økte sin befolkning klart sterkere i det følgende tiåret, i perioden 1910–1920 med 2,7 prosent årlig. Dette ga landet en økning i tettstedsbefolkningen med gjennomsnittlig 2,0 prosent årlig for perioden 1900–1920 som helhet.

Den økonomiske krisen i 1920- og 1930-årene gav seg utslag i en ny periode med lav tettstedsvekst. Befolkningsveksten i tettstedene lå imidlertid hele tiden godt over veksten for landet som helhet, og deres andel av landets folkemengde økte kontinuerlig. Andelen lå i 1910 på 38 prosent og i 1930 på 46 prosent. Nye tettsteder oppstod, og forstadsbebyggelsen til de administrative byene bredte seg stadig lenger ut i omegnskommunene i denne perioden. Det var 391 tettsteder i 1930 hvorav åtte med over 20 000, fire over 50 000 innbyggere.

Etter 1945 har man hatt en periode med særlig sterk vekst i tettstedsbefolkningen, og i motsetning til før krigen en nedgang i den spredt bosatte befolkning i absolutte tall. Andelen av landets befolkning bosatt i tettsteder var steget til 51 prosent i 1950, 66 prosent i 1970, 71 prosent i 1990, 77 prosent i 2000 og 81 prosent i 2016. Sterkest urbanisering også i dag har fylkene rundt Oslofjorden og Rogaland. Lavest andel av befolkningen i tettsteder har Sogn og Fjordane, Hedmark, Oppland og Nord-Trøndelag.

De sterkt bedrede kommunikasjonene har siden 1960-årene bidratt til en vesentlig desentralisering av bosettingen i de større byområdene, og tettstedenes geografiske utstrekning har vokst betydelig. Mange mindre tettsteder er på denne måten «oppslukt» av storbyen. Man bør således være oppmerksom på at tettstedenes vekst over tid kan inneholde et betydelig element av geografisk ekspansjon av tettstedene fordi folkemengden ikke nødvendigvis refererer seg til samme geografiske område fra år til år.

En del av den befolkningen som naturlig «hører til» en storby ved at de yrkesaktive har arbeid i byen, faller på den annen side utenfor tettstedet ved at enten husavstandene er for store (normalt over 50 meter) eller befolkningen i tettbebyggelsen totalt sett er for liten (under 200 innbyggere). En slik bosetting er funksjonelt sett å betrakte som bymessig bebyggelse, men faller utenfor tettstedsbegrepet i offisiell norsk statistikk. Fenomenet går gjerne under betegnelsen «skjult urbanisering».

Fra 1999 behandles sammenvokste tettsteder i norsk, offisiell statistikk som ett tettsted. Blant landets største tettsteder gjelder dette: 

Dette har medført endret rekkefølge mellom landets største byer, definert som tettsteder. For eksempel er Stavanger/Sandnes etter disse endringene Norges tredje største tettsted. 

Tettsteder 1930 1960 1990 2016
Oslo 375 000 581 179 685 530 975 744
Bergen 113 250 151 121 187 382 252 772
Stavanger/Sandnes 213 313
Stavanger 51 000 70 100 94 159
Sandnes 6000 14 917 32 616
Trondheim 66 200 92 614 130 522 177 617
Drammen 35 500 50 169 58 717 115 137
Sarpsborg/Fredrikstad 109 907
Sarpsborg 22 400 31 888 39 772
Fredrikstad 37 300 45 228 50 179
Porsgrunn/Skien 92 001
Porsgrunn 13 300 25 257 35 172
Skien 19 000 27 807 29 328
Kristiansand 19 600 37 390 54 267 61 037
Ålesund
Kommune Fylke Folketall
Oslo Oslo 666 759
Bergen Hordaland 278 566
Trondheim Sør-Trøndelag 190 464
Stavanger Rogaland 132 729
Bærum Akershus 124 008
Kristiansand Vest-Agder 89 268
Fredrikstad Østfold 80 121
Sandnes Rogaland 75 497
Tromsø Troms 74 541
Drammen Buskerud 68 363
Sandefjord Vestfold 62 019
Asker Akershus 60 781
Sarpsborg Østfold 55 127
Skien Telemark 54 316
Skedsmo Akershus 53 276
Bodø Nordland 51 022
Ålesund Møre og Romsdal 47 199
Tønsberg Vestfold 44 922
Arendal Aust-Agder 44 576
Karmøy Rogaland 42 229
Lørenskog Akershus 37 406
Haugesund Rogaland 37 166
Porsgrunn Telemark 36 198
Ullensaker Akershus 35 102
Ringsaker Hedmark 33 842

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

18. januar 2012 svarte Georg Kjøll

Hei Nina. Beklager sent svar på spørsmålet ditt! Vi vil gjerne oppdatere denne artikkelen en del, gjøre noen strukturforandringer og få med mer informasjon om demografi og befolkningssammensetning, som du etterlyser. Fram til vi får gjort det (det er en stor jobb!) kan det kanskje SSBs befolkningssider være til hjelp: http://www.ssb.no/befolkning/Med vennlig hilsen,Georg KjøllRedaktør

6. februar 2012 skrev Hans Kristian Vie

På den siste tabbelen ville ikke utvandringen til Amerika ha vært enda større. Var det ikke noe slikt at omtrent 800 000 personer utvandret ifra 1860 til 1925?

7. februar 2012 svarte Georg Kjøll

Hei Hans. Statistikken tar bare for seg noen utvalgte år, ikke perioder, så det kan være med på å skjule hvor stor utvandringen faktisk var. Det ser ut som tallene i tabellen er tatt fra denne SSB-statistikken om oversjøisk utvandring:http://www.ssb.no/historisk/aarbok/ht-020220-051.htmlHvis man legger sammen tallene fra kolonnen med utvandring til USA for perioden 1860 til 1925 får man totalt 590 938 personer. Fram til 1930, og til den store depresjonen begrenset innvandringen, er det totale tallet 618 356. Men det hefter en rekke usikkerheter rundt tallene, og en del av de er drøftet i en rapport fra 1921 som også er tilgjengelig på SSB sine nettsider:http://www.ssb.no/histstat/nos/nos_vii_025.pdfHvis du er interessert finnes det mer interessant stoff der, blant annet om problemet med sjømenn som tok landlov og rømte til USA: http://www.ssb.no/vis/emner/historisk_statistikk/artikler/art-2000-08-30-01.htmlMed vennlig hilsen, Georg KjøllRedaktør

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.