barnehage

I 2018 var det 5788 barnehager i Norge med til sammen 278 578 barn. Det er store variasjoner mellom barnehager, og tilbudet varierer fra kommune til kommune, både når det gjelder type barnehage og eierforhold. Fordelingen mellom barn som går i private og i offentlige barnehager er nesten lik. Private organisasjoner har over tid fått større innflytelse på oppretting og drift av barnehager. Av de private barnehagene utgjør konsern/aksjeselskap den største eiergruppen, og det er private barnehagekjeder som har hatt størst vekst.

I 2018 hadde 91,8 prosent av alle barn i alderen ett til fem år plass i barnehage. I 1970 gikk bare 2,8 prosent av alle barn i barnehage. Ved inngangen til 1980-årene hadde fortsatt kun 20 prosent av barna plass. I 2000 vokste andelen til 62 prosent. Den største totale økningen i antall barn i barnehage fant sted i perioden 1980–2010. En utbygging i større målestokk kom først etter 1990-årene. Full barnehagedekning ut fra etterspørsel ble oppnådd på landsbasis i 2006.

Barnegruppas sammensetning har endret seg merkbart over tid. I 1997 ble det innført skolestart for barn det året de fylte seks år. Seksåringene gikk dermed over fra å tilhøre barnehagen til å tilhøre skolen.

Tallet på ettåringer i barnehage har økt betydelig. I 2000 hadde drøyt 27 prosent av alle ettåringer plass. I 2016 hadde nesten 72 prosent en barnehageplass, mens 92 prosent av alle toåringene gikk i barnehage. Statistiske undersøkelser viser videre at barn i alderen ett til to år har størst økning i dekningsgraden. Ettåringene var de som i 2018 opphold seg lengst i barnehage. Det vil si avtalt oppholdstid hos foreldrene, ikke nødvendigvis hvor lenge de faktisk var i barnehagen.

Barnegruppas sammensetning gjenspeiler dessuten over tid et større mangfold. Tallet på barn med minoritetsspråklig bakgrunn og barn med innvandrerbakgrunn har økt. Vel 17 prosent av barn med barnehageplass i 2017 hadde minoritetsspråklig bakgrunn.

I 2018 var i alt 96 098 personer ansatt i barnehage. Barnehagen skal ifølge loven ha en forsvarlig pedagogisk og administrativ ledelse. Departementet har utarbeidet forskrift om pedagognorm. Barnehagen skal ha en daglig leder med utdanning som barnehagelærer eller annen høgskoleutdanning som gir barnefaglig og pedagogisk kompetanse. For det øvrige personalet, som pedagogiske medarbeidere, stilles det ikke krav til utdanning. Flere har imidlertid videregående opplæring i barne- og ungdomsarbeiderfag. I forhold til gruppen ansatte med liten eller ingen utdanning er barnehagelærerne derfor i mindretall. Andelen barnehagelærere i grunnbemanningen var på 39,8 prosent i 2018.

Andelen mannlige ansatte i barnehage i 2018 utgjorde totalt 11,8 prosent. Blant barnehagelærere og ledere/styrere utgjorde kvinneandelen 92 prosent.

Barnehagens rolle i samfunnet har endret seg fra å tilhøre sosialpolitikken til å bli en del av arbeidsmarkedspolitikken, likestillingspolitikken, inkluderingspolitikken og allerede utdanningspolitikken. I dag regnes barnehagen som en del av et livslangt læringsløp.

I 2006 ble barnehager overført fra Barne- og familiedepartementet til Kunnskapsdepartementet. Ansvaret for barnehagene ble flyttet ut av familiepolitikken og inn under utdanningspolitikken. Over tid har barnehager i økende grad blitt integrert i utdanningssystemet, og anses i dag som et fundament for skolen.

Fra OECD har det kommet signaler om at man i større grad bør vektlegge spesifikke ferdigheter som barn skal beherske i barnehagen, samt evalueringer og målinger av barns resultater. Utover i 1990-årene ble det et sterkere fokus på spesifikke ferdigheter i barnehagen, som språklig, matematisk og sosial kompetanse. Dette ble begrunnet ut fra behovet for framtidig arbeidskraft og samfunnsøkonomisk vekst. Når læring har fått større plass i barnehagen, har det sammenheng med en internasjonal utdanningspolitikk som over tid har fått større innflytelse. Denne innflytelsen har også møtt motstand.

Ulike typer småbarnsinstitusjoner så dagens lys allerede på 1800-tallet. Det var utelukkende kvinner som hadde ansvaret for de ytterst få barna som var i en eller annen form for institusjon, det være seg barneasyl, barnekrybbe eller barnehage. Barnehagen skulle vise seg på sikt å bli den mest betydningsfulle institusjonsformen. Det institusjonaliserte barnefellesskapet som vokste fram i barnehagen med lek, omsorg og læring i en og samme institusjon, var det mest livskraftige.

Den tyske pedagogen Friedrich Fröbel (1782–1852) anses som barnehagens grunnlegger, med oppretting av den første «Kindergarten» i 1837. Barnehagebevegelsen er betegnelse på den første bevegelsen som tok utgangspunkt i hans pedagogikk.

Barnehagebevegelsen programfestet fra starten av at det var et samfunnsansvar å gi alle barn en godt start i livet i form av et barnehageopphold. Bevegelsens ideelle målsetning var å skape institusjoner som skulle avlaste foreldre og ta et felles ansvar for alle barns framtid. Dette skulle skje gjennom utvikling av en egen barnehagepedagogikk, hvor leken spilte den helt sentrale rollen.

Kvinner, oftest ugifte fra de øvre sosiale deler av befolkningen, var aktive og skapende innen den internasjonale barnehagebevegelsen. Innen barnehagebevegelsen opptrådte kvinnene relativt uavhengig av det offentlige. Det vil si at de opererte selvstendig, med et handlingsrom som de selv kunne fylle. De tok lederoppgaver som å grunnlegge nye barnehager, opprette utdanningsinstitusjoner og utgi bøker og fagtidsskrifter.

Også i Norge var kvinner pådrivere for utbygging av flere barnehager. Barnehagelærere sammen med barns mødre var gjerne de politiske aktørene lokalt. Gjennom etablering av flere barnehager i 1950- og 1960-årene, som Husmødrenes Barnehager, skulle barn i barnehage få nye muligheter til utvikling, lek og læring. Barnehagens nære tilknytning til hjem, familieliv og lokalmiljø sto sterkt, med foreløpig få berøringspunkter til det offentlige rom. Fra 1960-årene kom imidlertid regelmessige statstilskudd til barnehager. Særlig 1990-årene og tiåret som fulgte representerte en storstilt utbygging av barnehager.

• barnehagelærer
• barnehageloven

• Statistisk sentralbyrå: Statistikk – barnehager
• Kunnskapsdepartementet: Kompetansestrategi for fremtidens barnehage (2018–2022)

• Gulbrandsen, Lars (2018). Barnehagelærere – Fra mangel til overskudd. Søkelys på arbeidslivet, 1(2), 43–55. Fri tilgang.
• Gilliam, Laura & Gulløv, Eva (2015). «Siviliserende institusjoner. Om idealer og distinksjoner i oppdragelse.» I Laura Gilliam & Eva Gulløv (red.), Samfunnets barn. Sivilisering, barnesyn og institusjonalisering. Bergen: Fagbokforlaget.
• Korsvold, Tora (2005). For alle barn! : barnehagens framvekst i velferdsstaten (andre utgave). Oslo: Abstrakt forlag.
• Nygård, Mette (2017). Barnehagen som læringsarena i endring. Politiske ideologier og barnehagelæreres fortolkninger (Doktorgradsavhandling). NTNU, Trondheim. Fri tilgang.
• Seland, Monica (2011). Livet i den fleksible barnehagen : muligheter og utfordringer i en barnehage i endring. Oslo: Universitetsforlaget.