Norsk kunsthistorie

Den eldste billedkunst i Norge er omrisstegninger av dyr (rein, elg, hjort, bjørn) som særlig er funnet på fjellvegger i Nordland og Trøndelag (cirka 5000–1600 fvt.).

Bronsealderen førte med seg en ny geometrisk ornamental stil, innrisset som sirkler og spiraler, bølgende bånd og buelinjer på vakre våpen og prydsaker av bronse. Stilen gjennomløp skiftende faser og sluttet brått omkring 500 fvt. En sterkt forenklet billedkunst finner vi i samtidige helleristninger med fremstillinger av skip, dyr, mennesker og lignende.

På 400-tallet evt. dukket dyreornamentikken opp, en frodig stil med utløpere langt opp i kristen middelalder. Yndlingsmotivene var rovdyr som ørn, ulv og slange, men dyrekroppene er oppløst og sammenfiltret nesten til ugjenkjennelighet. I den eldre og yngre Vendelstil (500–700-tallet) begynte dyrestilen å ta form, og i Osebergfunnet fra 800-tallet nådde den et høydepunkt av rikdom og fantasi. Borrestilen førte over til vikingtiden. På overgangen til kristen tid står en rekke østnorske billedsteiner i Ringeriksstil fra tidlig 1000-tall. For første gang dukket kristne motiver opp, mens den hedenske dyreornamentikken fikk sitt siste store monument i portalskjæringene på Urnes stavkirke (siste halvdel av 1000-tallet).

Tradisjonen fra dyreornamentikken levde videre i stavkirkenes utskårne portaler fra 1100- og 1200-tallet. De aller fleste viser dragekamp-motiver, enkelte, som Hylestadportalen, scener fra Sigurd Fåvnesbanes saga. I steinkirkene finnes fra romansk tid maskeaktig grove hoder, dyrefremstillinger, religiøst-symbolske motiver og lignende. Et marmorhode fra Munkeliv kloster i Bergen, med innskriften Eystein Rex, er vårt eldste kongeportrett. 1200-tallets steinskulptur er rikest representert i Nidarosdomen, preget av engelsk og, i de få bevarte statuene fra vestfronten, fransk gotikk.

Det skulpturale hovedmotiv i middelalderen var krusifikset. Andre viktige motiver var Maria med Jesusbarnet, og Olav den hellige, sistnevnte med høydepunkter i gotisk tid som statuene fra kirkene i Fresvik og Tanum. Sengotikken var nesten helt preget av importkunst fra Tyskland (på 1400-tallet mest fra Lübeck), Brabant og Nederland. Herfra kom de ofte malte eller forgylte alterskap, som det praktfulle i Ringsaker kirke.

Av romansk malerkunst er lite bevart. Omkring 1250 oppstod det i Bergen en gotisk malerskole, inspirert særlig av engelsk bokmaleri. Av de tallrike malte antemensaler, de fleste fra omkring 1300, er ennå 33 bevart. Også selve kirkerommene ble undertiden dekorert, slik som de malte himlingene fra kirkene i Torpo og Ål. Av gotiske kalkmalerier er det funnet betydelige rester i flere kirker.

Skulpturen var i hele perioden utpreget dekorativ, og særlig utover på 1600-tallet oppstod det en frodig kirkekunst på altertavler, prekestoler, epitafier og lignende. Av tidens treskjærere (bilthuggere) var det mange som, foruten kirkekunst, også laget modeller for ovnsplater. Omkring 1700 satte akantusbarokken inn, med utgangspunkt i altertavle og prekestol (1699) i Vår Frelsers kirke i Oslo. Herfra bredte stilen seg raskt over Hedmark og Gudbrandsdalen. Ren figurplastikk hadde derimot få muligheter i Norge, og våre få billedhuggere, blant dem elfenbensskjæreren Magnus Berg, fant sitt virke i Danmark.

Maleriet, vesentlig kirkedekorasjoner og portretter, ble på 1600- og langt inn på 1700-tallet stort sett utført av tyske og danske innvandrere, senere også hollandske, skotske og svenske kunstnere, med sentre i Oslo, Bergen, Stavanger og Trondheim. I Stavanger virket Gottfried Hendtzschel som kirke- og portrettmaler, og i Bergen arbeidet tidens betydeligste maler, Elias Fiigenschoug, som foruten portretter også malte det første norske landskap, fra Halsnøy kloster. Omkring 1700 malte nederlenderen Jacob Coning sin kjente serie østnorske prospekter.

Med rokokkoen (cirka 1700–90) skjedde en oppblomstring av maleriet tilknyttet borgerskapet i byene. Det gjaldt utsmykning av bygninger såvel som portrettoppdrag. I kirkeutsmykning kom den vesentlige innsatsen i treskjæring. Utover i hundreåret oppstod den såkalte rosemaling, med Hallingdal og Telemark som kjerneområder. I portrettmaleri var Eggert Munch periodens flittigste kunstner, og den best dokumenterte. Hans elev, Peder Aadnes, utførte dekorativ bemaling av møbler og interiører, samt portretter. Mathias Blumenthal virket i Bergen, der han malte portretter og veggmalerier med allegoriske motiver. Berlineren Heinrich C. F. Hosenfelder virket i Halden, der han var den fremste blant dekoratørene av de internasjonalt anerkjente Herrebøefajansene. Han var også periodens fremste portrettmaler.

Tidlig 1800-tall markerte overgangen fra en malerkunst som utfoldet seg innen laugsvesenets trange rammer, til en fri kunst basert på markedets etterspørsel. Portrettmaleriet dannet fortsatt den økonomiske ryggraden for kunstnerne inn i 1820-årene. Etter at fotografien kom utover i 1850-årene fikk portrettmaleriet en konkurrent. Jacob Munch ble empiretidens portrettør i Norge med sine enkle og stramt oppbygde bilder, mens Mathias Stoltenberg representerer den mykere biedermeierstilen i generasjonen etter. Han er, med sin maleriske kolorisme og store innlevelse i modellenes psyke, den betydeligste norske portrettmaler.

Fra 1820-årene ble landskapsmaleriet den foretrukne genre. J. C. Dahl hadde en avgjørende betydning for utformingen av en norsk identitetsfølelse, som var knyttet til forestillinger om det norske landskapets karakter. Dahl regnes som en betydelig skikkelse også i tysk kunsthistorie, der han i romantisk landskapsmaleri representerte en dreining mot et mer naturnært og realistisk maleri enn sin samtidige og nære venn, Caspar David Friedrich. Dahl tok initiativet til opprettelsen av de første norske kunstforeningene, Christiania Kunstforening, i 1836, som stod sentralt i utviklingen av kunstinteressen og kunstmarkedet her i landet.

Dahls fremste elever var Thomas Fearnley og Peder Balke, som begge utviklet sitt landskapsmaleri i retning av en mer høyromantisk og, for Balkes del, teatralsk stil. Balkes utgangspunkt var dekorasjonsmaleriet, og hans teknikk gir bildene hans en helt særegen karakter.

Fra 1840-årene ble kunstakademiet i Düsseldorf det viktigste lærestedet for norske kunstnere. Adolph Tidemand spesialiserte seg på folkelivsskildringer, der bonden fremstilles som bærer av de nasjonale verdier og identiteter. Hans Gude henvendte seg i stor grad til et tysk marked og tysk smak, og tolket det norske landskapet som en eksotisk ødemark, for senere å konsentrere seg om skildringer av den østnorske kysten. Gudes fremstillinger er ofte lidenskapsløst objektive og nærmer seg naturalismen på nasjonalromantikkens grunn. Sammen har Tidemand og Gude utført enkelte komposisjoner med skildringer av landskap og folkeliv, mest kjent er Brudeferden i Hardanger.

August Cappelen er en av de mest utpregede romantikerne blant de norske düsseldorfere med sine villmarksmotiver fra Telemark med skog, tjern og fosser. I en særstilling står Lars Hertervig, som i sin sterkt personlige landskapskunst tolket en inderlig og undertiden ekstatisk naturopplevelse. Blant tidlige friluftsmalere er Amaldus Nielsen, Frederik Collett og Olaf Isaachsen.

I 1870-årene var München det foretrukne studiested for norske malere, men ble ved inngangen til 1880-årene erstattet av Paris. Omkring 1880 valgte en hel generasjon unge å vende tilbake til Norge. De hjemvendte kunstnerne dannet i 1882 Høstutstillingen, som fra 1884 mottok statsstøtte og brøt kunstforeningenes formidlingsmonopol. Man fikk en presedens for at kunstnerne selv var de som best styrte i eget anliggende; de laget kunsten, vurderte kunsten og kjøpte den inn til det offentlige. Først i 1990-årene er denne modellen for formidling blitt utfordret.

I den generasjonen som vendte hjem til Norge i 1870- og 1880-årene, finner vi en rekke sterke kunstnerpersonligheter. Eilif Peterssen var en teknisk virtuos maler som etter å ha utført figurkomposisjoner med historiske temaer og altertavler, der impulsene fra tysk maleri brytes mot inntrykk av italiensk barokk, beveget seg mot den samtidige naturalismen. Christian Skredsvig gjorde lykke i Paris i 1880-årene med en stemningsfull naturalisme før han vendte tilbake til Norge og malte lyriske skildringer av det norske landskapet. Sammen med Kitty Kiellands landskaper innevarsler disse maleriene 1890-årenes nyromantikk.

Erik Werenskiold gav den naturalistiske fremstillingen av norske landskaper en ideologisk overbygning, knyttet til oppgaven å skape en nasjonal identitetsfølelse. Han søkte seg mot emner, landskapstyper og en koloritt som han hevdet kunne oppfattes som særnorske. Gerhard Munthe utviklet dette synet videre, da han omkring 1890 utviklet en dekorativ kunst inspirert av gamle norske vevnader. Werenskiold og Munthe var nært knyttet til Fridtjof Nansen, og sammen dannet de kjernen i et løst forbund av likesinnede nasjonalister, den såkalte Lysakerkretsen.

Nasjonalismen møtte sterk motstand fra Christian Krohg og Frits Thaulow. Krohg ønsket å utvikle naturalismen i retning av et problematiserende og samfunnskritisk verktøy, mens Thaulow hevdet forestillingen om at kunsten skulle være for kunstens skyld. Harriet Backer stod utenfor de ideologiske problemstillingene, og konsentrerte seg om maleriske utfordringer knyttet til forholdet flate og rom, komposisjon og koloritt, på en for samtiden avansert og fremtidsrettet måte. Hun vektla samtidig et sterkt stemningsinnhold i sine bilder.

Generasjonen som fulgte var den første som i vesentlig grad fikk sin utdanning i Norge, under veiledning av de hjemvendte naturalistene. Gustav Wentzel og Edvard Munch fremstod tidlig som ledende skikkelser i denne generasjonen. Wentzel utviklet en naturalisme som er beslektet med den fotografiske gjengivelse av detaljer. Munch tok på radikalt vis utfordringen fra nye tendenser i samtiden; først i form av en oppløst impresjonisme, dernest gjennom en tilstramming av formen og dekorativ linjeføring, influert av art nouveau og jugendstil. Munch pendlet fra slutten av 1880-årene frem til 1908 mellom Tyskland og Frankrike, og står som en av periodens fremste og mest radikale kunstnere også internasjonalt.

1890-årenes unge kunstnere søkte i stor grad bort fra Norge, og fant impulser over hele Europa. De uttrykte seg i en «internasjonal» stil, med forenkling av naturmotiver til abstraherte linjer og flater, i en enkel koloritt med sterke kontraster mellom lys og mørke. Thorolf Holmboe, Arne Kavli og Thorvald Erichsen fremstår som stilens mest konsekvente utøvere utenom Munch. En mer original retning tok Halfdan Egedius, Harald Sohlberg og Nikolai Astrup, som forente 1890-årenes tendenser mot en abstrahert kunst med en videreutvikling av naturalismens stemningsmaleri.

Etter 1900 knyttet norsk maleri et sterkt forbund med utviklingen i fransk kunst, en forbindelse som varte helt frem til 1960-årene. Komposisjon og koloritt identifiseres som maleriets to vesentlige særtrekk. Thorvald Erichsen fornyet sin kunst under inntrykk av fransk senimpresjonisme. Selv Edvard Munch tilpasset sitt kunstneriske uttrykk til de nye franske idealene. Ludvig Karsten utformet sin særpregede stil under avgjørende innflytelse av Edvard Munch, men mottok også viktige impulser fra de franske senimpresjonister og Matisse.

Omkring 1909 var en rekke norske malere elever av Henri Matisse. Henrik Sørensen stod for en selvstendig tillemping av Matisses lære, mens Jean Heiberg forsøkte å utlede en akademisk disiplin av den. Sørensen fikk stor betydning for yngre generasjoner av kunstnere, som forente en fri kolorisme og ekspressive formuttrykk med humanisme og nasjonalistiske idealer.

De første anløp til et abstrakt maleri i Norge kom med Thorvald Hellesen, som under den første verdenskrig utviklet et dekorativt abstrakt maleri influert av Fernand Legér. I 1920-årene var også Charlotte Wankel, Ragnhild Kaarbø og Ragnhild Keyser elever av Legér.

Per Krohg er periodens mest mangefasetterte personlighet. Som ung gjorde han seg gjeldende i fransk kunst med komposisjoner som forener impulser fra ulike retninger i tidens radikale maleri, for senere å utvikle et illustrativt figurativt formspråk. Krohg, Axel Revold, Alf Rolfsen og Aage Storstein utførte i mellomkrigstiden, og i de første etterkrigsår, en rekke utsmykninger i freskoteknikk. Disse arbeidene ble i samtiden oppfattet som periodens viktigste kunstneriske arbeider. Hovedmonumentene er dekorasjonene i Bergen Børs (Revold), Sjømannsskolen i Oslo (Krohg), Vestre Krematorium (Rolfsen) og Oslo Rådhus. Etter den første verdenskrig hentet en ny klassisisme impulser fra arkaisk og egyptisk kunst, gresk klassisisme og ungrenessanse. Heiberg, Revold, Rolfsen og Bjarne Ness ledet an i denne retningen.

Aksel Waldemar Johannessen var en pioner innen skildringen av arbeiderklassen i en ekspressiv stil. Hans malerier ble først utstilt i 1923, etter hans tidlige død i 1922, så glemt og gjenoppdaget i 1990.

Surrealismen ble introdusert for norske malere av Vilhelm Bjerke-Petersen. Omkring 1935 arbeidet Olav Strømme, Bjarne Rise, Karen Holtsmark, Else Christie Kielland og Erik Harry Johannessen med symbolverdener knyttet til planteliv, seksualitet, drøm og ubevisst sjeleliv. Kaj Fjell utviklet et formspråk der erotiske temaer forankres i en symbolverden hentet fra den norske landsbygda, med stilistiske innslag knyttet til en fri kolorisme og svungne linjerytmer.

Arne Ekeland arbeidet med sosialpsykologiske motiver, der seksualitet ble knyttet til klassekamp. Etter hvert kom revolusjonsmotiver til å stå sentralt hos Ekeland. Under den annen verdenskrig malte han opplevelsen av lidelse, håp og frigjøring, mens han i etterkrigstiden stod for en humanistisk visjon og en forsoning av menneske og teknologi i et klasseløst samfunn.

Harald Kihles bilder avspeiler en romantisk reaksjon på industrialisme og urbanitet. Hans intime skildringer av det indre Telemark er fremstilt som et avsondret Arkadia, der menneskene lever i pakt med sine omgivelser. Hans Ryggens arbeider er fabuleringer over landskap, liv og levnet på Ørlandet, hvor det enkle og primitive liv blir lovprist i høystemte, uttrykksladede fargeeksplosjoner. Alf Løvbergs bilder er stille funderinger over livet i småbyen. Erling Engers fremstilte i utgangspunktet bondebefolkningen med en lun og humoristisk vinkling, for etter hvert å konsentrere seg om landskapets lys, stoff og struktur.

Krigserfaringene preget en kort tid de unge politisk radikale malerne Arne Bruland, Oddvar Alstad, Oddmund Kristiansen, Tore Haaland og Jakob Weidemann. Snart skulle deres radikalisme manifestere seg i form av tilslutning til en internasjonal bølge av abstrakt og nonfigurativt maleri.

Etterkrigsgenerasjonen ville uttrykke seg i en form som var befridd fra de konvensjoner som hadde vist seg å kunne misbrukes av fascister og stalinister. De unge fremstod som en hjemlig avantgarde, og møtte frem til omkring 1960 sterk motstand. Allerede fra 1950 er en abstrakt uttrykksmåte utbredt i den yngste generasjonen: Ludvig Eikaas, Jakob Weidemann, Knut Rumohr, Thore Heramb, Gunnvor Advocaat, Anna-Eva Bergmann, Øistein Thurman, Odd Tandberg, Carl Nesjar, Inger Sitter, Halvdan Ljøsne, Roar Wold og Lars Tiller er representanter for abstrakt norsk maleri. Olav Strømme utformet etter 1960 en ekspressiv, sterkt abstrahert stil. Gunnar S. Gundersens særegne symbolspråk fungerer innen rammen av et presist og geometrisk fundert formspråk. Johannes Rians fargesterke, organiske abstraksjoner, med røtter i 1930-årenes surrealisme, fremstår som retningens mest originale bidrag.

Da norsk maleri omkring 1965 brøt opp fra den franskpåvirkede abstraksjon, fant mange et ideal i den britiske maleren Francis Bacon. Etter hvert kom også en sterkere orientering mot amerikansk etterkrigskunst. Fra 1980-årene har tysk kunst øvd innflytelse på norsk maleri.

Bruddet med 1950-årenes estetikk fikk ingen enhetlig form og inkluderte noen eldre malere. Håkon Bleken tok med seg erfaringene fra den strenge billedoppbyggingen over i et figurativt og litterært maleri ved utgangen av 1960-årene. Han tolket samtidens overordnede moralske dilemmaer og eksistensielle spørsmål med en patosfylt, men samtidig kritisk retorikk. Knut Rose var opptatt av den samme problematikken. Fra samme miljø brøt Jens Johannessen ut, og etablerte seg som en romantisk modernist med forkjærlighet for det dekorative.

Med utgangspunkt i impulser fra amerikansk popkunst oppstod et figurativt billedspråk med et samfunnskritisk og revolusjonært innhold. Den rettet sterk kritikk mot imperialisme og utbytting i den tredje verden, USAs krigføring i Vietnam og en rekke lokale kampsaker, som Mardøla-saken, Folkeavstemningen i 1972 med mer. Per Kleiva var den som mest presist formulerte denne trenden. Vi finner en nær tilknytning til amerikansk kunst også hos Victor Lind, Anders Kjær og Morten Krohg.

En figurativ bølge kom omkring 1965 i form av en rekke personlige bidrag fra malere som Frans Widerberg, Svein Strand, Johannes Vinjum, John David Nielsen, Eilif Amundsen, Odd Nerdrum og Karl Erik Harr. Widerberg knytter an til 1800-tallets romantiske og symbolistiske kunst i sine fortolkninger av forholdet mellom menneske og kosmos.

Odd Nerdrum har mest konsekvent utformet et tilbakeskuende formspråk, preget av barokken. I tidlige arbeider tok han opp aktuelle samfunnsmessige temaer; etter 1985 konsentrerte han seg om å utvikle et høyst personlig og særegent symbolspråk, som har vakt oppmerksomhet også i USA. Nerdrum har hatt en rekke elever som følger i hans fotspor med et klassisk preget figurativt maleri.

Bjørn Ransves malerier er fulle av ironi, paradokser, lek med sjangere og kunsthistoriske sitater knyttet til 1980-årenes postmodernisme. Han har utført gammelmesterlige bilder av kroppsdeler, harlekiner og apekatter, samt indianerbilder i tegneseriestil, nykubistiske studier og abstrakte flatemalerier.

Kjell Torriset og Ulf Nilsen har hentet impulser fra britisk maleri og italiensk transavanguardia i drømmeaktige figurative malerier. Kjell Erik Killi Olsen, Håkon Gullvåg, Bjørg Holene og Therese Nortvedt har uttrykt seg i et fortellende maleri med surrealistiske undertoner. Leonard Rickhards særegne billedverden har røtter i barndommens minner, men er også full av kunsthistoriske sitater og referanser. Hans sterke skildringer er litterære, men han legger også stor vekt på maleriets abstrakte sider. Bjørn Carlsen arbeider med fabulerende ekspresjonistiske figurfremstillinger som veksler mellom fargeprakt og grøss. Ida Lorentzen har gjennom strengt oppbygde interiører med oppstillinger i en saklig, tørr realisme, markert seg med en særegen og personlig profil på siden av det norske kunstmiljø.

1980-årene var preget av ulike former for ekspresjonisme, som hos Jørgen Dobloug, Tore Hansen, Arvid Pettersen, Helge Korvald, Tom Lid, Bjørn-Sigurd Tufta, Edgar Ballo, Håkon Gullvåg og Marianne Bratteli.

Halvabstrakte, ekspresjonistiske landskaper i en nordisk, romantisk tradisjon preget mye av norsk billedkunst i disse årene. Et rått, tilblivelsens urlandskap, med arketypiske former (trekant/fjell, pillar/bauta, portal) ble dyrket av malere som Olav Christopher Jenssen, Anne Kathrine Dolven, Ørnulf Opdahl, Bjørn-Sigurd Tufta, Håvard Vikhagen og Carl Fredrik Schultz. Anders Kjær har også fra slutten av 1980-årene hatt norsk natur som inspirasjonskilde.

Svein Johansen har arbeidet med historiske eller kulturelle landskaper. Andre malere som også har brukt landskapet som historiens skueplass, er Svein Mamen og Carl Oscar Schelbred, mens George Morgenstern og Jon Arne Mogstad har arbeidet med abstrakte, «syntetiske» landskaper.

Arne Malmedal har (etter en lang karriere som grafiker og maler) i 1980- og 1990-årene utviklet et abstrakt flatemaleri (ofte monokromt) som har gitt ham en sentral posisjon i norsk samtidskunst.

I 1990-årene merkes en sterk dragning mot en dekorativ iscenesettelse hos malere som Terje Uhrn, Geir Yttervik og Harald Fenn. Formen i disse bildene refererer ofte til kunsthistorien, og teknikkene er tillempinger av tradisjonelle, håndverksbaserte malerteknikker. Innenfor et geometrisk formspråk har Jacob Schmidt (død 1992) og Thomas Hestvold skapt konsentrerte kommentarer til maleriet som bærer av et innhold som er identisk med sin form. Denne karakteren av selvrefererende objekt finner vi i en kraftigere form hos Olav Christopher Jenssen.

Mot slutten av 1990-årene var det tydelig at maleriet ikke lenger hadde en så dominerende plass som det hadde blant kunstartene i 1980-årene. Det er også skjedd en ny ideologisering av bildet; oppmerksomheten går fra det som skjer på billedplanet, til det som ligger utenfor billedflaten; forholdet mellom verk, institusjoner, samfunn, kjønn og resepsjon stilles i fokus. Interessen flyttes fra hvordan bildet er laget til hvordan bildet fungerer og inngår i ulike sammenhenger. Viktigere enn bildets fysiske ramme er rammen av teori og ideologi. Fra modernismens fokusering på de formale sider, plasseres verket i en bred ramme av kulturelle, sosiale og estetiske faktorer. Av kunstnere som har markert seg i en slik kontekst, kan nevnes blant andre Mari Slaattelid og Bjarne Melgaard.

Litt inn på 2000-tallet er billedkunsten i vid forstand et svært sammensatt fenomen. En rekke retninger og tendenser lever side om side, mens den gamle motsetningen mellom abstrakte og figurative uttrykk er blitt mindre interessant. Like klart er det at det tradisjonelle maleriet nå bare er ett av flere uttrykk, ved siden av fotografi, video, installasjoner, performance, konseptkunst av forskjellig slag, digital kunst, blant annet som internettkunst.

Men samtidig med denne utviklingen ser man at det «gammeldagse» tradisjonelle figurative maleriet lever videre, både det som knytter an til den klassiske tradisjonen og det som står friere i forhold til denne. Da Odd Nerdrum i 2003 emigrerte til Island, ble det mindre diskusjon om begrepene kitsch og kunst. Innen det tradisjonelle landskapsmaleriet har søsknene til Karl Erik Harr, Jan og Eva Harr, markert seg gjennom mange år. Arne Borring, en av våre få utendørsmalere, har laget en serie bilder med fine Oslofjord-motiver, Vebjørn Sand har blant annet malt i Antarktis, mens Trine Folmoe og Natalie Holland hver på sin måte har tatt opp temaer der kvinnens rolle står sentralt. Rolf Groven har i over 30 år holdt den rendyrkede politiske kunsten levende. Andre har markert seg med personlige uttrykk, som blant andre Hilde Vemren, Kira Wager og Elisabeth Bjørnsen Werp.

Hans Michelsen, som var elev av dansken Bertel Thorvaldsen i Roma, fikk store oppdrag av Karl Johan, og bodde lenge i Stockholm. Han var også en av initiativtagerne til restaureringen av Nidarosdomen i Trondheim. I likhet med Michelsen dyrket den senere Julius Middelthun en klassisisme med islett av realisme. Brynjulf Bergslien utviklet en nasjonalromantisk realisme som kom til uttrykk i genreskulpturer. Hans hovedverk er rytterstatuen av Karl Johan, som er plassert foran Slottet i Oslo. Stephan Sinding oppnådde i 1880-årene internasjonal anerkjennelse for sine kraftfulle, uttrykksfulle skulpturer med klassiske temaer.

Gustav Vigeland sluttet seg i unge år til den følelsesladede symbolisme i 1880- og 1890-årene, og hans verker fra denne perioden kan måles med det beste i samtidig europeisk skulptur. En kort tid arbeidet Vigeland for Nidarosdomen. Etter århundreskiftet utviklet han en forenklet figurstil med røtter i klassisisme. Vigelandsanlegget i Oslo avspeiler de ulike fasene i hans kunst. Ingebrigt Vik skapte i samme periode en forfinet stilkunst med intimt preg.

I mellomkrigstiden forente Wilhelm Rasmussen den nasjonalromantiske linjen i norsk skulptur med en fornyet interesse for klassisismen i en kraftfull heroisk stil, som i samtiden ble identifisert med et germansk kulturideal. Rasmussen var også en betydelig lærer ved Statens Kunstakademi.

Idealet om sluttet form i forening med uttrykksfull modellering behersket flere generasjoner norske billedhuggere fra 1920-årene og ut gjennom hele århundret. Fremstående representanter er Dyre Vaa, Rolf Lunde, Gunnar Janson, Emil Lie, Nic Schiøll, Kjeld Rasmussen, Arne Durban, Odd Hilt, Stinius Fredriksen, Per Hurum, Per Palle Storm og Joseph Grimeland.

Fra omkring 1950 arbeidet Aase Texmon Rygh, Carl Nesjar og Odd Tandberg på grunnlag av rent matematiske, geometriske eller optiske prinsipper. Arnold Haukeland førte i sin abstrakte skulptur videre en litterær og romantisk linje fra sin figurative skulptur over i arbeider som i sin tid vakte stor oppsikt. Ramon Isern utviklet et symbolmettet formspråk inspirert av surrealisme og konstruktivistisk skulptur.

Nils Aas utmerket seg gjennom sin evne til å skape fortettede symboler som harmonerer med omgivelsene. Han var også en av periodens fremste figurative billedhuggere; hans verker preges av en sterk følelsesmessig innlevelsesevne med modellene og har samtidig en fast og avklaret form. Knut Steen utviklet en forenklet og abstrahert form, preget av sensualitet og eleganse, mens Boge Berg har uttrykt seg mer ekspressivt med opprevet modellering og kraftige kontraster mellom lys og skygge. Arne Vinje Gunnerud har med basis i arkaisk og primitiv kunst sin særpregede motivkrets og stil; etter 1970 har han arbeidet bevisst med å skape et moderne nordisk skulpturelt uttrykk. Skule Waksvik er blitt kjent for sine mange gode dyreskulpturer, men i senere år har han også laget en serie fint karakteriserte kvinnefigurer, ofte med en viss humor.

I 1970-årene skjedde en internasjonalisering av norsk skulptur. Bård Breivik fremstod tidlig som en lederskikkelse i opprøret mot de etablerte tradisjoner. Hans verker bygger på utsøkt håndverkskunnskap kombinert med enkel formgivning ut fra materialenes iboende kvaliteter. Senere har Breivik konsentrert seg om utformingen av større bymiljøer. Kristian Blystad har i en tydeligere figurativ form eksponert mange av de samme kvalitetene. Sammen har Breivik og Blystad gitt norsk steinskulptur en oppblomstring og ny identitet. Nico Widerberg arbeider også med steinens form og uttrykk, men i et klassisk figurativt formspråk. Gunnar Torvunds stemningsbetonte skulpturer henter inspirasjon fra ulike kilder: romansk kunst, gammel treskurd og inuittenes kunst, og representerer en poetisk surrealisme der et metafysisk innhold kommer til uttrykk. Jon Gundersen på sin side arbeider med å resirkulere materiale fra skraphaugen, sivilisasjonens kasserte attributter, i ironiske og poengterte assemblager. Helge Røed er blant de få skulptører som ut fra en konseptuell basert tilnærming har arbeidet med form og romproblematikk.

I den figurative tradisjonen har Per Ung skapt en figurstil, inspirert av barokken og av Auguste Rodin. Thor Sandborg på sin side, knytter an til fokuseringen på kroppens utsatthet i moderne tid. Istvan Lisztes, med bakgrunn i østeuropeisk sosialrealisme, har utviklet et figurativt formspråk med glattpolerte bronsefigurer i en egyptisk-inspirert stil. Nina Sundby har laget en rekke fint modellerte statuer, flere med eventyrmotiv, hvorav enkelte er plassert på offentlige steder. Kirsten Kokkin har også laget flere gode figurative skulpturer i en mer detaljrealistisk stil – kvinnefigurer, ofte fremstilt i dynamisk bevegelse.

Kjell Erik Killi Olsen er særlig kjent for sine fantasifulle installasjoner og en monumental figur i støpejern, reist i Bø, Vesterålen 1994 (Skulpturlandskap Nordland). Internasjonal innflytelse kan tydelig merkes hos Per Barclay og Michael O'Donnell, som med sine konstruktive metallskulpturer på hver sin måte utmerker seg i norsk samtidsskulptur.

I en særstilling står Kjartan Slettemark, som bor og arbeider i Stockholm, men som har vært et provokatorisk kraftsentrum i norsk kunst. Slettemark arbeider i alle teknikker, men installasjonsformen, der figurer og dukker lages av søppel, er fremtredende hos ham. Hans kunst er leken og humoristisk med samfunnskritisk brodd, samtidig som han alltid inntar en forsonende holdning selv til de mennesker og fenomener han kritiserer.

I krysningspunktet mellom kunstartene har Per Inge Bjørlo, Per Barclay, Ola Enstad, Bente Stokke, Sissel Tolaas, Marianne Heske og Inghild Karlsen laget installasjoner med stor uttrykkskraft, der både estetiske og politiske problemer er satt under debatt. Børre Larsen arbeider i grenselandet mellom skulptur og rene rominstallasjoner; lyd, lys og bevegelse inngår ofte i hans uttrykk.

Nye teknikker har også gjort sitt innpass. I videobasert kunst har Marianne Heske, Rolf Aamot og Kjell Bjørgeengen vært pionerer. Heske vakte oppmerksomhet i 1980-årene med sine computer-malerier av vestlandsmotiver tatt opp på video og deretter overført datamaskinelt med tusj på lerret. Bjørgeengen har utført en rekke videoskulpturer, der det skapes elektriske formasjoner på skjermen, og han arbeider bevisst med å la ny musikk være med å modulere forløpet av bevegelse på og mellom skjermene. Sven Påhlsson arbeider med virtuell virkelighet, det vil si en datakonstruert virkelighet, som på skjermen fremstår som et tredimensjonalt rom som et virtuelt kamera kan bevege seg og ta opptak i.

Fotografiet har også befestet sin stilling som kunstnerisk medium i Norge. Morten Krogvold, Tom Sandberg og Per Berntsen arbeider med svart-hvitt-bilder. Deres fotografiske kunst viser en betydelig innsikt i og respekt for den fotografiske tradisjonen. Henny Lie er kjent for sine fotografiske billedmosaikker, montasjer og arbeider der fotografiet inngår i andre billedmedier. Dag Alveng har også markert seg internasjonalt, blant annet med en serie med byscener fra New York der flere motiver ligger i sjikt oppå hverandre. Mette Tronvoll har med sine iscenesatte portetter av personer i landskaper eller interiører skapt originale verk.

Jim Bengston har fått en sterkt posisjon i norsk fotografi, gjennom bilder der ikke noe er lagt til eller trukket fra. Man ser også at grensen mellom presse/reportasjefotografi og det mer tradisjonelle kunstfotografiet blir utvisket når fotografer som Johan Brun, Tom Martinsen, Rolf Aagaard og andre stiller ut arbeidene sine. Blant yngre kunstnere har det iscenesatte og manipulerte fotografiet slått igjennom for fullt, her har kanskje særlig Mikkel McAlinden og Vibeke Tandberg vært av dem som har markert seg sterkest.

Tegning kom tidlig inn i undervisningen ved katedralskolene og i forbindelse med utdanningen av militære og ingeniører. Fra slutten av 1700-tallet ble det opprettet en rekke offentlige stillinger for tegnelærere. Den kongelige Tegne- og Kunstskole i Christiania (opprettet i 1818, senere Statens håndverks- og kunstindustriskole) spilte en sentral rolle i kunstlivet gjennom store deler av 1800-tallet. I 1869 fikk skolen navnet Den kongelige Tegneskole. Undervisningen tok da mer og mer sikte på håndverkere, men de fleste betydelige kunstnere fikk fortsatt sin første utdannelse der, før de reiste ut til kunstakademiene i Europa. De fleste kunstnerne dyrket tegnekunsten som grunnlag for sitt maleri, i form av skisser og studier. J. C. Dahl, Thomas Fearnley, Adolph Tidemand og Hans Gude var alle eminente tegnere.

Erik Werenskiold regnes av mange som den ypperste norske tegner gjennom tidene. Hans illustrasjoner til de norske eventyrene, Snorre og en rekke andre bokverk var både banebrytende og skoledannende. Theodor Kittelsens utforming av det norske trollet inngår som en del av den norske symbol- og forestillingsverden. Gerhard Munthes stiliserte tegninger har fått betegnelsen sagastil, og hadde stor innflytelse på en rekke områder innen kunsthåndverk rundt århundreskiftet. Halfdan Egedius' tegninger til Snorre må regnes til kunstnerens ypperste verker.

På 1900-tallet kom Bjarne Ness' akttegninger til å danne forbilde for flere generasjoner kunstnere. Reidar Aulie, Ridley Borchgrevink, Kai Fjell og Arne Ekeland dyrket en selvstendig tegnekunst. I etterkrigsårene har Kåre Espolin Johnson, Olav Mosebekk, Lars Tiller og Håkon Bleken bidratt til å gi tegningen en selvstendig plass som kunstart.

I karikaturtegning oppnådde Olaf Gulbransson og Ragnvald Blix internasjonal anerkjennelse. Kjell Aukrust utviklet sin egen fabelverden i enkle og følsomme strektegninger tilpasset boksidens lille format. Gösta Hammarlund, Randi Monsen og Ulf Aas var i etterkrigsårene de ledende norske avistegnere. I senere år har Finn Graff, Roar Hagen, Inge Grødum, Jan O. Henriksen, Siri Dokken og Arne Nøst ført denne tradisjonen videre. Tegnere som Hans Normann Dahl og Harald Nordberg er begge prisbelønnet for sine bokillustrasjoner. I 1980- og 1990-årene danner også norske serietegnere en spennende gruppe, med Tor Bomann-Larsen, Steffen Kverneland, Arild Midthun og Bjørn Ousland.

Se for øvrig tegning og tegneserier.

Grafikken begynte, tross enkelte tidligere tilløp, først med Edvard Munch, som omkring 1895 både i radering, litografi og tresnitt skapte en helt personlig stil. På grunn av hans kontinentale tilknytning og kunstneriske særstilling fikk hans virke ikke umiddelbart noen vesentlig betydning for den hjemlige grafikkens utvikling. Noe senere fornyet Nikolai Astrup særlig fargetresnittet; han utviklet en personlig tresnittstil basert på en ukonvensjonell bruk av tresnitt-teknikken og en særpreget kombinasjon av naiv fortelling og artistisk raffinement.

Stor betydning fikk Johan Nordhagen som, gjennom sin lærervirksomhet i raderklassen ved Den Kgl. Kunst- og Haandverksskole i Kristiania (opprettet 1899), gav norske grafikere et solid teknisk grunnlag.

I en særstilling står Rolf Nesch som vant internasjonalt ry med sin originale «metallgrafikk». I mellomkrigstiden gjorde også den samiske kunstneren John Savio seg bemerket med sin grafikk. Videre kan nevnes Håkon Stenstadvold, som blant annet er kjent for sine tresnitt til Sigrid Undsets Kristin Lavransdatter (1972).

Ledende i den norske tresnittskolen var Henrik Finne og Vilhelm Tveteraas. Finne skapte en personlig og særpreget stil med forenklede former, sterke farger og grovt tilskårne mørke konturer. Vilhelm Tveteraas skildret norsk natur og folkeliv.

Paul René Gauguin er blant annet kjent for sine fremstillinger av insekt- og dyremotiver, samt illustrasjoner til Inger Hagerups bøker. Fargetresnittskolen var dominerende, men ikke enerådende på tresnittarenaen i det første tiåret etter krigen. Harald Kihles tresnitt i svart-hvitt er risset opp med kraftige konturer. Verdt å nevne er også Thorbjørn Egners Kinck-illustrasjoner og Knut Rumohrs fargetrykk av langved (tresnitt) og svart-hvitt-trykk av endevedstokker (trestikk/xylografi).

En betydelig grafiker i 1950- og 1960-årene var Sigurd Winge. Han vendte seg mot tysk ekspresjonisme og Rolf Nesch. Han arbeidet vesentlig med dyptrykk (etsning og koldnål); kontrasten mellom lyse, delvis ubearbeidede og mørke, voldsomt strukturerte partier er et karakteristisk trekk ved en rekke av hans raderinger.

Også Chrix Dahl inntok en fremtredende stilling i norsk grafikks etterkrigshistorie, først og fremst gjennom sin lærergjerning ved Statens håndverks- og kunstindustriskole i 1950- og 1960-årene. Hans raderkunst ligger pennetegningen nær.

I 1950-årenes grafikk var landskap og figurstudier fremtredende i tresnitt og litografi, i mindre grad i raderinger. Olaf Thrap-Meyer og Finn Christensens raderinger ble regnet som svært spennende, med sin forening av abstraherende og forestillende former. Et fåtall grafikere arbeidet med nonfigurative bilder, blant andre Knut Rumohr, Ludvig Eikaas, Inger Sitter og Gunnar S. Gundersen. Flere lovende grafikere søkte seg til Stanley Hayters internasjonale verksted Atelier 17 i Paris; hans spesielle metode gikk ut på å trykke flere farger med bare en metallplate. I 1965 opprettet Reidar Rudjord og Anne Breivik et verkstedsamarbeid i Oslo (Atelier Nord) etter mønster av Atelier 17.

Frans Widerbergs tidlige tresnitt og trestikk fra 1963 ble mottatt med begeistring; han fortsatte sitt virke som grafiker med litografi. Niclas Gulbransen utførte personlige svart-hvite tresnitt med stor uttrykkskraft i figurenes form, bevegelse og plassering i billedrommet. Bjørn Ransve arbeidet som Widerberg parallelt med maleri og litografi fra slutten av 1960-årene.

Raderkunstens fornyelse ble fulgt opp av flere unge i 1960-årene, blant andre Trond Botnen og Arne Malmedal, Guttorm Guttormsgaard og Arne Bendik Sjur. Guttormsgaard var en foregangsfigur i 1970-årenes grafikk med sine koldnålsraderinger; en vibrerende vrimmel av både kraftig og spinkelt etsede streker er karakteristisk for hans figurfremstillinger. Han har også hatt stor betydning som lærer. Arne Bendik Sjur har arbeidet kontinuerlig og konsekvent med små koldnålsraderinger i svart-hvitt. Små intime personstudier samt groteske figurer i lukkede rom er karakteristisk for hans tidlige kunst, som etter hvert ble mer samfunnskritisk. Koldnål, menneskeskikkelser, rom og uttrykk er også typisk for Bjørn-Willy Mortensens særpregede raderstil.

Sent i 1960-årene ble en ny grafisk teknikk, silketrykket, introdusert i norsk kunstliv. I dens tidligste fase er silketrykket knyttet til grafikerkollektivet GRAS, som ble opprettet i Oslo i 1970 av blant andre Per Kleiva og Anders Kjær. Karakteristisk for deres grafikk var den ofte plakatmessige utformingen og ikke minst bruken av fotografiske billedelementer, som var tidstypisk forankret i et felles venstrepolitisk og til dels aktivistisk engasjement. Willy Storns fargerike og ekspressive fantasikunst var også ofte politisk engasjert. Gunnar S. Gundersen arbeidet også aktivt med silketrykk fra slutten av 1960-årene.

1970-årene ble kalt grafikkens tiår, på grunn av en økende interesse både blant kunstner og publikum. Flere grupper med verkstedfellesskap er dukket opp, og verkstedsituasjonen er blitt en helt annen. Dagens grafikk dekker både teknisk, stilistisk og ikonografisk et rikt register med oppfølging og fornyelse av eldre tendenser, samtidig som åpenhet overfor nye impulser gjør seg gjeldende.

Billedkunstnernes overordnede interesseorganisasjon er Norske Billedkunstnere, med tilslutning fra foreningene Norsk Billedhoggerforening, Tegnerforbundet, Norske Grafikere, Norske Tekstilkunstnere, Landsforeningen Norske Malere og Forbundet Frie Fotografer.

Statens kunstnerstipend omfatter følgende stipendtyper:

• Arbeidsstipend kan tildeles for en periode fra ett til fem år.
• Arbeidsstipend for yngre / nyetablerte kunstnere kan tildeles for en periode fra ett til tre år. 
• Diversestipend skal være et bidrag til den kunstneriske virksomheten til den enkelte søkeren. 
• Diversestipend for nyutdannede kunstnere er nyoppretta og erstatter stipend basert på gjennomført kunstutdanning. 
• Stipend for etablerte kunstnere skal gi kunstnere anledning til å utvikle sitt kunstneriske virke over en lengre periode og til å kunne ha kunstnerisk aktivitet som hovudgjøremål. 
• Stipend for seniorkunstnere skal sikre mottakerene økonomisk trygghet, slik at de kan ha kunstnerisk aktivitet som hovedgjøremål. (kilde Kulturrådet)

Med sete i Oslo finnes Kunstnernes Informasjonskontor (KIK), Kunst i Skolen og Kunst på Arbeidsplassen. Riksutstillinger var tidligere en landsdekkende kunstformidlingsinstitusjon, hovedsakelig organisert gjennom utstillingsturneer, fra 2005 en del av Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design.

Kunstutdanning gis ved tre høyskoler i Norge: Kunsthøgskolen i Oslo (tidligere Statens håndverks- og kunstindustriskole og Statens kunstakademi), Kunsthøgskolen i Bergen og Kunstakademiet i Trondheim (en del av Institutt for billedkunst, Fakultet for arkitektur og billedkunst ved Norges teknisk naturvitenskaplige universitet (NTNU) i Trondheim.

Billedkunstneren (knyttet til Norske Billedkunstnere); Kunst og Kultur (Nasjonalmuseet); Numer (Tegnerforbundet); UKS-Forum for Samtidskunst (Unge Kunstneres Samfund); Kunst pluss (Norske Kunstforeninger). Siden 1992 er Norsk Kunstårbok utgitt av Kunstnernes Informasjonskontor i samarbeid med Universitetsforlaget. Årboken inneholder artikler om samtidskunst, billedkavalkader, oversikt over utstillinger samt anmeldelser.

Det var kunstforeningene som først gikk igang med skiftende utstillinger, for eksempel «markedsutstillingene» i Oslo, som ble holdt nesten årvisst 1838–69. Viktige ble også de store nordiske utstillinger, særlig den i Stockholm 1850, der de norske Düsseldorf-malere vakte oppsikt. I 1852, 1857 og 1861 ble utstillingene holdt i Oslo. Ideen ble tatt opp igjen av «Unionalen» (1926–31) og fra 1946 av Nordisk Konstförbund.

I 1882 arrangerte norske kunstnere sin egen «høstutstilling», som to år senere ble statlig. Siden har Høstutstillingen vært en årlig og sentral begivenhet i norsk kunstliv, siden 1930 avholdt i Kunstnernes Hus i Oslo.

Stor betydning for utstillingsvirksomheten av moderne kunst hadde Riksgalleriet (1952–92) . I 1992 ble Riksgalleriet erstattet av Riksutstillinger, som i 1996 ble etablert som en selvstendig institusjon, fra 2005 en del av Nasjonalmuseet. Norsk Kulturråd (opprettet 1964) bekostet en rekke utsmykninger omkring i landet og har siden 1968 bidratt med midler til innkjøp av moderne norsk kunst til fordeling over hele landet. Det er også etablert faste kunstutstillinger knyttet til Festspillene i Bergen og Harstad. I Moss er Momentum (Nordisk festival for samtidskunst) etablert i 1996, med åpning i 1998. Norske kunstnere deltar ved internasjonale stormønstringer i utlandet; som Documenta i Kassel (Tyskland) og biennalene i Venezia (Italia) og São Paulo (Brasil).

Fra 1960-årene vokste det frem en rekke private gallerier, blant de første var Galleri F 15, Galleri Haaken, Galleri Dobloug, Galleri 27 med fler. En del yngre kunstnere har også skapt en aktiv og variert alternativ kunstscene. Deres miljø spenner over flere norske byer og til lignende miljøer i de andre nordiske land.

• Alsvik, Henning m.fl.: Norges billedkunst i det nittende og tyvende århundre, 1951-53, 2 b.
• Askeland, Jan: Freskoepoken : studier i profant norsk monumentalmaleri 1918-1950, 1965, Finn boken
• Askeland, Jan: Norsk malerkunst : hovedlinjer gjennom 200 år, 1981, isbn 82-02-04898-2, Finn boken
• Berg, Knut m.fl., red.: Norges kunsthistorie, 1981-83, 7 b., isbn 82-05-12264-4, Finn boken
• Blindheim, Martin: Painted wooden sculpture in Norway c. 1100-1250, 1998, isbn 82-00-37681-8, Finn boken
• Danbolt, Gunnar: Norsk kunsthistorie : bilde og skulptur frå vikingtida til i dag, 3. utg., 2009, isbn 978-82-521-7435-9, Finn boken
• Helliesen, Sidsel: Norsk grafikk gjennom 100 år, 2000, isbn 82-525-4040-6, Finn boken
• Hohler, Erla Bergendahl: Norwegian stave church sculpture, 1999, 2 b., Finn boken
• Koefoed, Holger & Øivind Storm Bjerke: Tidens øye : en innføring i norsk malerkunst, 2001, isbn 82-525-4408-8, Finn boken
• Langballe, Anne M. Hasund & Gunnar Danbolt: Norsk kunsthistorisk bibliografi, 1976, isbn 82-00-01465-7, Finn boken
• Norsk kunstnerleksikon: bildende kunstnere, arkitekter, kunsthåndverkere, 1982-86, 4 b., isbn 82-00-18323-8, Finn boken
• Solhjell, Dag: Kunst-Norge : en sosiologisk studie av den norske kunstinstitusjonen, 1995, isbn 82-00-03919-6, Finn boken
• Sundseth, Arnt Bryde & Alf C. Melhus: Norsk illustrasjonskunst 1850-1950 : bibliografi, 1952
• Thiis, Jens: Norske malere og billedhuggere, 1904-1907, 3 b. i 1, Finn boken
• Wichstrøm, Anne: Kvinneliv, kunstnerliv : kvinnelige malere i Norge før 1900, 2. utg., 2002, isbn 82-525-4417-7, Finn boken
• Østby, Leif m.fl.: Norske tegnere, 1987, isbn 82-518-2234-3, Finn boken