tvangsevakueringen av Finnmark og Nord-Troms

I oktober/november 1944 begynte tvangsevakueringen av Finnmark. Bildet viser en strøm av flyktninger forlate landsdelen.
Av /NTB.
Tyske soldater setter fyr på Vadsø under tilbaketrekkingen i 1944. Sovjetiske styrker frigjorde Finnmark fra nazistene fra øst.
NTB Scanpix.
Faksimile av den plakaten den tyske okkupasjonsmakten lot slå opp i Hammerfest umiddelbart før tvangsevakueringen av sivilbefolkningen ble satt i verk. Som fremgår av teksten trues det med at de som ikke etterkommer ordren vil bli avhentet av den væpnede makt.
Av .
Kirkenes etter nedbrenningen. Den originale bildeteksten lyder: «Småbyene og fiskeværene i Nord-Norge ligger som ødeleggelsens monumenter over tysk mordpolitikk, med husene i ruiner og skorsteinspipene stikkende opp mot himlen. I Kirkenes var ødeleggelsen nesten total, bare 28 hus sto tilbake. I Vadsø var 65-70% av byen ødelagt og i Vardø 85%. Innover Varangerfjorden til Vest-Tana er det nesten intet igjen.»
Av /NTBs krigsarkiv i Riksarkivet.
Da tyskerne brant Finnmark til grunnen i 1944, ble Berlevåg etterlatt totalt ødelagt og i ruiner.
NTB Scanpix.

Tvangsevakueringen av Finnmark og Nord-Troms var den tyske okkupasjonsmaktens evakuering av befolkningen i Finnmark og Nord-Troms under andre verdenskrig. Tvangsevakueringen og de enorme ødeleggelsene som fulgte var direkte knyttet til den tyske tilbaketrekningen på nordfronten høsten 1944. En kombinasjon av oppfordringer, skremsler og trusler skulle sette fart i en «frivillig» evakuering av befolkningen. Siden dette ikke lyktes, satte tyske okkupanter og Nasjonal Samling-regjeringen inn tvangstiltak.

Mer enn 37 000 personer fra Finnmark og drøyt 12 000 personer fra Nord-Troms ble tvangsevakuert, cirka 50 000 personer i alt. Om lag 23 000 personer i Finnmark unndro seg evakuering, og det samme gjorde rundt 400 personer i Nord-Troms. En helt nøyaktig oversikt over antall tvangsevakuerte er det ikke mulig å gi.

Samtidig med at folk ble forflyttet med makt, ble også privat og offentlig eiendom ødelagt. Gårdsbruk, fiskebruk, byer, bruer – i store områder ble alle materielle verdier ødelagt eller demontert og fraktet ut av evakueringsområdet.

Militære forutsetninger

Fra sommeren 1941 hadde norsk og finsk territorium fungert som en plattform for tysk krigføring mot Sovjetunionen. På nordfronten ble angrepet gjennomført ved et tett krigspolitisk og militært samarbeid mellom Nazi-Tyskland og Finland. I Finland blir perioden 1941–1944 kalt for «fortsettelseskrigen». Nazi-Tyskland og Finland var ikke formelt allierte, men samordningen var så gjennomgripende at det kan kalles en funksjonell allianse.

I motsetning til andre avsnitt på østfronten låste dette nordlige krigsteatret seg raskt fast. Fra september 1941 til 1944 bevegde fronten seg lite. Men fra sommeren 1944 var det stor bevegelse. Den røde hær rykket raskt framover langs frontavsnittene ved Finland. Den 25. august 1944 satte Finlands president Carl Gustaf Mannerheim i gang prosessen med å få i stand en våpenstillstandsavtale med Sovjetunionen. Et av Josef Stalins ufravikelige vilkår var at Finland avvæpnet de tyske styrkene som fortsatt befant seg i landet etter 15. september. Stalins krav var bakgrunnen for den finsk-tyske «Lapplandskrigen».

Adolf Hitler og Wehrmacht hadde i lang tid vært forberedt på at tilbaketrekning i nord kunne bli aktuelt. 28. september 1943 mottok generaloberst Eduard Dietl førerordre nr. 50, som blant annet påla 20. bergarmé å forberede nye forsvarstiltak dersom Finland trakk seg ut av krigen. I februar 1944 hadde staben i Rovaniemi den første planen klar. Den beskrev en tilbaketrekning til Nord-Norge og Nord-Finland, der framskutte forsvarsstillinger var organisert i en linje fra Petsamo, via Ivalo til Karesuando. Denne linja ville sikre fortsatt tysk kontroll over nikkelgruvene i Petsamo, noe Hitler var sterkt opptatt av.

Planen om tilbaketrekning ble kalt for «Birke», og den medførte kritiske risikomomenter. En ting var at problemene knyttet til dårlige veier, store avstander og et tøft klima. Dessuten kunne hele operasjonen bli undergravd dersom den tyske kontrollen med kysten av Nord-Norge ble utfordret av allierte stridskrefter. Faren for vestlige aksjoner av mindre omfang var også overhengende – kommandoraids, sabotasje og nålestikksoperasjoner.

Denne doble trusselen – både fra vest og fra Sovjetunionen – hadde betydning under den tyske tilbaketrekningen på Nordkalotten høsten 1944. Den 6. september 1944 iverksatte den 20. bergarmé operasjon «Birke». Det var tre dager etter at freden inntrådte mellom Sovjetunionen og Finland. Hele armeen måtte trekkes tilbake til Nord-Norge. Etter at Eduard Dietl hadde omkommet i en flyulykke i juni 1944, var det nå generaloberst Lothar Rendulic som ledet den 20. bergarmé.

Den 19. september ble avtalen om våpenstillstand inngått mellom Finland og Sovjetunionen. Samme dag signaliserte overkommandoen i Berlin overfor Rendulic at stillingene i Nord-Finland måtte forlates samme høst, og at hele den 20. bergarmé skulle trekkes bak en forsvarsstilling i Lyngen-området. 3. oktober godkjente Hitler denne planen, kjent som operasjon «Nordlicht».

Tilbaketrekningen var en komplisert militær operasjon. Over 200 000 soldater, enorme mengder militært materiell, forsyninger, tusenvis av krigsfanger – alt måtte bringes bak den nye forsvarsstillingen, Lyngen-fronten. Der ble militær infrastruktur bygd i høy hastighet, og med store menneskelige omkostninger. Mange krigsfanger ble mishandlet og døde. Operasjonen ble gjennomført i løpet av noen korte høstuker i 1944, før den arktiske vinteren gjorde et slikt tiltak umulig.

«Frivillig» evakuering

Sivilbefolkning evakueres fra Kirkenes i en russisk lastebil. Den originale bildeteksten lyder: «Søndag den 22. oktober i år [1944] rykket russerne over den norske grense i Nord-Norge, og tre dager senere var Kirkenes og store deler av Sør-Varanger befriet. En av de første novemberdager ankom fra Storbritannia en avdeling spesialutdannede norske tropper sammen med en norsk militærkommisjon. Tross tyskernes ordre om tvangsevakuering av sivilbefolkningen sammen med de retirerende styrker, var en stor del av innbyggerne blitt igjen. Bildet viser sivile og soldater på en russisk lastebil i Kirkenes-avsnittet.»
Av .
Politipresident Jonas Lie ble utnevnt til styresmann for Finnmark under tvangsevakueringen. Foto fra 1943.
Av .
Lisens: CC BY SA 4.0

Josef Terboven, den tyske rikskommissær i Norge, holdt seg løpende orientert om utviklingen på nordfronten. I stadig økende grad øvde han også innflytelse på utviklingen. I løpet av september 1944 ble det ført samtaler mellom Terboven, NS-myndighetene og Wehrmacht om evakuering av sivilbefolkningen. Etter hvert kom SS-Obersturmbannführer Hans-Hendrik Neumann (1910–1994), leder av Einsatzstab Norwegen, til å bekle rollen som mellommann mellom disse myndighetene. Denne statusen fikk han fordi Terboven ville det slik.

Like etter utbruddet av «Lapplandskrigen» fikk Neumann i oppdrag av Terboven å fungere som hans sendemann til 20. bergarmé, og dessuten fungere som koordinator i forbindelse med evakuering av sivilbefolkningen på norsk område. Samtidig utnevnte Vidkun Quisling en minister med særfullmakter som skulle stå i forbindelse med Neumann. Slik ble politipresident Jonas Lie utnevnt til styresmann for Finnmark, med sosialminister Johan Lippestad som stedfortredende styresmann. I Oslo fungerte næringsminister Alf L. Whist som formann for riksutvalget for evakuering.

I de første ti dagene etter at operasjon «Nordlicht» var iverksatt, var uklarheten stor med tanke sivilbefolkningens videre skjebne. Men visse planer var under utarbeidelse. Sjefen for operasjonsstaben ved overkommandoen hos Wehrmacht, Alfred Jodl, beordret den 4. oktober at hus og infrastruktur som hadde militær betydning skulle ødelegges, og at den våpenføre norske befolkningen skulle føres med under tilbaketrekningen. I lang tid før dette hadde den tyske hærledelsen i Øst-Finnmark presset på for å få evakuert i alle fall deler av sivilbefolkningen i Øst-Finnmark, men uten å få gehør hos Terboven, som holdt igjen.

Fra og med 4. oktober var det altså enighet innad i okkupasjonsregimet om at evakuering skulle finne sted. Dette er bakgrunnen for at Terboven sendte Neumann nordover som sin spesialutsending for å koordinere evakueringen. I de første dagene var det opp til de militære sjefene i Øst-Finnmark selv å bestemme i hvilken utstrekning den norske sivilbefolkningen skulle evakuere. På dette tidspunktet var de imidlertid mest opptatt av at sivilbefolkningen ikke kom i veien for tyske forflytninger, ikke å evakuere befolkningen. Dette fikk de norske styresmennene Jonas Lie og Johan Lippestad også erfare. Den 11. oktober 1944 kom Lie og Lippestad til Kirkenes. Der måtte de akseptere Ferdinand Jodls (bror av Alfred Jodl) beslutning om at den sivile evakueringen ikke skulle kunngjøres. Såkalt frivillig evakuering skulle finne sted gjennom «hviskepropaganda».

Foreløpig var det en liten del av befolkningen som hadde evakuert fra området. Langt flere flyttet imidlertid internt i området, noe som skyldtes den intense sovjetiske bombingen – særlig mot byene – sommeren og høsten 1944. Siden sjøverts transport var regnet for å være svært risikabel, var det også en utbredt skepsis i befolkningen til å evakuere på den måten.

Noen virkelige planer for evakueringen kom ikke i stand før 14. oktober. Da organiserte Neumann et møte i Billefjord der retningslinjene ble trukket opp. Evakueringen ble delt inn i tre avsnitt: Øst-Finnmark, Vest-Finnmark (fra Nordkinnhalvøya til fylkesgrensa) og Nord-Troms (ned til Lyngen-stillingen). For Vest-Finnmark og Nord-Troms ble det utpekt egne evakueringssjefer: Hammerfest-ordfører Peder Jonas Berg og Kvænangen-ordfører Reidar Paulsen. Befolkningen skulle ut av området i prioritert rekkefølge: Først NS-medlemmene og deres pårørende, så tyskvennlige, og til slutt andre som frivillig ville evakuere. Senere skulle også våpenføre og personer som foreløpig måtte håndtere evakueringen, sendes vest- og sørover. Møtet i Billefjord beskrev også hvordan båttransporten skulle foregå. Fylkesmannen i Troms, Marcus Bull, fikk i oppdrag å etablere et mottaksapparat for de evakuerte i nordre Nordland og Troms.

På dette tidspunktet var det imidlertid allerede etablert et fungerende mottaksapparat i Tromsø som i stor grad kunne operere uten direkte innblanding fra ulike NS-organer. Fra Øst-Finnmark hadde flere tusen, kanskje så mye som 5000 personer, evakuert før den tyske tilbaketrekningen. Nye kom til høsten 1944, og 1. oktober 1944 anslo evakueringssjefen i Tromsø at det hadde passert om lag 500 evakuerte gjennom byen de siste ukene. Utfordringene med å frakte og ta imot alle som kom fra Finnmark var i ferd med å vokse seg store. Rådmann Lars Thøring og evakueringssjef Ragnar Hansen tok på seg et stort ansvar, og fra 1. oktober ledet Hansen hjelpearbeidet for de evakuerte i Tromsø. En voldsom innsats ble satt inn for at de evakuerte skulle få helsehjelp, mat, husly og skipsrom. I løpet av oktober hadde evakueringskommisjonen i Tromsø samlet 17 lokalskip og ca. 250 skøyter til innsats.

Under den frivillige evakueringen viste folk en utpreget motvilje til å følge okkupasjonsregimets anvisninger. Samlet sett var tiltaket mislykket. I Øst-Finnmark hadde Jonas Lie regelrett truet folk til å evakuere. I et opprop manet han fram et bilde av hva som ville skje når «bolsjevikene» kom inn i Norge: «Det betyr mord og plyndring, terror og vilkårlighet, voldtekt, gudløshet og moralsk forfall.» Men folk flest lot seg ikke skremme eller overtale. En omfattende motstand preget også folks holdninger etter den 17. oktober, da styresmann Lie offentliggjorde «forordning om evakuering av enkelte deler av Nord-Norge». I løpet av oktober ble det ikke gjort flere enn 1878 nye registreringer av evakueringskommisjonen i Tromsø, til tross for at evakueringen i økende grad ble preget av tvangsmessige tiltak, ledsaget av skremsler og propaganda.

Tvangsevakuering

Den virkelig omfattende evakueringen – «storevakueringen» – kom som følge av Hitlers ordre av 28. oktober. Ordren gjorde øverstkommanderende for 20. bergarmé, generaloberst Lothar Rendulic, ansvarlig for å tvangsevakuere sivilbefolkningen øst for Lyngen.
Av /Das Bundesarchiv.
Lisens: CC BY SA 3.0

Josef Terboven la saken om tvangsevakuering fram for Hitler, som deretter ga ordren om tvangsevakuering og fullstendige fysiske ødeleggelser. Bildet viser Terboven (nærmest fotografen) på hans første reise til Nord-Norge i 1942.

Av /NTBs krigsarkiv i Riksarkivet.
Nordnorske flyktninger i Kiruna, Nord-Sverige, på vei videre mot flyktningmottaket Kjesäater. Foto tatt i november 1944.
Av .

Den virkelig omfattende evakueringen – «storevakueringen» – kom som følge av Hitlers ordre av 28. oktober. Ordren gjorde øverstkommanderende for 20. bergarmé, generaloberst Lothar Rendulic, ansvarlig for å tvangsevakuere sivilbefolkningen øst for Lyngen. Til befolkningen kunngjorde Rendulic og Terboven at alle «innretninger som husly, befordringsmidler, og forrådslager av levnetsmidler må ødelegges eller bringes bort». Skulle befolkningen «kunne opprettholde livet», måtte de evakuere til norske områder «som fremdeles blir beskyttet av den tyske vernemakt».

I denne tonen ble ordren gjort offentlig kjent. Internt ble det benyttet andre formuleringer og hardere ord. Her het det at befalingen skulle gjennomføres «hensynsløst», og at «medlidenhet med befolkningen er ikke på sin plass».

Rendulics og Terbovens roller

Tvangsevakueringen og de voldsomme materielle ødeleggelsene gikk lenger enn det hærledelsen så behov for. Riktig nok mente Rendulic at armeen hans var svært sårbar under tilbaketrekningen, og han fryktet stadig vekk militære anslag både fra Sovjetunionen og fra de vestallierte. Derfor gikk også Rendulic inn for ødeleggelse av hus og infrastruktur som fienden kunne ha nytte av. Men totale materielle ødeleggelser – «brent jord» overalt der styrkene trakk seg tilbake – gikk han etter alt å dømme ikke inn for. Han frarådet også at det ble satt i verk tvangstiltak overfor nordmennene.

Det var altså ikke Rendulic, men rikskommissær Josef Terboven, som sørget for at spørsmålet om tvangsevakuering til slutt havnet på Hitlers bord. Terboven var svært bekymret over den militære utviklingen på nordfronten. Den 26. oktober var Terboven i Troms. Etter å ha blitt orientert om den militære stillingen i Målselv, og etter et påfølgende møte med nære medarbeidere i Tromsø, telegraferte han til Martin Bormann, Hitlers stedfortreder og leder av NSDAPs hovedkontor. Gjennom Bormann fikk Terboven lagt saken fram for Hitler, som deretter ga ordren om tvangsevakuering og fullstendige fysiske ødeleggelser. Det norske okkupasjonsregimet, ved Quislings ulovlige regjering, ga støtte til Terbovens initiativ.

Terbovens trusselvurdering bar preg av hans politiske bakgrunn og rolle. Det kommer fram i flere kilder. Han reagerte skarpt på befolkningens motstand mot evakueringspolitikken hans, og iverksatte derfor unntakslover og tvangstiltak, slik han også hadde gjort i andre sammenhenger tidligere. På samme måte som de militære, var også Terboven opptatt av å forhindre videre sovjetisk framrykking i Norge, og å stenge for en alliert landgang i nord. Men Terboven var mer kompromissløs enn Rendulic når det gjaldt sivilbefolkningens rolle i dette. Både Rendulic og Terboven mente at den gjenværende sivilbefolkningen ville støtte London-regjeringens krigstiltak, enten ved å inngå i regulere militære enheter, eller ved å drive partisankrig mot tyskerne. Mens Rendulic var innstilt på å akseptere dette som et negativt faktum, ville Terboven slå hardt til og redusere trusselen gjennom tvangstiltak. Videre mente Terboven at dersom London-regjeringen fikk et fotfeste i Finnmark, så ville det undergrave okkupasjonsregimets stilling i det øvrige Norge ytterligere. Klokkene ringte også for Quisling, som tenkte langs de samme linjer som Terboven. Dersom London-regjeringen maktet å reetablere norsk myndighet i Finnmark, med støtte fra sivilbefolkningen, var dette et sterkt symbol på NS-regjeringens vei til undergangen.

Geografiske forskjeller

Under den «frivillige» evakueringen nektet mange å flytte, og noen fortsatte også å bo i Finnmark og Nord-Troms til krigens slutt. Bildet viser en kvinne og barnet hennes som har søkt tilflukt i en provisorisk bolig i Gamvik, laget av en båt. Hele fiskeværet Gamvik ble jevnet med jorden under tyskernes tilbaketrekning.
Av .

For befolkningen ble Hitlers ordre skjebnesvanger. Nesten hele Finnmark vest for Varangerbotn og Tana ble utsatt for total ødeleggelse og tvangsevakuering – riktignok med unntak av Polmak kommune og noen andre bygdelag i indre Finnmark, der enkelte hus sto igjen. I Nord-Troms ble mesteparten av Kvænangen rasert. I de øvrige Nord-Troms-kommunene som ble rammet av tvangsevakueringen, var de fysiske ødeleggelsene på mellom 50 og 90 prosent. Byer og fiskevær langs kysten av Finnmark var totalt rasert.

Også områdene øst for Varangerbotn var mye ødelagt, både av bombing og krigshandlinger før den 28. oktober, men også av ødeleggelser i forbindelse med tysk tilbaketrekning. Men fordi ordren om total ødeleggelse ble formidlet først den 29., da troppene allerede hadde trukket seg ut av Varanger, ble det verken gjennomført tvangsevakuering eller total ødeleggelse i dette området. I Øst-Finnmark, og i kommunene Karasjok og Kautokeino, var det derfor en stor del av befolkningen som unngikk tvangsevakuering. I kommuner som Hammerfest, Loppa og Alta var det derimot få som unngikk tvangsevakuering og som kunne «overvintre» i Finnmark.

Motstandskamp og humanitær innsats

Sivilbefolkningen på et ukjent sted i Finnmark får utdelt matvarer fra Sverige, februar 1945.

De fleste av de tvangsevakuerte kom med båt til Tromsø, som ble det mest sentrale mottaksstedet i første omgang. I løpet av november 1944 var mer enn 30 000 tvangsevakuerte innom byen. I tillegg til de 8000 tyske soldatene som allerede var stasjoner ved byen, kom rundt 6000 soldater til byen i forbindelse med den tyske tilbaketrekningen. 12. november ble dessuten Tromsø åsted for et av de mest dramatiske anslagene mot den tyske krigsmakten i Norge under krigen: Senkningen av Tirpitz. De tvangsevakuerte kom til en by som høsten 1944 følte presset av folkeforflytninger og krigshandlinger. Men sentrale aktører beholdt roen. Et nært samarbeid mellom private, en rekke kommunale etater og organisasjoner i Tromsø forhindret at tvangsevakueringen utartet til en enda større katastrofe. I spissen for den humanitære innsatsen sto lederen for evakueringskommisjonen i Tromsø, Ragnar Hansen, og Røde Kors.

Mens det humanitære perspektivet dominerte i Tromsø, Narvik og andre mottakskommuner, fokuserte Hjemmefronten på det militære perspektivet. For Hjemmefronten var det viktig å sabotere det man mente var en militært begrunnet aksjon. I første omgang oppfordret den derfor alle nordmenn til ikke å gi bistand under tvangsevakueringen. På den måten ville man bidra til å sabotere tysk tilbaketrekning, og hindre at soldatene kunne settes inn i sluttkampene på kontinentet. Dernest var deportasjonen også å anse som en krigsforbrytelse, og norske borgere måtte ikke delta i noe slikt. Disse første parolene fra Hjemmefronten la imidlertid også hindringer i veien for hjelpearbeidet som pågikk til støtte for sivilbefolkningen, og reduserte også omfanget av hjelp fra Sverige. Etter noen dager måtte derfor Hjemmefronten korrigere seg selv, og understreke at den rent humanitær innsatsen var nødvendig og ønskelig.

Det var ikke bare i Finnmark og Nord-Troms at Wehrmacht prioriterte den militære tilbaketrekningen framfor evakuering av sivile. Dette la også føringer for transporten av sivile til områder videre sørover. Den militære prioriteringen var en viktig årsak til at de fleste tvangsevakuerte ble tatt imot av lokalsamfunn i Troms og Nordland, og ble der fram til det var mulig å reise hjem igjen. Forskning som konservator Heidi Stenvold har gjort, viser at vel 70 prosent av de tvangsevakuerte kom til Nordland og Troms. Nordland alene tok vare på vel 40 prosent av de tvangsevakuerte. Vel 18 000 tvangsevakuerte ble transportert til Sør-Norge; flest til Østlandet, dernest Trøndelag.

Frigjøring og ødeleggelse

Utsikt over Hammerfest året etter tvangsevakueringen og nedbrenningen av Finnmark og Nord-Troms under tilbaktrekkingen i 1944. Befolkningen ble tvangsevakuert sørover.
Av /Finnmark Fylkesbibliotek.
Lisens: CC BY ND 2.0
Vadsø etter nedbrenningen. Foto fra en gang mellom 1945 og 1947.
Av /Riksarkivet.
Lisens: CC BY 4.0

De materielle ødeleggelsene var enorme og de menneskelige omkostningene store. Men folks erfaringer var også ulike. De som overvintret i Finnmark og Nord-Troms hadde noen steder mulighet til å bruke egne bolighus, eller ta inn i andre tilgjengelige hus. Andre steder, slik som på Sørøya, var det mange som overvintret i huler, andre steder igjen i enkle hytter eller i gammer. Noen av overvintrerne hadde tilgang til mat og forsyninger slik at de klarte seg greit, andre igjen frøs og levde på et eksistensminimum. I månedsvis måtte dessuten den gjenværende kystbefolkningen leve i frykt for tyske raid og represalier. De levde i en faresone.

Også de som ble tvangsevakuert, hadde forskjellige erfaringer. De aller fleste ble evakuert med båt. Vante fiskere og kystskippere tok gjennomgående godt vare på folk. Om bord på flere av transportskipene som tyskerne satte inn, var forholdene derimot elendige. «Carl Arp», «Adolf Binder» og «Ditmarsken» er eksempler på det. Sykdom herjet om bord på turen sørover. Under og etter transporten til Narvik med «Carl Arp» døde 25 av de 1800 som hadde vært om bord, de fleste på grunn av sykdom. Hvor mange som til sammen mistet livet under tvangsevakueringen, er vanskelig å tallfeste. Siden 1980-tallet har anslagene i historiske framstillinger ligget på mellom 200 og 300 personer. Dette er langt lavere enn det NS-myndighetene så for seg.

Tvangsevakueringen, slik den ble opplevd, var slett ikke «fredelig». Det er riktig at det gode været høsten 1944 og et handlekraftig sivilt evakueringsapparat holdt dødstallene nede, og at hjelpearbeidet lindret menneskelige lidelser. Solidaritet i praksis var noe som mange erfarte. Men samtidig var nordområdene fortsatt en kampsone, og det kom til uttrykk i hendelser som var nådeløse og brutale, og som satte merker hos de som opplevde slikt.

Også de fysiske ødeleggelsene kunne tolkes på ulikt vis. De aller fleste sørget selvsagt over at barndomsheimen gikk opp i røyk eller at husdyr ble brutalt slaktet. Men samtidig kunne ødeleggelsene også ses på som et offer og et bidrag i krigen mot Nazi-Tyskland; at Hitler endelig hadde mistet grepet i nord. Hjembygda var rasert, men samtidig frigjort. Gjenreising var neste steg.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Bones, Stian og Gunnar D. Hatlehol (2020). «Evakueringens aktører» (manuskript)
  • Dancke, Trond M. E. (1986). Opp av ruinene. Gjenreisningen av Finnmark 1945–1960 (Oslo: Gyldendal)
  • Elstad, Ingunn (2020). Tvangsevakueringa. Finnmark og Nord-Troms 1944 – bakgrunn, gjennomføring og overleving (Stamsund: Orkana akademisk)
  • Eriksen, Knut Einar og Terje Halvorsen (1987). Frigjøring. Norge i krig, bd. 8 (Oslo: Aschehoug)
  • Hauglid, Anders Ole, Knut Erik Jensen og Harry Westrheim (1984). Til befolkningen. Brannhøsten 1944 – gjenreisningen etterpå (Oslo-Bergen-Tromsø: Universitetsforlaget)
  • Jacobsen, Alf R. (2017). Skjebnehøst. Nord-Norge 1944 (Oslo: Vega forlag)
  • Jaklin, Asbjørn (2016). Brent jord. Heltene. Ofrene. De skyldige (Oslo: Gyldendal)
  • Olsen, Per Kristian (2019). Jevnet med jorden. Brenningen av Finnmark og Nord-Troms 1944 (Oslo: Aschehoug)
  • Petterson, Arvid (2008). Fortiet fortid. Tragedien Norge aldri forsto (Hammerfest: Gjenreisningsmuseet)
  • Stenvold, Heidi (2020). «Hvor mange var de, og hvor tok de veien?» (manuskript)
  • Watts, Inger Selven (2016). De kom til oss. Tvangsevakueringen av Finnmark og Nord-Troms (Oslo: Pax forlag)

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg