Frihet, en tilstand av suverenitet eller selvstyre for et individ, en gruppe individer, eller et politisk system. Frihet er med andre ord det motsatte av å være hindret, kontrollert, tvunget, eller hersket over.

Frihet er et ofte anvendt og utpreget flertydig begrep. I dagligtale kan ordet for eksempel beskrive fysisk rom: «Lagets defensive spill gav motstanderen større frihet på midtbanen» eller «Rullestolen gav ham større (bevegelses)frihet». Det kan også betegne uavhengighet fra ikke-materielle størrelser som forpliktelser eller vaner. 

I lovverket møter vi en lignende betydning, som det motsatte av innesperring eller fengsling, jamfør frihetsberøvelse, frihetsstraff. Det er imidlertid i politisk og moralfilosofisk debatt at begrepet har sine viktigste bruksmåter.

I politisk debatt har begrepet en dominerende stilling, men kan ha svært varierende meningsinnhold. Ideen om flertallsdemokrati, bygd på allmenn stemmerett innen et flerpartisystem, er for mange i vesten et nesten selvsagt frihetsideal.

Dette hindrer ikke at idealet har vært og fortsatt er meget omstridt i andre deler av verden, blant annet i kommunistiske land og land i den tredje verden, hvor frihet først og fremst er knyttet til sosiale og økonomiske rettigheter. Her kan frihet fra nød, sult, fattigdom og arbeidsløshet være mer sentralt i debatten enn frihet til individuell selvbestemmelse og utfoldelse.

Moderne politiske, sosiale og økonomiske frihetsideer går tilbake til 1600-tallet. Ideer om politisk (statsrettslig) og individuell frihet, definert som både nasjonal og individuell uavhengighet og selvbestemmelse (autonomi), ble utformet både i England og Frankrike av tenkere som Hobbes, Locke og Montesquieu.

Slike ideer om frihet kom monumentalt til uttrykk i 1700-tallets to store revolusjoner: den amerikanske uavhengighetskrigen i 1770-årene, som innebar de nordamerikanske kolonienes løsrivelse fra Storbritannia, og den store franske revolusjon noen år senere. Den samme frihetsideologien inspirerte den norske grunnloven av 1814.

Det moderne person-frihetsbegrep i tradisjonen fra Locke og de franske opplysningsfilosofer som Voltaire og Rousseau, er knyttet til forestillingen om visse «umistelige» menneskerettigheter, og fikk også et av sine første pregnante uttrykk i politisk sammenheng i den amerikanske uavhengighetserklæring av 1776. Her blir en nasjons rett til frihet knyttet sammen med dens borgeres rett til selvbestemmelse og medbestemmelse, uttrykt gjennom politiske rettigheter som stemmerett, trykke-, tale- og forsamlingsfrihet.

Et slikt ideal om autonomi – frihet som selvbestemmelse for individer, grupper og institusjoner – har lenge vært rådende på noen områder av vår kultur. Klassiske eksempler er åndsfriheten og den vitenskapelige forsknings frihet, retten til «uten innblanding» å søke ny og gammel kunnskap og til selv å bestemme innholdet av egne overbevisninger. Idealet om frihet som selvbestemmelse og medbestemmelse har vært på sterk fremmarsj på 1900-tallet, med front mot tradisjonelle, umyndiggjørende former for styring og maktutøvelse.

Eksempler kan hentes fra arbeids- og yrkeslivet, fra lærestedene, fra kvinners kamp for likestilling, eller fra etniske og kulturelle minoriteters kamp for råderett over egne områder og resurser.

I annen halvdel av 1800-tallet ble dialogen om forholdet mellom makthavernes og borgernes politiske plikter og rettigheter videreført og utvidet i en diskusjon om borgernes sosiale og økonomiske rettigheter. To sterke strømninger er den britiske utilitarismen og marxismen.

På 1900-tallet har slike rettighets- og frihetsideologier hatt sterk vekst, med særlig vekt på undertrykte og resurssvake gruppers rettigheter. At menneskerettigheter er universelle og tilkommer ethvert menneske uavhengig av rase, bosted, kjønn, alder, yrke og sosial stand, har kommet sterkt i fokus.

I moralfilosofien har problemet tradisjonelt dreid seg om hvorvidt mennesket har en fri vilje eller ikke. Ufrihet forbindes da med tvang eller determinisme. En person som tvinges til å handle på bestemte måter av ukontrollerbare krefter (vold, sinnssykdom) i eller utenfor seg selv, er ufri. Det er ikke like innlysende at frihet også er uforenlig med determinisme, dvs. en gjennomgripende kausal lovmessighet i det som skjer i verden. Om det ikke fantes en (viss) determinisme i betydningen «årsakslover vi kan stole på», kunne vi ikke forutberegne og planlegge våre egne handlinger og deres konsekvenser, noe som synes å være en forutsetning for meningsfull moralsk frihet.

Sikkert synes det derimot å være at det er vanskeligere å forene frihet med forutbestemmelse (predestinasjon), en problemstilling kristen teologi kjenner under navnet «det ondes problem», se teodicé. Når viljesfrihet har vært betraktet som så viktig, er det fordi man har antatt at slik frihet er nødvendig for moralsk ansvar. Dette argument synes ikke like overbevisende i dag, og det er kanskje en grunn til at viljesfrihetsproblemet er kommet noe mer i bakgrunnen i dagens moralfilosofiske diskusjoner, som tar («normale») menneskers ansvarlighet i handlingslivet for et faktum vi må gå ut fra.

En helt annen form for «indre» moralsk frihet er knyttet til menneskets evne til å erkjenne visse nødvendig sanne sannheter. Vi har ikke noe fritt valg når vi «ser» at en konklusjon følger med logisk nødvendighet av premisser vi alt har akseptert, eller at en sannhet om verden – f.eks. at vi er dødelige – er nødvendig sann. Spinoza er den best kjente talsmann for et frihetsbegrep tuftet på en slik erkjennelse, en frihetsform som i alle fall er forenlig med eksistensen av visse typer av nødvendighet i verden og det som skjer i den.

Se også viljesfrihet, determinisme, indeterminisme.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.