Wehrmacht

Wehrmachts symbol var et «bjelkekors» (Balkenkreuz) i sort og hvitt.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Ledende representanter for Wehrmacht på «Wehrmacht-dagen» (Tag der Wehrmacht) under rikspartidagene (partistevne for NSDAP) i 1938. Fra venstre: Generalfeltmarskalk Erhard Milch (Luftwaffe), generalfeltmarskalk Wilhelm Keitel (Heer), generalfeltmarskalk Walter von Brauchitsch (Heer), storadmiral Erich Raeder (Kriegsmarine) og generalfeltmarskalk Maximilian von Weichs (Heer).

Av /Das Bundesarchiv.
Lisens: CC BY SA 3.0

Wehrmacht var navnet på Nazi-Tysklands væpnede styrker. Det tyske militærvesenet het offisielt Reichswehr frem til mars 1935, da det samtidig med Tysklands innføring av allmenn verneplikt byttet til navnet Wehrmacht. Som navn er Wehrmacht uløselig knyttet til Adolf Hitler og det nazistiske regimet i Tyskland. I vanlig tysk språkbruk kan imidlertid ordet Wehrmacht også benyttes om andre lands forsvar.

Faktaboks

uttale:
vˈe:rmaxt
etymologi:
tysk «forsvarsmakten», «vernemakten»

Under andre verdenskrig tjenestegjorde rundt 18 millioner mann som soldater i det tyske Wehrmacht. Av disse falt rundt 5,3 millioner mann, hvorav de fleste av tapene inntraff på Østfronten. I løpet av krigen ble Wehrmachts operasjoner støttet av flere andre tyske organisasjoner, som Waffen-SS, Organisation Todt og Nationalsozialistisches Kraftfahrkorps. Wehrmacht utgjorde sammen med partiet NSDAP «de to søylene» som det nazistiske regimet baserte sitt styre på, og støtten fra de militære lederne var en av de viktigste bestanddelene i grunnlaget for Hitlers regime.

Organisatorisk oppbygning

Et av Luftwaffes fly av typen Fw 200 C Condor. Foto fra 1941.
Av /Das Bundesarchiv.
Lisens: CC BY SA 3.0
Viseadmiral Friedrich Oskar Ruge med soldater fra Kriegsmarine.
Av /Das Bundesarchiv.
Lisens: CC BY SA 3.0
Wehrmacht var bygget opp slik at organisasjonen hadde et konstant tilsig av nye soldater. Bildet viser ankomst av nye rekrutter.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Wehrmacht var inndelt i tre våpengrenerHeer (hæren), Luftwaffe og Kriegsmarine, der hæren var den største våpengrenen. Under andre verdenskrig besto den tyske hæren i realiteten av to ulike hærer – Feldheer («felthæren») og Ersatzheer («erstatningshæren»). I Ersatzheer ble rekruttene lært opp, før de ble overført til felthæren. Alle tyske divisjoner hadde sine egne erstatningsbataljoner som de kunne hente nye tropper fra etter hvert som det ble behov for dem.

Dette systemet gjorde at den tyske felthæren kunne opprettholde en relativt stabil soldatmasse hele krigen igjennom, der antallet soldater i fronttjeneste som regel var på i overkant av 3 millioner mann. Først da erstatnings- og rekrutteringssystemet begynte å rakne høsten 1944, begynte oppløsningstendenser å gjøre seg gjeldende i Wehrmachts organisasjon. Rundt halvparten av de samlede tyske tapene under krigen inntraff i perioden fra D-dagen 6. juni 1944 og fram til den tyske kapitulasjonen 8. mai 1945, mens månedene i 1945 var aller mest tapsrike. Verst var januar 1945, med 450 000 falne. Kommandostrukturen og disiplinen forble likevel i stor grad opprettholdt fram til siste slutt.

Wehrmachts våpengrener hadde hver sin overkommando der overordnet planlegging fant sted og viktige beslutninger ble fattet. Disse var henholdsvis Oberkommando des Heeres (OKH), Oberkommando der Luftwaffe (OKL) og Seekriegsleitung/Oberkommando der Kriegsmarine (OKM). I februar 1938 ble dessuten Oberkommando der Wehrmacht (OKW) opprettet, samtidig med at Hitler selv overtok den overordnede ledelsen av Wehrmacht.

Til tross for navnet fungerte OKW mer som Hitlers private militære arbeidsstab enn en egentlig koordinerende overkommando for hele Wehrmacht, og gjennom hele krigen var det stadige revirkamper mellom de ulike overkommandoene om ressurser, planer og styrkedisposisjoner. OKW ble helt fra opprettelsen og fram til avviklingen etter kapitulasjonen ledet av Generaloberst (fra juli 1940 Generalfeldmarschall) Wilhelm Keitel.

Wehrmacht og den nazistiske ideologien

Helt fra nasjonalsosialistenes maktovertagelse presiserte Wehrmachts ledende offiserer nødvendigheten av å knytte Tysklands militære styrker tett opp mot det nye regimet ideologisk. Jødiske offiserer og mannskaper ble fjernet fra rullene, og «politisk opplæring» innført som del av offisersutdannelsen. Wehrmacht skulle sammen med det nazistiske partiet NSDAP utgjøre «de to søylene» det nye regimet skulle basere sitt styre på, og støtten fra de militære lederne var en av de viktigste bestanddelene i grunnlaget for Hitlers regime.

Samtidig med at Wehrmachts organisasjon ble kraftig utvidet utover i mellomkrigstiden ble offisersyrket åpnet for flere, slik at en karrierevei som tradisjonelt hadde vært dominert av adelsstanden nå også var mulig for andre deler av befolkningen. Dette var i tråd med de mer «sosialistiske» aspektene av nasjonalsosialismen (nazismen), der individuelle ferdigheter og ikke klassebakgrunn skulle være avgjørende for det «ariske» individets stilling i «Det nye Tyskland». Slike ideer om bedre forhold for den jevne tysker under det nasjonalsosialistiske regimet, som var uløselig knyttet sammen med nasjonalsosialismens radikale antisemittisme og nasjonalisme, samt overbevisningen om at Tyskland sto overfor en kamp mot ytre fiender og en «jødisk-bolsjevikisk konspirasjon», hadde bred appell i datidens Tyskland, ikke minst blant de yngre generasjonene. Disse unge tyskerne var blant Hitlers mest lidenskapelige tilhengere, og kom til å utgjøre en vesentlig andel av landets væpnede styrker i løpet av andre verdenskrig.

Både Hitler og Wehrmacht-ledelsen mente at militærtjenesten skulle brukes til å fremme samhold internt i den tyske befolkningen. Ut fra et Frontgemeinschaft («frontfellesskap») skulle et Volksgemeinschaft («folkefellesskap») oppstå. Denne fellesskapstanken var ment å fremme samhold innad i de militære avdelingene, men hadde også et tydelig ideologisk aspekt, fordi den var ment å legge grunnlaget for et utopisk folkefellesskap som angivelig skulle være uten økonomiske og sosiale konflikter, samt ikke minst å holde grupper nasjonalsosialistene definerte som fiender utenfor, særlig jøder og kommunister. Hverken organisatorisk eller på enkeltmannsnivå var det store motforestillinger mot dette veivalget, og Wehrmacht forble sterkt preget av den nasjonalsosialistiske ideologien hele krigen igjennom.

Wehrmacht under andre verdenskrig

Wehrmacht forårsaket store sivile lidelser. En 12 år gammel polsk jente sørger over sin 14 år gamle søster som ble drept i et flyangrep fra Luftwaffe nær Warszawa i september 1939.
Av .
Tyske soldater i det okkuperte Frankrike.
Av /Erichvoned.
Lisens: CC BY-SA 4.0

Tyske styrker krysser den sovjetiske grensen 22. juni 1941. Angrepet på Sovjetunionen var planlagt som en kortvarig Blitzkrieg, men ble i stedet begynnelsen på Tysklands nederlag.

Slaget ved Stalingrad høsten 1942 ble et vendepunkt i krigen. Tyske soldater overgir seg til russerne i Stalingrad.

Den 1. september 1939 rykket Wehrmachts avdelinger inn i Polen. Utstrakt bruk av kampfly og stridsvogner samt nådeløs brutalitet gjorde at Tyskland, etter hvert i samarbeid med Sovjetunionen, gikk seirende ut av konflikten på bare litt over én måned. I presserapporter og propaganda ble den tyske taktikken omtalt i revolusjonerende vendinger og gitt navnet Blitzkrieg. Også felttoget i vest mot Frankrike og Benelux-landene våren 1940 er omtalt som et Blitzkrieg-felttog, selv om dette langt på vei er en myte. Likevel viste Wehrmacht under felttogene i Norge og Danmark våren 1940, samt på Balkan våren 1941, at de hadde utviklet trening, våpen og systemer for kommando og kontroll på en slik måte at Tyskland sommeren 1941 sto som ubestridt hersker på det europeiske fastlandet.

De mange suksessene på slagmarken 1939–1941 gjorde at både Hitler og hans øverste generaler begynte å tro på sin egen propaganda. I motsetning til de tidligere felttogene ble operasjon Barbarossa, felttoget mot Sovjetunionen, innledet den 22. juni 1941, planlagt som en kortvarig Blitzkrieg. Til tross for omfattende seire innledningsvis viste det seg snart at felttoget i øst var noe ganske annet enn det Wehrmacht tidligere hadde vært med på, og krigen på Østfronten utviklet seg til noe verden aldri tidligere hadde sett hverken i omfang eller med hensyn til brutalitet.

Både nazi-ideologien og forsyningsvanskeligheter førte til tallrike krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten, og krigen på Østfronten var helt fra starten av åpenbart en ideologisk krig. Resultatet var at sivilbefolkningen ble utsatt for ufattelige lidelser, og at sovjetiske krigsfanger omkom i stort antall i tysk varetekt. Til sammen tok tyskerne rundt 5,7 millioner fanger i øst, og av disse omkom rundt 3,3 millioner. Allerede under felttoget i Polen hadde tyskerne beredt grunnen for drastiske tiltak mot den jødiske befolkningen, og i etterkant av angrepet på Sovjetunionen ble jødeutryddelsene akselerert, tidvis med deltakelse fra soldater fra Wehrmacht.

Mot slutten av 1941 ble det klart at Wehrmacht ikke ville være i stand til å knuse Sovjetunionen med ett eneste, gigantisk felttog, og at krigen ville trekke ut i langdrag. For å stive opp motstandsviljen blant soldatene overtok Hitler selv ledelsen for OKH, slik at han fikk ansvaret for de daglige operasjonene på Østfronten. Dermed var han blitt sjef for seg selv i ikke bare ett, men to ledd (han var allerede sjef for OKW, som nominelt sto over OKH). Etter ny framgang sommeren 1942 (operasjon Blau), inntraff krigens vendepunkt med de tyske nederlagene ved Stalingrad og El Alamein i Nord-Afrika. Selv om Wehrmacht fortsatt var en fryktinngytende motstander, ville Tyskland aldri igjen bli i stand til å gjennomføre en operasjonell offensiv med et suksessrikt utfall. Til tross for at Wehrmacht fortsatt vant taktiske forsvarsseire og var i stand til å påføre sine fiender store tap, var det egentlig ikke lenger noen tvil om krigens utfall etter årsskiftet 1942/1943.

Krigens sluttfase og ettertid

Soldatene i Wehrmacht fortsatte likevel å kjempe helt fram til siste slutt. Dette skjedde dels fordi disiplinen ble stadig mer drakonisk og terroristisk, men også av andre grunner. I årene rett etter krigen hevdet amerikanske sosialpsykologer som hadde avhørt tyske krigsfanger i vest at de tyske soldatene primært kjempet for sine kamerater («primærgruppe-tesen»), men etter hvert som forskere vendte fokus mot Østfronten på 1970- og 1980-tallet ble det snart klart at de tyske tapene der var for store til at primærgrupper kunne opprettholdes over tid. I stedet ble nazi-ideologien og det at de fleste soldatene trodde på det de kjempet for vektlagt som en hovedgrunn for å forklare hvorfor Wehrmacht fortsatte kampen til lenge etter at det var rasjonelt å tro på seier.

Nyere forskning har inntatt en mellomposisjon mellom disse to standpunktene, der Wehrmachts organisatoriske oppbygning og ideologiske innretning blir tillagt stor vekt, men der også betydningen av primærgruppene trekkes fram. Det sentrale i den nye forklaringsmodellen er at rammevilkårene Wehrmachts organisasjon skapte var såpass sterke at nye primærgrupper med utgangspunkt i de organisatoriske og ideologiske rammene kunne dannes på konstant basis, slik at Wehrmachts avdelinger kontinuerlig var i stand til å fornye seg selv og slik sett opprettholde sin organisatoriske integritet.

I de første tiårene etter krigen forsøkte tyske veteraner, godt hjulpet av bestselgende selvbiografier fra innflytelsesrike generaler som Heinz Guderian og Erich von Manstein, å skape et bilde av det «rene» Wehrmacht, som i motsetning til det kriminelle Waffen-SS hadde kjempet krigen med «rent skjold». Selv om veteranenes framstilling ble utfordret fra slutten av 1960-tallet og videre utover på 1970- og 1980-tallet, var det først i 1995, femti år etter krigens slutt, at denne myten ble knust for alvor.

Dette året åpnet utstillingen «Vernichtungskrieg. Verbrechen der Wehrmacht 1941 bis 1944» på Institutt for sosialvitenskap i Hamburg, der tilskuerne ble vist tallrike krigsforbrytelser begått av og sett gjennom øynene til helt vanlige tyske soldater på Østfronten. I samtiden var dette svært kontroversielt i Tyskland, men etter hvert som Wehrmacht-veteranene har falt fra og det kriminelle aspektet ved organisasjonens virksomhet er blitt stadig tydeligere, er det ikke lenger noen tvil om at Wehrmacht var dypt implisert i Det tredje rikets forbrytelser mot menneskeheten.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Omer Bartov, The Eastern Front, 1941–1945, German Troops and the Barbarisation of Warfare. Basingstoke/New York: Palgrave, 2. utgave 2001 (første gang utgitt 1985)
  • Omer Bartov, Hitler’s Army. Soldiers, Nazis, and War in the Third Reich. New York/Oxford: Oxford University Press, 1992
  • Stephen G. Fritz, Frontsoldaten. The German Soldier in World War II. Lexington, KY: The University Press of Kentucky
  • Mannfred Messerschmidt, Die Wehrmacht im NS-Staat. Zeit der Indoktrination. Hamburg: R. v. Decker's Verlag, 1969
  • Militärgeschichtliches Forschungsamt/Zentrum für Militärgeschichte und Sozialwissenschaften (red.), Das deutsche Reich und der Zweite Weltkrieg, bd. I−X. Stuttgart/München: Deutsche Verlags-Anstalt, 1979−2008
  • Klaus-Jürgen Müller, Das Heer und Hitler. Armee und nationalsozialistisches Regime, 1933–1940. Stuttgart: Deutsche Verlags-Anstalt, 1969
  • Sönke Neitzel & Harald Welzer, Soldater. Beretninger om krig, drap og død. Oslo: Forlaget Press, 2012
  • Christoph Rass, «Menschenmaterial»: Deutsche Soldaten an der Ostfront. Innenansichten einer Infanteriedivision 1939–1945. Paderborn: Ferdinand Schöningh, 2003
  • Christian Streit, Keine Kameraden. Die Wehrmacht und die sowjetischen Kriegsgefangenen 1941−1945. Bonn: Verlag J.H.W Dietz Nachf., 1991
  • Wolfram Wette, The Wehrmacht. History, Myth, Reality (Cambridge, MA/London: Harvard University Press, 2006 (første gang utgitt på tysk 2002)
  • Lexikon der Wehrmacht.de

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg