Alta-saken var en politisk konflikt ca. 1968-1982, hvor samiske interesser og miljøverninteresser gikk mot en storskala vannkraftutbygging i Indre Finnmark. Saken fikk stor betydning for utviklinga av norsk samepolitikk.

De første planene om utbygging av Alta–Kautokeino-vassdraget ble lagt fram i 1968. Planene møtte hard kritikk, og i 1973 ble "Altautvalget" for bevaring av vassdraget dannet. Motstanden mot utbygginga var basert på samiske interesser, reindriftsinteresser og miljøverninteresser.

Det som gjorde Alta-saken spesiell i forhold til andre utbyggingssaker på samme tid var at utbygginga ville føre til svært negative konsekvenser for samisk reindrift, og at det ble foreslått å demme ned den samiskspråklige bygda Máze (norsk: Masi). Máze ble unntatt planene og varig verna i 1973.

Miljøvernargumentene gikk på vassdragets betydning som lakseelv, for jordbruk og klima i Alta-området og de særegne naturkvaliteter i Alta-dalen. De forskningsrapporter som ble produsert i forbindelse med planene, konkluderte også med et svært rikt plante- og dyreliv i området ved det unike elvegjelet Šávču (norsk: Sautso).

Den samiske organisasjonen NSR og reindriftssamenes forbund NRL var begge motstandere av utbygging. Det samme var Alta (Áltá) og Kautokeino (Guovdageaidnu) kommuner, som gjorde vedtak mot utbygging i 1976. Sammen med disse samiske og lokale interessene stod ulike natur- og miljøvernorganisasjonene. På den andre siden av saken stod regjeringa, energimyndighetene og  Finnmark fylkesting.

I 1978 samlet verneinteressene seg i Folkeaksjonen mot utbygging av Alta/Kautokeino-vassdraget. Det ble samla 15 000 underskrifter mot utbygginga, som ble oversendt Stortinget. Tross dette vedtok Stortinget utbygging med en installasjon på 150 MW og bygging av en 110 meter høy demning ved Šávču.

Sommeren 1979 tok Folkeaksjonen i bruk sivil ulydighet og stanset anleggsarbeidet en stund. I oktober 1979 slo en gruppe samer opp telt utenfor Stortinget og krevde utbyggingen stanset. Da regjeringens svar ble negativt, satte samene i gang sultestreik. Samtidig som det ble brukt sivil ulydighet og demonstrasjoner, lå organisasjonene i dialog med myndighetene. Det ble dessuten arbeidet på internasjonalt plan, med involvering av både FN-systemet og internasjonale urfolksorganisasjoner som WCIP og IITC (International Indian Treaty Council/Den internasjonale indianeravtalens råd). Norge fikk etter hvert hard kritikk internasjonalt for sin behandling av samene, og ikke minst for spriket mellom Norges holdning til urfolk internasjonalt og på hjemmebane.

Regjeringa stansa anleggsarbeidet i 1979, gav reineierne forlenga uttalefrist og utarbeida en ny stortingsmelding om Alta-saken. Denne konkluderte med at det ikke var fremkommet nye momenter. Stortinget avviste derfor å behandle saken på nytt. Reineiernes krav om å stanse utbygginga inntil spørsmålet om samenes rettigheter var avklart, ble også avvist av regjeringa.

Alta-saken ble brakt inn for retten. Desember 1980 forelå dom i skjønnssaken i Alta herredsrett. Dommen var kritisk til store deler av saksbehandlingen. Blant annet ble det slått fast at utbygginga var i strid med vernevedtaket av Máze. Men retten slo likevel fast at utbygginga var lovlig. Dette førte til anleggsstart igjen i januar 1981, med nye sivil ulydighetsaksjoner fra Folkeaksjonen. Aksjonene ble stanset av politiet, men 24. januar startet en gruppe samer på ny en sultestreik. Denne pågikk til 25. februar da anleggsarbeidet på ny ble stoppet for å vurdere om det var i strid med kulturminneloven. Etter at disse spørsmålene var avklart, ble anleggsarbeidet gjenopptatt i september 1981 og pågikk siden uten nevneverdige hindringer. I 1982 erklærte Høyesterett seg enig med herredsretten i at utbyggingen var lovlig. Folkeaksjonen ble oppløst samme år.

Alta-saken førte til en totalreform av norsk samepolitikk. Det hadde siden slutten av andre verdenskrig blitt gjort oppmykende grep , blant annet hadde det blitt lov å bruke samisk i skoleundervisning i 1959 og fra 1964 hadde man et eget Norsk Sameråd. Konflikten viste imidlertid at det var behov for nytt lovverk og et nytt representasjonsorgan for samene. Det første samerettsutvalget ble nedsatt i 1980, og la fram sin innstilling i 1984.

Som resultat av Samerettsutvalgets arbeid kom det en ny Samelov i 1987 - samme år som Alta-demninga ble åpna; en egen grunnlovsparagraf om samisk språk, kultur og samfunn i 1988; og Sametinget ble åpna i 1989.

I tillegg til dens store urfolkspolitiske betydning var Alta-saken også kulminasjonen på en omfattende debatt om norsk kraftutbygging som hadde pågått siden slutten av 1960-årene. Denne debatten omhandla sentrale spørsmål som energipolitikk, saksbehandling i offentlige etater, premisser for stortingsvedtak og rettsbeskyttelse for verneinteresser, verdien av lokalt selvstyre, rettigheter til naturressurser - og altså ikke minst forholdet mellom storsamfunnet og etniske minoriteter.

  • Arkivverket-no: Alta-saken
  • Borring, Jan m.fl.: Alta-bilder : 12 års kamp for Alta-Kautokeinovassdraget, 1981, isbn 82-530-1145-8, Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

3. desember 2011 skrev Svein Askheim

Denne helgen er det 30 år siden Alta-aksjonen.

3. desember 2011 svarte Knut Are Tvedt

30-årsjubileet var i januar i år. Da var det et større semninar i Naturvernforbundet som oppsummerte aksjonene og satte dem i perspektiv.

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.