direktørkapitalisme

Direktørkapitalisme (engelsk: managerial capitalism), et begrep som beskriver en utvikling der direktører overtar styringen over forretningsforetak, mens eierne får en mer tilbaketrukket rolle.

Begrepet er i særlig grad utviklet av Alfred D. Chandler jr. Det var sentralt i hans to meget innflytelsesrike bøker, The Visible hand. The Mangerial Revolution in American Business (1977) og Scale and Scope. The Dynamics of Industrial Capitalism (1990). Han bygger på utviklingstrekk han mente å kunne observere i amerikansk forretningsliv, og siden også i tysk forretningsliv.

Chandler beskrev hvordan mange moderne forretningsforetagender hverken ble styrt av bankene eller eierne. Eierskapet ble spredt. Aksjeeierne hadde ikke den innflytelse, kunnskap, erfaring eller engasjement som skulle til for å ta ledelsen. I stedet var det lønnede direktører som la opp den langsiktige strategi og styrte de løpende forretninger såvel på toppnivå som på mellomnivå og lavere nivå. Omkring første verdenskrig var denne type institusjoner blitt dominerende i flere sektorer av amerikansk forretningsliv, ifølge Chandler, og utviklingen fortsatte i samme retning.

«En slik virksomhet som er kontrollert av direktørene, og et system dominert av slike virksomheter, kalles direktørkapitalisme» ifølge Chandler (The Visible Hand, s. 10).

Det er de stadig større, mangefasetterte virksomheter han snakker om. Han mente utviklingen gikk i retning av stadig flere slike omfattenede konglomerater der administrativ samordning er mer effektiv enn koordinering gjennom markedsmekanismen. De store byråkratier som slike virksomheter krever, overtok altså stadig mer av markedets funksjoner. Adam Smiths usynlige hånd (markedet) ville bli avløst av den synlige hånd (The Visible Hand). Ledelsen av slike virksomheter krevde en høy grad av profesjonalitet hos direktørene. Dette førte til at ledelsen ble adskilt fra eierne. 

Chandlers (og andres) arbeider fikk stor innflytelse, men kom etter hvert under kritikk. Kritikken gikk blant ut på at direktørkapitalismen bare gjaldt for store konglomerater, og at han tok feil når han hevdet at disse var iferd med å dominere strukturen i næringslivet. Dessuten var familiekapitalismen mer robust selv i de store bedrifter.

Utviklingen fra 1980-årene skulle også ta en annen retning enn Chandler hadde forutsett. Det skyldtes ikke minst den revolusjonerende utvikling av informasjonsteknologien som lå til grunn for den spektakulære industrielle revolusjon, spesielt i Silicon Valley, der det blomstret opp en mengde innovative småbedrifter.

Det skulle også vise seg at finanskapitalismen ikke på noen måte var død. Den skulle få en ny blomstring. Det ble en tendens til at konglomeratene ble splittet opp i mer spesialiserte virksomheter noe som medførte at de strategiske beslutninger flyttet ut av bedriftssfæren der direktørene hadde regjert, og over til aksjeeierne i en revitalisert finanssfære.

Også i Norge kunne vi snakke om en direktørkapitalisme. Vel var Norge dominert av småbedrifter der ledelsen ofte lå i hendene på eierne i nær kontakt med bankene. Men i de tross alt noe større bedrifter ser vi at det ofte ble slik at direktørene ble de reelle ledere. I Norge skyldtes dette ikke minst Arbeiderpartiets politikk. I den reguleringspolitikk de førte ble aksjebørsen så godt som død, og aksjeeierne skjøvet i bakgrunnen.

Direktørene derimot oppdaget, som Jens Arup Seip har skrevet, til sin forbløffelse at de var kommet i paradis. De var profesjonelle eksperter på industriledelse, og det var nettopp hva sosialdemokratene trengte. Men også her ser vi hvordan børsen etter hvert våknet til liv, de store bedrifter (konglomerater) ble splittet opp, og de strategiske beslutninger flyttet fra bedriftssfæren til finanssfæren.

• Industristaten
• Norge i etterkrigstiden

• «Management : General» i International Encyclopedia of the Social and Behaviour Sciences Vol 13. Elsevier 2001. s. 9170-9178.
• Francis Sejersted,  2002. “Opplever vi en ny industriell revolusjon?” I d.s. Demokratisk kapitalisme. Pax.
• Francis Sejersted, 2003. «Direktørkapitalismens kranke skjebne» i d.s. Norsk idyll? Pax.