Arbeiderpartiet (Ap) er et norsk sosialdemokratisk politisk parti. Arbeiderpartiet ble stiftet i Arendal i 1887, og har vært det største norske politiske partiet ved alle valg siden 1927.

Fra 2005 til 2013 satt Ap i regjering med Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti. Arbeiderpartiets daværende leder, Jens Stoltenberg, var statsminister fra 2005 til 2013.

Ved stortingsvalget i 2013 tapte den rødgrønne regjeringskoalisjonen. Ap reduserte sin oppslutning med 4,5 prosentpoeng og mistet ni mandater på Stortinget. Ap er likevel Stortingets klart største parti.

Ved kommunestyre- og fylkestingsvalget i 2015 fikk Arbeiderpartiet en liten fremgang i forhold til 2011-valget. Oppslutningen ved kommunestyrevalget var 33,0 prosent (31,7 prosent i 2011). Ved fylkestingsvalget var tilsvarende tall 33,6 prosent (33,2 prosent). Ap kom i posisjon i storbyer som Oslo og Bergen.

Jens Stoltenberg trakk seg i 2014 som partileder etter tolv år. Han ble etterfulgt av Jonas Gahr Støre, som hadde vært både utenriksminister og helse- og omsorgsminister i den rødgrønne regjeringen. Hadia Tajik og Trond Giske er fra 2015 likestilte nestledere i partiet. Kjersti Stenseng er partisekretær.

Partiets ungdomsorganisasjon heter Arbeidernes ungdomsfylking (AUF). Leder fra 2014 er Mani Hussaini.

Arbeiderpartiet har i likhet med andre sosialdemokratiske partier sine røtter i en sosialistisk idétradisjon.

Partiets formål er nedfelt i vedtektene, som innledes med at «Arbeiderpartiet vil skape et rettferdig samfunn som sikrer alle menneskers likeverd. Vi bygger på verdiene frihet, likhet og solidaritet. Vi ønsker en verden uten krig og fattigdom, der frie og likestilte mennesker har innflytelse på sine livsvilkår, der menneskene lever i harmoni med naturen, og der kapitalistisk utbytting bekjempes.»

I den økonomiske politikken har Arbeiderpartiet stått for en blandingsøkonomi basert på en balanse mellom tre maktkonstellasjoner – arbeidsgivere gjennom deres organisasjoner, fagforeningene og det offentlige, gjennom statlige reguleringer. Dette gjenspeiles også i formålsparagrafen der det heter at partiet «vil bygge på et samvirke mellom arbeid og kapital».

Arbeiderpartiet ble stiftet i 1887 som Det Forenede norske Arbeiderparti, forkortet DNA. Fra 1891 het partiet Det norske Arbeiderparti.

I 2011 ble navnet offisielt forenklet til Arbeiderpartiet, som også har vært den daglige betegnelsen på partiet i flere tiår.

Det Forenede norske Arbeiderparti ble stiftet 21.–22. august 1887 i Arendal. I løpet av ett år var imidlertid ledelsen i partiet flyttet til Kristiania, der Den socialdemokratiske Forening var blitt stiftet to år tidligere med Christian Holtermann Knudsen og Carl Jeppesen som førende skikkelser. Arendals-møtet vedtok ikke noe sosialistisk program, men stilte opp alminnelig stemmerett som det dominerende politiske krav.

Først i 1889 ble det vedtatt en kort erklæring om at «råstoffene og produksjonsmidlene (bør) etter hvert tilfalle dem der har frembrakt samme», og 1891 et mer utførlig sosialistisk prinsipp-program.

I politikken om den norske unionen med Sverige hevdet partiet alt fra 1892 at «broderfolkenes vel krever unionens oppløsning». Gjennom 100 år bygde Arbeiderpartiet i stor utstrekning sin organisasjon på kollektiv tilslutning fra fagforeninger, og fungerte i sine første år som en landssammenslutning for ulike fagforeninger.

Da Landsorganisasjonen (LO) i Norge ble dannet i 1899, var det som et resultat av at funksjonen som sammenslutning av fagforeninger ble skilt ut fra funksjonen som politisk parti. LO og Arbeiderpartiet har siden den gang samarbeidet nært, og det er tradisjon for at ledende tillitsvalgte i LO velges inn i partiets sentralstyre. Fra 2017 er blant annet LO-leder Hans Christian Gabrielsen medlem av sentralstyret.

Ved valget 1903 fikk Arbeiderpartiet sine første stortingsrepresentanter og gjorde seg fra denne tid også gjeldende i kommunepolitikken. Med utgangspunkt i Fagopposisjonen av 1911 og i Arbeiderpartiets ungdomsbevegelse dannet det seg en revolusjonær fløy innenfor partiet under ledelse av Kyrre Grepp og Martin Tranmæl.

Skarpere klassemotsetninger under første verdenskrig og inntrykkene fra den russiske revolusjon styrket venstrefløyen og førte til et fullstendig lederskifte på landsmøtet i 1918. Kyrre Grepp ble formann i partiet, Tranmæl ble sekretær.

Året etter meldte Arbeiderpartiet seg inn i den nystiftede tredje kommunistiske internasjonale, også kalt Komintern, og aksepterte dermed tanken om proletariatets diktatur bygd på en rådsforfatning.

Under striden om Moskva-tesene brøt en fløy ut av partiet i 1921 og dannet Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti.

Arbeiderpartiet brøt med Komintern i 1923, og dette førte til dannelsen av Norges Kommunistiske Parti. Arbeiderpartiet betraktet seg imidlertid fortsatt som revolusjonært.

I 1927 ble Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti slått sammen med Arbeiderpartiet igjen, og ved stortingsvalget samme år gikk det gjenforente partiet sterkt frem. I 1928 dannet så Arbeiderpartiet sin første, kortvarige regjering under ledelse av Christopher Hornsrud.

Preget av valgnederlaget i 1930, den økonomiske krisen og fascismens fremvekst la Arbeiderpartiet i første halvdel av 1930-årene om sin politikk for godt fra en revolusjonær til en reformistisk linje. Partiet viste vilje til å bekjempe krisen innenfor rammen av en kapitalistisk samfunnsorden og godta det parlamentariske demokrati.

Etter et kriseforlik med Bondepartiet dannet Johan Nygaardsvold i 1935 en regjering som ble sittende til 1945, fra 1940 riktignok i eksil som en nasjonal samlingsregjering med enkelte borgerlige representanter.

Etter andre verdenskrig hadde Arbeiderpartiet absolutt flertall på Stortinget i fire valgperioder mellom 1945 og 1961. Einar Gerhardsen ble i etterkrigstiden den ledende personlighet i partiet, som fikk et hovedansvar for gjenreisingen etter krigen, førte videre utbyggingen av den moderne velferdsstaten og satset etter hvert på en vestvendt sikkerhetspolitikk og opprustning i tilknytning til NATO.

Partiet oppgav samtidig ytterligere en del av sitt tradisjonelle sosialistiske tankegods fra før krigen. Fra 1961 møtte Arbeiderpartiet konkurranse på venstresiden gjennom dannelsen av Sosialistisk Folkeparti (SF), og etter valget i 1965 ble det for første gang etter andre verdenskrig etablert en levedyktig borgerlig regjering, ledet av Per Borten fra Senterpartiet.

EF-striden i 1971-1972 viste seg å svekke partiet midlertidig, da SF og senere SV gjorde store innhogg i velgermassen. Fra slutten av 1970-årene tapte imidlertid også partiet en del velgere til høyresiden, selv om den såkalte høyrebølgen gjorde størst innhogg i mellompartienes oppslutning.

Under Gro Harlem Brundtlands ledelse (1981–92) greide partiet å appellere til nye grupper og dermed beholde sin høye oppslutning, på tross av at den tradisjonelle industriarbeiderklassen utgjorde en stadig mindre andel av befolkningen.

EU-striden i første del av 1990-årene ble også en mindre belastning for partiet enn mange hadde fryktet. Siden 1927 har Arbeiderpartiet vært landets ubestridt største parti, men oppslutningen var dalende i 1990-årene.

Stortingsvalget i 2001 var en katastrofe for partiet, som gjorde sitt dårligste valg siden 1924 og mistet sin posisjon som det dominerende parti, selv om det fortsatt var landets største. Dette førte til en nyorientering i partiet, som for første gang resulterte i at Arbeiderpartiet inngikk forpliktende samarbeid med andre partier med tanke på å danne en flertallsregjering.

Et styrket Arbeiderparti dannet etter valget 2005 regjering sammen med Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti. Regjeringen fikk fornyet tillit ved valget i 2009, da Arbeiderpartiet noterte seg for en klar fremgang. I perioden 2009–13 hadde Arbeiderpartiet 12 av 20 statsråder i regjeringen.

For valgresultater, se Stortingsvalget i 2005, Stortingsvalget i 2009 og Stortingsvalget i 2013. Se også tabell over Stortingsvalg.

På tross av manglende flertall og i perioder synkende oppslutning har Arbeiderpartiet likevel vist seg som et styringsdyktig regjeringsparti, i perioder det eneste reelle regjeringsalternativ.

I perioden fra 1945 til 1965 satt partiet med makten sammenhengende, med unntak av en måned. Senere har det hatt regjeringsmakt i følgende perioder:

  • 1971–72 under Trygve Bratteli,
  • 1973–81 (73–76 under Bratteli, 76–81 under Odvar Nordli, 81 under Brundtland),
  • 1986–89 under Brundtland,
  • 1990–97 (90–96 under Brundtland, 96–97 under Jagland),
  • 2000–01 under Stoltenberg og
  • 2005-13 under Stoltenberg (koalisjonsregjering).

I perioden siden 1935 er det altså bare omtrent 19 år der Arbeiderpartiet ikke har hatt statsministeren.

Partiet har hatt følgende statsministere:

Periode Partileder
1887–88 Anders Andersen
1888–89 Hans G. Jensen
1889 Christian Holtermann Knudsen
1890–92 Carl Jeppesen
1892–93 Ole Georg Gjøsteen
1893–94 G. A. Olsen Berg
1894–97 Carl Jeppesen
1987–1900 Ludvig Meyer
1900–02 Christian Holtermann Knudsen
1903–06 Christopher Hornsrud
1906–11 Oscar Egede Nissen
1912–18 Christian Holtermann Knudsen
1918–22 Kyrre Grepp
1922–23 Emil Stang
1923–45 Oscar Torp
1945–65 Einar Gerhardsen
1965–75 Trygve Bratteli
1975–81 Reiulf Steen
1981–92 Gro Harlem Brundtland
1992–2002 Thorbjørn Jagland
2002-14 Jens Stoltenberg
2014- Jonas Gahr Støre
Periode Parlamentarisk leder
1903–06 Alfred Eriksen
1906–09 Christian Holtermann Knudsen
1910–12 Alfred Eriksen
1912–15 Christian Holtermann Knudsen
1916–20 Anders Buen
1921 Christopher Hornsrud
1922–23 Olav Scheflo
1923–28 Alfred Madsen
1928 Sverre Støstad
1928–31 Alfred Madsen
1932–35 Johan Nygaardsvold
1935–39 Sverre Støstad
1939–40 Magnus Nilssen
1940 Alfred Madsen
1945 Fredrik Monsen
1945–49 Sverre Støstad
1949–51 Oscar Torp
1951–54 Einar Gerhardsen
1955–64 Nils Hønsvald
1964–71 Trygve Bratteli
1971–72 Guttorm Hansen
1972–73 Trygve Bratteli
1973–75 Odvar Nordli
1976–81 Trygve Bratteli
1981–86 Gro Harlem Brundtland
1986–89 Einar Førde
1989–90 Gro Harlem Brundtland
1990–92 Gunnar Berge
1992–93 Kjell Borgen
1993–96 Thorbjørn Jagland
1996–97 Tom Thoresen
1997–2000 Thorbjørn Jagland
2000 Jens Stoltenberg
2000–01 Hill-Marta Solberg
2001–05 Jens Stoltenberg
2005–09 Hill-Marta Solberg
2009–13 Helga Pedersen
2013–14 Jens Stoltenberg
2014– Jonas Gahr Støre
Periode Partisekretær
1901–18 Magnus Nilssen
1918–21 Martin Tranmæl
Stillingen opphevet 1921
1923–26 Einar Gerhardsen
Stillingen opphevet 1926
1945 Trygve Bratteli
1945–69 Haakon Lie
1969–75 Ronald Bye
1975–86 Ivar Leveraas
1986–92 Thorbjørn Jagland
1992–96 Dag Terje Andersen
1996–2002 Solveig Torsvik
2002–09 Martin Kolberg
2009–15 Raymond Johansen
2015– Kjersti Stenseng
  • Brandal, Nik., Øivind Bratberg og Dag Einar Thorsen: Sosialdemokratiet: Fortid – Nåtid – Framtid, 2011.
  • Bull, Edvard: Arbeiderklassen i norsk historie, 1947
  • Bull, Edvard mfl. (red.): Arbeiderbevegelsens historie i Norge, 1985-90, 6 bind.
  • Koht, Halvdan (red.): Det norske arbeiderpartis historie 1887–1937, 1937–39, 2 bind.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

11. juli 2013 skrev Song Solli

Hvilke tiltak preget Arbeiderpartiets forsøk på planøkonomi i årene 1945-1952/53?

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.