Vidkun Quisling av Ukjent fotograf/Riksarkivet. Falt i det fri (Public domain)

Vidkun Quisling var en norsk politiker for Nasjonal Samling (NS) og offiser. Han styrte Norge som ministerpresident da landet var okkupert av Tyskland under andre verdenskrig. Etter krigen ble han henrettet for landssvik.

Quisling ble major i 1928 og var forsvarsminister i Bondepartiregjeringen i årene 1931–1933. I 1933 grunnla han partiet Nasjonal Samling og var siden partiets «fører». NS fikk ingen nevneverdig tilslutning ved valgene.

Quisling, som hadde vært sterkt påvirket av fascismen, nærmet seg etter hvert den tyske nasjonalsosialismen. Da Tyskland invaderte Norge 9. april 1940, skaffet Quisling seg adgang til radiosenderen Oslo kringkaster. Her erklærte han seg som statsminister og gav ordre om at mobiliseringen skulle innstilles. Dagen etter avviste kong Haakon 7 dette kravet, og Quisling ble tvunget til å tre tilbake. Quislings regjering ble den 14. april skjøvet ut og erstattet av Administrasjonsrådet. Fra 25. september var det den tyske Reichskommissar Josef Terboven som styrte det okkuperte Norge.

1. februar 1942, under den såkalte «Statsakten» på Akershus slott, ble Quisling innsatt av Reichskommissar som «ministerpresident» i «den nasjonale regjering». Ved «lov» av 12. mars 1942 ble NS «statsbærende parti». Men Quislings lederskap savnet enhver naturlig autoritet og kunne bare opprettholdes ved repressive midler. De konstitusjonelle endringene medførte heller ingen reell maktøkning i forhold til Reichskommissariatet.

Quisling var drivkraften i kampen mot skolen og kirken og tok personlig del i gjennomføringen av arbeidstjenesten og deportasjonen av jødene, likeså i vervingen av nordmenn til tysk militærtjeneste.

Etter frigjøringen ble han 9. mai 1945 arrestert, og 10. september samme år ved Eidsivating lagmannsrett dømt til døden for høyforræderi. Etter at Høyesterett hadde forkastet hans anke, ble han henrettet 24. oktober 1945.

Ordet «quisling» er gått inn i internasjonal språkbruk som betegnelse på landsforræder.

Vidkun Quisling ble født i Fyresdal og var sønn av prosten Jon Lauritz Qvisling. Han tok artium i Skien i 1905, tok eksamen med innstilling fra Den militære høyskole i 1911 og ble deretter tilknyttet generalstaben.

Norge deltok aktivt i Folkeforbundets humanitære arbeid. Folkeforbundet sendte i 1925 en komité til nødhjelpsarbeid i Armenia. Her deltok både Fritjof Nansen (i midten) og Vidkun Qvisling (bak til venstre).

Armenia-kommisjonen utsendt av Folkeforbundet av Anders Beer Wilse/Kulturhistorisk museum/Wikimedia Commons. Falt i det fri (Public domain)

Quisling var militærattaché i Petrograd (nå St. Petersburg) i 1918, i Helsinki vinteren 1920–1921, gikk ut av aktiv militærtjeneste i 1923 og tok avskjed med majors grad i 1928. I perioden 1922–1926 deltok han i humanitært arbeid i Sovjetunionen, blant annet som sekretær for en folkeforbundskommisjon under ledelse av Fridtjof Nansen. I årene 1927–1929 var han ansatt ved Norges legasjon i Moskva. Quisling vendte tilbake til Norge i 1929 og arbeidet deretter med en folkebevegelse – Nordisk folkereising.

Høyreradikale strømninger var sterke i Norge i 1930-årene. Det fascistiske partiet Nasjonal Samling ble stiftet i 1933. He ses føreren Vidkun Quisling (i midten) sammen med partifeller i 1936.

Propagandatur i Telemark, 1936 av Ukjent fotograf/Riksarkivet/Wikimedia Commons. Falt i det fri (Public domain)

I perioden 1931–1933 var Quisling forsvarsminister i Bondepartiregjeringen, men hadde et vanskelig forhold til statsminister Jens Hundseid og var meget omstridt, blant annet for voldsomme angrep på Arbeiderpartiet. I februar 1932 ble han, etter egne opplysninger, overfalt av ukjente menn i Forsvarsdepartementet («pepperoverfallet»). Saken ble aldri oppklart.

I mai 1933 dannet Quisling Nasjonal Samling og var siden partiets fører. NS vant ingen nevneverdig tilslutning ved valgene i 1933 (2,2 prosent) og i 1936 (1,8 prosent). Etter en partisplittelse i 1936 spilte ikke NS lenger noen politisk rolle.

Quisling, som hadde vært sterkt påvirket av fascismen, nærmet seg etter hvert det tyske forbilde. Gjennom kontakt med Alfred Rosenberg og storadmiral Erich Raeder fikk han i desember 1939 møte Adolf Hitler, og samtalene berørte blant annet muligheten for at NS kunne komme til makten i Norge med Tysklands støtte i en eller annen form.

Hitler foretrakk imidlertid å forberede et strategisk overfall uten å gjøre bruk av Quisling. Gjennom Rosenbergs underordnede, Hans Wilhelm Scheidt, mottok Quisling pengestøtte og kunne blant annet utvide partibladet Fritt Folk. Quisling ble ikke innviet i invasjonsplanene, og han var ikke tiltenkt noen øyeblikkelig politisk rolle.

Uten Tysklands offisielle støtte skaffet Quisling seg adgang til Oslo kringkaster om kvelden den 9. april 1940, erklærte at han var statsminister, og gav ordre om at mobiliseringen skulle innstilles. Dagen etter ble den tyske sendemannen, Dr. Curt Bräuer, instruert om å kreve Quisling utnevnt. Kong Haakon 7 avviste kravet etter samråd med regjeringen. Quisling møtte sterk motstand på tysk hold, og ble tvunget til å tre tilbake, formelt fra 15. april. I juli 1940 var han nærmest forvist til Tyskland, men på ny fikk han støtte fra Rosenberg og Raeder, og da riksrådsforhandlingene ble brutt høsten 1940, organiserte den tyske Reichskommissar Josef Terboven et «kommissarisk» styre med flertall av NS-medlemmer under kontroll av Reichskommissariatet. Quisling ble stående utenfor.

1. februar 1942, under den såkalte «Statsakten» på Akershus slott, ble Quisling innsatt av Reichskommissar som «ministerpresident» i «den nasjonale regjering». Ved «lov» av 12. mars 1942 ble NS «statsbærende parti». Men Quislings lederskap savnet enhver naturlig autoritet og kunne bare opprettholdes ved repressive midler. De konstitusjonelle endringene medførte heller ingen reell maktøkning i forhold til Reichskommissariatet.

Quislings plan var, som før, å organisere et korporativt styre med et «riksting» sammensatt av yrkesrepresentanter under NS-ledelse og etter førerprinsippet. Dette strandet på yrkesgruppenes motstand. Høsten 1942 gjorde Adolf Hitler det klart at slike planer måtte utstå til etter krigen, men Quisling fortsatte å planlegge en ny forfatning; fredsslutning med Tyskland og norsk deltagelse i et storgermansk nasjonalistisk forbund. I perioden 1939–1945 hadde Quisling i alt elleve møter med Hitler.

Quislings nyordningspolitikk var et hovedtema under landssviksaken mot ham i 1945. Det trykte stenografiske referatet inneholder også hans egne utførlige forsvarsinnlegg. I noen tilfeller gikk Quislings overgrep lenger enn tyskernes, for eksempel i tiltakene mot prester og lærere i 1942. Han var erklært jødefiendtlig og hadde sin del av ansvaret for jødeforfølgelsene i Norge; dels medvirket han til, dels unnlot han å gripe inn mot overgrep.

Quisling overgav seg til politiet 9. mai 1945. Han ble stilt for retten i august og dømt til døden for landssvik ved Eidsivating lagmannsrett 10. september. Hans anke til Høyesterett ble avslått, og han ble henrettet 24. oktober 1945.

Quisling var kunnskapsrik og intellektuelt meget vel utrustet. Like fullt var han virkelighetsfjern, med en forkjærlighet for omfattende spekulasjoner. Han var ingen stor taler eller organisator, og han synes å ha hatt liten evne til positivt samarbeid. Som politiker var han til dels påfallende hjelpeløs. Hans nesten messianske selvbevissthet og kallsfølelse medvirket til å fjerne ham fra de politiske realiteter.

Quisling giftet seg i 1923 med Maria Pasetsjnikova (1900–1980), som han traff i hennes hjemby Kharkov (dagens Ukraina). Paret fikk ingen barn. Maria Quisling ble arrestert i 1945, men ble straks løslatt og ikke stilt under tiltale. Hun bodde senere i Oslo til sin død.

Interessen for Quisling har siden 1945 vært stor og til dels økende, både når det gjelder hans virke og hans person og privatliv. Et hovedverk i den omfattende litteraturen om Quisling er Hans Fredrik Dahls Vidkun Quisling (to bind, 1991–1992). Samleverket Norge i krig (åtte bind, 1984–1987) gir en oversikt over begivenhetene under krigen med henvisning til annen viktig litteratur. I 1988 kom dokumentarserien Vidkun Quisling: Et liv – en rettssak i fire episoder på NRK (regi av Stein Ørnhøi).

  • Barth, Else Margarete: Gud, det er meg : Vidkun Quisling som politisk filosof, 1996, isbn 82-530-1803-7, Finn boken
  • Dahl, Hans Fredrik: Vidkun Quisling : En fører blir til ; En fører for fall, 1991–1992, to bind Finn boken
  • Jensen, Tom B.: En bibliografi av og om Vidkun Quisling, 1996, isbn 82-7695-004-3, Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.