Engelsk mynt fra Knut den Mektiges tid som konge.

av PHGCOM. Falt i det fri (Public domain)

Knut den mektige, også kjent som Knud den mektige og Knud den store, var konge i England i perioden 1014–35, og Danmark i perioden 1018–35. Knut var sønn av Svend Tveskæg (Svein Tjugeskjegg).

Etter faren Svends død valgte danene Knut til konge i England. Han måtte føre en hard kamp med angelsaksernes konge Ethelred 2 og hans sønn og ettermann Edmund 2 Jernside.

Da Edmund døde i 1016, ble Knut engelsk enekonge, og i 1018 ble han valgt også i Danmark, etter broren Harald. Vikinghøvdingen viste seg nå som en dyktig riksstyrer, men ble snart mer engelsk enn dansk konge. I 1026 avverget han et norsk-svensk angrep på Danmark i slaget ved Helgeå. I 1028 vant Knut Norge, etter først å ha sikret seg støtte fra norske stormenn som var misfornøyde med Olav Haraldsson (den hellige). Etter dette hersket Knut over et mektigere rike enn noen annen nordisk konge, men det manglet sammenheng. Etter hans død falt riket fra hverandre.

Knut hadde et godt samarbeid med kirken og foretok i 1027 en pilegrimsferd til Roma. Han kalte geistlige fra Flandern og Lorraine til riket, men holdt alltid fast ved kongens lederstilling i kirken.

Etter erobringen av England giftet Knut seg med dronning Emma, enke etter kong Ethelred av England. Med henne hadde Knut sønnen Hardeknud og datteren Gunhild. Med sin første kone Alfiva hadde Knut sønnene Svend (Svein) og Harald Harefot.

Knut døde i 1035, og er begravet i katedralen i Winchester. Sønnen Harald Harefot etterfulgte ham som konge av England.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.