Våpen i jern, fra ca. 900 e.Kr. Et spydhode, en stigbøyle og to sverdhåndtak. Nationalmuseet, København.

Jernalder (jernvåpen) av Ukjent/Kunnskapsforlaget/NTB Scanpix ※. Gjengitt med tillatelse

Jernredskaper fra merovingertiden (ca. 600–800 e.Kr.), funnet i Norge.

Jernalder (jernredskaper) av Universitetets Oldsakssamling/※. Gjengitt med tillatelse

Jernalderen, den yngste av de forhistoriske periodene. Karakteriseres ved at jern i stor utstrekning ble nyttet til våpen og redskap. Jernalderen er altså først og fremst et stadium som angir et teknologisk nivå et samfunn befinner seg på, og det er ikke en enhetlig kronologisk periode som er lik over alt.

Overgangen fra bronsealder til jernalder fant i Midtøsten sted ca. 1500 f.Kr., i Egypt i tidsrommet 1200–800 f.Kr., og i Kina i tidsrommet 700–500 f.Kr. I Mellom-Europa anslås overgangen til jernalder til 800–700 f.Kr. mens den i Norden først fant sted 200–300 år senere.

I Afrika sør for Sahara fulgte jernalderen direkte etter steinalderen. I Nord-Amerika og Australia fantes det enda ikke noen jernalder da europeerne kom til disse kontinentene.

I motsetning til bronsen, som smelter under 1200 °C – omtrent den temperatur man klarte å oppnå i enkle smelteovner – greide man ikke å smelte jernet i forhistorisk tid. Jernets smeltepunkt er nemlig 1536 °C. Kina danner her et unntak. Der ble jernstøping benyttet allerede på 600-tallet eller tidlig på 500-tallet f.Kr., mens smikunsten først ble kjent her et par hundre år senere.

De eldste smidde jern en kjenner til er fra 3000–2700 f.Kr., funnet i Tell Asmar i Mesopotamia (i det nåværende Irak). Det var imidlertid først i tidsrommet 1500–1200 f.Kr. at jernet begynte å fortrenge bronsen i Midtøsten.

Dette har vært forklart med at hettittene tidlig kjente kunsten å fremstille jern, men klarte å holde på hemmeligheten med jernfremstillingen i mange hundre år. Et brev fra 1200-tallet f.Kr., fra hettitterkongen Hattusil 2 til den egyptiske farao, er tatt til inntekt for et slikt syn.

Forklaringen på de tidligste jerngjenstandene er trolig forholdsvis prosaisk. Man har tidlig kjent til kunsten å utvinne jern fra bergmalm og produsere råjern, men råjern er bløtt og egner seg dårlig som erstatning for bronse til våpen og redskaper. Råjernet slik det forelå etter at man hadde hamret det i essen for å få ut slagget, var bare litt hardere enn kobber og bare 1/3 så hardt som kaldhamret bronse. De eldste jerngjenstandene har da også mer tjent som kuriosa enn som nyttegjenstander.

Ved slutten av bronsealderen har det i området rundt Middelhavet inntrådt en krise som vi ennå ikke helt kjenner årsakene til. Det ser ut til å ha vært knapphet på bronse – muligens er det tilførslene av tinn som har sviktet. Dette har trolig ført til eksperimentering med jern, som inntil da ikke hadde vært konkurransedyktig. Ved hamring kan hardheten på jernet økes, men ikke til mer enn 4/5 av bronsens. Ved en kjemisk prosess – oppkulling – kan imidlertid jernets hardhet økes ytterligere. Dette skjer når jernet holdes glødende i essen i et temperaturnivå mellom 800–1200 °C. Da opptar jernet karbon fra det glødende trekullet og blir til stål, som ved hamring blir mer enn dobbelt så hardt som kaldhamret bronse.

Denne prosessen er trolig blitt oppdaget tilfeldig og er blitt alminnelig kjent i Midtøsten ca. 1200 f.Kr. En hakke fra 1100-tallet, som er funnet på fjellet Adir i nordlige Israel, viser seg å ha samme hardhet som moderne stål.

Etter at jernteknologien var blitt vanlig i Eurasia, spredte kunnskapen seg forholdsvis raskt. Jernet kom i Hellas og Italia i vanlig bruk kort etter 1000 f.Kr. og erstattet bronse til redskaper og våpen.

I de områdene der det fantes jern, kobber og salt, som for eksempel i Østerrike, Sør-Tyskland og på den pyreneiske halvøy, vitner det arkeologiske materialet fra tidlig jernalder om en blomstrende kultur. Dette skyldes trolig at disse områdene lå så nær middelhavsområdet, der lange handelsruter ble etablert for å skaffe viktige råmaterialer til Midtøsten og Hellas. Det ble således anlagt greske kolonier langs kystene av Sicilia, Italia og Sør-Frankrike, og greske importsaker ble spredt over store områder (se Vix).

I Skandinavia, der jernalderen startet et par hundreår senere enn i Mellom-Europa, inntrer det imidlertid en kraftig nedgang i tallet på funn (se førromersk jernalder). Funnene gir et mer «fattigslig» preg enn bronsealderens storslåtte materielle kultur.

Jernteknologien gjorde det mulig å øke effektiviteten i de fleste deler av næringslivet, for eksempel fikk jordbruksredskapene alt i tidlig jernalder den form de har hatt helt opp til den industrielle tidsalder. Både ljå, sigd og løvkniv er således funnet ved La Tène ved Lac de Neuchâtel i Sveits. Også redskapene til snekkerne og andre håndverkere ble forbedret.

«Med jernet», sier Plinius i 1. århundre e.Kr., «pløyer vi jorden, planter trær, skjærer hager, hugger stein, tømrer og gjør alt nyttig arbeid». Men han var bekymret fordi jernet også ble brukt til krig, mord og plyndring. Det jernet vi har bevart fra forhistorisk tid, er da også først og fremst våpen, noe som skyldes at storparten av det arkeologiske materialet kommer fra gravfunn.

Særlig kjente funnsteder i eldre jernalder i Europa er Hallstatt og La Tène, som begge har gitt navn til tidsavsnitt.

Jernalderen i Norge deles inn i en eldre og yngre jernalder. Den eldre jernalderen regnes fra 500 f.Kr. til 550 e.Kr. Den yngre jernalderen regnes fra 550 e.Kr. til ca. 1050 e.Kr.

Eldre jernalder deles inn i:

Yngre jernalder deles inn i:

  • Solberg, Bergljot: Jernalderen i Norge, 2. utg., 2003, isbn 82-02-23178-7, Finn boken
  • Østmo, Einar, red.: Før Norge ble Norge : fra istid til jernalder, 2004, isbn 82-516-2015-5, Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.