Embetsmennene var en samfunnsgruppe som hadde embeter eller stillinger i staten som geistlige (biskoper, proster og prester), offiserer i det militære og som representanter i den sivile administrasjon, som for eksempel fogder, sorenskrivere og amtmenn. De utgjorde hele styringsverket til kongen lokalt, regionalt i riket og sentralt i hovedstaden i København.

En egentlig embetsstand vokste fram i Norge på 1600- og 1700-tallet, etter at embetsmennene ble lagt fastere knyttet til kongen og til byråkratiske regler og normer, og ikke ensidige bundet av personlige forhold til personer i maktstillinger. I 1710 beskrev fogden på Øvre Romerike embetsmennene slik: «De som tjener kongen i styrelsen av landet og er i hans majestets brød, og som allmuen maa lyde som kongens øvrighed.» Embetsmennene fram til slutten av 1800-tallet utøvde styringen av landet på vegne av kongen, og folket måtte adlyde dem, fordi de representerte kongen, ifølge ideologien. 

På 1400- og 1500-tallet hadde embetsmenn ofte vært adelige tjenere, og tilknytningen til kongen og riksstyret var svak. Det administrative apparatet hadde følgelig hatt en mer føydal karakter basert på sterke personlige bånd mellom adelige patroner og deres klienter. 

På 1500-tallet og første del av 1600-tallet tok danske adelsmenn med seg tjenere som assistenter i lensforvaltningen som de gjorde til lensmenn, fogder, eller etter hvert også som sorenskrivere. Tollere, sorenskrivere, sogneprester og fogder valgte å kombinere embeter med kjøpmannskap, til tross for at staten søkte å monopolisere handel og skipsfart til byene og borgerskapet. Det er dette som er bakgrunnen for det Øystein Rian har kalt embetskjøpmenn.

Disse embetskjøpmennene kom til å danne den første ordentlige embetsstanden i Norge. 1600-tallet innebar en statlig byråkratisering. Båndene til patronene – de adelige lensinnehaverne – ble etter hvert for fogder, lensmenn og sorenskrivere svekket til fordel for en kongemakt eller stat i sterk vekst.

Det nye på 1600-tallet var at embetsverket ble sterkere underlagt sentralmakten i København, og ble mer byråkratisk enn tidligere. Det kom klarere normer og regler for embetsutøvelse, og embetsmennene ble underlagt høyere krav til formell utdannelse (universitetsutdannelse), og  tilsettelses- og avansemulighetene ble mer formalisert. Og i det hele tatt kom et lov- og regelstyre  til å danne en stadig tydeligere ramme rundt embetsstanden.

Utviklingen av en skatte- og militærstat på 1500- og enda mer på 1600-tallet, skapte behov for å bygge ut et statlig byråkrati som kunne effektuere den sterke opptrappingen av skatter og avgifter og de militære byrdene som opprustning og kriger krevde. Kongemakten kom til å knytte fogder og sorenskrivere mer og mer til seg, og de ble mindre lensherretjenere og mer kongens representanter.

Sorenskrivere ble i 1632 utstyrt med full myndighet som kongelige embetsdommere på laveste nivå, etter at kongemakten hadde innført sorenskrivere som sekretærer og lovkyndige i bygdedomstolene rundt 1590. Fogdene måtte utover 1600-tallet i økende grad stå direkte til ansvar overfor kongen, og ble i økende grad underlagt kongelig kontroll i takt med at lensforvaltningen ble omdannet fra  avgift til regnskap. Og en stadig mindre del av skattene ble oppkrevd gjennom lensherrene, men direkte gjennom fogdene.

Stattholderen, herredager og kommisjoner ble oftere brukt til å føre oppsyn med maktmisbruk og kassamangel i embetsverket. Med lover og Bjelkekommisjonen (oppkalt etter kansler Jens Bjelke) i 1630-årene kulminerte oppsynet med lensherrer og fogder, og i 1634 ble det innført fast lønn for fogder, som botemiddel mot maktovergrep og økonomisk uregelmessigheter som de ofte ble beskyldt for. Ikke minst kom det nye tollvesenet fra 1630-årene som egen etat direkte under kongelig styring.

Regjeringen i København forsøkte i 1670- og 1680-årene å forby embetsmenn å drive næringsvirksomhet. Kampen rettet seg først mot tollerne, som alt i tollrullen av 1671 ble møtt med handelsforbud. I forordningene av 1686 og 1688 ble handelsforbudet utvidet til flere embetsmannsgrupper – amtmenn, fogder, sorenskrivere, prester, i tillegg til tollerne. Dette skapte et skarpere skille mellom embetsmenn og andre eliter.

Embetsstanden ble også stadig mer selvrekrutterende utover på 1700-tallet, selv om innslaget av tyskere og dansker var høyt fram til 1814. Og det var få med bondebakgrunn som ble embetsmenn. På 1700-tallet ble embetsmennene ledende i å utvikle en norsk patriotisme, der den norske natur, historie og kultur fikk stor oppmerksomhet, og en norsk identitet ble dyrket fram. Under selvstendighetsreisningen i 1814 inntok embetsmennene  rollen som en politisk elite, til dels i selskap med storborgerskapet. Og de må gis mye av æren for at Christian Frederik 16. februar 1814 måtte gi avkall på arveretten til den norske tronen. Det var sentrale embetsmenn som overbeviste kronprinsen om at eneveldet burde skrinlegges.

Ifølge opphavsmannen til begrepet embetsmannsstaten, Jens Arup Seip, eksisterte denne staten fra 1814 til 1884. Den politiske eliten i Norge var embetsmennene, og de styrte landet gjennom politiske organer – regjeringen og Stortinget – og det landsomfattende byråkratiet. De bestemte den politiske dagsordenen, og ideologien deres gjennomsyret mye av den politiske tenkningen, slik som den økonomiske liberalismen og forestillingen om embetsmennene som det naturlige politiske lederskap, i kraft av utdannelse, dannelse og embete. Seips har anlagt et maktperspektiv der embetsmennene utgjorde en elite som systematisk beskyttet sine maktposisjoner og forsøkte å tøyle opposisjonen.

Embetsmennene hadde både politisk og ideologisk hegemoni. I årene 1814–1884 var det 2000 embetsmenn, i 1825 utgjorde de ca. 1900 personer, i 1875 ca. 2300. Embetsmennene hadde studert jus eller teologi på Universitetet i Kristiania eller gått på krigsskolen i samme by. Når folkemengden i Norge nærmest doblet seg fra én til noe under to millioner i 1814–1884, minket gruppen med embetsmenn relativt sett.  Jan Eivind Myhre har understreket hvor høy status og posisjon juristene hadde. Norge var langt ut på 1800-talet juristenes stat, med en stadig økende tallmessig dominans fram til rundt 1850. 

Francis Sejersted har stilt spørsmål ved Seips modell om embetsmannsstaten. Han har vist til at den norske staten på 1800-tallet først og fremst var en borgerlig rettsstat, der både embetsmenn og byborgerskapet utgjorde eliter. Maktperspektivet er hos Sejersted erstattet av interaksjonsperspektivet, eller samhandling og interessefellesskap mellom politikere og samfunnsborgere. Embetsmennene søkte å tjene fellesskapet på tvers av ulike gruppers interesser.

Rettsstaten betydde langt på vei opphevelsen av politikken, og representerte en minimumsstat. Den fremste oppgaven var å drive rutinepolitikk basert på lover og regler, og der målet var å sikre borgerne grunnleggende rettigheter, slik som næringsfrihet og eiendomsrett. Med den økonomiske liberalismen fremmet embetsmennene tanken om markedsstyre og det private initiativ og en begrenset stat. 

Embetsmennenes maktposisjon var stabil fra 1814 til 1884, men under press de siste årene. Og i 1883–1884 fikk en stor opposisjon overtaket og knuste til slutt embetsmennenes regime, etter statsrådssak, riksrett og regjeringsskifte. Kampen for at regjeringen skulle møte i Stortinget, ble kronet med seier, og parlamentarismen ble innført. Fra 1884 og utover kom prinsippet  om at regjeringer måtte ha flertall i Stortinget og støtte seg på politiske partier til å innarbeide seg mer og mer. Tidligere hadde embetsmennene hatt nærmest monopol på å være statsråder.

Noe annet er at embetsmennene fortsatte å dominere både høyre- og venstreregjeringer etter 1884, og de hadde også mange plasser på Stortinget. Men utviklingen etter 1884 og utover på 1900-tallet var at embetsmennene tapte mer og mer sin samfunnstilling, og at nye middelklassegrupper rykket inn og fylte deres plass i samfunnet.

Embetsverket endret på 1900-tallet også karakter og ble omformet til et statlig tjenesteapparat bestående av mange ulike stillinger i et mangslungent hierarki. Med dette forsvant etter hvert den gamle identiteten som embetsmann.

  • Dørum, Knut: Frå undersått til medborgar. Styreform og politisk kultur i Noreg 1660 til 1884, Oslo 2016.
  • Myhre, Jan Eivind: Kunnskapsbærerne 1811–2011. Akademikere mellom universitet og samfunn, i John Petter Collett m.fl. (red.): Universitetet i Oslo 1811–2012, Oslo 2011.
  • Rian, Øystein: Bratsberg på 1600-talet. Stat og samfunn i symbiose og konflikt, Oslo 1997.
  • Rian, Øystein: Embetsstanden i dansketida, Oslo 2003.
  • Rian, Øystein: Maktens historie i dansketiden. Oslo 2003.
  • Seip, Jens Arup: Utsikt over Norges historie. Tidsrommet 1814–ca. 1860, første del, Oslo 1974.
  • Seip, Jens Arup:  Utsikt over Norges historie. Tidsrommet ca. 1850–1884, annen del, Oslo 1981.
  • Stoa, Nils: Noen synspunkter på fogdeinstitusjonen i Norge fra reformasjonen til 1630-årene, Historisk tidsskrift, bind 62, Oslo 1977.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.