terrorangrepene i Norge 22. juli 2011

Oversiktsbilde over Oslo kort tid etter angrepet på regjeringskvartalet.

Høyblokka i regjeringskvartalet etter terrorangrepet 22. juli 2011

Høyblokka i regjeringskvartalet fotografert dagen etter bombeangrepet i Oslo.
Ødeleggelser etter bombeangrep
Av /NTB Scanpix.
Lisens: Begrenset gjenbruk
Pårørende la ned blomster og tente lys på brygga ved Utvika Camping for ofrene etter massakren på Utøya, 24. juli 2011.
/NTB.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Sørgende legger ned blomster utenfor Oslo Domkirke den 25. juli 2011.

Artikkelstart

Fredag 22. juli 2011 ble Norge rammet av to terrorangrep. Bombeangrepet på regjeringskvartalet og massedrapet på Utøya er de verste terrorhandlingene i Norge etter andre verdenskrig.

Til sammen 77 personer ble drept i angrepene. Mange ble hardt skadd, og det ble gjort enorme materielle ødeleggelser. Ettervirkningene for de berørte, i form av blant annet psykiske belastninger, er store.

Gjerningsmannen bak begge terrorhandlingene var Anders Behring Breivik, som i dag soner en dom på 21 års forvaring.

Bomben i regjeringskvartalet

Det første terrorangrepet rammet regjeringskvartalet i Oslo. Der eksploderte en 950 kilo tung gjødselbombe fredag ettermiddag klokken 15.25. Bomben var produsert og ble plassert i en varebil foran høyblokka i regjeringskvartalet av Anders Behring Breivik.

Åtte mennesker ble drept momentant da bomben eksploderte, og mange ble skadet. Ti personer ble innlagt på sykehus med livstruende eller alvorlige skader. Mange flere ble påført mindre alvorlige skader.

De kraftige rystelsene medførte enorme materielle ødeleggelser. Regjeringskvartalet har siden 22. juli 2011 vært gjenstand for omfattende sikringsarbeid og oppbyggingsarbeid, og mange departementer måtte flytte ut.

Massedrapet på Utøya

Om lag to timer etter at bomben eksploderte i regjeringskvartalet, litt før klokken 17.30, fikk politiet meldinger om skyting på Utøya i Hole kommune.

Terroristen hadde da reist videre i bil til AUFs årlige sommerleir på øya. Han var ikledd en falsk politiuniform og påsto han skulle sjekke sikkerheten på øya etter bombeangrepet i Oslo. Kort tid etter at han kom i land på Utøya, begynte Anders Behring Brevik å skyte målrettet mot leirdeltakerne.

I løpet av den neste timen ble 69 mennesker på øya drept i et planlagt massedrap. Omtrent halvparten så mange ble påført livstruende eller alvorlige skuddskader.

Det tok i overkant av en time fra politiet fikk melding om skuddene på øya til gjerningsmannen var pågrepet.

Gjerningsperson

Gjerningspersonen bak begge attentatene var Anders Behring Breivik, den gang 32 år gammel, født og oppvokst i Norge. Han ble pågrepet av politiets beredskapstropp på Utøya klokken 18.34.

Under rettssaken mot Breivik i Oslo tingrett ble vurderingen av hvorvidt han var strafferettslig tilregnelig et hovedpoeng. Retten konkluderte med at han var det, og fredag 24. august 2012 ble han dømt for terrorhandlingene.

Anders Behring Breivik ble dømt til 21 års forvaring i fengsel med minstetid på ti år. Dommen var enstemmig.

To timer før attentatet mot regjeringskvartalet la Anders Behring Breivik ut et manifest på internett. Det inneholdt mer enn 1500 sider som skulle beskrive hans høyreekstreme ideologi. I det samme dokumentet hadde han skrevet om sine angivelige ni år lange forberedelser til attentatene mot regjeringskvartalet og ungdomsleiren på Utøya.

Reaksjoner

FNs generalsekretær Ban Ki-moon signerer kondolanseprotokollen i New York 27. juli.
Av /Norges FN-delegasjon.
Lisens: CC BY NC ND 2.0

Daværende statsminister Jens Stoltenberg uttalte seg første gang om terrorangrepene kvelden 22. juli 2011. Han var tidlig ute med å si at terroraksjonene skulle møtes med mer demokrati og åpenhet i Norge.

Lørdag 23. juli ble antall drepte i terrorhandlingene kjent og nasjonen samlet i sorg. Norge mottok i dagene framover kondolanse- og støttemeldinger fra hele verden.

Stoltenbergs budskap ble fulgt opp med store markeringer rundt om i landet, der folk gikk i tog med roser for å minnes ofrene. Den første store markeringen var 25. juli da gatene i Oslo ble fylt opp av anslagsvis 200 000 personer med røde og hvite roser i hendene. Over hele landet samlet folk seg til lignende markeringer.

22. juli-kommisjonen

I etterkant av 22. juli fikk både politi og statlige myndigheter sterk kritikk for politiaksjonen på Utøya og manglende sikringstiltak i forkant av terrorangrepene.

Regjeringen nedsatte en uavhengig kommisjon, 22. juli-kommisjonen, som skulle foreta en gjennomgang og evaluering av hendelsene. Målet skulle være å trekke lærdom fra hendelsene med sikte på at det norske samfunnet skulle stå best mulig rustet til å avverge og håndtere eventuelle fremtidige angrep, uten at dette gikk utover sentrale verdier i det norske samfunnet som åpenhet og demokrati.

Kommisjonen leverte sin rapport til statsminister Jens Stoltenberg mandag 13. august 2012. Her kom den med kraftig kritikk av politiet og statlige myndigheter på flere områder. I etterkant krevde flere statsministerens avgang, blant annet VG på lederplass 14. august 2012.

Stoltenberg ble sittende, men Øystein Mæland, politidirektør og sjef for Politidirektoratet, trakk seg med umiddelbar virkning 16. august 2012.

28. august 2012 holdt statsminister Jens Stoltenberg og justis- og beredskapsminister Grete Faremo en redegjørelse om regjeringens oppfølging av 22. juli-kommisjonens rapport. Ved møtets slutt ble det vedtatt å sende redegjørelsen til kontroll- og konstitusjonskomiteen for videre behandling.

Komiteen la fram sin innstilling i Stortinget 5. mars 2013. Her kom en samlet komité med kraftig kritikk av regjeringen og statsminister Jens Stoltenberg for det som gikk galt 22. juli.

22. juli-komiteen

10. november 2011 redegjorde daværende justisminister Knut Storberget og forsvarsminister Grete Faremo i Stortinget om regjeringens oppfølging etter terrorangrepene 22. juli. Samme dag gikk Storberget av som justisminister.

I etterkant av høringen ble det opprettet en egen 22. juli-komité i Stortinget. Denne la fram en rapport 1. mars 2012 med forslag til hvordan terrorberedskapen i Norge kunne økes. Komiteen la fram en samlet rapport der alle partiene støttet de foreslåtte tiltakene.

Psykososial oppfølging

Umiddelbart etter terrorhendelsene 22. juli iverksatte helsemyndighetene tiltak for å sikre at de rammede fikk ivaretatt sine behov for psykososial oppfølging. Alle kommunene ble anmodet om å ha et psykososialt kriseteam.

En modell for oppfølging i kommunene for de som ble rammet på Utøya, og i regi av bedriftshelsetjenesten for de som ble rammet i regjeringskvartalet, ble utviklet i samarbeid med fagmiljøene.

De overlevende og pårørende fra Utøya ble invitert til fylkesvise samlinger i regi av regionale ressurssentre om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS) og samarbeidende fagmiljøer. Til sammen 18 samlinger ble arrangert med noe over 700 deltakere.

Temaer var blant annet hvordan ungdommene fungerte i skolen, og forberedelser til rettssaken mot Anders Behring Breivik. Samlingene skulle bidra til å skape forståelse av hendelsene, og gi deltakerne innsikt i deres egne følelsesmessige og kognitive reaksjoner, ved hjelp av gruppesamtaler og informasjon om vanlige reaksjoner etter opplevd traume.

De Utøya-etterlatte deltok i fire nasjonale helgesamlinger organisert av Helsedirektoratet. Senter for krisepsykologi hadde det faglige ansvaret for samlingene. Modum Bad og Sorgstøttesenteret ved Ahus deltok med gruppeledere, og Norges Røde Kors stilte med aktivitetsledere for de unge. Modum Bad hadde ansvar for samlinger for etterlatte i regjeringskvartalet hvor opplegget i stor grad var det samme som for Utøya-etterlatte.

Fire samlinger ble arrangert for Utøya-etterlatte, mens etterlatte fra regjeringskvartalet hadde én kveldssamling og to helgesamlinger (etter eget ønske). 63 av de 69 rammede familiene fra Utøya deltok på minst én samling, de fleste på alle fire.

Forskning

Terrorhendelsene i regjeringskvartalet og på Utøya medførte psykiske ettervirkninger hos mennesker som opplevde hendelsene på nært hold, deres familie og venner, etterlatte av de omkomne, og andre berørte som arbeidskollegaer, naboer og innsatspersonell. Hendelsene medførte helseplager, sykefravær og redusert livskvalitet i alle grupper av berørte, i størst grad hos dem som opplevde hendelsene på nært hold eller hadde en nær relasjon til de omkomne.

Flere små og store forskningsprosjekter har studert bakgrunnen for terrorangrepene, og konsekvensene de medførte for enkeltindivider, institusjoner og samfunnet som helhet. De fleste av de som hadde vært direkte berørt av terrorhandlingene ble forespurt om å delta i forskningsprosjekter om egne opplevelser og psykiske reaksjoner.

For å ivareta hensynet til de berørte, opprettet Helse- og omsorgsdepartementet en koordineringsfunksjon som skulle overvåke belastningen på de berørte og legge til rette for informasjonsutveksling og samarbeid mellom forskningsmiljøene. Koordineringsfunksjonen ble lagt til de nasjonale forskningsetiske komiteene. I det følgende presenteres noen hovedfunn ved de største prosjektene.

Regjeringskvartalet

Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) fikk i oppdrag av Helsedirektoratet å studere departementsansatte som ble rammet av bombeangrepet i regjeringskvartalet. Dette foregikk gjennom webbaserte spørreundersøkelser 10, 22 og 34 måneder etter bombeeksplosjonen, samt ved dybdeintervjuer av et utvalg av de ansatte. Spørreundersøkelsene lot seg kombinere med standardiserte arbeidsmiljøundersøkelser fra Statens arbeidsmiljøinstitutt (STAMI) og fortløpende tilbakemeldinger til departementene om psykisk helse og arbeidsmiljø i årene etter hendelsen.

De 10 første årene publiserte forskere rundt 35 vitenskapelige publikasjoner fra prosjektet i internasjonale tidsskrift. Publikasjonene dekker temaer som opplevelser og stressreaksjoner hos de ansatte, og betydningen av ledelse, arbeidsmiljø og sikkerhetstiltak for helse og sykefravær i tiden etter hendelsen.

Stressreaksjonene var naturlig nok størst hos ansatte som hadde vært på jobb da bomben eksploderte, men det var også mange av de som ikke hadde vært på jobb som fikk sterke reaksjoner av typen posttraumatisk stresslidelse (PTSD). Årsaken var sannsynligvis en sterk identifisering med arbeidsplassen og de arbeidskollegaene som hadde omkommet, og en sterk oppfatning av at det verst tenkelige like gjerne kunne ha hendt dem. Stressreaksjonene avtok i løpet av de tre første årene, men det var fortsatt mange som slet med søvn og psykiske helseplager etter at tre år var gått. I hvilken grad den enkelte identifiserte seg med hendelsen og oppfattet denne som noe som ville få stor betydning i livet, hadde sammenheng med hvordan stressplagene utviklet seg. En sterk identifisering med hendelsen ga dårligere prognose over tid.

Sammenliknet med før hendelsen doblet sykefraværet seg de to første årene hos de som hadde vært på jobb under hendelsen, men gikk deretter tilbake til normalen. Det som hadde størst betydning for utvikling eller bedring av stressplager og sykefravær var opplevelsen av god ledelse og et godt arbeidsmiljø. Samhørighet med kollegene og følelse av fellesskap hadde stor betydning, det samme hadde lederens evne til å se den enkeltes behov og tilrettelegge for arbeidsdeltagelse etter den enkeltes forutsetninger.

Utøya

Pårørende og overlevende etter massedrapet på Utøya ble innkvartert på Sundvolden Hotel. Foto dagen etter terrorangrepene.
Av /NTB.

På oppdrag fra Helsedirektoratet gjennomførte Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) studier av ungdommen som overlevde masseskytingen på Utøya og deres foreldre. Dette foregikk gjennom intervjuer av de rammede ved fire tidspunkt; 4, 14, og 30 måneder, samt 8 år etter hendelsen. Til sammen ble det gjennomført over 2000 intervjuer over hele landet.

De 10 første årene publiserte forskere over 40 vitenskapelige publikasjoner fra dette prosjektet i internasjonale tidsskrift. Publikasjonene omhandler blant annet helsemessige og sosiale konsekvenser for de rammede, kontakten med hjelpeapparatet, skoleprestasjoner og skolens ivaretakelse, erfaringer med avhør og voldsoffererstatning, erfaringer med media, og betydningen av hatefulle ytringer og trusler i etterkant av terroren. Sammenlignet med forskningsfunn fra mange andre katastrofer var omfanget av stressreaksjoner, angst og depresjon hos ungdommene gjennomgående høyt, og gjenspeilte de groteske opplevelsene mange hadde fra terrorhendelsen. Plagene avtok jevnt under oppfølgingsperioden, men etter 8,5 år hadde fortsatt mange betydelige helseproblemer. Nesten halvparten av ungdommene hadde fortsatt betydelige søvnvansker, en tredjedel hadde kroniske muskelskjelettsmerter, og en tredjedel betydelig hodepine etter at åtte år var gått. Studien viser dermed hvordan terror kan gi store og langvarige konsekvenser for psykisk helse.

Et flertall av ungdommene opplevde å prestere dårligere på skolen de første månedene etter hendelsen. Andelen som opplevde dårligere skoleprestasjoner sank med tiden. Like fullt mente 20 prosent at terrorhendelsen fortsatt hadde negative konsekvenser for deres skoleprestasjoner etter at det hadde gått 30 måneder siden hendelsen. Funnene viser at det kan foreligge behov for tilrettelagt oppfølging av skolegang hos ungdom som opplever ekstreme hendelser. Terror rammer ikke bare de som er dirkete involvert. Mange av foreldrene til ungdommene som overlevde terroren på Utøya opplevde også alvorlige stressreaksjoner i etterkant av hendelsen, og mange slet med stressplager, angst og depresjon i lang tid.

De etterlatte etter Utøya

Pårørende etter Utøya fikk anledning til å besøke øya i august 2011.
Av /NTB.

Senter for krisepsykologi ved Universitetet i Bergen gjennomførte en studie av de etterlatte etter massakren på Utøya. Undersøkelsen omfattet foreldre, søsken og nære venner som deltok ved å fylle ut spørreskjema 18, 28, 40 og 96 måneder etter hendelsen. I løpet av de 10 første årene publiserte forskere 20 vitenskapelige artikler i internasjonale tidsskrift om blant annet sorg, stressreaksjoner og andre helseplager hos de etterlatte.

For de fleste avtok sorgreaksjonene over tid. Men for 18 prosent hadde sorgen et vedvarende eller forlenget forløp. Sorgprosessen tok lenger tid hos de som hadde vært mest eksponert for mediedekningen de første ukene etter hendelsen og hos de som hadde hatt telefonkontakt med barn eller søsken under terrorhendelsen. Påtrengende minner eller bilder fra terrorhendelsen og aversjon mot situasjoner som minnet om hendelsen, opptrådde gjerne i kombinasjon med forlenget sorg. Dette viser at det kan være behov for å bearbeide ikke bare selve tapet av et barn eller søsken, men også omstendighetene det skjedde under. Forskningen fremhever dessuten behovet for å beskytte seg mot mediainntrykk i tilsvarende situasjoner.

Studien viste at to tredjedeler av de etterlatte var tilfreds med den hjelpen de hadde mottatt fra det offentlige i tiden etter terrorangrepet.

Innsatspersonell

Fra redningsarbeidet etter massedrapet på Utøya.
Av /NTB.

Oslo universitetssykehus (OUS) har i samarbeid med Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) undersøkt reaksjoner og psykisk helse hos innsatspersonell og de frivillige som var med på hjelpetiltak under og etter hendelsene i regjeringskvartalet og på Utøya. Store grupper av politi, brann- og redningsarbeidere, somatiske helsearbeidere, psykososiale fagarbeidere, organiserte frivillige og uorganiserte frivillige deltok i undersøkelsen ved å fylle ut spørreskjema om reaksjoner og helse etter ti måneder. Så langt hadde sykefravær som deltakerne mente var en følge av hendelsene, vært særlig høyt hos de som jobbet med somatisk helse eller psykososiale fag og hos de uorganiserte frivillige som hadde hjulpet til under hendelsene. Etter ti måneder var det bare de uorganiserte frivillige som fortsatt hadde betydelige stressreaksjoner. Det som hadde størst betydning for stressreaksjoner hos deltakerne som helhet, var foruten eksponering for de mest alvorlige aspektene ved hendelsene, lite trening i oppgavene som skulle løses, liten erfaring fra tilsvarende arbeid og opplevelsen av ikke å ha gjennomført oppgavene på en tilfredsstillende måte. Forskningen framhever særlig betydningen av profesjonalitet, erfaring og trening som viktig for ivaretakelse av innsatspersonell og deres psykiske helse etter alvorlige hendelser.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kilder

  • Hendelsesforløpet i artikkelen er basert på Rapport fra 22. juli-kommisjonen. (NOU 2012:14). Oslo : Departementenes servicesenter. Informasjonsforvaltning. Les rapporten
  • Olav Njølstad, som satt i kommisjonens sekretariat, har lest igjennom framstillingen av hendelsesforløpet.

Litteratur

Kommentarer (2)

skrev Tor-Ivar Krogsæter

«Bomben var produsert»: Hvor? Hvordan? Det virker som om noe mangler her. For øvrig kan dere med fordel lenke til NRKs åtteepisoders podcast om 22. juli i Hele historien-serien deres.

svarte Ida Scott

Takk for kommentar. Artikkelen er under redigering. Vennlig hilsen Ida Scott, redaksjonen.

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg