terrorangrepene i Norge 22. juli 2011

De drepte på Utøya minnes. Ankomsten til Utøya i bakgrunnen. Av Paal Sørensen, tilgjengelig under CC BY-2.0.

. fri

Fredag 22. juli 2011 ble Norge rammet av to terrorangrep. Bombeangrepet på regjeringskvartalet og massedrapet på Utøya var de verste terrorhandlingene i Norge etter andre verdenskrig.

Til sammen 77 personer ble drept i angrepene. Mange ble hardt skadd, og det ble gjort enorme materielle ødeleggelser. Ettervirkningene for de berørte, i form av blant annet psykiske belastninger, er store.

Gjerningsmannen bak begge terrorhandlingene var Anders Behring Breivik, som i dag soner en dom på 21 års forvaring.

Det første terrorangrepet rammet regjeringskvartalet i Oslo. Der eksploderte en 950 kilos gjødselsbombe fredag ettermiddag, klokken 15.25. Bomben var produsert og plassert foran høyblokka i regjeringskvartalet av Anders Behring Breivik.

Åtte mennesker ble drept momentant da bomben eksploderte, og mange ble skadet. Ti personer ble innlagt på sykehus med livstruende eller alvorlige skader. Mange flere ble påført mindre alvorlige skader.

De kraftige rystelsene medførte enorme materielle ødeleggelser. Regjeringskvartalet har siden 22. juli 2011 vært gjenstand for omfattende sikringsarbeid, mange departementer har måttet flytte ut – og det er fremdeles uklart hvordan kvartalet skal bygges opp igjen.

Les egen artikkel om bombeangrepet på regjeringskvartalet.

Om lag to timer etter at bomben eksploderte i regjeringskvartalet, litt før klokken halv seks, fikk politiet meldinger om skyting på Utøya i Hole kommune i Buskerud.

Terroristen hadde da reist videre i bil til AUFs årlige sommerleir på øya. Han var kledd i en falsk politiuniform, og påsto han skulle sjekke sikkerheten på øya etter bomben i Oslo. Kort tid etter at han kom i land på Utøya, begynte Anders Behring Brevik å skyte målrettet etter leirdeltakerne.

I løpet av den neste timen ble 69 mennesker drept på øya i et planlagt massedrap. Omtrent halvparten så mange ble påført livstruende eller alvorlige skuddskader.

Det tok i overkant av en time fra politiet fikk melding om skuddene på øya til gjerningsmannen var pågrepet.

Les egen artikkel om massedrapet på Utøya.

Gjerningspersonen bak begge attentatene var Anders Behring Breivik, den gang 32 år gammel, født og oppvokst i Norge. Han ble pågrepet av politiets beredskapstropp på Utøya klokken 18.34.

Under rettsaken mot Breivik i Oslo tingrett ble vurderingen av hvorvidt han var strafferettslig tilregnelig et hovedpoeng. Retten konkluderte med at han var det, og fredag 24. august 2012 ble han dømt for terrorhandlingene.

Anders Behring Breivik ble dømt til 21 års forvaring i fengsel med minstetid på 10 år. Dommen var enstemmig. 

To timer før attentatet mot regjeringskvartalet la Anders Behring Breivik ut et manifest på internett. Det inneholdt mer enn 1500 sider som skulle beskrive hans høyreekstreme ideologi. I det samme dokumentet hadde han skrevet om sine angivelige ni år lange forberedelser til attentatene mot regjeringskvartalet og ungdomsleiren på Utøya.

Daværende statsminister Jens Stoltenberg uttalte seg første gang om terrorangrepene kvelden 22. juli 2011. Han var tidlig ute med å si at terroraksjonene skulle møtes med mer demokrati og åpenhet i Norge.

Lørdag 23. juli ble antall drepte i terrorhandlingene kjent og nasjonen samlet i sorg. Norge mottok i dagene framover kondolanse- og støttemeldinger fra hele verden.

Stoltenbergs budskap ble fulgt opp med store markeringer rundt om i landet, der folk gikk i tog med roser for å minnes ofrene. Den første store markeringen var 25. juli da gatene i Oslo ble fylt opp av anslagsvis 200 000 personer med røde og hvite roser i hendene. Over hele landet samlet folk seg til lignende markeringer.

Les mer om markeringene etter terrorangrepene.

I etterkant av 22. juli fikk både politi og statlige myndigheter sterk kritikk for politiaksjonen på Utøya og manglende sikringstiltak i forkant av terrorangrepene.

Regjeringen nedsatte en uavhengig kommisjon, 22. juli-kommisjonen som skulle foreta en gjennomgang og evaluering av hendelsene. Målet skulle være å trekke lærdom fra hendelsene med sikte på at det norske samfunnet skulle stå best mulig rustet til å avverge og håndtere eventuelle fremtidige angrep, uten at dette gikk utover sentrale verdier i det norske samfunnet som åpenhet og demokrati.

Kommisjonen leverte sin rapport til statsminister Jens Stoltenberg mandag 13. august 2012. Her kom den med kraftig kritikk av politiet og statlige myndigheter på flere områder. I etterkant krevde flere statsministerens avgang, blant annet VG på lederplass (14. august 2012).

Stoltenberg ble sittende, men Øystein Mæland, politidirektør og sjef for Politidirektoratet, trakk seg med umiddelbar virkning 16. august 2012.

28. august 2012 holdt statsminister Jens Stoltenberg og justis- og beredskapsminister Grete Faremo en redegjørelse om regjeringens oppfølging av 22. juli-kommisjonens rapport. Ved møtets slutt ble det vedtatt å sende redegjørelsen til kontroll- og konstitusjonskomiteen for videre behandling.

Kontrollkomiteen la fram sin innstilling i Stortinget 5. mars 2013. Her kom en samlet komité med kraftig kritikk av Regjeringen og statsminister Jens Stoltenberg for det som gikk galt 22. juli.

10. november 2011 redegjorde daværende justisminister Knut Storberget og forsvarsminister Grete Faremo i Stortinget om regjeringens oppfølging etter terrorangrepene 22. juli. Samme dag gikk Storberget av som justisminister.

I etterkant av høringen ble det opprettet en egen 22. juli-komité i Stortinget. Denne la fram en rapport 1. mars 2012 med forslag til hvordan terrorberedskapen i Norge kunne økes. Komiteen la fram en samlet rapport, der alle partiene støttet de foreslåtte tiltakene.

Umiddelbart etter terrorhendelsene 22. juli iverksatte helsemyndighetene tiltak for å sikre at de rammede fikk ivaretatt sine behov for psykososial oppfølging. Alle kommunene ble anmodet om å ha et psykososialt kriseteam.

En modell for oppfølging i kommunene, for de som ble rammet på Utøya, og i regi av bedriftshelsetjenesten, for de som ble rammet i regjeringskvartalet, ble utviklet i samarbeid med fagmiljøene.

De overlevende og pårørende fra Utøya ble invitert til fylkesvise samlinger i regi av regionale ressurssentre om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS) og samarbeidende fagmiljøer. Til sammen 18 samlinger ble arrangert med noe over 700 deltakere.

Temaer var blant annet hvordan ungdommene fungerte i skolen og forberedelser til rettssaken mot Anders Behring Breivik. Samlingen skulle bidra til å skape forståelse av hendelsene, og gi deltakerne innsikt i deres egne følelsesmessige og kognitive reaksjoner, ved hjelp av gruppesamtaler og informasjon om vanlige reaksjoner etter opplevd traume.

De Utøya-etterlatte deltok i fire nasjonale helgesamlinger organisert av Helsedirektoratet. Senter for Krisepsykologi hadde det faglige ansvaret for samlingene. Modum Bad og Sorgstøttesenteret ved Ahus deltok med gruppeledere og Norges Røde Kors stilte med aktivitetsledere for de unge. Modum Bad hadde ansvar for samlinger for etterlatte i Regjeringskvartalet hvor opplegget i stor grad var det samme som for Utøya-etterlatte.

Fire samlinger ble arrangert for Utøya-etterlatte, mens etterlatte fra regjeringskvartalet hadde én kveldssamling og to helgesamlinger (etter eget ønske). 63 av de 69 rammede familiene fra Utøya deltok på minst en samling, de fleste på alle fire.

Et forskningsprogram med rammede og pårørende pågår siden høsten 2011 i regi av NKVTS. Ofrene fra Utøya med familier blir intervjuet av helsepersonell ved tre ulike tidspunkter.

Alle som ifølge politiets lister var på Utøya under terrorangrepet og som var over 13 år i 2011 er invitert til å delta i studien. Fokusområder er blant annet psykiske og fysiske symptomer, opplevelse av positive personlige endringer, sosial støtte samt bruk av hjelp og erfaringer med media (Dyb og Glad 2013).

På første intervjutidspunkt 4-7 måneder etter hendelsene rapporterte tilnærmet halvparten av de rammede fra Utøya symptomer tilsvarende eller i grenseområdet til posttraumatisk stresslidelse (PTSD).

I andre intervjurunde var andelen omtrent 20 prosent av respondentene. Tilsvarende hadde andelen av dem som rapporterte å være mye plaget av et eller flere symptomer på angst og depresjon, blitt redusert fra omtrent 70 prosent til omlag 40 prosent ved andre intervjutidspunkt.

Foreldrene til ungdommene ga uttrykk for relativt høyt symptomtrykk: omlag en fjerdedel rapporterte om symptomer på grensen til PTSD ved første intervjutidspunkt, og omlag en femtedel ved andre intervjutidspunktet.

Tilsvarende tall for symptomer på angst og depresjon var rundt 40 prosent ved første intervjutidspunkt og 30 prosent ved andre. Mange av ungdommene opplevde at skoleprestasjonene hadde endret seg til det verre etter terrorhendelsene (70 prosent ved første intervju, og 60 prosent ved andre).

De ansatte i regjeringskvartalet ble også invitert til å delta i et forskningsprosjekt som hadde sin første datainnsamling 10 måneder etter terrorhendelsene (Hansen, Nissen, Heir 2013).

Man var blant annet opptatt av å se på sammenhengen mellom opplevde traumerelaterte problemer og den fysiske nærheten til hendelsene (hvorvidt den enkelte var på sin arbeidsplass på dagen for bombeangrepet).

Forskningen konkluderte med at risikoen for å utvikle PTSD i denne gruppen var hovedsakelig koblet til at den enkelte var på sin arbeidsplass på dagen for bombeattentatet. For de ansatte som ikke var det var risikoen for å utvikle posttraumatisk lidelse lav.

Senter for Krisepsykologi utfører et forskningsprosjekt med de etterlatte (foreldre, søsken, venner) fra Utøya (Dyregrov, Kristensen, Johnsen 2014). Totalt hadde etterlatte etter 79 prosent av de avdøde vært representert i minst en av gruppene ved andre datainnsamlingstidspunktet.

I første del av studien rapporterte omtrent 75 prosent at de "strevde med sorgen" (komplisert sorg) etter tap av nærstående i terrorangrepet. På andre datainnsamling drøyt to år etter terrorangrepet gikk antallet litt ned, til i underkant av 70 prosent. 

35 prosent av respondentene rapporterte betydelige posttraumatiske stressreaksjoner ved andre måletidspunkt, sammenliknet med 50 prosent ved første måling.

Mange av foreldrene rapporterte om redusert arbeidskapasitet. 45 prosent var ikke i full jobb drøyt to år etter terrorhendelsene.

Det finnes per 2013 et femtitalls små og store forskningsprosjekter som studerer bakgrunnen for terrorangrepene, og konsekvensene av dem for enkeltindivider, institusjoner og samfunnet som helhet. Alle de direkte berørte av terrorhandlingene har blitt forespurt om å delta i forskningsprosjekter om egne opplevelser og psykiske reaksjoner. 

Som nevnt over har Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) fått i oppdrag av Helsedirektoratet å studere de overlevende fra Utøya og deres familier og de overlevende fra Regjeringskvartalet.

Senter for krisepsykologi gjennomfører en studie av de etterlatte er massakren på Utøya. I tillegg har Oslo universitetssykehus kartlagt psykisk helse blant innsatspersonellet og gjennomført medisinsk forskning på de skadde. 

For å ivareta hensynet til de berørte i forskningen, har Helse- og omsorgsdepartementet opprettet en koordineringsfunksjon som skal overvåke belastningen på de berørte og legge til rette for informasjonsutveksling og samarbeid mellom forskningsmiljøene. Koordineringsfunksjonen ble lagt til De nasjonale forskningsetiske komiteene og skal vare ut 2014.

  • Hendelsesforløpet i artikkelen er basert på Rapport fra 22. juli-kommisjonen. (NOU 2012:14). Oslo : Departementenes servicesenter. Informasjonsforvaltning. Les rapporten
  • Olav Njølstad, som satt i kommisjonens sekretariat, har lest igjennom framstilling av hendelsesforløp. 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.