Norge i etterkrigstiden

Hva betydde andre verdenskrig for Norge i et lengre perspektiv? Det er flere som har hevdet at fra et politisk perspektiv var krigen en parentes i utviklingen, og at det betydningsfulle skille var før krigen, i 1935. Da hadde Arbeiderpartiet lagt vekk sin revolusjonære marxisme og innledet den stabile perioden med Arbeiderpartiet som regjeringsparti. Dette var en periode som skulle vare frem mot slutten av 1960-årene.

En av de grunnleggende forutsetningene for denne sosialdemokratiets hegemoniske fase var de to overenskomster som begge ble inngått i 1935. Kriseforliket mellom Arbeiderpartiet og Bondepartiet (nå Senterpartiet) dannet det parlamentariske grunnlag for den rene Arbeiderparti-regjeringen. Den første hovedavtalen mellom arbeidslivets parter sikret relativ fred på arbeidsplassene. Det er ikke urimelig å se på dette som et avgjørende skille – en overgang fra venstrestaten til arbeiderpartistaten.

Men så er det noen som hevder at krigen representerer et viktig skille, sett fra det sosiale og mentale perspektivet. Krigen hadde skapt et samhold i folket − en følelse av at man var i samme båt. På Grini og i de tyske konsentrasjonsleirene møttes nordmenn fra forskjellige klasser i en felles drøm om et bedre Norge etter krigen.

Samenes heltemodige innsats mot den tyske okkupasjonsmakten førte til en endret politikk overfor denne minoriteten basert på en større respekt for deres kultur. Hele denne nye gjensidige tilliten var en av forutsetningene for den sterke økonomiske veksten og oppbyggingen av velferdsstaten etter krigen.

Det nye fellesskapet fikk et klart uttrykk i Fellesprogrammet i 1945. Det var forhandlet frem mellom Arbeiderpartiet og de borgerlige partiene og la blant annet opp til en utvikling av velferdsstaten. Det ble muliggjort med det som kan kalles en eksplosjon i skatteinntekter. Det skjedde i større eller mindre grad over hele Europa og møtte forbausende lite politisk motstand.

De demokratikritiske, antiparlamentariske tendensene fra både venstresiden og høyresiden som var så tydelige i mellomkrigstiden, var dessuten marginalisert. Et parlamentarisk demokrati var nå for de fleste den eneste akseptable styringsform.

Idyllen skal ikke overdrives. Noen falt utenfor det nye fellesskapet, nemlig de som hadde samarbeidet med fienden under krigen. Det gjaldt først og fremst de som hadde vært medlemmer av NS (Nasjonal Samling). På sitt høyeste var det over 43 000 medlemmer. Ved landssvikoppgjøret ble hele 90 000 saker etterforsket og 48 000 straffet, derav 25 dødsdommer som ble fullbyrdet.

I 1945 advarte biskop Eivind Berggrav mot tendensen til å skape en pariakaste av alle de som hadde kommet til å trå feil i en forvirret tid. Det fantes, som han sa, «bra NS-folk». Det er nok riktig å si at det biskopen advarte mot, skjedde. Det har også vært en kritikk av omfanget av oppgjøret og av landssviklovgivingens tilbakevirkende kraft.

En viss antiparlamentarisme satt nok også igjen hos noen. Erfaringene fra mellomkrigstiden var ikke glemt. Det var også de på venstresiden som så med interesse på det store sosiale eksperimentet i det kommunistiske Sovjetunionen som hadde vært en av Norges allierte under krigen.

Norges Kommunistiske Parti fikk elleve mandater til Stortinget etter valget i 1945. Hvilken innflytelse kunne de få på samfunnsutviklingen? Etter hvert som den kalde krigen utviklet seg, og spesielt etter kommunistenes kupp i Tsjekkoslovakia i 1948, ble kommunistpartiet marginalisert. Ved stortingsvalget i 1949 fikk det ingen mandater.

Den første påtrengende oppgaven var den økonomiske gjenreisningen. Finnmark var lagt øde etter at tyskerne hadde brukt den brente jords taktikk da Sovjetarmeen gikk inn i Finnmark. Lenger sørover var flere byer utbombet. Det hersket en akutt bolignød, og mange virksomheter lå nede.

I 1945 ga Statistisk sentralbyrå ut boken Hva krigen kostet Norge, der det var beregnet at nasjonalformuen var redusert med fem milliarder 1939-kroner under krigen. Det syntes altså å forestå en formidabel gjenreisningsoppgave.

Det skulle imidlertid raskt vise seg at tallet var altfor høyt. Mye var ikke tatt med i beregningene. Tyskerne hadde stått for omfattende utbyggingsprosjekter, blant annet hadde de gjennomført eller påbegynt mange nye kraftstasjoner og lagt til rette for storsatsing på kraftkrevende industri. De hadde også foretatt en sterk utbygging av blant annet vannkraft, jernbane, veier og havner.

Norge fikk simpelthen et betydelig løft i retning av en modernisering av infrastrukturen under krigen. Utgangspunktet var altså ikke så dystert, og allerede i 1946 hadde man nådd førkrigsnivå på forbruk og produksjon. Det er sagt at gjenreisningen var over før gjenreisningsperioden var begynt.

Flere av de store arbeidene tyskerne satte i gang, var (i større grad enn man lenge var klar over) utført av krigsfanger og tvangsutskrevet arbeidskraft fra kontinentet som levde under meget kummerlige forhold i konsentrasjonsleirer i Norge (se Blodveien). Andre av disse arbeidene ble utført av godt betalte nordmenn som altså profitterte på krigen.

Tyskernes omfattende økonomiske virksomhet krevde store utbetalinger. Det ble ordnet ved at tyskerne lånte i Norges Bank, som måtte la seddelpressen gå. Det førte til at det ble mye penger blant folk samtidig som det var lite å kjøpe for pengene. Dette førte igjen til et sterkt press i retning av prisstigning (inflasjon).

Det ble lagt frem planer om «pengesanering», det vil si å fjerne etterspørselsoverskuddet ved å inndra pengene gjennom beskatning. På grunn av politisk motstand mot de høye skattene kom det lite ut av pengesaneringen.

Arbeiderpartiets unge og mektige finansminister, Erik Brofoss, satset heller på en stabiliseringslinje. Det vil si at det skulle skapes ro på arbeidsplassene ved at prisene ble holdt nede ved subsidier, rasjonering og andre reguleringer. Denne politikken sprakk i 1949 da man fikk en sterk inflasjon. Etterspørselsoverskuddet eksisterte som problem frem til 1950 da det ble oppnådd en bedre balanse mellom etterspørsel og varetilbud.

Et problem for gjenreisningen var mangelen på hard valuta, altså betalingsmidler, særlig dollar, som man kunne bruke til varer på verdensmarkedet, slik som maskiner og råvarer. For å skaffe hard valuta ble det satset på eksportrettet industri og på skipsfart der man kunne få oppgjør i hard valuta.

Et viktig bidrag til å få løst valutaproblemet og til gjenreisningen generelt var Marshall-planen, som innebar hjelp fra USA til Europas gjenreisning. Norge sa noe nølende ja til å motta denne hjelpen i 1948. Norge kom til å motta omkring tre milliarder kroner i gaver og lån. Rasjonering for de vanlige forbrukere fortsatte imidlertid ennå i flere år. Det gjaldt skotøy, tekstiler og matvarer. Disse varene ble frigitt fra 1949 til 1952, mens biler først ble fritt tilgjengelig i 1960. Privatbiler ble regnet for luksus.

Hjelpen var ikke helt betingelsesløs. Forutsetningen fra USA var at Europa samordnet gjenoppbyggingen. Det ble gjort gjennom det økonomiske samarbeidsorgan OEEC (i dag OECD), som fordelte Marshall-midlene og la gjenreisningsplaner for Vest-Europa. I kjølvannet av OEEC ble det tatt initiativ til å opprette såkalte produktivitetssentra i de europeiske land. Disse representerte amerikansk moderniseringsideologi. Norge fikk sitt Norsk produktivitetsinstitutt i 1953.

Marshall-hjelpen bidro i det hele tatt til å moderere og endre retningen på den norske planøkonomien bort fra de direkte virkemidler over mot satsing på produktivitetsfremmende tiltak. Det er en ironi i det at det var arbeiderpartiregjeringen som introduserte den amerikanske produktivitetsideologien.

Skattepolitikken kan, kanskje bedre enn noe annet politikkområde, bringe oss inn til kjernen i politikken. Generelt har den imidlertid fått en stemoderlig behandling. Da velferdsstaten tok det store sprang fremover i Vest-Europa etter 1945, var det på bakgrunn av to grunnleggende forutsetninger: gunstige økonomiske konjunkturer gjennom lang tid og en dramatisk forhøyelse av skattenivået.

Opposisjonen mot økningen i skattene var forbausende svak. Det gjenspeiler en følelse av tilhørighet til samfunnskollektivet og en stor tillit til staten som representant for dette kollektivet. Noe opposisjon var det naturligvis, som da arbeiderpartiregjeringen i 1950 femdoblet den personlige formuesskatten. Da ble det bråk. Det kunne også bli en tautrekking om utformingen av skattene. Hvor høy skulle for eksempel progresjonen på de individuelle inntektene være?

Et område der det stadig skulle bli uenighet, var om forholdet mellom direkte og indirekte skatter, eller skatt på arbeid versus skatt på forbruk. Sosialdemokratene var mot forbruksskattene. Disse representerte en usosial fattigmannsskatt idet de ikke tok hensyn til evneprinsippet, men slo likt ut for alle. En liten omsetningsavgift på 1 prosent var innført i mellomkrigstiden. Under okkupasjonen ble både den direkte og den indirekte beskatningen økt betraktelig, den siste til 10 prosent. Etter krigen fjernet den sosialdemokratiske regjering i Sverige hele omsetningsavgiften. Så langt gikk ikke de norske sosialdemokratene.

Som finansminister Brofoss sa: «ordningen av 1941 [må] betegnes som et teknisk sett meget tilfredsstillende avgiftssystem som muliggjør en tilfredsstillende og forholdsvis enkel kontroll». Det var altså en grei måte å beskatte på. Dessuten var det bekvemt bare å videreføre et system som allerede var etablert, selv om det var etablert av fienden. For politisk var det ingen god sak. Prosentsatsen ble da også redusert til 6,25 prosent, og med en avsluttende kommentar om at dette betød «et første skritt i retning til avviklingen av omsetningsskatten».

Det motsatte ble tilfelle. Allerede i 1951 ble satsen hevet til 12 prosent, og ved innføringen av momsen (merverdiavgift) fra og med 1970 ble den hevet til 20 prosent. I 2005 ble den ytterligere hevet til 25 prosent, og er en av statens viktigste inntektskilder på linje med skatt på formue og inntekt og med arbeidsgiver- og trygdeavgifter.

Høyre ønsket å øke de indirekte skattene (skatt på forbruk) og redusere de direkte (skatt på arbeid). Da de borgerlige overtok regjeringen i 1965, var noe av det første de gjorde å nedsette en skattekommisjon. Høyres John Lyng hadde uttalt i forkant at «i et samfunn som er kommet så langt i inntektsutjevning som vårt», var det en realistisk målsetting på lang sikt å få bort all «direkte beskatning».

Det viktigste resultatet av det nye initiativet på skattepolitikkens område ble da også en økning av forbruksbeskatningen i forbindelse med innføringen av momsen. Et argument for økt forbruksbeskatning var at Fellesmarkedet (EU) gikk inn for dette, og det var viktig å koordinere skattene internasjonalt. Også Arbeiderpartiet fulgte med et stykke på veien. Noe reduksjon i de direkte skattene slik Lyng hadde forutsatt, ble det derimot ikke, tvert imot.

Boken Hva krigen kostet Norge (se ovenfor) er karakteristisk for ånden i 1945 ved at forfatterne tar avstand fra begreper som liberalisme, sosialisme, planøkonomi og privat eiendomsrett, som var så tett forbundet med mellomkrigstidens politiske konfrontasjoner. Nå måtte man, mente de, «gripe tingene praktisk an og diskutere dem saklig og lidenskapsløst». Det høres kanskje fornuftig ut. Men det skulle vise seg at lidenskapene snart skulle slippes løs.

Den erfaring man satt igjen med fra mellomkrigstid og krigstid, var at det frie marked, slik det utfoldet seg i mellomkrigstiden, hadde ført til dyp krise. Krigstidens dirigerte planøkonomi i de krigførende landene hadde vært en suksess fra et produksjonssynspunkt – full sysselsetting og stor effektivitet. Kunne man overføre denne type dirigeringsøkonomi til fredstiden og til produksjon av nyttige og mer ønskelige varer enn krigsmateriell, ville mye være vunnet. Gjenreisningen krevde dessuten i seg selv dirigering og kontroll. Kort sagt, tiden krevde planøkonomi og sterk styring.

Dette var naturligvis et problem for det mer liberalistiske Høyre og for det private næringsliv. Stort sett bøyde man seg imidlertid for tidens krav, men under forutsetning av at den planøkonomiske dirigering bare skulle gjelde i en overgangsperiode. De kunne dessuten vise til den meget innflytelsesrike boken av økonomen Friedrich Hayek, Veien til trelldom, der han advarer sterkt mot å bruke krigstidsmodellen for økonomisk planlegging som modell for fredstidsøkonomien.

Under krigen utarbeidet fagforeningsmiljøene i eksil i London og Stockholm et politisk program, Framtidens Norge, populært kalt Blåboka. Det mest interessante der er planen om et nytt nasjonalt styringssystem for økonomien. Ideen var at man skulle bygge opp en samordnet korporativ struktur der fagforeninger og næringslivsorganisasjoner skulle delta i økonomistyringen. Dette skulle bygges på tre nivåer – på nasjonalt nivå, bransjenivå og bedriftsnivå. Systemet skulle etableres parallelt til det parlamentariske systemet, som «før krigen ikke virket effektivt nok når det gjaldt å gjennomføre samfunnsviktige oppgaver».

Sentralt i utarbeidelsen av boken sto Haakon Lie, som skulle bli den mektige partisekretæren i Arbeiderpartiet etter krigen.

Planen gjenspeiler først og fremst et behov for økonomisk demokrati. Samtidig argumenterer det for teknokrati i betydning fagstyre. Man trengte eksperter i styringen av det moderne, kompliserte samfunn. Korporativt styrte stater var karakteristisk for fascismen. Derfor ble det lagt stor vekt på å argumentere for at det nå gjaldt en demokratisk korporativisme. Tilsynelatende kom det lite ut av planen.

Karakteristiske trekk ved det som skulle prege arbeiderpartistaten, var imidlertid presentert. Det gjelder teknokratiet og korporativismen, om enn i en annen form enn i Blåboka.

Hovedavtalen i 1935 hadde lagt opp til forhandlinger mellom næringslivsorganisasjonene og fagorganisasjonene. I gjenreisningsperiodens første år var det imidlertid i realiteten regjeringen som spilte den dominerende rolle ved tariffoppgjørene. Dette ble gjort med basis i en fast lønnsnemnd med adgang til tvungen voldgift. I den ekstraordinære situasjon ble den «nøysomhetslinje» regjeringen la opp til, godtatt av partene.

I begynnelsen av 1950-årene, etter at stabiliseringslinjen var gitt opp, ble den faste lønnsnemndordningen forlatt og mer av ansvaret overlatt spillet mellom de tre parter LO, arbeidsgiverne og regjeringen. Trepartssamarbeidet ble det karakteristiske for Norge.

Nøysomhetslinjen ble betydelig svekket ved inngangen til 1960-årene da lønnsoppgjørene ble «konfliktfylte og urolige, med mange forkastede forslag, interne motsetninger og tap av omdømme for LOs ledelse». Egentlig var det et firepartssamarbeid «når også LOs uforutsigbare medlemsstokk også ble regnet inn», for å sitere Inger Bjørnhaug. Det var åpenbart ikke så lett å finne fagforeningenes rolle innenfor det sosialdemokratiske samfunnet.

En viktig reform etter 1945 var det Tore Grønli kaller politiseringen av forvaltningen. Det vil si å gjøre forvaltningen i mindre grad til en regelforvalter, som den tradisjonelt var, og i større grad til et instrument for politisk reform. Det betydde at den meget klare juristdominansen i forvaltningen i stor grad måtte vike plassen for annen faglig ekspertise, først og fremst økonomer, men også fageksperter innenfor de forskjellige forvaltningsområder.

Den korporative pluralisme, eller forvaltningskorporativismen, kommer inn parallelt til denne politiseringen, eller som en del av den. Den innebar at næringsorganisasjoner og fagorganisasjoner ble koblet inn i beslutningsprosedyrene i de forskjellige delene av forvaltningen ved representasjon i en rekke statlige utvalg med tett kontakt til forvaltningen.

Systemet hadde dels et kontrollerende og demokratiserende aspekt (se nedenfor), og dels et behov for – i det nye, omfattende reguleringsregimet − å kunne trekke på den kompetanse disse organisasjonene hadde på sine respektive områder, slik Blåboka hadde argumentert for. Det kunne gjelde de forskjelligste virksomheter fra lovforberedende utvalg til kontaktutvalget mellom innvandrere og norske myndigheter.

Det var ingen sterk opposisjon mot politiseringen og korporativiseringen fra borgerlig hold. De så blant annet en fordel i interesseorganisasjonenes kontroll med staten. Det de fryktet mest, var nemlig det de kalte «statskapitalismen». Kritikken mot den korporative pluralismen kom først da Arbeiderpartiets hegemoni var slutt. Den gikk ut på at den makt som ble tillagt interesseorganisasjonene, var som å la bukken passe havresekken.

Den første tanken om den integrerte korporative beslutningsstruktur var i realiteten lagt til side da den store kampen om planøkonomien fant sted i 1952–54. I krigens siste fase var det blitt utarbeidet en provisorisk anordning av den norske eksilregjering i London som gikk under navnet Lex Thagaard etter hovedmannen bak anordningen, Wilhelm Thagaard.

Anordningen bestemte blant annet at Prisdirektoratet kunne forby innskrenkning eller stans i produksjon, påby fremstilling av bestemte varer, bestemme at bedrifter ikke skulle opprettes, eller at bedrifter skulle nedlegges, og pålegge avgifter i prisreguleringsøyemed. Dessuten het det at utilbørlig fortjeneste kunne inndras, uavhengig av om prisene var lovlige eller ikke.

Det ble sagt at disse meget omfattende fullmaktene bare skulle gjelde for en vanskelig overgangstid, og at de ville bli brukt med den største varsomhet. Ikke desto mindre vakte de en voldsom reaksjon med beskyldninger om at sosialdemokratene nå ville innføre «det rene nazidiktaturet over næringslivet». I 1947 ble anordningen omgjort til en foreløpig lov som ble stående til 1953.

I 1952 ble det lagt frem et forslag om permanente pris- og rasjonaliseringslover stort sett etter samme lest som Lex Thagaard. Thagaard hadde selv vært et aktivt medlem av komiteen som fremsatte forslaget. Forslaget førte til en voldsom motkampanje, først og fremst fra næringslivsorganisasjonene, som hadde opprettet en egen organisasjon til formålet, «Opplysningskontoret for pris- og rasjonaliseringslovene».

Det var en av de hardeste konfrontasjonene med ideologisk innhold etter krigen. Det er grunn til å spørre hvorfor tonen i debatten ble så hatsk. Svaret er nok at man mente man her sto overfor et avgjørende veiskille når det gjaldt den videre samfunnsutvikling. Gjenreisningstiden var over, så nå gjaldt det permanente ordninger. Saken fikk altså en viktig symbolfunksjon.

Når det kom til stykket, valgte den sosialdemokratiske regjering ikke å fremme noen rasjonaliseringslov og bare en modifisert utgave av prislovforslaget. Deretter roet saken seg ned. Spørsmålet, som har vært gjenstand for en omfattende diskusjon blant historikere, er hvorfor regjeringen slo retrett. Den voldsomme reaksjon fra næringslivet hadde hatt sin virkning. Regjeringen var avhengig av å kunne spille på lag med næringslivet – i rimelig grad.

Men var det egentlig en retrett? Noen hevder at det ikke var det. Regjeringen førte en pragmatisk politikk, og når det ikke kom til noen etterkrigskrise, hva mange hadde forventet, var det ikke behov for å gjøre pris- og rasjonaliseringslovene permanente. De foreløpige lovene hadde heller ikke blitt brukt i noen særlig grad.

Det kan synes som komiteen ikke hadde fulgt med i utviklingen. Striden fant jo også sted omtrent parallelt med den dreining i den økonomiske politikk som fulgte av Marshall-planen og opprettelsen av OEEC (se ovenfor). Den økonomiske politikken hadde tatt en annen retning mens komiteen arbeidet. «Begravelsen av det gamle og frembringelsen av det nye» gikk parallelt.

Det er dessuten påpekt at det var en indre opposisjon i Arbeiderpartiet mot den omfattende bruk av fullmaktslover som lå i forslaget. Den kom blant annet fra fremtredende jurister i partiet. Forslaget dreiet seg om lover som ga store fullmakter til regjering og forvaltning, og som altså innebar at Stortinget delegerte sin myndighet til ikke-demokratiske organer. Hadde Stortinget rett til å delegere sin myndighet på denne måten?

Striden om fullmaktslovene gjelder et prinsipielt problem og peker ut over den spesielle strid om pris- og rasjonaliseringslovene selv om den toppet seg med den striden. I kjølvannet av denne striden fikk man en institusjonell utvikling for å sikre rettssikkerhet ved administrative avgjørelser. Det skulle gjøres ved en ombudsmannsordning, ved offentlighet i forvaltningen og ved det som er kalt domstolsprosedyrer i forvaltningen.

Norge opererte i etterkrigsperioden innenfor tre utenrikspolitiske «sirkler», en nordisk, en atlantisk og en vesteuropeisk. I mellomkrigstiden var det tatt initiativer til å etablere både et nordisk forsvarsforbund og et nordisk økonomisk samarbeid. Begge deler dukket opp etter krigen.

Den kalde krigen mellom øst og vest begynte ganske snart etter fredsslutningen. Sverige og Norge satset i denne situasjon på en brobyggingspolitikk innenfor FNs kollektive sikkerhetssystem. Man mente det var en mulig småstatspolitikk å dempe motsetningene mellom stormaktene. Dessuten var det for mange innenfor arbeiderbevegelsen vanskelig å velge side. Det var en viss sympati for det store sosiale eksperiment som Sovjetunionen sto for, samtidig som det var en skepsis til den amerikanske kapitalismen. Men ettersom den kalde krigen ble kaldere, ble det klart at brobyggingspolitikken måtte oppgis.

Sverige presset i denne situasjonen på for å få et nordisk forsvarsforbund. For dem kunne det være en garanti for nøytralitet i en konflikt mellom stormaktene. Svenskene hadde jo klart å bevare nøytraliteten gjennom to verdenskriger. Norge hadde en annen erfaring. For Norge ble det nødvendig å bygge videre på det skjebnefellesskapet med vestmaktene som var opparbeidet under krigen og søke beskyttelse under en vestlig forsvarsunion.

I 1949 ble Norge medlem av den store vestlige forsvarsalliansen NATO, mens Sverige ble stående utenfor. Men veien inn i NATO var ikke uproblematisk, spesielt ikke for Arbeiderpartiet. Som ved Marshallplanen var det skepsis til å binde seg for tett til vestmaktene (se ovenfor). Det er sagt at det var en kamp om Gerhardsens sjel. De som kjempet hardest og som vant den kampen, var forsvarsministeren Jens Christian Hauge, og den mektige partisekretær Haakon Lie. De var de fremste pådriverne for en vestvendt militær-industriell modernisering av Norge.

NATO-politikken avfødte en opposisjon innenfor Arbeiderpartiet. Den fikk sin forankring i ukeavisen Orientering, og skulle etter hvert vokse seg sterkere blant annet i opposisjon til Norges plass i NATOs atomstrategi. Den vokste også på det den anså for en avradikalisering av det som burde vært Arbeiderpartiets økonomiske politikk. Resultatet ble en avskalling i form av et nytt parti i 1961 – Sosialistisk Folkeparti. Ved valget samme år fikk det to representanter på Stortinget der det ble sittende i vippeposisjon. (Se ovenfor om Kings Bay-saken).

I forbindelse med diskusjonene om Marshallplanen dukket den gamle tanken om en nordisk tollunion opp på nytt. Men planen strandet. En avgjørende årsak var uenigheten om hva det økonomiske samarbeid skulle bestå i. Sverige og Danmark ville ha tollunion og frihandel, mens Norge fryktet konkurransen fra den svenske industrien og det danske jordbruket. Arbeiderpartiregjeringen i Norge ønsket derfor et mer planøkonomisk samarbeid, en fordeling av produksjonsoppgavene heller enn konkurranse. Et nytt forsøk gjennom forslaget til den såkalte NORDØK-avtalen løp også ut i sanden i 1970.

Det er bemerkelsesverdig at de mange store forsøkene på sikkerhetspolitisk og økonomisk-politisk nordisk samarbeid havarerte. Under overflaten utviklet det seg imidlertid et ganske omfattende samarbeid, blant annet ved opprettelsen av Nordisk råd i 1966.

Den europeiske «sirkel» begynte med deltagelse i OEEC i 1948 og i Europarådet året etter. Men den ble for alvor aktuell fra slutten av 1950-årene. Da Det europeiske fellesmarked (EF, se Den europeiske union) ble opprettet ved Roma-traktaten i 1957, kom Norge ikke med. Derimot kom Norge med blant «de ytre syv» som etablerte Det europeiske fellesmarked (EFTA) i 1960. Det skulle blant annet vise seg at det nordiske økonomiske samarbeid blomstret innenfor denne europeiske ramme.

Da Storbritannia søkte om medlemskap i EF i 1961, ble dette aktuelt også for Norge. Et stort flertall i Stortinget vedtok å søke om medlemskap. Spørsmålet falt imidlertid bort i 1963 da Frankrike sa nei til utvidelse av fellesskapet. I 1967 vedtok Stortinget å fornye søknaden, men Frankrike sa nei på nytt. I 1970 vedtok Stortinget med et stort flertall å søke for tredje gang. Det skulle føre til en av de voldsomste politiske konfrontasjoner i etterkrigstiden.

Tilsynelatende ble det lite ut av den nordiske «sirkel». Da kom det mer ut av den atlantiske «sirkel» med Marshallplanen og NATO. Bindingen til det atlantiske samarbeid ble hjørnestenen i norsk utenrikspolitikk.

Kjernen i velferdsstaten er det omfattende trygdesystemet. Det kom til uttrykk i Fellesprogrammet: «Sosiallovgivningen utvikles med tanke på å gjøre forsorgsvesenet overflødig. De sosiale trygder samarbeides så vi får en felles trygdeordning ved sykdom, uførhet, arbeidsløshet og alderdom.»

Fellesprogrammet ble fulgt opp av en stortingsmelding i 1948 der det skisseres et mål om en samordnet, universell trygd kalt «folketrygden».

I Sverige raste det en intens kamp om folketrygden i siste halvdel av 1950-tallet. Striden gjaldt spørsmålet om standardtrygghet, det vil si om grunnpensjonen skulle suppleres med en obligatorisk tilleggspensjon som skulle variere etter hvilken inntekt man hadde hatt i utgangspunktet. Sosialdemokratene ønsket en slik standardtrygghet, mens de borgerlige mente staten bare skulle ta ansvaret for en enhetlig grunnpensjon. Med en stemmes overvekt i Riksdagen ble det i 1959 gjennomslag for standardtryggheten.

Utviklingen i Sverige ble fulgt med interesse i Norge, og det ble tidlig klart for partiene at de måtte ha folketrygd på programmet ved stortingsvalget i 1961. Grunntrygghetsmodellen sto sterkt til å begynne med. Arbeiderpartiet luktet på den og Høyre gikk inn for den. Kommunistene gikk også inn for grunntryggheten – det kunne ikke være statens oppgave å reprodusere de forskjellene som var skapt i markedet. Venstre derimot omfavnet den svenske modellen med standardtrygghet.

Etter Kings Bay-saken, som hadde ført til en (riktignok kortlivet) borgerlig samlingsregjering, la Arbeiderpartiet frem en aggressiv moterklæring til den borgerlige regjeringserklæringen. Her gikk de inn for en rask utbygging av en folketrygd etter svensk modell. I 1964, da de igjen satt i posisjon, la de frem en stortingsmelding om saken.

Arbeiderpartiets plan skulle bli retningsgivende for arbeidet fremover. Da de borgerlige kom i posisjon igjen etter valget i 1965, fulgte de opp saken. Nå var også Høyre med på lasset. Hensynet til det borgerlige samarbeidet spilte en rolle. I 1966, under en borgerlig regjering, kunne folketrygden vedtas av et samlet Storting.

Hvorfor havnet Arbeiderpartiet på standardtrygghet, som jo i prinsippet innebar en reproduksjon av klassesamfunnet? På ytterste venstre fløy var man jo imot ordningen nettopp av den grunn. Og det er forskere som har understreket det «borgerlige» ved systemet. En viktig del av forklaringen var at de pensjonsordningene som var vanlige for funksjonærene, var basert på standardtrygghet. Folk flest hadde simpelthen kommet til å ta graderte tilleggspensjoner som en selvfølgelig del av et pensjonssystem.

Det ble en viss strid om finansieringsordningen av folketrygden. Striden reflekterer en grunnleggende politisk konflikt som dukker opp i forskjellige sammenhenger: Skulle de private eller det offentlige ta hånd om den nødvendige sparingen eller kapitaloppbyggingen i samfunnet?

Opprinnelig hadde Arbeiderpartiet gått inn for fondsopplegg nettopp ut fra prinsippet om det offentliges ansvar for sparingen. Det var systemet i Sverige, der AP-fondene vokste til en betydelig størrelse og ble et viktig instrument for planøkonomien. De borgerlige var skeptiske. Det ble heller ikke systemet i Norge, der man riktignok fikk Folketrygdfondet, men som ikke ble stort nok så utgiftene til trygden måtte i det vesentligste bli dekket over de løpende årlige statsbudsjetter. Det var først med oljeinntektene at Norge fikk et pensjonsfond av betydelig størrelse.

Velferdsstaten i bred forstand omfattet langt mer enn trygdesystemet. I 1945 var husnøden stor. Det ble organisert sosial husbygging gjennom Statens husbank i tillegg til den dominerende private husbygging (se boligpolitikk). Etter en noe langsom start på grunn av materialmangel skjøt byggingen fart, og i 1970 var det bygget 650 000 nye boliger. Det ligger ikke så langt under antall boliger før krigen. Og de nye boliger var av langt bedre standard enn de gamle.

Helsepolitikken er et annet område der mye ble gjort under den legendariske helsedirektør Karl Evang. Sykehussektoren ble bygget ut, men hans sterkeste engasjement var utbyggingen av primærhelsetjenesten rundt distriktslegene. I denne sammenheng la han særlig vekt på det forebyggende arbeid. Han ville skape en sunn slekt, noe han også i noen grad lyktes med.

Skolepolitikken var et annet område der det ble tatt betydelige løft. Her kunne Arbeiderpartiet overta etter Venstre, som hadde introdusert den syvårige enhetsskole. Den ble overtatt og videreført av Arbeiderpartiet som i 1969 etablerte den niårige enhetsskolen med skoleplikt.

Også på dette området var det stor politisk enighet. Tanken om en enhetsskole reflekterer tanken om sosial integrasjon som et viktig formål med skolen. Men i tillegg sto troen på utdannelse til gagn for den enkelte som for samfunnet sterkt i Arbeiderpartiet. Det hadde det ikke alltid gjort. I mellomkrigstiden var det en uttalt skepsis i partiet til den lange skolegang.

Utbyggingen av undervisningssektoren skulle snart få en sterk impuls nedenfra. Fra 1950-årene av, men særlig i 1960-årene, strømmet ungdommen til gymnasene og til de høyere lærestedene. Artianertallet ble tredoblet fra 1954 til 1966, og tallet på studenter ved universiteter og høyskoler ble nesten firedoblet.

Nye universiteter kom i gang i Bergen, Trondheim og Tromsø. I 1970 ble de første distriktshøyskolene åpnet. Denne spektakulære utviklingen hadde en bakside som viste seg i den påfølgende periode. Da kom det sterk kritikk av den niårige enhetsskolen og et ungdomsopprør med rot i universitetsmiljøene.