Etterkrigstiden betegner perioden etter andre verdenskrig i norsk historie.

Fra krigens slutt i 1945 og frem til omkring 1970 opplevde Norge en sterk vekst på nesten alle områder av samfunnslivet. Samtidig fikk man betydelige sosiale og geografiske strukturendringer. Det var en klar nedgang i antall årsverk i landbruk og fiske. Samtidig var det en spesielt sterk vekst i antall funksjonærer i administrasjon og tjenesteyting. Bosettingsmønsteret ble endret ved at mange flyttet fra landsbygda til byer og tettsteder.

Tidene var gode for næringslivet, samtidig som andre verdenskrig hadde skapt et samhold i folket. Man var beredt til å løfte i flokk. Mellomkrigstiden hadde vært preget av sterke ideologiske motsetninger. Disse var nå svekket, selv om de ikke var helt forsvunnet.

Arbeiderpartiet fikk flertall på Stortinget i 1945, og flertall sammen med Norges kommunistiske parti (NKP) blant velgerne. Blant de borgerlige partiene var det viss engstelse for hva det tidligere revolusjonære Arbeiderpartiet ville bruke makten til. Situasjonen i 1945 var altså preget av en blanding av samhold på den ene siden og frykt for de ideologiske motsetninger på den annen.

Gjenreisningen etter krigen var preget av samhold, men da mer varige ordninger skulle etableres, ble det strid. Dette gjaldt særlig i den økonomiske politikken. De stridende parter tilpasset seg imidlertid i stor grad til hverandre. Også de sterke korporative innslag i samfunnsstyringen – at interesseorganisasjonene skulle delta i de politiske beslutningsprosesser – var det enighet om. Det viste seg at Arbeiderpartiet hadde lagt klassekampen til side for et felles mål, nemlig å utvikle en ny industristat. På dette område ble USA fremtidslandet.

Det sto også strid om utenrikspolitikken, ikke minst innad i Arbeiderpartiet. Mange hadde satset på en brobyggingspolitikk mellom øst og vest, men «den kalde krigen» der USA og Sovjetunionen sto steilt mot hverandre, gjorde det umulig.

Norge allierte seg med Vest-Europa og Amerika blant annet gjennom Organisasjonen for europeisk økonomisk samarbeid (OEEC, senere OECD), og gjennom forsvarsalliansen NATO. I Europa kom Norge med i Det europeiske frihandelssamfunn (EFTA) som besto av syv land utenfor Det europeiske fellesmarked (EEC, senere Den europeiske union).

Det som står som den største vinningen i denne perioden, var utvilsomt den spektakulære utviklingen av velferdsstaten. Alle fikk det bedre og tryggere. På dette området løftet man i flokk. Kronen på verket var innføringen av folketrygden i 1966. En omfattende sosial husbygging hadde dessuten ført landet fra bolignød til en historisk høy boligstandard. En niårig obligatorisk enhetsskole ble endelig vedtatt i 1969. På denne tiden var antallet elever i videregående skole tredoblet, og tallet på studenter var firedoblet.

Noen mente at Norge omkring 1970 var på god vei til å nå målet for det sosialdemokratiske samfunn.

Under andre verdenskrig kunne nordmenn på tvers av samfunnsklasser samles om en felles fiende. Nærmere 20 000 personer satt på Grini fangeleir i Bærum. Her er fanger oppstilt utenfor fangeleiren en gang mellom 1941 og 1943.

Grini fangeleir av Royal Norwegian Information Service, Washington, D.C./Wikimedia Commons. Falt i det fri (Public domain)

Hva betydde andre verdenskrig for Norge i et lengre perspektiv? Det er flere som har hevdet at fra et politisk perspektiv var krigen en parentes i utviklingen, og at det betydningsfulle skille var før krigen, i 1935. Da hadde Arbeiderpartiet lagt vekk sin revolusjonære marxisme og innledet den stabile perioden med Arbeiderpartiet som regjeringsparti. Dette var en periode som skulle vare frem mot slutten av 1960-årene.

En av de grunnleggende forutsetningene for denne sosialdemokratiets hegemoniske fase var de to overenskomster som begge ble inngått i 1935. Kriseforliket mellom Arbeiderpartiet og Bondepartiet (nå Senterpartiet) dannet det parlamentariske grunnlag for den rene Arbeiderparti-regjeringen. Den første hovedavtalen mellom arbeidslivets parter sikret relativ fred på arbeidsplassene. Det er ikke urimelig å se på dette som et avgjørende skille – en overgang fra venstrestaten til arbeiderpartistaten.

Men så er det noen som hevder at krigen representerer et viktig skille, sett fra det sosiale og mentale perspektivet. Krigen hadde skapt et samhold i folket − en følelse av at man var i samme båt. På Grini og i de tyske konsentrasjonsleirene møttes nordmenn fra forskjellige klasser i en felles drøm om et bedre Norge etter krigen.

Samenes heltemodige innsats mot den tyske okkupasjonsmakten førte til en endret politikk overfor denne minoriteten basert på en større respekt for deres kultur. Hele denne nye gjensidige tilliten var en av forutsetningene for den sterke økonomiske veksten og oppbyggingen av velferdsstaten etter krigen.

Det nye fellesskapet fikk et klart uttrykk i Fellesprogrammet i 1945. Det var forhandlet frem mellom Arbeiderpartiet og de borgerlige partiene og la blant annet opp til en utvikling av velferdsstaten. Det ble muliggjort med det som kan kalles en eksplosjon i skatteinntekter. Det skjedde i større eller mindre grad over hele Europa og møtte forbausende lite politisk motstand.

De demokratikritiske, antiparlamentariske tendensene fra både venstresiden og høyresiden som var så tydelige i mellomkrigstiden, var dessuten marginalisert. Et parlamentarisk demokrati var nå for de fleste den eneste akseptable styringsform.

Idyllen skal ikke overdrives. Noen falt utenfor det nye fellesskapet, nemlig de som hadde samarbeidet med fienden under krigen. Det gjaldt først og fremst de som hadde vært medlemmer av NS (Nasjonal Samling). På sitt høyeste var det over 43 000 medlemmer. Ved landssvikoppgjøret ble hele 90 000 saker etterforsket og 48 000 straffet, derav 25 dødsdommer som ble fullbyrdet.

I 1945 advarte biskop Eivind Berggrav mot tendensen til å skape en pariakaste av alle de som hadde kommet til å trå feil i en forvirret tid. Det fantes, som han sa, «bra NS-folk». Det er nok riktig å si at det biskopen advarte mot, skjedde. Det har også vært en kritikk av omfanget av oppgjøret og av landssviklovgivingens tilbakevirkende kraft.

En viss antiparlamentarisme satt nok også igjen hos noen. Erfaringene fra mellomkrigstiden var ikke glemt. Det var også de på venstresiden som så med interesse på det store sosiale eksperimentet i det kommunistiske Sovjetunionen som hadde vært en av Norges allierte under krigen.

Norges Kommunistiske Parti fikk elleve mandater til Stortinget etter valget i 1945. Hvilken innflytelse kunne de få på samfunnsutviklingen? Etter hvert som den kalde krigen utviklet seg, og spesielt etter kommunistenes kupp i Tsjekkoslovakia i 1948, ble kommunistpartiet marginalisert. Ved stortingsvalget i 1949 fikk det ingen mandater.

Etter frigjøringen ble det dannet en samlingsregjering under Arbeiderpartiets formann Einar Gerhardsen, der både kommunistene og representanter for Hjemmefrontens ledelse var med, i tillegg til Arbeiderpartiet og de borgerlige partiene.

Det hadde vært et forsøk på å danne en slags apolitisk eller overpolitisk regjering under Hjemmefrontens leder, høyesterettsjustitiarius Paal Berg. Det må ses i lys av behovet for å komme klar av mellomkrigstidens bitre politiske motsetninger. Men forsøket løp ut i sanden. Det var sterke krav om å reetablere de parlamentariske former, og Paal Berg trakk seg slik at veien lå åpen for Gerhardsen. Med sin bakgrunn som hjemmefrontsmann og tysklandsfange hadde han stor tillit i folket. Etter valget i 1945 kunne Gerhardsen danne en ren arbeiderpartiregjering på grunnlag av flertall i Stortinget.

Den første påtrengende oppgaven var den økonomiske gjenreisningen. Finnmark var lagt øde etter at tyskerne hadde brukt den brente jords taktikk da Sovjetarmeen gikk inn i Finnmark. Lenger sørover var flere byer utbombet. Det hersket en akutt bolignød, og mange virksomheter lå nede.

I 1945 ga Statistisk sentralbyrå ut boken Hva krigen kostet Norge, der det var beregnet at nasjonalformuen var redusert med fem milliarder 1939-kroner under krigen. Det syntes altså å forestå en formidabel gjenreisningsoppgave.

Det skulle imidlertid raskt vise seg at tallet var altfor høyt. Mye var ikke tatt med i beregningene. Tyskerne hadde stått for omfattende utbyggingsprosjekter, blant annet hadde de gjennomført eller påbegynt mange nye kraftstasjoner og lagt til rette for storsatsing på kraftkrevende industri. De hadde også foretatt en sterk utbygging av blant annet vannkraft, jernbane, veier og havner.

Norge fikk simpelthen et betydelig løft i retning av en modernisering av infrastrukturen under krigen. Utgangspunktet var altså ikke så dystert, og allerede i 1946 hadde man nådd førkrigsnivå på forbruk og produksjon. Det er sagt at gjenreisningen var over før gjenreisningsperioden var begynt.

Flere av de store arbeidene tyskerne satte i gang, var (i større grad enn man lenge var klar over) utført av krigsfanger og tvangsutskrevet arbeidskraft fra kontinentet som levde under meget kummerlige forhold i konsentrasjonsleirer i Norge (se Blodveien). Andre av disse arbeidene ble utført av godt betalte nordmenn som altså profitterte på krigen.

Norge tok imot Marshallhjelpen fra USA i 1948. Dette ble starten på Norges vestvending i etterkrigstiden.

Marshall Plan poster av Marshall foundation/Wikimedia Commons. Public domain

Tyskernes omfattende økonomiske virksomhet krevde store utbetalinger. Det ble ordnet ved at tyskerne lånte i Norges Bank, som måtte la seddelpressen gå. Det førte til at det ble mye penger blant folk samtidig som det var lite å kjøpe for pengene. Dette førte igjen til et sterkt press i retning av prisstigning (inflasjon).

Det ble lagt frem planer om «pengesanering», det vil si å fjerne etterspørselsoverskuddet ved å inndra pengene gjennom beskatning. På grunn av politisk motstand mot de høye skattene kom det lite ut av pengesaneringen.

Arbeiderpartiets unge og mektige finansminister, Erik Brofoss, satset heller på en stabiliseringslinje. Det vil si at det skulle skapes ro på arbeidsplassene ved at prisene ble holdt nede ved subsidier, rasjonering og andre reguleringer. Denne politikken sprakk i 1949 da man fikk en sterk inflasjon. Etterspørselsoverskuddet eksisterte som problem frem til 1950 da det ble oppnådd en bedre balanse mellom etterspørsel og varetilbud.   

Et problem for gjenreisningen var mangelen på hard valuta, altså betalingsmidler, særlig dollar, som man kunne bruke til varer på verdensmarkedet, slik som maskiner og råvarer. For å skaffe hard valuta ble det satset på eksportrettet industri og på skipsfart der man kunne få oppgjør i hard valuta.

Et viktig bidrag til å få løst valutaproblemet og til gjenreisningen generelt var Marshall-planen, som innebar hjelp fra USA til Europas gjenreisning. Norge sa noe nølende ja til å motta denne hjelpen i 1948. Norge kom til å motta omkring tre milliarder kroner i gaver og lån. Rasjonering for de vanlige forbrukere fortsatte imidlertid ennå i flere år. Det gjaldt skotøy, tekstiler og matvarer. Disse varene ble frigitt fra 1949 til 1952, mens biler først ble fritt tilgjengelig i 1960. Privatbiler ble regnet for luksus.

Hjelpen var ikke helt betingelsesløs. Forutsetningen fra USA var at Europa samordnet gjenoppbyggingen. Det ble gjort gjennom det økonomiske samarbeidsorgan OEEC (i dag OECD), som fordelte Marshall-midlene og la gjenreisningsplaner for Vest-Europa. I kjølvannet av OEEC ble det tatt initiativ til å opprette såkalte produktivitetssentra i de europeiske land. Disse representerte amerikansk moderniseringsideologi. Norge fikk sitt Norsk produktivitetsinstitutt i 1953.

Marshall-hjelpen bidro i det hele tatt til å moderere og endre retningen på den norske planøkonomien bort fra de direkte virkemidler over mot satsing på produktivitetsfremmende tiltak. Det er en ironi i det at det var arbeiderpartiregjeringen som introduserte den amerikanske produktivitetsideologien.

Skattepolitikken kan, kanskje bedre enn noe annet politikkområde, bringe oss inn til kjernen i politikken. Generelt har den imidlertid fått en stemoderlig behandling. Da velferdsstaten tok det store sprang fremover i Vest-Europa etter 1945, var det på bakgrunn av to grunnleggende forutsetninger: gunstige økonomiske konjunkturer gjennom lang tid og en dramatisk forhøyelse av skattenivået.

Opposisjonen mot økningen i skattene var forbausende svak. Det gjenspeiler en følelse av tilhørighet til samfunnskollektivet og en stor tillit til staten som representant for dette kollektivet. Noe opposisjon var det naturligvis, som da arbeiderpartiregjeringen i 1950 femdoblet den personlige formuesskatten. Da ble det bråk. Det kunne også bli en tautrekking om utformingen av skattene. Hvor høy skulle for eksempel progresjonen på de individuelle inntektene være?

Et område der det stadig skulle bli uenighet, var om forholdet mellom direkte og indirekte skatter, eller skatt på arbeid versus skatt på forbruk. Sosialdemokratene var mot forbruksskattene. Disse representerte en usosial fattigmannsskatt idet de ikke tok hensyn til evneprinsippet, men slo likt ut for alle. En liten omsetningsavgift på 1 prosent var innført i mellomkrigstiden. Under okkupasjonen ble både den direkte og den indirekte beskatningen økt betraktelig, den siste til 10 prosent. Etter krigen fjernet den sosialdemokratiske regjering i Sverige hele omsetningsavgiften. Så langt gikk ikke de norske sosialdemokratene.

Som finansminister Brofoss sa: «ordningen av 1941 [må] betegnes som et teknisk sett meget tilfredsstillende avgiftssystem som muliggjør en tilfredsstillende og forholdsvis enkel kontroll». Det var altså en grei måte å beskatte på. Dessuten var det bekvemt bare å videreføre et system som allerede var etablert, selv om det var etablert av fienden. For politisk var det ingen god sak. Prosentsatsen ble da også redusert til 6,25 prosent, og med en avsluttende kommentar om at dette betød «et første skritt i retning til avviklingen av omsetningsskatten».

Det motsatte ble tilfelle. Allerede i 1951 ble satsen hevet til 12 prosent, og ved innføringen av momsen (merverdiavgift) fra og med 1970 ble den hevet til 20 prosent. I 2005 ble den ytterligere hevet til 25 prosent, og er en av statens viktigste inntektskilder på linje med skatt på formue og inntekt og med arbeidsgiver- og trygdeavgifter.

Høyre ønsket å øke de indirekte skattene (skatt på forbruk) og redusere de direkte (skatt på arbeid). Da de borgerlige overtok regjeringen i 1965, var noe av det første de gjorde å nedsette en skattekommisjon. Høyres John Lyng hadde uttalt i forkant at «i et samfunn som er kommet så langt i inntektsutjevning som vårt», var det en realistisk målsetting på lang sikt å få bort all «direkte beskatning».

Det viktigste resultatet av det nye initiativet på skattepolitikkens område ble da også en økning av forbruksbeskatningen i forbindelse med innføringen av momsen. Et argument for økt forbruksbeskatning var at Fellesmarkedet (EU) gikk inn for dette, og det var viktig å koordinere skattene internasjonalt. Også Arbeiderpartiet fulgte med et stykke på veien. Noe reduksjon i de direkte skattene slik Lyng hadde forutsatt, ble det derimot ikke, tvert imot.

Boken Hva krigen kostet Norge (se ovenfor) er karakteristisk for ånden i 1945 ved at forfatterne tar avstand fra begreper som liberalisme, sosialisme, planøkonomi og privat eiendomsrett, som var så tett forbundet med mellomkrigstidens politiske konfrontasjoner. Nå måtte man, mente de, «gripe tingene praktisk an og diskutere dem saklig og lidenskapsløst». Det høres kanskje fornuftig ut. Men det skulle vise seg at lidenskapene snart skulle slippes løs.

Den erfaring man satt igjen med fra mellomkrigstid og krigstid, var at det frie marked, slik det utfoldet seg i mellomkrigstiden, hadde ført til dyp krise. Krigstidens dirigerte planøkonomi i de krigførende landene hadde vært en suksess fra et produksjonssynspunkt – full sysselsetting og stor effektivitet. Kunne man overføre denne type dirigeringsøkonomi til fredstiden og til produksjon av nyttige og mer ønskelige varer enn krigsmateriell, ville mye være vunnet. Gjenreisningen krevde dessuten i seg selv dirigering og kontroll. Kort sagt, tiden krevde planøkonomi og sterk styring.

Dette var naturligvis et problem for det mer liberalistiske Høyre og for det private næringsliv. Stort sett bøyde man seg imidlertid for tidens krav, men under forutsetning av at den planøkonomiske dirigering bare skulle gjelde i en overgangsperiode. De kunne dessuten vise til den meget innflytelsesrike boken av økonomen Friedrich Hayek, Veien til trelldom, der han advarer sterkt mot å bruke krigstidsmodellen for økonomisk planlegging som modell for fredstidsøkonomien.

Under krigen utarbeidet fagforeningsmiljøene i eksil i London og Stockholm et politisk program, Framtidens Norge, populært kalt Blåboka. Det mest interessante der er planen om et nytt nasjonalt styringssystem for økonomien. Ideen var at man skulle bygge opp en samordnet korporativ struktur der fagforeninger og næringslivsorganisasjoner skulle delta i økonomistyringen. Dette skulle bygges på tre nivåer – på nasjonalt nivå, bransjenivå og bedriftsnivå. Systemet skulle etableres parallelt til det parlamentariske systemet, som «før krigen ikke virket effektivt nok når det gjaldt å gjennomføre samfunnsviktige oppgaver».

Sentralt i utarbeidelsen av boken sto Haakon Lie, som skulle bli den mektige partisekretæren i Arbeiderpartiet etter krigen.

Planen gjenspeiler først og fremst et behov for økonomisk demokrati. Samtidig argumenterer det for teknokrati i betydning fagstyre. Man trengte eksperter i styringen av det moderne, kompliserte samfunn. Korporativt styrte stater var karakteristisk for fascismen. Derfor ble det lagt stor vekt på å argumentere for at det nå gjaldt en demokratisk korporativisme. Tilsynelatende kom det lite ut av planen.

Karakteristiske trekk ved det som skulle prege arbeiderpartistaten, var imidlertid presentert. Det gjelder teknokratiet og korporativismen, om enn i en annen form enn i Blåboka.

Hovedavtalen fra 1935 regnes som «arbeidslivets grunnlov», og ble også en del av trepartssamarbeidet i tariffoppgjørene i etterkrigstiden. Bildet er fra LOs Meddelelsesblad (i dag kalt LO-aktuelt), der forslaget til hovedavtale kunngjøres for medlemmene. 

Meddelelsesbladet Wikimedia Commons. Falt i det fri (Public domain)

Hovedavtalen i 1935 hadde lagt opp til forhandlinger mellom næringslivsorganisasjonene og fagorganisasjonene. I gjenreisningsperiodens første år var det imidlertid i realiteten regjeringen som spilte den dominerende rolle ved tariffoppgjørene. Dette ble gjort med basis i en fast lønnsnemnd med adgang til tvungen voldgift. I den ekstraordinære situasjon ble den «nøysomhetslinje» regjeringen la opp til, godtatt av partene.

I begynnelsen av 1950-årene, etter at stabiliseringslinjen var gitt opp, ble den faste lønnsnemndordningen forlatt og mer av ansvaret overlatt spillet mellom de tre parter LO, arbeidsgiverne og regjeringen. Trepartssamarbeidet ble det karakteristiske for Norge.

Nøysomhetslinjen ble betydelig svekket ved inngangen til 1960-årene da lønnsoppgjørene ble «konfliktfylte og urolige, med mange forkastede forslag, interne motsetninger og tap av omdømme for LOs ledelse». Egentlig var det et firepartssamarbeid «når også LOs uforutsigbare medlemsstokk også ble regnet inn», for å sitere Inger Bjørnhaug. Det var åpenbart ikke så lett å finne fagforeningenes rolle innenfor det sosialdemokratiske samfunnet.

En viktig reform etter 1945 var det Tore Grønli kaller politiseringen av forvaltningen. Det vil si å gjøre forvaltningen i mindre grad til en regelforvalter, som den tradisjonelt var, og i større grad til et instrument for politisk reform. Det betydde at den meget klare juristdominansen i forvaltningen i stor grad måtte vike plassen for annen faglig ekspertise, først og fremst økonomer, men også fageksperter innenfor de forskjellige forvaltningsområder.

Den korporative pluralisme, eller forvaltningskorporativismen, kommer inn parallelt til denne politiseringen, eller som en del av den. Den innebar at næringsorganisasjoner og fagorganisasjoner ble koblet inn i beslutningsprosedyrene i de forskjellige delene av forvaltningen ved representasjon i en rekke statlige utvalg med tett kontakt til forvaltningen.

Systemet hadde dels et kontrollerende og demokratiserende aspekt (se nedenfor), og dels et behov for – i det nye, omfattende reguleringsregimet − å kunne trekke på den kompetanse disse organisasjonene hadde på sine respektive områder, slik Blåboka hadde argumentert for. Det kunne gjelde de forskjelligste virksomheter fra lovforberedende utvalg til kontaktutvalget mellom innvandrere og norske myndigheter.

Det var ingen sterk opposisjon mot politiseringen og korporativiseringen fra borgerlig hold. De så blant annet en fordel i interesseorganisasjonenes kontroll med staten. Det de fryktet mest, var nemlig det de kalte «statskapitalismen». Kritikken mot den korporative pluralismen kom først da Arbeiderpartiets hegemoni var slutt. Den gikk ut på at den makt som ble tillagt interesseorganisasjonene, var som å la bukken passe havresekken.  

Den første tanken om den integrerte korporative beslutningsstruktur var i realiteten lagt til side da den store kampen om planøkonomien fant sted i 1952–54. I krigens siste fase var det blitt utarbeidet en provisorisk anordning av den norske eksilregjering i London som gikk under navnet Lex Thagaard etter hovedmannen bak anordningen, Wilhelm Thagaard.

Anordningen bestemte blant annet at Prisdirektoratet kunne forby innskrenkning eller stans i produksjon, påby fremstilling av bestemte varer, bestemme at bedrifter ikke skulle opprettes, eller at bedrifter skulle nedlegges, og pålegge avgifter i prisreguleringsøyemed. Dessuten het det at utilbørlig fortjeneste kunne inndras, uavhengig av om prisene var lovlige eller ikke.

Det ble sagt at disse meget omfattende fullmaktene bare skulle gjelde for en vanskelig overgangstid, og at de ville bli brukt med den største varsomhet. Ikke desto mindre vakte de en voldsom reaksjon med beskyldninger om at sosialdemokratene nå ville innføre «det rene nazidiktaturet over næringslivet». I 1947 ble anordningen omgjort til en foreløpig lov som ble stående til 1953.

I 1952 ble det lagt frem et forslag om permanente pris- og rasjonaliseringslover stort sett etter samme lest som Lex Thagaard. Thagaard hadde selv vært et aktivt medlem av komiteen som fremsatte forslaget. Forslaget førte til en voldsom motkampanje, først og fremst fra næringslivsorganisasjonene, som hadde opprettet en egen organisasjon til formålet, «Opplysningskontoret for pris- og rasjonaliseringslovene».

Det var en av de hardeste konfrontasjonene med ideologisk innhold etter krigen. Det er grunn til å spørre hvorfor tonen i debatten ble så hatsk. Svaret er nok at man mente man her sto overfor et avgjørende veiskille når det gjaldt den videre samfunnsutvikling. Gjenreisningstiden var over, så nå gjaldt det permanente ordninger. Saken fikk altså en viktig symbolfunksjon.

Når det kom til stykket, valgte den sosialdemokratiske regjering ikke å fremme noen rasjonaliseringslov og bare en modifisert utgave av prislovforslaget. Deretter roet saken seg ned. Spørsmålet, som har vært gjenstand for en omfattende diskusjon blant historikere, er hvorfor regjeringen slo retrett. Den voldsomme reaksjon fra næringslivet hadde hatt sin virkning. Regjeringen var avhengig av å kunne spille på lag med næringslivet – i rimelig grad.

Men var det egentlig en retrett? Noen hevder at det ikke var det. Regjeringen førte en pragmatisk politikk, og når det ikke kom til noen etterkrigskrise, hva mange hadde forventet, var det ikke behov for å gjøre pris- og rasjonaliseringslovene permanente. De foreløpige lovene hadde heller ikke blitt brukt i noen særlig grad.

Det kan synes som komiteen ikke hadde fulgt med i utviklingen. Striden fant jo også sted omtrent parallelt med den dreining i den økonomiske politikk som fulgte av Marshall-planen og opprettelsen av OEEC (se ovenfor). Den økonomiske politikken hadde tatt en annen retning mens komiteen arbeidet. «Begravelsen av det gamle og frembringelsen av det nye» gikk parallelt.

Det er dessuten påpekt at det var en indre opposisjon i Arbeiderpartiet mot den omfattende bruk av fullmaktslover som lå i forslaget. Den kom blant annet fra fremtredende jurister i partiet. Forslaget dreiet seg om lover som ga store fullmakter til regjering og forvaltning, og som altså innebar at Stortinget delegerte sin myndighet til ikke-demokratiske organer. Hadde Stortinget rett til å delegere sin myndighet på denne måten?

Striden om fullmaktslovene gjelder et prinsipielt problem og peker ut over den spesielle strid om pris- og rasjonaliseringslovene selv om den toppet seg med den striden. I kjølvannet av denne striden fikk man en institusjonell utvikling for å sikre rettssikkerhet ved administrative avgjørelser. Det skulle gjøres ved en ombudsmannsordning, ved offentlighet i forvaltningen og ved det som er kalt domstolsprosedyrer i forvaltningen.     

I sin revolusjonære periode hadde Arbeiderpartiet et samfunnssyn basert på Karl Marx’ analyser av det kapitalistiske system og på nødvendigheten av klassekamp. Vi kan imidlertid spore et skifte langt tilbake i retning av en stadig større oppmerksomhet om industrialiseringen. Det ble mindre snakk om klassekamp og mer om å utnytte kapitalismens produktive potensial i utviklingen mot et industrisamfunn (og i neste instans mot et sosialistisk samfunn). Og når det gjaldt industrialisering, var døren åpnet, iallfall på gløtt, for klassesamarbeid. Det er dette vi ser utfolde seg fra 1945.

Til å begynne med kan vi nok se et antikapitalistisk motiv og et ønske om å lage offentlige mønsterbedrifter bak noen av de statlige initiativer, men det forsvant raskt. Det industrielle produktivitetsmotivet ble det fremtredende. 

Arbeiderpartiets program gikk klart og entydig inn for en sterk industrialisering av landet. Og staten måtte ta ledelsen. Borgerskapet hadde i mellomkrigstiden demonstrert at de ikke evnet å løfte denne oppgaven. Det ble, som vi har sett, strid om de politiske virkemidlene, men det må ikke overskygge den relative enigheten om det felles mål som også vokste frem hos de borgerlige – modernisering gjennom industrialisering. Dessuten viste det seg at Arbeiderpartiet var relativt pragmatisk når det gjaldt virkemidlene.

Norge fikk i denne perioden en meget omfattende, statlig iscenesatt industrialisering. Grunnleggende var en storstilt kraftutbygging i statlig regi. Den representerte Norges fremste komparative fortrinn. Som Gerhardsen sa: Ikke spør om hva vi skal bruke kraften til, vi må bare bygge den ut, og så vil industrien følge etter.

I 1965 var kraftproduksjonen fire–fem ganger så stor som i 1946. Og industrien fulgte etter, delvis ved statlige initiativer. Den metallurgiske storindustri, jernverket (Norsk Jernverk A/S) og aluminiumsverkene, veide særlig tungt.

Et viktig element var det staten kunne overta etter tyskerne, slik som det påbegynte aluminiumsverk i Årdal (Årdal og Sunndal Verk A/S) og de 45 prosent av aksjene i Norsk Hydro, som hadde vært på tyskernes hender. I det hele tatt fikk statsdriften et større omfang i Norge enn andre vesteuropeiske land. Men det var knapt ut fra en planmessig sosialiseringsstrategi. Det var mer det at borgerskapet var for svakt til å ta de store initiativer. Staten opptrådte, kan vi si, kompensatorisk for det svake borgerskap.

Et spesielt trekk ved den økonomiske politikken etter krigen var det omfattende initiativet for å utvikle en fredelig utnyttelse av atomkraften. Dette prosjektet ble drevet frem av en gruppe «samfunnsingeniører» med en fremtidsvisjon om atomkraften som den nye samfunnsformende kraft. Det dreiet seg om teknokrater med stor innflytelse på Arbeiderpartiets politikk, og med institusjonell basis i Forsvarets forskningsinstitutt og i det nydannede Norges teknisk-naturvitenskapelige forskningsråd. Disse institusjonene var kommet for å bli, men atomprosjektet kom det lite ut av. Norge fikk aldri noe atomkraftverk.

Som følge av den økonomiske politikken, men også av andre grunner, foregikk det en omfattende strukturendring i etterkrigstiden. Utførte årsverk i primærnæringene (jordbruk, skogbruk og fiske) gikk sterkt tilbake. Antall årsverk i landbruk og fiske gikk fra 42 prosent av årsverkene i 1930 til 15 prosent i 1970.

I industrien, og særlig i administrasjon og tjenesteytende næringer, steg antallet årsverk. Funksjonærsjiktet ble det dominerende med 50 prosent av utførte årsverk. For det gamle arbeiderklassepartiet var det en stor utfordring. Det klarte imidlertid å vinne mange av funksjonærene, blant annet ved å skifte retorikk. Det ble ikke så mye snakk om «arbeidere» som om «ansatte» og «arbeidstagere».

Endringene i bosettingsmønstret var også betydelig ved fraflytting fra distriktene. Dette ble forsøkt motvirket ved etableringen av Utbyggingsprogrammet for Nord-Norge i 1952 og Distriktenes utbyggingsfond i 1960. Disse initiativene bremset noe, men kunne ikke stanse trenden.

I 1963 skjedde det en stor ulykke i Kings Bay Kull Compani A/S sine gruver på Svalbard, der 21 arbeidere mistet livet. Dette førte til mistillitt til Arbeiderpartiregjeringen, som måtte gå av. Her fra arbeid i gruvene.

Kings Bay Kullkompani av Riksarkivet/Wikimedia Commons. Falt i det fri (Public domain)

Den industrisaken som skapte mest politisk støy i etterkrigstiden, var Kings Bay-saken. Den bidro til skepsisen til statsdrift, men først og fremst fikk den politiske konsekvenser av stor rekkevidde. Kings Bay Kull Compani A/S var en statlig kullgruve på Svalbard som var forfulgt av ulykker med tap av mange menneskeliv. Den største kom i 1963, da 21 arbeidere mistet livet. Det førte til mistillit mot arbeiderpartiregjeringen, som måtte vike plassen for en borgerlig samlingsregjering under Høyres John Lyng.

Sosialistisk Folkeparti (se nedenfor) satt i vippeposisjon og støttet normalt arbeiderpartiregjeringen, men ikke denne gangen. Lyng-regjeringen satt i en måned før den måtte vike for en ny ren arbeiderpartiregjering under Einar Gerhardsen igjen. Men for den videre utviklingen – i retning av å fravriste Arbeiderpartiet hegemoniet og bygge opp en borgerlig samling – var episoden av stor betydning. Allerede etter valget i 1965 kunne det dannes en borgerlig samlingsregjering under Per Borten fra Senterpartiet, med basis i et flertall i Stortinget.  

Arbeiderpartistaten var en reguleringsstat. Det betød at de private interesser ikke ble skjøvet helt ut, men måtte tilpasse seg de politiske reguleringer. Samtidig har vi sett hvordan de ansattes fagforeninger begrenset eiermakten.

Den blandingsøkonomien som karakterisert sosialdemokratiet var basert på en balanse mellom tre maktkonstellasjoner: den gamle, men reduserte, eiermakten, arbeidermakten gjennom fagforeningene og samfunnsmakten i form av de statlige reguleringene. Denne blandingsøkonomien fungerte bra. Den er, som vi ser, basert på at alle de berørte parter skal ha en finger med i spillet.

Aksjemarkedet var nærmest dødt. Den kapitalen bedriftene trengte, fikk de først og fremst som lånekapital, og lånestrømmen var politisk regulert. De måtte søke om tillatelse til å utstede obligasjoner som så kunne selges til statlige og private banker og andre. Systemet er blitt kalt «kredittsosialisme».

Det er karakteristisk, som Jens Arup Seip har skrevet, at direktørene følte de var kommet i paradis. Den planmessige styring gjorde at de stort sett slapp den besværlige konkurransen i markedet og det besværlige forholdet til eierne, samtidig som de fikk fortsette som direktører og som de egentlige ledere av de industrielle virksomhetene.

Det er direktørene Seip snakker om, ikke kapitalistene. Denne «direktørkapitalismen» var mer smakelig for sosialdemokratene enn eierkapitalismen. Direktørene var teknokrater, spesialister på industridrift, og det var nettopp det sosialdemokratene trengte.

Den teknokratstyrte direktørkapitalismen var knyttet til en større visjon om den nye industristaten, fremtidssamfunnet. Fremtidssamfunnet var på dette område USA. Der mente man å observere en utvikling i retning av at de store, byråkratiserte, industrielle enheter vokste i retning av å bli de mest sentrale samfunnsinstitusjonene. Noe av det samme mente man å skimte i de kommunistiske regimer i øst.

På lang sikt kunne det derfor se ut som øst og vest kunne gå opp i en høyere enhet – den nye industristaten. Denne fremtidsvisjonen var særlig betydningsfull i denne perioden. Men utviklingen skulle gå i en annen retning.

Norge opererte i etterkrigsperioden innenfor tre utenrikspolitiske «sirkler», en nordisk, en atlantisk og en vesteuropeisk. I mellomkrigstiden var det tatt initiativer til å etablere både et nordisk forsvarsforbund og et nordisk økonomisk samarbeid. Begge deler dukket opp etter krigen.

Den kalde krigen mellom øst og vest begynte ganske snart etter fredsslutningen. Sverige og Norge satset i denne situasjon på en brobyggingspolitikk innenfor FNs kollektive sikkerhetssystem. Man mente det var en mulig småstatspolitikk å dempe motsetningene mellom stormaktene. Dessuten var det for mange innenfor arbeiderbevegelsen vanskelig å velge side. Det var en viss sympati for det store sosiale eksperiment som Sovjetunionen sto for, samtidig som det var en skepsis til den amerikanske kapitalismen. Men ettersom den kalde krigen ble kaldere, ble det klart at brobyggingspolitikken måtte oppgis.

Sverige presset i denne situasjonen på for å få et nordisk forsvarsforbund. For dem kunne det være en garanti for nøytralitet i en konflikt mellom stormaktene. Svenskene hadde jo klart å bevare nøytraliteten gjennom to verdenskriger. Norge hadde en annen erfaring. For Norge ble det nødvendig å bygge videre på det skjebnefellesskapet med vestmaktene som var opparbeidet under krigen og søke beskyttelse under en vestlig forsvarsunion.

I 1949 ble Norge medlem av den store vestlige forsvarsalliansen NATO, mens Sverige ble stående utenfor. Men veien inn i NATO var ikke uproblematisk, spesielt ikke for Arbeiderpartiet. Som ved Marshallplanen var det skepsis til å binde seg for tett til vestmaktene (se ovenfor). Det er sagt at det var en kamp om Gerhardsens sjel. De som kjempet hardest og som vant den kampen, var forsvarsministeren Jens Christian Hauge, og den mektige partisekretær Haakon Lie. De var de fremste pådriverne for en vestvendt militær-industriell modernisering av Norge.

NATO-politikken avfødte en opposisjon innenfor Arbeiderpartiet. Den fikk sin forankring i ukeavisen Orientering, og skulle etter hvert vokse seg sterkere blant annet i opposisjon til Norges plass i NATOs atomstrategi. Den vokste også på det den anså for en avradikalisering av det som burde vært Arbeiderpartiets økonomiske politikk. Resultatet ble en avskalling i form av et nytt parti i 1961 – Sosialistisk Folkeparti. Ved valget samme år fikk det to representanter på Stortinget der det ble sittende i vippeposisjon. (Se ovenfor om Kings Bay-saken).

I forbindelse med diskusjonene om Marshallplanen dukket den gamle tanken om en nordisk tollunion opp på nytt. Men planen strandet. En avgjørende årsak var uenigheten om hva det økonomiske samarbeid skulle bestå i. Sverige og Danmark ville ha tollunion og frihandel, mens Norge fryktet konkurransen fra den svenske industrien og det danske jordbruket. Arbeiderpartiregjeringen i Norge ønsket derfor et mer planøkonomisk samarbeid, en fordeling av produksjonsoppgavene heller enn konkurranse. Et nytt forsøk gjennom forslaget til den såkalte NORDØK-avtalen løp også ut i sanden i 1970.

Det er bemerkelsesverdig at de mange store forsøkene på sikkerhetspolitisk og økonomisk-politisk nordisk samarbeid havarerte. Under overflaten utviklet det seg imidlertid et ganske omfattende samarbeid, blant annet ved opprettelsen av Nordisk råd i 1966.  

Den europeiske «sirkel» begynte med deltagelse i OEEC i 1948 og i Europarådet året etter. Men den ble for alvor aktuell fra slutten av 1950-årene. Da Det europeiske fellesmarked (EF, se Den europeiske union) ble opprettet ved Roma-traktaten i 1957, kom Norge ikke med. Derimot kom Norge med blant «de ytre syv» som etablerte Det europeiske fellesmarked (EFTA) i 1960. Det skulle blant annet vise seg at det nordiske økonomiske samarbeid blomstret innenfor denne europeiske ramme.

Da Storbritannia søkte om medlemskap i EF i 1961, ble dette aktuelt også for Norge. Et stort flertall i Stortinget vedtok å søke om medlemskap. Spørsmålet falt imidlertid bort i 1963 da Frankrike sa nei til utvidelse av fellesskapet. I 1967 vedtok Stortinget å fornye søknaden, men Frankrike sa nei på nytt. I 1970 vedtok Stortinget med et stort flertall å søke for tredje gang. Det skulle føre til en av de voldsomste politiske konfrontasjoner i etterkrigstiden.

Tilsynelatende ble det lite ut av den nordiske «sirkel». Da kom det mer ut av den atlantiske «sirkel» med Marshallplanen og NATO. Bindingen til det atlantiske samarbeid ble hjørnestenen i norsk utenrikspolitikk.

Det mest spektakulære løftet i etterkrigsperioden var den omfattende utbygging av velferdsstaten. Tendensen var den samme over hele Vest-Europa, der en vesentlig inspirasjon var Beveridge-planen i Storbritannia fra 1942. Omfanget og takten i utviklingen varierte imidlertid fra land til land. De skandinaviske land, spesielt Sverige, ble etter hvert betraktet som mønsterland.

Offentlige sosiale ordninger til hjelp for de trengende har en lang historie. På 1800-tallet hadde man forsorgsvesenet. De offentlige ytelser var minimale, dessuten var det sosialt stigmatiserende å «komme på forsorgen».

På slutten av 1800-tallet utviklet man det som er kalt «sosialhjelpsstaten». Prinsippet var hjelp til selvhjelp. Det ble lagt til rette for forsikringsordninger der klienten selv skulle bidra med innskudd. I praksis bidro også det offentlige. Dette skulle virke mindre stigmatiserende, men fremdeles var ytelsene fra det offentlige ynkelig små.

Velferdsstaten slik den utviklet seg etter krigen, var for det første bygget på et rikere samfunn. Ytelsene vokste så det monnet. Dessuten var det basert på det som er kalt «universalitetsprinsippet». Det vil si at alle hadde rett til ytelsene. Man unngikk altså de gamle systemenes behovsprøving. Ytelsene skulle løfte de trengende inn i et fullverdig sosialt medborgerskap.

Utbyggingen av enkelttrygdene kom umiddelbart etter krigen med blant annet barnetrygd i 1945, utbygging av syketrygd i 1946, ferielov i 1947, sjømannstrygd i 1948 og arbeidsløshetstrygd i 1949. Behovsprøvingen for alderstrygden ble opphevet av et samlet Storting i 1957. Det betegnet gjennombruddet for universalitetsprinsippet og et viktig skritt mot folkepensjonen.

I Norge foregikk utviklingen mot velferdsstaten stort sett under politisk enighet. Selv de store skatteøkningene denne utbyggingen krevde, var det lite opposisjon til. I 1960-årene kan vi tvert imot observere en slags kamp om initiativet. De ikke-sosialistiske partiene prøvde å slå det vellykkede Arbeiderpartiet på hjemmebane. Det er karakteristisk at under den borgerlige regjeringen fra 1965 til 1972 vokste den delen av nasjonalinntekten som staten tok hånd om raskere enn under de foregående arbeiderpartiregjeringer.

Kjernen i velferdsstaten er det omfattende trygdesystemet. Det kom til uttrykk i Fellesprogrammet: «Sosiallovgivningen utvikles med tanke på å gjøre forsorgsvesenet overflødig. De sosiale trygder samarbeides så vi får en felles trygdeordning ved sykdom, uførhet, arbeidsløshet og alderdom.»

Fellesprogrammet ble fulgt opp av en stortingsmelding i 1948 der det skisseres et mål om en samordnet, universell trygd kalt «folketrygden».

I Sverige raste det en intens kamp om folketrygden i siste halvdel av 1950-tallet. Striden gjaldt spørsmålet om standardtrygghet, det vil si om grunnpensjonen skulle suppleres med en obligatorisk tilleggspensjon som skulle variere etter hvilken inntekt man hadde hatt i utgangspunktet. Sosialdemokratene ønsket en slik standardtrygghet, mens de borgerlige mente staten bare skulle ta ansvaret for en enhetlig grunnpensjon. Med en stemmes overvekt i Riksdagen ble det i 1959 gjennomslag for standardtryggheten.

Utviklingen i Sverige ble fulgt med interesse i Norge, og det ble tidlig klart for partiene at de måtte ha folketrygd på programmet ved stortingsvalget i 1961. Grunntrygghetsmodellen sto sterkt til å begynne med. Arbeiderpartiet luktet på den og Høyre gikk inn for den. Kommunistene gikk også inn for grunntryggheten – det kunne ikke være statens oppgave å reprodusere de forskjellene som var skapt i markedet. Venstre derimot omfavnet den svenske modellen med standardtrygghet.

Etter Kings Bay-saken, som hadde ført til en (riktignok kortlivet) borgerlig samlingsregjering, la Arbeiderpartiet frem en aggressiv moterklæring til den borgerlige regjeringserklæringen. Her gikk de inn for en rask utbygging av en folketrygd etter svensk modell. I 1964, da de igjen satt i posisjon, la de frem en stortingsmelding om saken.

Arbeiderpartiets plan skulle bli retningsgivende for arbeidet fremover. Da de borgerlige kom i posisjon igjen etter valget i 1965, fulgte de opp saken. Nå var også Høyre med på lasset. Hensynet til det borgerlige samarbeidet spilte en rolle. I 1966, under en borgerlig regjering, kunne folketrygden vedtas av et samlet Storting.

Hvorfor havnet Arbeiderpartiet på standardtrygghet, som jo i prinsippet innebar en reproduksjon av klassesamfunnet? På ytterste venstre fløy var man jo imot ordningen nettopp av den grunn. Og det er forskere som har understreket det «borgerlige» ved systemet. En viktig del av forklaringen var at de pensjonsordningene som var vanlige for funksjonærene, var basert på standardtrygghet. Folk flest hadde simpelthen kommet til å ta graderte tilleggspensjoner som en selvfølgelig del av et pensjonssystem.

Det ble en viss strid om finansieringsordningen av folketrygden. Striden reflekterer en grunnleggende politisk konflikt som dukker opp i forskjellige sammenhenger: Skulle de private eller det offentlige ta hånd om den nødvendige sparingen eller kapitaloppbyggingen i samfunnet?

Opprinnelig hadde Arbeiderpartiet gått inn for fondsopplegg nettopp ut fra prinsippet om det offentliges ansvar for sparingen. Det var systemet i Sverige, der AP-fondene vokste til en betydelig størrelse og ble et viktig instrument for planøkonomien. De borgerlige var skeptiske. Det ble heller ikke systemet i Norge, der man riktignok fikk Folketrygdfondet, men som ikke ble stort nok så utgiftene til trygden måtte i det vesentligste bli dekket over de løpende årlige statsbudsjetter. Det var først med oljeinntektene at Norge fikk et pensjonsfond av betydelig størrelse.

Velferdsstaten i bred forstand omfattet langt mer enn trygdesystemet. I 1945 var husnøden stor. Det ble organisert sosial husbygging gjennom Statens husbank i tillegg til den dominerende private husbygging (se boligpolitikk). Etter en noe langsom start på grunn av materialmangel skjøt byggingen fart, og i 1970 var det bygget 650 000 nye boliger. Det ligger ikke så langt under antall boliger før krigen. Og de nye boliger var av langt bedre standard enn de gamle.

Helsepolitikken er et annet område der mye ble gjort under den legendariske helsedirektør Karl Evang. Sykehussektoren ble bygget ut, men hans sterkeste engasjement var utbyggingen av primærhelsetjenesten rundt distriktslegene. I denne sammenheng la han særlig vekt på det forebyggende arbeid. Han ville skape en sunn slekt, noe han også i noen grad lyktes med.

Skolepolitikken var et annet område der det ble tatt betydelige løft. Her kunne Arbeiderpartiet overta etter Venstre, som hadde introdusert den syvårige enhetsskole. Den ble overtatt og videreført av Arbeiderpartiet som i 1969 etablerte den niårige enhetsskolen med skoleplikt.

Også på dette området var det stor politisk enighet. Tanken om en enhetsskole reflekterer tanken om sosial integrasjon som et viktig formål med skolen. Men i tillegg sto troen på utdannelse til gagn for den enkelte som for samfunnet sterkt i Arbeiderpartiet. Det hadde det ikke alltid gjort. I mellomkrigstiden var det en uttalt skepsis i partiet til den lange skolegang.

Utbyggingen av undervisningssektoren skulle snart få en sterk impuls nedenfra. Fra 1950-årene av, men særlig i 1960-årene, strømmet ungdommen til gymnasene og til de høyere lærestedene. Artianertallet ble tredoblet fra 1954 til 1966, og tallet på studenter ved universiteter og høyskoler ble nesten firedoblet.

Nye universiteter kom i gang i Bergen, Trondheim og Tromsø. I 1970 ble de første distriktshøyskolene åpnet. Denne spektakulære utviklingen hadde en bakside som viste seg i den påfølgende periode. Da kom det sterk kritikk av den niårige enhetsskolen og et ungdomsopprør med rot i universitetsmiljøene.

Einar Gerhardsen ble kjent som hele Norges «landsfader» i etterkrigstiden. Bildet er fra 1945.

Einar Gerhardsen av Ernest Rude/Wikimedia Commons. CC BY SA 4.0

Etterkrigstiden var en usedvanlig vekstperiode. Norge tok i denne perioden det avgjørende skrittet ut av fattigdommen. Tiden er kalt «sosialdemokratiets lykkelig øyeblikk». Omkring 1970 var det også flere som mente at nå var målet for det sosialdemokratiske samfunn, om ikke nådd, så iallfall innen rekkevidde. Den dominerende skikkelsen i denne tiden var Einar Gerhardsen. Han vokste inn i rollen som landsfader.

Men hva slags samfunn var sosialdemokratiet? Tre av de mest fremtredende historikere i 1960-årene har gitt helt forskjellige karakteristikker av denne samfunnsformasjonen. For Sverre Steen var det den store forsoningen, for Jens Arup Seip var det (den leninistiske?) ettpartistaten, og for Edvard Bull d.y. – kapitalismens fullstendiggjørelse. Alle tre kunne feste seg ved spesielle, men svært forskjellige trekk ved samfunnet. Vi noterer oss den kritikken som lå i Seips og Bulls karakteristikker. Kanskje er det riktig å si at det var en samfunnsorden i sin egen rett – med så vel positive som negative sider?

Det er en historiens ironi i det forhold at nettopp på det tidspunkt da målet syntes innen rekkevidde, er det som taket glipper. Kritikk kom fra mange hold, og nye vanskeligheter meldte seg. 1970-årene ble et stridens og famlingens tiår.

  • Steen, Sverre, 1977, Frihet og liv er ett. Cappelen.

Dette er siste bind i en norgeshistorie i fire små bind som ender med realiseringen av det harmoniske sosialdemokratiet, eller en «borgerlig sosialisme», etter krigen – en slags historiens «happy end». Det avgjørende skille i denne utvikling er «merkeåret» 1935. Fortellingen ender med Norges innmeldelse i NATO i 1949.

  • Even Lange, 1998: Samling om felles mål 1935–1970. Oslo: Aschehoug. Bind 11 i Aschehougs Norges historie.

I bokens tredje del, «Inn i det lovede land» (s. 118–243), gis en fyldig oversikt over etterkrigstiden frem til om lag 1970. Lange tar opp tråden fra Steen. Også han ser på 1935 som et særlig viktig skille i historien, og på arbeiderpartistaten som et forsonet og harmonisk samfunn.

  • Trond Bergh, 1987, Storhetstid (1945–1965). Tiden. Bind 5 i Arbeiderbevegelsens historie i Norge.

En nesten 600 siders fremstilling av arbeiderbevegelsen i de 20 første årene etter krigen. Som også Langes fremstilling følger den opp Steens harmoniserende tendens.

  • Jens Arup Seip, 1963: «Fra embedsmannsstat til ettpartistat». Foredrag samme år. Trykt i Boken Fra embedsmannsstat til ettpartistat og andre essays (s. 7–43). Universitetsforlaget.

Foredraget er velskrevet og mye referert til, men også kritisert for ensidighet. Det bryter med Langes og Berghs harmoniserende fremstilling i tradisjonen fra Sverre Steen. Seips generelle syn på politikk som et maktspill mellom konkurrerende eliter kommer særlig klart frem i hans beskrivelse av Arbeiderpartistaten som «ettpartistaten».

  • Edvard Bull d.y., 1978: Norge i den rike verden 1945–1975. Bind 14 i Cappelens norgeshistorie.

Det er fremdeles gode grunner for å lese boken. Bull behandler utførlig de sosiale forhold like etter krigen. Han er en av dem som tenderer mot å sette et skille i historien ved 1945 (og ikke 1935). Det kan synes som det var vanligere i tiden like etter krigen.

  • Rune Slagstad, 1998: De nasjonale strateger. Bokens tredje del omhandler «Arbeiderpartistaten» (s. 191–364). Viktig for etterkrigstiden er også det følgende kapittel, «Regimeopposisjon» (s. 367–427)

Slagstad følger opp Seips kritikk i «Fra embetsmannsstat til ettpartistat» idet han understreker det maktpolitiske trekk ved arbeiderpartiregimet. Han kontrasterer denne kritikk til Langes og Berghs harmoniserende fremstillinger. I kontrast til Seips maktspillmodell rehabiliterer imidlertid Slagstad den intellektuelle historie innenfor historien. Mens Seip ser på de to sentrale figurene, Gerhardsen og Haakon Lie, som et «tomannsvelde» med to rene maktpolitikere, er det hos Slagstad en forskjell mellom maktpolitikeren Haakon Lie og Gerhardsen som, ved siden av 1800-tallets Frederik Stang, er den største nasjonale strateg i nyere norsk historie.

  • Tore Grønlie red. 1999: Forvaltning for politikk. Norsk forvaltningspolitikk etter 1945.

Bokens hovedtese er at «forvaltningen i tiden etter 1945 politiseres». Det vil si at Arbeiderpartiet tok omfattende grep for å omskape forvaltningen fra regelstyre til et instrument for politisk reform. Boken bygger på omfattende forskning og er et forvaltningshistorisk standardverk.

  • Friedrich A. von Hayek, 1944. The Road to Serfdom. Routledge & Kegan Paul. Norsk utgave, Veien til trelldom, kom i 1949.

Denne velskrevne lille boken advarer sterkt mot å prøve å kopiere krigens planøkonomi etter krigen. Det vil føre til «trelldom». Boken ble en helt sentral referanse blant borgerlige liberalere i debatten om planøkonomien.

  • Francis Sejersted, 1984, 2003: Opposisjon og posisjon. Høyres historie 1945–1981.

Opposisjonens strev med å definere sin rolle i arbeiderpartistaten skildres.

  • Francis Sejersted, 1995, 2000, 2003: «Historiefagets fortellinger». I d.s.: Norsk Idyll? (s. 15-33).

Sverre Steens, Jens Arup Seips og Edvard Bull d.y.s forskjellige karakteristikker av arbeiderpartistaten (forsoning, ettpartistat og kapitalismens fullstendiggjørelse) analyseres og utdypes.

  • Einar Lie, 2012: Norsk økonomisk politikk etter 1905.

Etterkrigstidens økonomiske politikk skildres kort og kyndig i kap. 5 og 6 (s. 79–120)

  • Inger Bjørnhaug og Terje Halvorsen, 2009: Medlemsmakt og samfunnsansvar. LOs historie 1935–1969.

LOs strev med å definere rollen som ansvarlig interesseorganisasjon i arbeiderpartistaten skildres. Den sentrale aktør er LOs sterke formann i perioden, Konrad Nordahl.

Det er skrevet en rekke memoarer og biografier fra perioden. Her nevnes bare noen få sentrale verk.

  • Haakon Lie. To av hans memoarbøker er relevante for perioden: …. Slik jeg ser det (1975). Boken dekker perioden 1949-1975. Skjebneår, Memoarer 1945–50 (1985).

Dette er ytterst lesverdige bøker med personlig engasjement skrevet av en av de mektigste menn i Arbeiderpartiet i perioden. Sikkerhetspolitikken er det sentrale tema. Lie var en kriger i den kalde krigen og en engasjert antikommunist. Indre konflikter i Arbeiderpartiet avsløres.

  • Einar Gerhardsen skrev fem bind memoarer. De relevante for perioden er Samarbeid og strid Erindringer 1945-55 (1971), I medgang og motgang. Erindringer 1955–65 (1972) og Mennesker og politikk. Erindringer 1965–78 (1978).

Det er sagt om Gerhardsens memoarer at de virker tannløse i sammenligning med Haakon Lies.

  • John Lyng skrev fire memoarbøker. De to første er relevante for perioden: Brytningsår. Erindringer 1923–1953. (1972) og Vaktskifte. Erindringer 1953–1965. (1973).

Den ledende opposisjonspolitikerens blikk på arbeiderpartistaten.

  • Finn Olstad, 1999: Einar Gerhardsen. En politisk biografi.
  • Hans Olav Lahlum, 2009: Haakon Lie. Historien, myten og mennesket.

Så vel Olstad som Lahlum skildrer det bitre oppgjøret mellom Lie og Gerhardsen i 1967. Her er det ikke mye igjen av det samkjørte «tomannsveldet» Seip refererte til.

  • Olav Njølstad, 2008: Jens Chr. Hauge – fullt og helt.

En omfattende og uvurderlig bok om krigen og etterkrigstiden med fokus på en av de helt sentrale aktørene.

  • Tore Pryser, 1988: Klassen og nasjonen (1935–1946). Bind 4 av Arbeiderbevegelsens historie. Tiden.

Boken behandler blant annet samarbeidsforhandlingene mellom Arbeiderpartiet og kommunistene i 1945. De var relativt omfattende, men det kom ikke noe ut av dem.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

29. oktober 2015 skrev ØYVIND BERG

Gjenoppbygningen etter krigen og boligspørsmålet er i denne artikkelen nærmest fraværende. Det burde skrives en fordypningsartikkel om boligsaken og Brente Steders Regulering (BSR)som kunne lenkes til hovedtema om Norge i etterkrigstiden

5. november 2015 svarte Marte Ericsson Ryste

Hei,
Takk for et svært godt innspill. Vi har i dag kun en kort artikkel om Brente Steders Regulering, men dette er tema som helt klart bør utdypes. Vi vil følge opp, men det kan ta litt tid ettersom vi mangler fagansvarlig for dette fagområdet. Vennlig hilsen Marte Ericsson Ryste, redaksjonen

2. desember 2015 skrev Lars Nygaard

I følgende avsnitt mangler det et anførselstegn, men jeg er ikke i stand til å se hvor det skal inn:

Nøysomhetslinjen ble betydelig svekket ved inngangen til 1960-årene da lønnsoppgjørene ble «konfliktfylte og urolige, med mange forkastede forslag, interne motsetninger og tap av omdømme for LOs ledelse. Egentlig var det et firepartssamarbeid «når også LOs uforutsigbare medlemsstokk også ble regnet inn», for å sitere Inger Bjørnhaug. Det var åpenbart ikke så lett å finne fagforeningenes rolle innenfor det sosialdemokratiske samfunn.

Mvh,
Lars Nygaard

20. mai 2016 svarte Marte Ericsson Ryste

Hei,
Takk for kommentar, Lars. Nå har jeg sjekket - og satt inn et anførselstegn på rett plass. Hilsen Marte

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.