Integrering, integrasjon, i dagligforståelsen en betegnelse på innlemmelsen av innvandrere i majoritetssamfunnet.

At integrering som begrep er blitt knyttet til innvandrere har sammenheng med den økte innvandringen Norge har opplevd siden 1970-tallet. Samfunnsmessig integrasjon av nye minoriteter har blitt et politisk mål. Det har gitt økt debatt om hva integrasjon innebærer og hvordan det skal foregå.

Samfunnsmessig integrasjon kan imidlertid også gjelde andre grupper, som for eksempel eldre eller funksjonshemmede, og integrasjon kan foregå på mange ulike nivåer i samfunnet.

I sosiologisk teori er integrasjon et nøkkelbegrep og refererer til hvordan ulike deler eller elementer i et sosialt system inngår i en helhet. Et sosialt system er en relativt stabil enhet med avgrensning mot omverdenen, som for eksempel en sosial gruppe, en organisasjon eller en nasjonalstat. Sentralt i det sosiale systemet står de menneskelige aktørene, som forholder seg til hverandre og til helheten.

I sosiologien blir integrasjon brukt både om en prosess, der deltakerne blir gjort og gjør seg selv til deler av helheten, og om den samfunnsmessige tilstanden der deltakerne inngår i et sluttet hele. Selve verbet «å integrere» betyr «å gjøre fullstendig, å fullføre eller å gjenopprette en tidligere (fullkommen) tilstand» (Dag Østerberg 1977).

Motsatsen til integrering blir gjerne ansett å være marginalisering eller eksklusjon når det gjelder individer, og oppløsning eller ”anomi” når det gjelder hele samfunn. Marginalisering innebærer undergraving av de sosiale og symbolske båndene mellom individ og samfunn, og fører til svak deltakelse og manglende tilhørighet og innflytelse for dem det gjelder.

Fullstendig mangel på integrasjon, ved marginalisering og eksklusjon, er derfor ikke bare en risiko for individet, men også en trussel overfor samfunnet som helhet.

For de klassiske sosiologene Emile Durkheim og Talcott Parsons var integrasjon nært knyttet til sosial orden, som er avhengig av et felles verdi- og normgrunnlag for å kunne opprettholdes. Normgrunnlaget var samtidig å betrakte som en ramme aktørene handlet innenfor. Her handlet de som selvstendige individer med interesser, som også hadde en mulighet til å påvirke rammene.

Georg Simmel – en annen sosiologisk klassiker – brakte inn konflikt i det sosiale systemet. I følge Simmel kunne konflikter ha en sterkt integrerende effekt på de involverte, og selve konflikten kunne representere et sosialt system. Konflikt kan skape forandring og utvikling ved at etablerte idéer blir utfordret. Utfordreren viser integrasjon ved å utfordre et system han eller hun er en del av.

Samfunnsmessig integrasjon har blitt ansett – blant annet av Max Weber og Emil Durkheim – som en vesentlig komponent i utviklingen av moderne nasjonalstater. Livene til tidligere og kommende generasjoner skulle kobles sammen gjennom dannelse av normer. Kulturell arv skulle forenes med nye impulser og felles institusjoner skulle bygges. Samhold skulle skapes på tvers av klasser, regioner, etnisitet og eventuelt religion.

Kombinasjonen av ideologi, sosiale institusjoner og dannelse av en politisk kultur, der samfunnsmedlemmene deltok i en offentlig sfære for å påvirke sine omgivelser, skulle skape og gjenskape det nødvendige «limet» i samfunnet -  forutsetningene for politisk stabilitet og økonomisk utvikling.

Utdanning, helsevesen og transportsystemer ble sett som viktige elementer i den samfunnsmessige integrasjonsprosessen.

Nasjonsbygging er ofte begrepet som brukes på denne prosessen eller disse prosessene: Produksjon av kultur, bevaring av historisk hukommelse og forming av gruppesolidaritet – parallelt og forbundet med økonomisk utvikling og institusjonsbygging.

I denne forståelsen av «integrasjon» var nasjonalstatene avgrensede, sammenbundne helheter, med distinkte identiteter og kulturer.

I moderne velferdsstater har samfunnsmessig integrasjon vært både en forutsetning for, og et resultat av, utviklingsprosessen. Dette gjelder blant annet velferdsstatene som har utviklet seg i Skandinavia i løpet av det siste hundreåret.

Samfunnsmessig integrasjon i Skandinavia handlet først om innlemmingen av arbeiderklassen, og deretter kvinnene, i det fulle samfunnsborgerskapet. Den «nye innvandringen», altså innvandring fra land utenfor OECD, representerer i dag nye integrasjonsoppgaver for nasjonalstaten.

Økt grad av kulturelt mangfold, særlig som følge av innvandring, har siden 1970-tallet gitt begrepet «integrasjon» nye og kontroversielle betydninger. På begynnelsen av det 21. århundret vil trolig de fleste forbinde begrepet nettopp med innlemmingen av innvandrere i majoritetssamfunnet.

Innvandring har brakt med seg nye typer spenninger og nye former for sosiale og kulturelle forskjeller. Nye mønster av ulikhet utfordrer etablerte forståelser av samfunnet; av kriteriene for medlemskap, solidaritet, tildeling av rettigheter, nasjonal kultur og av institusjoners relevans under nye forhold.

Den klassiske, sosiologiske definisjonen av «integrasjon» som prosess, der samfunnsdeltakere blir gjort og gjør seg selv til deler av den sosiale helheten, er intuitivt meningsfylt når nykommere skal innlemmes i samfunnet. Men integrasjonsbegrepet brukt i forbindelse med innvandring har budt på store uenigheter, og har avstedkommet en omfattende litteratur på tvers av faggrenser.

Da den nye integrasjonstenkningen knyttet til innvandring ble introdusert på begynnelsen av 1970-tallet, ble den ansett som noe kvalitativt forskjellig fra det som ble kalt assimilasjon.

I den dominerende integrasjons-debatten ble assimilasjon definert som en strategi mange stater fulgte overfor minoriteter tidligere i historien, der det ble brukt tvang og andre pressmidler for å få ”avvikere” inn i majoritetsfolden.

Denne form for strategi, som blant annet ble fulgt av norske myndigheter overfor den samiske urbefolkningen, fungerte som en negativ klangbunn da en ny politikk skulle utformes overfor innvandrere og minoriteter.

Sammen med en rekke andre europeiske stater introduserte Norge konseptet integrasjon, som var tilpasset en ny tid, det vil si det rommet en ny forståelse av relasjoner mellom majoritet og minoriteter.

Betydningen av kulturelle røtter, identitet og etnisitet var kommet i fokus i kjølvannet av den politiske radikaliseringen som fant sted på slutten av 1960-tallet og utover 1970-tallet. Integrasjon som strategi skulle ikke øve vold på individers kulturelle bakgrunn. Den medbrakte kulturen skulle kunne bevares i en ny kontekst. Samtidig skulle nykommere ha tilgang på de samme sivile og sosiale rettigheter som majoritetsbefolkningen. Fulle politiske rettigheter skulle oppnås gjennom botid og naturalisering.

Begrepene «assimilasjon» og «integrasjon» kan bety forskjellige ting ut fra forskjellige tenkemåter og verdier. De to tilnærmingene har ulikt syn på både hva slags samfunn innvandrere skal innlemmes i, og på hva innholdet i selv innlemmingen går ut på.

Det har også historisk vært et faglig skille mellom de som mener at «disse prosessene bare skjer», (laissez faire-politikk) og de som mener de kan og bør styres. Innenfor assimilasjons-skolen har man ment at individer ensidig tilpasses majoritetskulturen over tid; enten ved en ”usynlig hånd” – eller ved tvang.

Assimilering beskriver en prosess der individene vokser inn i et gitt kulturelt fellesskap, og gradvis tilegner seg dette fellesskapets normer og verdier, til individets egne normer ikke kan skilles fra samfunnets.

Innvandreres opprinnelige kultur blir ikke tillagt vekt, eller blir oppfattet som en privatsak, og samfunnet gir ingen rettigheter basert på minoritetskultur. I den klassiske amerikanske assimilasjonsideologien ble det lagt vekt på sosial kontroll gjennom sentrale samfunnsinstitusjoner som familien, eventuelt religionsfellesskap, skolen og lokalsamfunnet, som fungerer som «moraldannende aktører».

Hvis sosialiseringen er mislykket, skyldes det gjerne svikt i de prosessene som knytter individene til samfunnet. Assimilasjon som aktiv politisk strategi blir oppfattet som autoritær.

Integrasjons-tenkningen hadde et mer liberalt, eller verdipluralistisk syn på samfunnet. Nye individer eller grupper skulle innlemmes ved å få en likestilt plassering i forhold til allerede etablerte grupper.

Ved å få like livsbetingelser eller muligheter skulle personer, også med sterkt ulike verdisyn, veves inn i samfunnet. Denne typen innlemming skulle ideelt skje ved at det ble utviklet gjensidige avhengighetsbånd mellom gruppene, samt at det mer formelt ble opprettet regler for plikter og rettigheter.

Innvandrere ble betraktet som medlemmer av etniske grupper, ikke bare som individer, og individene ble også tildelt rettigheter knyttet til gruppen de tilhørte, eller ble henvist til. En statlig integrasjonspolitikk fordrer at det tilrettelegges for flere ulike kulturer i utformingen og organiseringen av samfunnets offentlige institusjoner.

Når to ideologibygninger settes opp på denne måten, må «valget» synes enkelt for anstendige mottakerland. Integrasjons-politikken har kommet som en reaksjon på assimilasjons-tenkningen, og har (i det minste på det ideologiske planet) en kulturpluralistisk basis.

Integrasjon har blitt en honnør-kategori for moderne velferdsstater, og det flerkulturelle har blitt en åpning for å tenke positivt rundt etniske forskjeller.

Integrasjons-tilnærmingen skulle muliggjøre fredelig sameksistens mellom ulike etniske grupper innenfor en og samme statsdannelse.

Det er imidlertid store og viktige uklarheter, motsetninger og dilemmaer knyttet til integrasjons-tenkningen, og rundt århundreskiftet tok flere forskere til orde for å revurdere assimilasjons-begrepet (Brubaker 2003; Alba and Nee 2003).

Diskusjonene om premissene for assimilasjon og pluralisme har blitt mer nyanserte: Det er mulig å snakke om faktisk og/eller ønsket assimilering i noen deler av samfunnet (for eksempel i arbeidsliv og utdanning) parallelt med faktisk og/eller ønsket opprettholdelse av kulturelle særtrekk i andre.

Det diskuteres også hvorvidt majoriteten kan kreve assimilering langs noen kriterier, som for eksempel tilslutning til det liberal-demokratiske fundamentet i samfunnet. Tidshorisonten er også viktig: Snakker man om de facto langsiktig (og frivillig) assimilasjon gjennom historiske prosesser, eller om en politisk strategi fra myndighetens side? 

Før og nå har det i grove trekk vært enighet om at majoriteten har og bør ha rett til å beskytte det økonomiske og sosiale systemets reproduksjonsbetingelser, eller med Michael Walzers ord: «et politisk fellesskap har rett til å bevare integriteten til sin livsform» (Walzer 1983).

Men hva som ligger i «sin livsform» har vært noe av stridens kjerne. Er nasjonal identitet og nasjonal/etnisk homogenitet for eksempel et basisvilkår for å reprodusere et samfunns livsform? Eller holder det med tilslutning til en felles politisk kultur og – i moderne demokratier – til rettsstatsprinsipper? 

Hvor mye avvik skal aksepteres, og på hvilke områder? Hva tilhører privatsfæren og hva er et offentlig anliggende? Er det nok at nye grupper følger norsk lov, det vil si avstår fra direkte lovbrudd, men ellers følger sine egne normer for god oppførsel? I de vanskelige grenseflatene mellom det lovlige og det legitime, er det få retningslinjer å hente i integrasjonstenkningen.

Her, i praksis-feltet, flytter også grensene seg kontinuerlig. Selv om man skulle være enig med Walzer i at majoriteten har rett til å reprodusere sine livsformer, det vil si at den har legitimitet til å gjøre det, endrer samfunnet seg som følge av kulturell pluralisering. Nye samfunnsmedlemmer har rettigheter, de deltar i valg, og er de mange nok får de gjennomslag for sine verdier og saker. Selve legitimitetsgrunnlaget forandrer seg underveis.

På begynnelsen av det 21. århundret har virkeligheten innhentet integrasjonsbegrepet på nye måter. Erkjennelsen av at innvandrere (med innbyrdes stor variasjon) er marginalisert på flere viktige samfunnsområder har brakt spørsmålet om rettighetssamfunnets grenser fram i dagen. For hva gjør velferdsstaten når kulturelt eller religiøst baserte livsformer synes å stå i motsetning til mål om levekårsmessig utjevning og sosial mobilitet?

Grensene for kulturell toleranse har kommet sterkere på dagsorden. Nødvendigheten av samfunnsmessig deltakelse for vellykket integrasjon – både kulturelt/sosialt og ikke minst i arbeidslivet har fått sterkere oppmerksomhet. Forskere snakker om en «sivil vending» (a «civic turn») i integrasjonsdebatten: krav til aktivt samfunnsborgerskap gjennom bruk av både pisk og gulrot har blitt mer vanlig, og den nordiske tradisjonen for aktiv bruk av offentlige virkemidler har nådd nye høyder.

«Å stille krav om integrasjon» har blitt et tema i europeisk sammenheng, og noen forskere hevder den siste sivile vendingen igjen har autoritære anstrøk (Mouridsen 2009; Joppke 2008.) Nykommere skal presses til å overta et liberal-demokratisk verdisett, tvinges til liberalitet.

Diskusjonen om betydningen av «integrasjon» vil fortsette. Den er basert på det faktum at vi har flerkulturelle samfunn, der det eksisterer ikke-trivielle forskjeller mellom grupper når det gjelder kulturelle, etniske og religiøse dimensjoner.

Integrasjon har blitt en samlebetegnelse på kompliserte prosesser mellom individ, gruppe og samfunn, der det eksisterer en sentral spenning mellom retten til å være lik – og retten til å være forskjellig.

  • Brubaker, Rogers (2003), The return to assimilation? Changing perspectives on immigration and its sequels in France, Germany and the United States”. I: C. Joppke og E. Morawska (red.) Toward assimilation and citizenship. Immigrants in liberal nation-states. London: Palgrave Macmillan.
  • Calhoun, Craig (2007), Nations matter. Culture, history and the cosmopolitan dream (London: Routledge).
  • Joppke, Christian (2008), 'Immigration and the identity of citizenship:the paradox of universalism', Citizenship Studies, 12 (6), 533-46.
  • Koht, Halvdan (1933). Norsk vilje. Oslo: Noregs Boklag
  • Østerberg, Dag (1977). Sosiologiens nøkkelbegreper og deres opprinnelse. Oslo: Cappelen.
  • Sejersted, Francis (2005), Sosialdemokratiets tidsalder. Norge og Sverige i det 20. århundre (Oslo: Pax).
  • Simmel, Georg (1903) American Journal of Sociology 9: 490-525

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.