I Francis Hagerups samlingsregjering ble han medlem av statsrådavdelingen i Stockholm og senere finansminister. Da forhandlingene om konsulatsaken ble avbrutt i desember 1904 ved at svenskene stilte opp de såkalte lydrikepunktene, var Michelsen blant de første som klart innså at oppløsning av unionen var blitt den eneste utvei. Sammen med statsråd Schøning kom han i februar 1905 til å ta standpunkt mot Hagerups unionspolitiske linje i konsulatsaken og bidro således til regjeringens avgang i mars.
For mange fremstod Michelsen som den eneste mulige nye regjeringssjef, og han ble møtt med tillit og forventning. Det var i første rekke hans initiativ som stod bak den fremgangsmåten som ble valgt og som førte frem til 7. juni-beslutningen. Det var Michelsen som fremkastet tanken om at regjeringen skulle nedlegge sine embeter i Stortingets hender. Stortinget bestemte så at regjeringen inntil videre skulle utøve den myndighet som etter Grunnloven tillå Kongen.
Under Karlstadforhandlingene var Michelsen Norges førstedelegerte og satte all sin evne inn på å få unionsoppløsningen i stand uten krig. Han var derfor en bestemt motstander av den såkalte Karlstad-opposisjonen i Norge høsten 1905. Etter at Bernadotte-tilbudet var blitt avvist, gikk Michelsen sterkt inn for prins Carl av Danmark (senere Håkon 7) som norsk konge.
For sin store innsats i 1905 ble Michelsen meget populær. Som regjeringssjef skulle han etter hvert få merke en voksende opposisjon, særlig fra den delen av Venstre som i 1908 «konsoliderte» seg. Man var misfornøyd med hans moderat-konservative innstilling til økonomiske og sosiale spørsmål. For Michelsen ble det naturlig å bli med på stiftelsen av Det frisinnede venstre i 1909. Under regjeringskrisen i 1919 gjorde han etter Kongens oppfordring et forgjeves forsøk på å danne en samlingsregjering. I 1925 medvirket han til stiftelsen av Fedrelandslaget.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.