Christian Michelsen, født i Bergen, norsk politiker, statsminister 11. mars 1905–23. oktober 1907; stortingsrepresentant 1892–94 og 1903–06, sønn av J. Michelsen. Cand.jur. 1879; praktiserte som sakfører i Bergen til ca. 1885; drev skipsrederi og ble etter hvert en av Norges betydeligste redere. 1892 ordfører i Bergen.
I 1891 ble Michelsen innvalgt på Stortinget for Venstre; her ble han formann i konstitusjonskomiteen. Snart ble han en av de mest innflytelsesrike politikere i sitt parti. Men Michelsens rederivirksomhet og dessuten helbredshensyn tvang ham til 1894 å unnslå seg gjenvalg og foreløpig gå ut av politikken.
I 1903 trådte han frem som talsmann for en samling av moderate venstre- og høyrepolitikere med front mot sosial- og unionsradikalismen i Venstre og de ultrakonservative i Høyre. Ved stortingsvalget 1903 ble han valgt som representant fra Søndre Bergenhus (Hordaland) for Samlingspartiet.
I Francis Hagerups samlingsregjering ble han medlem av statsrådavdelingen i Stockholm og senere finansminister. Da forhandlingene om konsulatsaken ble avbrutt desember 1904 ved at svenskene stilte opp de såkalte lydrikepunktene, var Michelsen blant de første som klart innså at oppløsning av unionen var blitt den eneste utvei. Sammen med statsråd Schøning kom han i februar 1905 til å ta standpunkt mot Hagerups unionspolitiske linje i konsulatsaken og bidrog således til regjeringens avgang i mars.
For mange fremstod Michelsen som den eneste mulige nye regjeringssjef, og han ble møtt med tillit og forventning. Det var i første rekke hans initiativ som stod bak den fremgangsmåte som ble valgt og som førte frem til 7. juni-beslutningen. Det var Michelsen som fremkastet tanken om at regjeringen skulle nedlegge sine embeter i Stortingets hender. Stortinget bestemte så at regjeringen inntil videre skulle utøve den myndighet som etter Grunnloven tillå Kongen. Under Karlstadforhandlingene var Michelsen Norges førstedelegerte og satte all sin evne inn på å få unionsoppløsningen i stand uten krig. Han var derfor en bestemt motstander av den såkalte Karlstad-opposisjon i Norge høsten 1905. Etter at Bernadotte-tilbudet var blitt avvist, gikk Michelsen sterkt inn for prins Carl av Danmark som norsk konge.
For sin store innsats i 1905 ble Michelsen meget populær. Som regjeringssjef skulle han etter hvert få merke en voksende opposisjon, særlig fra den del av Venstre som i 1908 «konsoliderte» seg. Man var misfornøyd med hans moderat-konservative innstilling til økonomiske og sosiale spørsmål. For Michelsen ble det naturlig å bli med på stiftelsen av Det frisinnede venstre 1909. Under regjeringskrisen i 1919 gjorde han etter Kongens oppfordring et forgjeves forsøk på å danne en samlingsregjering. I 1925 medvirket han til stiftelsen av Fedrelandslaget.
Ved testamente skjenket han størstedelen av sin etterlatte formue til Chr. Michelsens institutt for videnskap og åndsfrihet. Hans privatbolig Gamlehaugen ble nasjonaleiendom; her henger det også to malerier av ham, utført av Erik Werenskiold, og en byste utført av Ambrosia Tønnesen. På festplassen i Bergen står en statue av ham, utført av Gustav Vigeland, avduket 1938. En portrettbyste av Per Palle Storm ble avduket foran Stortinget 1980.
Kommentarer
Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.
Du må være logget inn for å kommentere.