borgerskap

Borgerskap, brukes i dag som begrep på en noenlunde velstående, men ikke-adelig middelklasse som besitter eiendom. Borgerskapets historie knytter seg nær til det nye bylivet i Europa fra rundt år 1200. En økning i handelen i siste del av middelalderen innledet en stortid for borgerstanden, og de gamle knutepunktene på kontinentet har bevart mange minnesmerker om dette, ikke minst byggverk.

En rekke av senmiddelalderens og 1600-tallets store kunstnere hadde også borgerlig opphav. Senere tok de nye sterke konge- eller fyrstestatene borgerne i sin tjeneste; borgerstanden trengte inn i administrasjon og rettspleie, og ikke minst i industrireising.

Ved den franske revolusjon i 1789 og etterdønningene etter den, spilte borgerskapet en hovedrolle som den mest handledyktige gruppe innen tredjestanden.

I Frankrike gikk begrepet borgerskap – bourgeoisie – over til å bety den rikeste del av byborgerne, som etter hvert ble den herskende klassen i det kapitalistiske samfunnet.

Det er i denne betydning Karl Marx kritiserer borgerskapet: Det kontrollerer produksjonsmidlene, og for å kunne benytte seg av dem, må borgerne kjøpe arbeidskraft av proletarene, som dermed blir utbyttet.

Karl Marx' definisjon av borgerskapet har fått stor innflytelse, men den er ikke enerådende. I tradisjonell forstand gikk begrepet borgerskap i oppløsning med den industrielle revolusjon og utviklingen av et kapitalistisk næringsliv.

På engelsk bruker man ikke ordet borgerskap, det inngår i middle class, og i USA vil det knapt nok være bruk for begrepet, siden den historiske avgrensing mot føydale krefter på den ene siden, arbeidere på den andre, ikke har preget amerikansk samfunnsliv.

Lengst tilbake i tiden har man kanskje brukt ordene borgerskap og borgerstand i Tyskland, der det favner om en fastere gruppe av forretningslivets menn, i vid mening, sammen med styringsverk og akademiske yrker.

Til sammen hadde disse en mer ensartet holdning og sosial opptreden enn i mange andre land, og de dominerte kulturlivet. Også håndverkere og handelsfolk ble regnet til borgerskapet (småborgerskapet).

Borgerne kom derfor i Tyskland til å omfatte alle grupper som sto utenfor arbeiderklassen. Dette tilsvarer den norske betegnelsen borgerlig om de politiske partiene som står i motsetning til arbeiderpartiene.

I middelalderen spilte borgerstanden i Norden mindre rolle enn i Sør- og Mellom-Europa. Hanseatene satte seg tidlig fast i alle de større byene og overtok utenrikshandelen, og da deres stilling til sist ble brutt, måtte den innfødte borgerstanden i Norden konkurrere først med nederlenderne og deretter med engelskmennene.

Derfor utviklet den seg langsomt og fikk ikke så mye å si politisk, enda den møtte som egen stand på stendermøtene.

I Norge måtte man for å bli medlem av bysamfunnet fra rundt 1300 sverge troskapsed til byens styresmakter. Borgerne utøvde et visst selvstyre, dels gjennom bymøtet (bø´jarmót), der alle de husfaste menn hadde rett til å møte, dels gjennom rådet, som representerte borgerskapet og fra senmiddelalderen fikk sin formann i borgermesteren. Denne ordning holdt seg i det vesentlige like til eneveldet.

I løpet av 1700-tallet gikk den norske borgerstand sterkt frem både i tall og velstand. Bylivet ble påvirket, foruten fra Danmark især fra Nederland og England.

Den velstående del av borgerklassen følte seg nær knyttet til embetsmennene. Det var innen den at kravene om større selvstendighet for Norge først ble reist, og det var den som for eksempel bidro mest ved opprettelsen av det norske universitet.

Sammen med embetsstanden deltok borgerstanden i frigjøringsverket 1814 og gikk senere i spissen for flere viktige økonomiske reformer, men noen stor eller varig politisk rolle kom den ikke til å spille. I Norge, som ellers i Norden, kom bonde- og arbeiderreisningene til å prege utviklingen.