Pengepolitikk er offentlige tiltak med sikte på å påvirke pengeforhold i et land eller en valutaunion. Pengepolitikk er i dag en sentral del av den økonomiske politikken i de fleste land og et hovedelement i stabiliseringspolitikken.

I de fleste land fastsetter de politiske myndighetene målsettingene for pengepolitikken, mens utøvelsen er delegert videre til landets sentralbank.

Pengepolitikken påvirker en rekke forhold i samfunnsøkonomien og har i de fleste land som overordnet mål å bidra til økonomisk stabilitet. De fleste steder har pengepolitikken et særlig ansvar for prisstabilitet, det vil si stabilitet i prisutviklingen for varer og tjenester. Prisstabilitet kan også betraktes som stabilitet i verdiutviklingen på pengene, altså inflasjon og deflasjon, ettersom prisene på varer og tjenester måles i penger.

Det overordnede stabilitetsmålet for pengepolitikken er som regel oversatt til et konkret styringsmål for sentralbanken, definert av politikerne eller av sentralbanken selv. Det finnes ulike typer styringsmål, for eksempel valutakursmål, pengemengdemål eller inflasjonsmål. Ulike målformuleringer kan gi sentralbankene ulikt rom for skjønn i bruken av de pengepolitiske virkemidlene.

De viktigste virkemidlene i moderne pengepolitikk er fastsettelse av en styringsrente og bruk av markedsoperasjoner. Virkemidlenes karakter og sentralbankenes kontroll med dem gjør at pengepolitikken kan reagere raskere på endringer i samfunnsøkonomien enn andre stabiliseringspolitiske virkemidler, i første rekke finanspolitikken. Dette gjør at pengepolitikken gjerne regnes som "første linje" i stabiliseringspolitikken.

De pengepolitiske virkemidlene er i dag de viktigste for å påvirke investeringsetterspørsel og valutakurs. Disse størrelsene ble fra andre verdenskrig og helt opp i 1980-årene påvirket også gjennom andre, reguleringsbaserte virkemidler i Norge og enkelte andre land. Disse delene av reguleringssystemet ble omtalt med mer spesialiserte begreper, som for eksempel «kredittpolitikk», «valutapolitikk» og «valutakurspolitikk».

I Norge fører Stortinget oppsyn med rikets pengevesen. Regjeringen fastsetter målene mens Norges Bank har utøvende ansvar for pengepolitikken.

Hva vi i dag forbinder med pengepolitikk utviklet seg på grunnlag av Norges Banks seddelmonopol og historiske oppgave med å holde mengden norske pengesedler i et gitt forhold til sølv og gull (sølv- og gullstandard). Denne oppgaven krevde gjennom 1800-tallet visse politiske avveininger av banken, blant annet i fastsettelse av rentesatser. Lovverket satte likevel trange rammer for slike avveininger. I tillegg var Norges Bank ingen enhetlig aktør, men besto av regionale avdelinger som satte sine egne renter.

Først med en lovendring i 1892 fikk Norges Bank en klar politisk ledelse og én landsomfattende "styringsrente" (diskontoen).

Det overordnede målet for pengepolitikken forble helt frem til 1931 å bevare et forhold mellom seddelmengde og gull. Dette innebar også fast valutakurs mot andre land med gullstandard. Det lovbestemte forholdet mellom sedler og gull var riktig nok i realiteten opphevet fra 1914 til 1928, men Norges Banks pengepolitikk fra 1920, paripolitikken, hadde som mål å gjenopprette forholdet, noe den lyktes med. Valutakursen, og særlig den gamle kursen fra før 1914 (pariteten), ble i denne perioden viktigere som styringsmål.

Fra 1931 ble pengepolitikken i hovedsak lagt opp mot et mål om fast valutakurs. Frem til andre verdenskrig mot britiske pund.

Etter andre verdenskrig og frem til 1986 hadde pengepolitikken en annen karakter enn både før og etter. Renten ble i denne perioden bestemt av politikerne. Den ble i tillegg, av en rekke politiske årsaker, holdt lav. Norge beholdt mål om fast kurs, mot amerikanske dollar (1945-1973), mot vest-tyske mark (1973-1978) og mot en valutaindeks/valutakurv (1978-1990). De primære virkemidlene for å holde kursene var imidlertid ikke pengepolitiske i moderne forstand, men basert på ulike former for regulering, samt finans- og inntektspolitikk. Privat kreditt ble regulert gjennom en rekke ulike ordninger.

Fra 1986 ble renten igjen brukt aktivt som virkemiddel og ansvaret for å bruke den delegert til Norges Bank. Renten ble i årene 1986-1998 det viktigste virkemidlet for å opprettholde fast kurs.

Etter en kort periode med fast kurs mot den europeiske valutaenheten ECU 1990-1992 ble fastkurspolitikken myket noe opp. Norges Bank forsøkte frem til 1999 å opprettholde kortsiktig stabilitet mot ECU innenfor visse rammer. Fra 1999 la Norges Bank mindre vekt på kortsiktige svingninger i valutakursen og mer vekt på inflasjon som styringsmål.

Norges Bank har siden 2001 operert med et inflasjonsmål i pengepolitikken. Pengepolitikken blir i dag regnet som en viktigere del av stabiliseringspolitikken enn den ble i årene med fast kurs.

  • Eitrheim, Øyvind, Jan Tore Klovland og Lars Fredrik Øksendal (2017) A Monetary History of Norway. Cambridge
  • Lie, Einar, Jan Thomas Kobberrød, Gjermund Forfang Rongved og Eivind Thomassen (2016) Norges Bank 1816-2016. Fagbokforlaget

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.