Riksråd, betegnelse på aristokratiske riksrepresentasjoner som vokste frem i alle de nordiske landene mot slutten av høymiddelalderen, med utgangspunkt i kongsrådene som var utviklet i løpet av 1200-tallet. 

Første gang riksråd nevnes i Norge, er i en lov av 1302 om arv og formynderstyre, hvor Håkon 5 tenkte seg et riksråd (kongsrådet) som ansvarlig for riksstyret i en umyndig konges tid. Et slikt formynderstyre kom i stand alt i 1319, og dette rådets mer selvstendige karakter ble sterkt understreket da det i 1323 fikk sin egen formann, etter svensk mønster kalt drottsete

Fra 1320-årene ble også betegnelsen riksråd vanlig, og i løpet av Håkon 6s regjeringstid (1355–80) ble det norske riksråd anerkjent som en medregjerende korporasjon.

Utviklingen av en slik selvstendig aristokratisk riksrepresentasjon ved siden av kongemakten, som var helt parallell i de tre nordiske land, må forstås på bakgrunn av unionsfellesskap, formynderperioder, desentralisering av styringsverket, økonomisk og befolkningsmessig krise, og da særlig endringer innenfor det verdslige aristokratiet med utvikling av et eksklusivt toppsjikt og en svekket lavadel.

Formelt stod riksrådet i Sverige og Danmark sterkere enn det norske, ettersom disse to rikene var valgriker, mens Norge var arverike. Denne formelle forskjellen ble imidlertid opphevet under interregnet i 1448–50, da også Norge ble erklært som valgrike.

Riksrådet var den eneste faste innenlandske sentralmaktinstitusjonen i Norge innenfor Kalmarunionen ettersom riksembetene ikke var besatt kontinuerlig, og kansleren hadde redusert betydning som riksembetsmann.

Når det gjelder det norske riksråds organisasjon, vet vi i virkeligheten svært lite. Håkon 5s bestemmelser fra 1302 fikk sannsynligvis liten betydning i praksis. Kongen utnevnte medlemmene, men i de kongeløse periodene synes riksrådet å ha vært selvsupplerende. I 1483 fikk dessuten erkebiskopen som var rådets selvskrevne leder, ved siden av kongen, rett til å kalle inn riksrådet. Medlemstallet varierte, og det er ikke alltid lett ut fra kildene å skille mellom formelle rådsmedlemmer og den mer omfattende gruppen av "rikets menn".

Inntil reformasjonen i 1536/37 bestod riksrådet av biskopene, iblant også andre høyere geistlige, dessuten de fremste representantene for det verdslige aristokrati, også kalt riksrådsadelen. For de verdslige stormennene var rikdom, fornemhet og forbindelser – ikke minst til kongen – avgjørende for å bli tatt opp i rådet.

Norske rådsforsamlinger i vid betydning kunne på 1400-tallet omfatte omlag 20-30, og trolig opptil 30-40 medlemmer, hvor de fleste var verdslige menn. I siste halvdel av hundreåret begynte imidlertid antallet rådsmedlemmer å gå ned, og etter 1500 ser det ikke ut til å ha oversteget mer enn 10, med et flertall av geistlige medlemmer. Med reformasjonen forsvant det geistlige elementet i riksrådet, og fra 1537, da Norge ble erobret av danskene, representerte det danske riksråd både Danmark og Norge. Den norske adelens ønske om at den norske kansleren skulle få sete i rådet, ble imidlertid avvist.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.