riksråd

Erkebiskop Olav Engelbrektsson (1480-1538) var formann i Norges siste selvstendige riksråd. Bildet viser erkebiskopens segl.

Olav Engelbrektssons segl av . Falt i det fri (Public domain)

Riksråd er en betegnelse på aristokratiske riksrepresentasjoner som vokste frem i alle de nordiske landene mot slutten av høymiddelalderen. Et riksråd bestod av landets fremste geistlige og verdslige aristokrater og styrte landet i samarbeid med, eller på vegne av, kongen. Riksrådet hadde utgangspunkt i kongsrådene som ble utviklet i løpet av 1200-tallet.

Første gang riksråd nevnes i Norge, er i en lov av 1302 om arv og formynderstyre, hvor Håkon 5 tenkte seg et riksråd (kongsrådet) som ansvarlig for riksstyret i en umyndig konges tid. Et slikt formynderstyre kom i stand alt i 1319, og dette rådets mer selvstendige karakter ble sterkt understreket da det i 1323 fikk sin egen formann, etter svensk mønster kalt drottsete.

Fra 1320-årene ble også betegnelsen riksråd vanlig, og i løpet av Håkon 6s regjeringstid (1355–1380) ble det norske riksrådet anerkjent som en medregjerende korporasjon.

Bakgrunn

Utviklingen av en slik selvstendig aristokratisk riksrepresentasjon ved siden av kongemakten, som var helt parallell i de tre nordiske landene, må forstås på bakgrunn av unionsfellesskap, formynderperioder, desentralisering av styringsverket, økonomisk og befolkningsmessig krise, og da særlig endringer innenfor det verdslige aristokratiet med utvikling av et eksklusivt toppsjikt og en svekket lavadel.

Formelt stod riksrådet i Sverige og Danmark sterkere enn det norske, ettersom disse to rikene var valgriker, mens Norge var arverike. Denne formelle forskjellen ble imidlertid opphevet under interregnet i 1448–1450, da også Norge ble erklært som valgrike.

Riksrådet var den eneste faste innenlandske sentralmaktinstitusjonen i Norge innenfor Kalmarunionen ettersom riksembetene ikke var besatt kontinuerlig, og kansleren hadde redusert betydning som riksembetsmann.

Organisering

Når det gjelder det norske riksrådets organisasjon, vet vi i virkeligheten svært lite. Håkon 5s bestemmelser fra 1302 fikk sannsynligvis liten betydning i praksis. Kongen utnevnte medlemmene, men i de kongeløse periodene synes riksrådet å ha vært selvsupplerende. I 1483 fikk dessuten erkebiskopen som var rådets selvskrevne leder, ved siden av kongen, rett til å kalle inn riksrådet. Medlemstallet varierte, og det er ikke alltid lett ut fra kildene å skille mellom formelle rådsmedlemmer og den mer omfattende gruppen av «rikets menn».

Inntil reformasjonen i 1536/37 bestod riksrådet av biskopene, iblant også andre høyere geistlige, dessuten de fremste representantene for det verdslige aristokratiet, også kalt riksrådsadelen. For de verdslige stormennene var rikdom, fornemhet og forbindelser – ikke minst til kongen – avgjørende for å bli tatt opp i rådet.

Norske rådsforsamlinger i vid betydning kunne på 1400-tallet omfatte omlag 20-30, og trolig opptil 30-40 medlemmer, hvor de fleste var verdslige menn. I siste halvdel av hundreåret begynte imidlertid antallet rådsmedlemmer å gå ned, og etter 1500 ser det ikke ut til å ha oversteget mer enn 10, med et flertall av geistlige medlemmer.

Med reformasjonen forsvant det geistlige elementet i riksrådet, og fra 1537, da Norge ble erobret av danskene, representerte det danske riksrådet både Danmark og Norge. Den norske adelens ønske om at den norske kansleren skulle få sete i rådet, ble imidlertid avvist.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg