Menstadslaget var et sammenstøt som fant sted 8. juni 1931 ved Menstad i Skien mellom demonstrerende arbeidere og politi, med senere tilkalte militære avdelinger.

Menstadslaget kom i etterkant av den største arbeidskonflikten i norsk historie. Den store konflikten nasjonalt var preget av sterke spenninger mellom fagbevegelsen og arbeidsgiverne, representert ved Landsorganisasjonen og Arbeidsgiverforeningen. Børskrakket i 1929 slo hardt innover landet i 1930 og 1931, og både de sosialistiske partiene og arbeiderbevegelsen var preget av radikalisering. Den revolusjonære fagopposisjonen og kommunistene forsøkte å vinne fram med en hardere linje, basert på konfrontasjoner og aksjoner. Det ble skumlet om å skape en situasjon for gjennomføring av revolusjon. Arbeiderpartiet og det store flertallet i fagbevegelsen sto likevel fjernt fra tanken om å skape en revolusjonær situasjon, og hadde lenge vært i bevegelse mot å akseptere det parlamentariske systemet og viktige sider ved det borgerlige samfunnet.

Våren 1931 rykket Arbeidsgiverforeningen ut med et krav om at alle tariffer skulle sies opp og at det skulle gjennomføres lønnsnedslag på 15 prosent. Fagbevegelsen oppfattet dette som en krigserklæring, og man var beredt på å forsvare nivået for reallønnen. Arbeidsgiverforeningen fulgte to strategier. Om det ble langvarig konflikt, skulle arbeidsgiverne stå hardt på kravet om lønnsreduksjon. Viste fagbevegelsen vilje til samarbeid, skulle man nøye seg med nedslag etter levekostnadsindeksen.

Fagkongressen endte opp med ikke bare å forsvare reallønna, men å kreve 6 timers skift og 42 timers uke. Dette var et framstøt som søkte å få i stand både arbeidstidsforkortelse og overtidsbegrensning for å skaffe flere jobber og redusere antall arbeidsløse. Kravet om kompensasjon og reallønnsforbedring ble begrunnet med en teori om at økt lønn og forbruk ville skape større etterspørsel, ny produksjon og flere arbeidsplasser. Den offensive linjen som fagbevegelsen drev fram, likte arbeidsgiverne svært dårlig.

Den 9. april 1931 trådte lockouten i kraft i jernindustrien. Arbeidsgiverne gikk med det til frontalangrep på fagbevegelsen. Det utviklet seg til en storlockout som varte i 6 måneder og ga et tap på 13 millioner arbeidsdager. Arbeidsstansen berørte så mange som 86 000 arbeidere.

Lockouten i Skiensvassdraget våren 1931 var den umiddelbare årsaken til Menstadslaget. Fagbevegelsen og arbeiderne var misfornøyde med at Norsk Hydro ved Menstad lasteplass og Union & Co. ved Skotfoss lot en del arbeid bli utført av «kontraktsarbeidere», ansatt på 3 måneders oppsigelse. De var ikke berørt av kollektiv tariffavtale, og ikke omfattet av lockouten. Fagbevegelsen ville til livs lossearbeidet, og i så måte var det en konflikt om arbeid på havna.

I utgangspunktet var ikke lossearbeidet en viktig sak for Arbeidsgiverforeningen, men når arbeidernes reaksjoner viste seg å å bli så sterke, var det gitt at konflikten måtte eskalere. Sett fra arbeidernes side sto mye på spill. I lang tid hadde Norsk Hydro kunnet selge fra lager uten å være avhengig av ny produksjon, og streikebryternes arbeid på havna var avgjørende for vareomsetningen, og dessuten for manglende effekt av arbeidsstansen. Norsk Hydro begrunnet lossearbeidet med at man forsvarte arbeidets frihet. For fagbevegelsen dreide det seg om streikebryteri som arbeidsgiverne sto bak, og dette var urent spill. Einar Gerhardsen, som senere ble statsminister, kalte streikebryterne for «skabbdyr».

2. juli 1931 svarte arbeiderne med et demonstrasjonstog som endte med at de fikk jaget vekk streikebryterne. Snart fikk myndighetene satt inn statspolitiet, og formannen i Herøya arbeiderforening – Arthur Berby – ble arrestert. Men det egentlige Menstadslaget fant sted 8. juli, da et demonstrasjonstog på cirka 2000 personer, de fleste organisert i LO-forbundet Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund, marsjerte til Menstad lasteplass. Nå stod det 100 politifolk for å beskytte lossearbeiderne. Arbeiderne greide å jage bort statspolitiet. Tre politimenn ble alvorlig såret under sammenstøtet, som følge av steinkasting og bruk av jernrør og jernkjettinger. Konstabel Asbjørn Haugenæs mistet høyre øye. Regjeringen sendte et gardekompani fra Oslo for å opprettholde ro og orden, samtidig som fire av marinens fartøyer ble dirigert til Menstad. Telemark-bataljonen ble også mobilisert, men kom aldri i aksjon i lokalområdet. Det ble brukt vannslanger mot folkemengden.

Saken tiltrakk seg stor oppmerksomhet, og sterk indignasjon preget den borgerlige pressen. Man fryktet at de revolusjonære var i ferd å vinne stor framgang. Fagopposisjonen forsøkte nå å presse fram en generalstreik, men det ble nedstemt. Det var få innen fagbevegelsen som ønsket seg en stor konfrontasjon. Den revolusjonære linjen sto svakt. Det kom snart i gang forhandlinger mellom fagbevegelsen og arbeidsgiverne. Transportarbeiderne ble sendt hjem, og de streikende arbeider fikk beskjed om å avholde seg fra uroligheter. Forsvarsminister Vidkun Quisling fikk skylden for konflikten fra venstresiden, og fikk æren for håndteringen fra høyresiden. I realiteten var det statsminister Peder Kolstad og justisminister Asbjørn Lindboe som tok de viktige avgjørelsene. Quisling utførte passivt det han ble bedt om å gjøre.

Høsten 1931 kom partene i arbeidslivet til enighet om et tilbud som Arbeidsgiverforeningen hadde tilbudt Landsorganisasjonen i de innledende rundene våren samme år. Partene tok lærdom av storkonflikten, og klimaet i arbeidslivet ble mildere. Det ble få arbeidskonflikter i årene framover.

Imidlertid representerte både 1932 og 1933 vanskelige år for arbeidere. Hver tredje fagorganiserte var arbeidsløse i 1933. Bare vinteren 1932–1933 gikk 40 prosent av de fagorganiserte ledige. Samarbeidslinjen skulle komme til å vinne mer fram, noe som ble tydelige under arbeiderpartiregjeringen fra 1935, da hovedavtalen ble innført. Fra 1935 kom oppturen i økonomien til å legge grunnlaget for nettopp samarbeid og interessefellesskap mellom arbeidsgivere og arbeidere.

Ved lagmannsretten i Skien i perioden 1931–1932 ble 28 personer tiltalt for urolighetene; seks ble frifunnet, to idømt bøtestraffer og de øvrige 20 idømt fengselsstraff fra 10 måneder til 30 dager. Det var en konflikt som rystet Norge, både den sosialistiske og den borgerlige siden. En slik storkonflikt opplevde aldri Norge mer.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.