Johan Nygaardsvold

Johan Nygaardsvold var en norsk politiker fra Arbeiderpartiet, stortingsrepresentant i over tretti år og statsminister fra 20. mars 1935 til 25. juni 1945.

Som reformpolitiker før andre verdenskrig og som regjeringssjef ved krigsutbruddet er Nygaardsvolds ettermæle todelt.

Mer enn noen har han æren for at viktige velferdsordninger ble vedtatt og gjennomført. Prisen var at landets militære forsvar ble forsømt. Nygaardsvold er derfor i manges øyne gjort ansvarlig for at Norge ble et lett bytte for okkupasjonsmakten i 1940.

I krigsårene, derimot, var han sammen med kong Haakon 7 en samlende figur i den norske motstandskampen.

Johan Nygaardsvold var en av Arbeiderpartiets sterkeste og mest samlende krefter både som taler og agitator. Ved siden av Einar Gerhardsen er han blitt stående som den mest ruvende lederskikkelsen i Arbeiderpartiet i det tjuende århundre. Nygaardsvold var også personlig populær innen alle politiske partier.

Nygaardsvold arbeidet fra 1891 til 1901 ved forskjellige sagbruk, teglverk og gårdsbruk. Var 1902 til 1907 i Amerika, og arbeidet mesteparten av tiden ved jernbaneanlegg. Etter hjemkomsten arbeidet han som tomte- og sagbruksarbeider i Hommelvik.

Han var medlem av Malvik herredsstyre fra 1914 til 1916 og fra 1920 til 1931, og ordfører 1920–22. Stortingsrepresentant for Sør-Trøndelag fra 1916 til 1949; visepresident i Stortinget 1928, stortingsgruppens formann 1932–35, lagtingspresident 1929–33 og stortingspresident 1934–35.

Johan Nygaardsvold var Arbeiderpartiets primære kandidat som statsminister ved regjeringsdannelsen i 1928. Men han nektet, og Christopher Hornsrud påtok seg oppdraget. Nygaardsvold gikk inn i regjeringen som landbruksminister.

Johan Nygaardsvold opparbeidet seg etter hvert en meget sterk posisjon både i Arbeiderpartiet og på Stortinget. Han var den pragmatiske parlamentarikeren som hadde liten sans for partifeller som red ideologiske kjepphester.

Han var en ledende kraft da partiet forlot den revolusjonære linjen og bestemte seg for å arbeide innenfor det parlamentariske demokratiets rammer tidlig på 30-tallet. Nygaardsvold stod meget sentralt i den nye politikken som fulgte av kriseprogrammet i 1932 og førte til den store valgseieren 1933. 

Han dannet etter kriseforliket med Bondepartiet i 1935 den arbeiderpartiregjering som ble sittende helt til etter frigjøringen 1945. Ingen annen nordmann har vært regjeringssjef sammenhengende så lenge etter parlamentarismens gjennombrudd.

De første fem årene av Nygaardsvold-regjeringen ble en velferdspolitisk nybrottstid, da fundamentet for den moderne velferdsstaten ble lagt.

De statlige utgifter til sosiale formål ble mer enn doblet. Lov om alderstrygd var viktigst, og åtte timers arbeidsdag for alle ble lovfestet. Også retten til ni dagers ferie ble lovfestet.

Lov om arbeidsløshetstrygd kom i 1938, og en ny lov om arbeidervern avløste fabrikktilsynsloven av 1892. Også funksjonshemmede fikk sine første rettigheter fra det offentlige.

Regjeringsdannelsen i 1935 markerte et definitivt brudd med det daværende fattigvesenet. 

Okkupasjonen 9. april 1940 overrumplet både Nygaardsvold og de øvrige regjeringsmedlemmene. Håpet om å holde landet nøytralt og utenfor krigen brast. Samme dag avviste de det tyske kravet om samarbeid, og tre dager senere ble et tilsvarende krav om å akseptere Vidkun Quisling som ny statsminister avvist.

Nygaardsvold var aldri i tvil om at regjeringen burde forlate Norge for å fortsette frigjøringskampen fra London med basis i Elverums-fullmakten.

Arbeiderpartiregjeringen ble supplert med tre konsultative statsråder fra de borgerlige partiene. Sammen med kong Haakon 7 avviste regjeringen flere anmodninger, blant annet fra Stortingets presidentskap, om å gå av.

Undersøkelseskommisjonen av 1945 fant ikke å kunne frita Nygaardsvold for en del av ansvaret for den manglende forsvarsberedskap før og ved krigsutbruddet, men ytte ham anerkjennelse for arbeidet i London.

Statsministeren innså at det ville være vanskelig å fortsette som regjeringssjef etter krigen, og gjorde det tidlig kjent at han var rede til å trekke seg. Nygaardsvold var likevel skuffet og bitter for at han ikke ble tatt med på råd da en ny regjering skulle utnevnes. 

Da Nygaardsvolds regjering trådte tilbake, ble han av Stortinget enstemmig bevilget en æreslønn, som han imidlertid i sin stortingsmannstid lot være å heve.

Nygaardsvold var i mange år formann i Sør-Trøndelag arbeiderparti og fra 1923 til sin død var han medlem av Arbeiderpartiets landsstyre.

I 1949 fikk han Borgerdådsmedaljen i gull, samme år som han trakk seg tilbake fra Stortinget.

En bronsestatue av Nygaardsvold, utført av Per Palle Storm, ble avduket i Trondheim 1986. I 1985 ble plassen foran regjeringsbygget i Oslo oppkalt etter Nygaardsvold.

• Nygaardsvold i Norsk biografisk leksikon
• Norge under andre verdenskrig

• Johan Nygaardsvolds museum
• Fra Nygaardsvold til Gerhardsen - Norgeshistorie.no

• Beretning om den norske regjerings virksomhet fra 9. april 1940 til 25. juni 1945, 1947.
• Min barndom og ungdom, 1953, utgitt etter hans død
• Dagbøker 1918–48 og utvalgte brev og papirer 1916–52, 1998, utgitt av Harald Berntsen.

• Berntsen, Harald: I malstrømmen: Johan Nygaardsvold 1879–1952, 1991
• Hirsti, Reidar: Gubben: Johan Nygaardsvold : mannen og epoken, 1982
• Gudleiv Forr: Johan Nygaardsvold. Gubben fra Hommelvik, i Mellom plikt og lyst. Norske statsministre 1873-2010, 2010