Ødegård, maleri av Theodor Kittelsen.

Ødegård av Theodor Kittelsen. Falt i det fri (Public domain)

Ødegård, betegnelse på en gård som er ute av drift som selvstendig bruksenhet. Innholdet i begrepet ødegård (= nedlagt gård eller gårdsbruk) har vært kjent alt i høymiddelalderen, men ordet er neppe belagt i egentlig norrøn tid (før 1370). Det eldste kjente belegg er visstnok fra 1425; fra cirka 1450 blir ordet vanlig i skriftlige kilder.

Tiden frem til midten av 1200-tallet, kanskje enda noe lenger, var preget av sterk vekst i bosetningen, særlig på Østlandet. Det var derfor bare sporadisk at gårder ble lagt øde i denne tiden. Nyere forskning kan tyde på at det i de siste tiår før 1350 var tendenser til ødegårdsdannelse, særlig vest og nord i landet, unntaket var i fiskeridistriktene. Muligens forlot folk gårdene sine fordi de ble for hardt avgiftsbelagt og jorden ble utpint. Ødegårdene kunne da bli lagt inn under nabogårder som tilleggsjord.

Det står likevel fast at ødegårder i stort antall først opptrer etter svartedauden (1349–50). Den sterke ødegårdsdannelsen i senmiddelalderen blir derfor vanligvis satt i årsakssammenheng med avfolkningen ved mannedauden (og følgende pestsykdommer). Men det blir også regnet med at andre årsaker kan ha virket med. Siste halvdel av 1300-tallet er preget av nokså flytende tilstander, med tilpasning til det reduserte folketallet. Flere gårder var folketomme, men først etter at denne tilstanden var blitt permanent, fikk gårdene den faste betegnelsen ødegård, eller auðn, eyðijǫrð.

Denne stabiliseringen av forholdene kom i første halvpart av 1400-tallet. Da lå trolig ca. 36 000–37 000 gårdsbruk øde av de ca. 60 000 som hadde vært i drift i høymiddelalderen.

Gjenrydning av ødegårder i større utstrekning kom ikke i gang før i første halvdel av 1500-tallet, med varierende kronologisk forløp i de ulike landsdeler, men trolig var gjenrydningen avsluttet omkring 1660 de fleste steder.

En egen gruppe danner de såkalte kamerale ødegårder (kameral, som gjelder stats-, særlig finansforvaltningen). Begrepet ødegård og ødegårdsmenn brukes da som betegnelse for laveste klasse i skattemanntall og lignende, dokumentert i Norge fra ca. 1590. Betegnelsen ødegård har her ingen nødvendig relasjon til tidligere ødetid, men klassen omfatter i praksis, særlig i begynnelsen, mest virkelige, gjenryddede ødegårder.

I mange tilfeller utviklet ødegård seg til navn på gårder eller gårdsbruk som lå øde i senmiddelalderen. Det gamle gårdsnavnet kunne da gå tapt, mens gården også etter gjenrydning beholdt navnet Ødegården, Aunet eller Øyjorda. Til sammen finnes det flere hundre gårds- og bruksnavn av disse typene, sammensatt eller usammensatt.

  • Bjørkvik, Halvard: Aschehougs norgeshistorie, b. 4: Folketap og sammenbrudd: 1350-1520, 1996, isbn 82-03-22032-0, Finn boken
  • Gissel, Svend m.fl.: Desertion and land colonization in the Nordic countries, c. 1300-1600, 1981, isbn 91-22-00431-9, Finn boken
  • Sandnes, Jørn & Helge Salvesen: Ødegårdstid i Norge : det nordiske ødegårdsprosjekts norske undersøkelser, 1978, isbn 82-00-01749-4, Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.