etterretningsarbeid i det okkuperte Norge

For å overvåke den tyske sjøtrafikken ønsket britene å benytte seg av norske radiotelegrafister. De norske radioagentene fikk sin opplæring i Storbritannia og var tilknyttet Secret Intelligence Service (SIS) samt «Naval Intelligence Division», den britiske marinens sjømilitære etterretningsorgan. Bildet viser en av hjemmefrontens radiotelegrafister med sin transportable sender.

Av /NTB Scanpix ※.
Et av hovedmålene med den politiske etterretningsvirksomheten var å samle opplysninger mot okkupasjonsregimets tilhengere til det kommende landssvikoppgjøret. Bildet viser anholdelse av landssvikere utenfor telegrafen i Halden mai 1945. Mannen med armbind (foran, midt i bildet) er Håkon Melberg, en av lederne i den norske etterretningsorganisasjonen XU.
Av /Østfold fylkes billedarkiv.
Lisens: CC BY NC ND 4.0
Lillehammer-kuppet, også kalt Operation Claw, var en felles svensk-amerikansk etterretningsaksjon med norsk støtte som ble gjennomført helt på slutten av andre verdenskrig. Aksjonen gjaldt overføring av tyske etterretningseksperter og diverse utstyr fra Norge til Sverige, og skjedde bak ryggen på både norske og britiske myndigheter i maidagene 1945. Norsk og britisk militært personell på Lillehammer 26. juni 1945. Mannen til høyre er Kristian Gleditsch, mannen til venstre med ryggen mot fotografen er den britiske majoren W. D. MacRoberts.

Artikkelstart

I Norge ble det under andre verdenskrig bedrevet flere former for etterretningsarbeid mot den tyske okkupasjonsmakten og nordmenn som støttet denne. Etterretningen ble organisert og utført av norske eksilmyndigheter og den norske motstandsbevegelsen, i samarbeid med britisk etterretningstjeneste.

Etter Hitler-Tysklands erobring av Norge våren 1940 oppstod det en rekke grupper som satte seg fore å samle inn opplysninger om okkupasjonsmaktens militære anlegg og aktiviteter. Noen av dem kom i gang med sin virksomhet allerede sommeren 1940, og flere av pionerne krysset svenskegrensen for å opprette kontakt med militærkontoret ved den norske stockholmslegasjonen. I Storbritannia startet den britiske etterretningstjenesten Secret Intelligence Service (SIS) et samarbeid med norske eksilmyndigheter i London, representert ved Utenriksdepartementet, Marinens etterretningstjeneste og Forsvarsdepartementets etterretningskontor (FD/E). Den største norske etterretningsorganisasjonen var XU, som var direkte tilknyttet Forsvarets Overkommando i London.

En stor del av det hjemlige etterretningsarbeidet ble organisert for å skaffe allierte og norske myndigheter best mulig oversikt over den tyske militærmaktens (Wehrmachts) avdelinger, kapasiteter og lokale støttepunkter. Opplysningene kunne få stor betydning ved en fremtidig alliert invasjon av Norge. Likevel viste britiske myndigheter størst interesse for å utvikle en mer operativ etterretningstjeneste som gjennom radiosamband ville gjøre allierte stridskrefter i stand til å angripe den tysk-kontrollerte skipsfarten langs Norskekysten.

De norske radioagentene

For å overvåke den tyske sjøtrafikken ønsket britene å benytte seg av norske radiotelegrafister. De norske radioagentene fikk sin opplæring i Storbritannia og var tilknyttet SIS samt «Naval Intelligence Division», den britiske marinens sjømilitære etterretningsorgan. FD/E bistod med rekruttering og mannskaper fra den norske marinen, som i de fleste tilfeller sørget for sjøtransporten fra Storbritannia til de utvalgte områdene. For å klare seg i værharde og grisgrendte kyststrøk over et lengre tidsrom var agentene avhengige av lokale hjelpere som hjalp til med forsyninger og skjulesteder. Mange av medhjelperne bidro også med verdifulle opplysninger, og de ble dermed en integrert del av etterretningsarbeidet.

Med dette nettverket av radiogrupper, som sendte krypterte meldinger om den tysk-kontrollerte skipsfarten, fikk britiske luft- og sjøstridskrefter en rekke muligheter til å angripe tyske konvoier. Den første stasjonen som sendte fra Haugesund, kom i gang allerede 10. juni 1940. Omkring 200 norske radioagenter bemannet de over hundre radiosendere som kom på lufta i løpet av okkupasjonen, og av disse var i underkant 50 aktive det siste okkupasjonsåret. Det er anslått at omkring 2 000 kvinner og menn deltok aktivt i denne sektoren av den hjemlige etterretningsvirksomheten. De viktigste oppdragene handlet om overvåkning av de største tyske krigsskipene (Tirpitz og Scharnhorst) som var stasjonert i Trøndelag og i Nord-Norge. Disse store overflatefartøyene representerte den største trusselen mot de allierte forsyningsrutene til Murmansk og Arkhangelsk (Murmanskkonvoiene) som kom i gang etter det tyske angrepet på Sovjetunionen 22. juni 1941.

Lengst nord og nordøst i Norge, og nærmere den store tyske forsyningsbasen i Kirkenes, fikk en mindre gruppe nordmenn, gjerne omtalt som «partisanene i Finnmark», tildelt tilsvarende sjømilitære oppdrag fra sovjetiske marinens etterretningstjeneste. De værharde, skogløse og folketomme kyststrøkene langs Varangerhalvøya, samt de større øyene i Vest-Finnmark og Nord-Troms (Sørøya og Arnøya) bød på få trygge gjemmesteder, og kun et fåtall av de innsendte agentene kom fra disse oppdragene med livet i behold.

Annen sjømilitær etterretningsvirksomhet

Det fantes også egne sjømilitære etterretningsorganisasjoner som innhentet informasjon om den sivile og militære skipstrafikken fra Tromsø i nord til Kristiansand i sør hvor trafikken inn og ut fra de viktigste havnene ble overvåket. Etter at trusselen fra de store tyske krigsskipene avtok i løpet av 1944, fikk etterretningen mot de viktigste havnebyene høyere prioritet. Brorparten av den tyske ubåtmarinen i Norge hadde fra 1940/1941 vært konsentrert ved de to store ubåtanleggende i Bergen og Trondheim. Etter D-dagen i juni 1944, da den tyske marinen måtte oppgi sine ubåtbaser i Frankrike, ble antallet ubåter som opererte fra norske havner mer enn tredoblet. Trusselen mot den allierte skipsfarten i Nord-Atlanteren og i britiske farvann økte tilsvarende, noe som resulterte i økt behov for etterretninger om ubåtenes antall og operasjonsmønstre i norske havner og kystområder. De sjømilitære organisasjonene rekrutterte derfor en rekke nye medlemmer for dette formålet det siste krigsåret.

Landmilitær etterretningsvirksomhet

Lokale motstandsgrupper startet allerede i 1940 å registrere opplysninger om de tyske styrkenes militære aktiviteter i alle landsdeler. Av særlig betydning var opplysningene om den storstilte militære bygge- og anleggsvirksomheten som fulgte i kjølvannet av invasjonen. Blant de første gruppene var etterretningsorganisasjonen XU som bestod av en kjerne med studenter fra realfagsstudiene ved Universitetet i Oslo. Gjennom sine forbindelser til Milorg og det norske militærkontoret ved stockholmslegasjonen fikk XU snart et landsomfattende omfang.

Med tanke på frigjøringen av Norge trengte allierte og norske myndigheter pålitelig informasjon om de tyske styrkenes antall og lokalisering. XU og de andre hjemlige etterretningsgruppene utførte derfor en detaljert kartlegging av flyplasser, kystbefestninger, luftvernstillinger, forlegninger og forsyningslagre. Beskrivelser samt foto og skisser ble transportert til Sverige med kurerruter, eller kamuflert og smuglet over grensen med den tysk-kontrollerte togtrafikken.

Politisk og økonomisk etterretningsvirksomhet

Londonregjeringen og dens sivile og militære myndigheter på utefronten var også svært interessert i opplysninger om det norske okkupasjonsstyrets virksomhet innenfor alle samfunnssektorer og på alle nivåer innenfor den offentlige forvaltningen. De fleste hjemmefrontorganisasjonene samlet derfor opplysninger om Nasjonal Samlings ledelse og medlemmer. Noe av informasjonen kunne brukes i den pågående propagandakrigen mot okkupasjonsmakten, men det primære siktemålet var å samle opplysninger mot okkupasjonsregimets tilhengere til det kommende landsvikoppgjøret. Denne sektoren av etterretningsvirksomheten ble derfor viktig for arbeidet med de sivile frigjøringsplanene. En hurtig avvikling av det forhatte okkupasjonsstyret var også avhengig av informatørene på innsiden av den offentlige forvaltningen. Disse kunne «skille fårene fra bukkene» og sondre mellom flertallet av embetsmenn og funksjonærer, som hadde utvist tilstrekkelig god nasjonal holdning, og mindretallet som hadde «sviktet» gjennom sitt «utilbørlige» samarbeid med fienden.

Innenfor ulike deler av den statlige og kommunale forvaltningen fantes det også mange funksjonærer som spesialiserte seg på å innhente teknisk dokumentasjon om viktig infrastruktur som veier, jernbanelinjer og kraftstasjoner. Også produksjonen til bedrifter med krigsviktige leveranser til Tyskland og den tyske okkupasjonsmakten ble kartlagt. Smågruppene som utførte industri- og handelsspionasje var gjerne koplet til større hjemmefrontorganisasjoner som sørget for videre forsendelse til de norske legasjonsmyndighetene i Stockholm. Fra Sverige ble etterretningsmaterialet overført til norske og allierte etterretningsorganer i Storbritannia for bearbeiding, analyser og videre distribusjon.

Beskyttelse og sikring

En annen form for etterretningsarbeid var kontraetterretningen som en rekke motstandsorganisasjoner utførte mot okkupasjonsregimets politiorganer for å kunne beskytte seg mot arrestasjoner og planlagte rassiaer. I det ordinære politikorpset fantes det også en rekke ansatte som forsynte motstandsbevegelsen med fortrolige opplysninger om pågående etterforskning eller forestående arrestasjoner mot bestemte personer og grupperinger fra det tyske sikkerhetspolitiet (Gestapo) eller det norske Statspolitiet (Stapo). Innenfor Posten og Telegrafverket ble det også organisert grupper som fjernet angiverbrev til tysk og norsk politi, og i flere norske byer (Oslo, Drammen, Larvik og Fredrikstad) ble telefonlinjene til Gestapo og Statspolitiet avlyttet og samtalene stenografert.

Fra 1942 og frem mot utgangen av 1943 var «Politigruppen» og XU de sentrale aktørene innenfor hjemmefrontens sikkerhetstjeneste i Oslo-området. Da Politigruppen raknet etter arrestasjoner høsten 1943, gikk fire av de større hjemmefrontorganisasjonene (Milorg, Sivorg, Politiledelsen og XU) sammen om å etablere «Sikringstjenesten». Også den kommunistiske motstandsbevegelsen ble snart en del av dette nettverket, som varslet berørte organisasjoner og enkeltpersoner om forestående rassiaer og arrestasjoner. Til Sikringstjenesten inngikk også noen mindre etterretningsgrupper, som i løpet av kort tid utviklet forbløffende tekniske og operative ferdigheter. Sikringstjenesten hadde også en filial i Stockholm som ivaretok behovet for informasjonsutveksling med norske myndigheter i Sverige og Storbritannia.

Omfang, virkning og betydning

Om etterretningsvirksomheten som ble utført av norske motstandsgrupper, kan det sies at den allerede på et tidlig tidspunkt representerte en forlenget del av den allierte krigføringen mot den tyske okkupasjonsmakten. Av særlig betydning var den sjømilitære etterretningsarbeidet som på kort varsel gjorde allierte stridskrefter i stand til å angripe den tyske sjøtrafikken, og med det påføre den tyske krigsmarinen og den tyske skipsbårne forsyningstjenesten svært alvorlige tap.

Omkring tusen nordmenn ble pågrepet av okkupasjonsmaktens politi- og sikkerhetstjeneste, og nærmere 300 etterretningsagenter og aktive medhjelpere døde som en direkte følge av sin deltakelse i denne delen av motstandskampen. Disse tapstallene var langt større enn innenfor andre sektorer av motstandsbevegelsen, og de var særlig store blant de operative radiogruppene.

Historikeren Ragnar Ulstein har anslått at omkring 5500 kvinner og menn deltok i virksomheten til hjemlige etterretningsarbeidet, men dette anslaget omfatter i mindre grad etterretninger for mer avgrensede sivile formål. Antallet motstandsfolk som på ulike måter bidro med opplysninger til norske og allierte myndigheter om okkupasjonsmaktens anlegg, avdelinger og tilstedeværelse var derfor betydelig høyere, og kanskje i sum nærmere 10 000.

Oversikt over etterretningsorganisasjoner i det okkuperte Norge

Navn Operasjonsområde og ledere År Innretning Primæroppdrag
Anitra Trøndelag, Nord-Norge. Knut Siem Knudsen 1941–1943 Sjømilitær etterretnings-virksomhet Kurer- og forsynings-tjeneste fra Sverige. Opprullet februar 1943.

Ask-

gruppen

Vestfold, Telemark og Buskerud. Øivind Ask 1940–1941 Sjømilitær etterretnings-virksomhet Etterretning mot tysk havnevirksomhet. Opprullet mars 1941.
CX/ØMA Bergensdistriktet. Eystein Magnus og Edith Højdahl 1940–1942 Etterretninger om den tyske militære byggevirksomheten Tilknyttet XU og RMO. Opprullet i september 1943
Greta Ofoten, Vesterålen, Lofoten, Sør-Troms og Finnmark. Olav Ravn 1940–1944 Sjømilitær etterretningsvirksomhet Spionasje mot tysk sivil og militær skipsfart. Opprullet i juni 1944

Kristian-

Arne-

gruppen

Haldensområdet. Torleif Hoel og Borger With 1943–1944 Kontraspionasje og sikkerhetstjeneste Kartlegging av Sipo- og Abwehr-agenter. Avviklet i september 1944

PAN

Østfold

Harry Bjerkebæk og Håkon Melberg. Tilknyttet XU og SIS 1943–1945 Kurertjeneste og militære etterretninger Kontraspionasje, samt land- og sjømilitær e-tjeneste i Fredrikstad
RMO Landsomfattende. Andreas Rygg, Martin Siem og Sigurd Sverdrup 1943–1945 Sjømilitær etterretning fra norske havnebyer (Tromsø-Halden) Spionasje mot tysk skips- og havnetrafikk
SB Sør-Norge. Haakon Kierulf, Niels Olsen, Reidar Tank-Nielsen 1943–1945 Sjømilitær etterretning fra 19 norske kystbyer Spionasje mot tysk skips- og havnetrafikk
TRIO Oslo-området. Elisabeth Nilssen (Lisa) 1942–1943 Militære etterretninger Videreformidling av etterretningsmateriale. Opprullet i oktober 1943

Tusen-

gruppen

Oslo-området. Konrad Bryde 1941–1945 Økonomisk- og industriell etterretningsvirksomhet Spionasje mot næringsliv og offentlig forvaltning
XU Landsomfattende. Arvid Storsveen og Øistein Strømnæs 1940–1945 Militær etterretnings-virksomhet Kartlegging av tyske befestninger og militære anlegg
ZERO Østlandet/Trondheim. Peter Munthe-Kaas. Reorganisering av «Hundregruppen» 1943–1945 Paraplyorganisasjon for gruppene ATLAS, BRANDY, FRØYA og PAN/Trondheim Formidling av militære og sivile etterretninger
830 S Sør-Norge. Brødrene Finn og Nicolai Norman, Trond Five 1940–1945 Kontraspionasje og sikkerhetstjeneste Avlytting av Gestapos og Statspolitiets telefonlinjer

Kilde: Ulstein, Ragnar: Etterretningstjenesten i Norge, Bind 3.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Dahl, Hans Fredrik (1995): Norsk krigsleksikon 1940–1945. Cappelen. Oslo.
  • Kraglund, Ivar (1990): Sikringstjenesten 1940–1945. Norges Hjemmefrontmuseum.
  • Nøkleby, Berit (1992): Pass godt på Tirpitz! Norske radioagenter i Secret Intelligence Service 1940–1945. Gyldendal. Oslo.
  • Rørholt, Bjørn (1990): Usynlige soldater. Nordmenn i Secret Service forteller. Aschehoug. Oslo.
  • Sæter, Einar og Sæter, Svein (2007): XU. I hemmeleg teneste 1940–45. Samlaget. Oslo.
  • Ulstein, Ragnar (1989, 1990 og 1992). Etterretningstjenesten i Norge 1940–1945. Bind 1–3. Cappelen. Oslo.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg