etterretningsarbeid i det okkuperte Norge

For å overvåke den tyske sjøtrafikken ønsket britene å benytte seg av norske radiotelegrafister. De norske radioagentene fikk sin opplæring i Storbritannia og var tilknyttet SIS samt «Naval Intelligence Division», den britiske marinens sjømilitære etterretningsorgan. FD/E bistod med rekruttering og mannskaper fra den norske marinen, som i de fleste tilfeller sørget for sjøtransporten fra Storbritannia til de utvalgte områdene. For å klare seg i værharde og grisgrendte kyststrøk over et lengre tidsrom var agentene avhengige av lokale hjelpere som hjalp til med forsyninger og skjulesteder. Mange av medhjelperne bidro også med verdifulle opplysninger, og de ble dermed en integrert del av etterretningsarbeidet.

Med dette nettverket av radiogrupper, som sendte krypterte meldinger om den tysk-kontrollerte skipsfarten, fikk britiske luft- og sjøstridskrefter en rekke muligheter til å angripe tyske konvoier. Den første stasjonen som sendte fra Haugesund, kom i gang allerede 10. juni 1940. Omkring 200 norske radioagenter bemannet de over hundre radiosendere som kom på lufta i løpet av okkupasjonen, og av disse var i underkant 50 aktive det siste okkupasjonsåret. Det er anslått at omkring 2 000 kvinner og menn deltok aktivt i denne sektoren av den hjemlige etterretningsvirksomheten. De viktigste oppdragene handlet om overvåkning av de største tyske krigsskipene (Tirpitz og Scharnhorst) som var stasjonert i Trøndelag og i Nord-Norge. Disse store overflatefartøyene representerte den største trusselen mot de allierte forsyningsrutene til Murmansk og Arkhangelsk (Murmanskkonvoiene) som kom i gang etter det tyske angrepet på Sovjetunionen 22. juni 1941.

Lengst nord og nordøst i Norge, og nærmere den store tyske forsyningsbasen i Kirkenes, fikk en mindre gruppe nordmenn, gjerne omtalt som «partisanene i Finnmark», tildelt tilsvarende sjømilitære oppdrag fra den sovjetiske marinens etterretningstjeneste. De værharde, skogløse og folketomme kyststrøkene langs Varangerhalvøya, samt de større øyene i Vest-Finnmark og Nord-Troms (Sørøya og Arnøya) bød på få trygge gjemmesteder, og kun et fåtall av de innsendte agentene kom fra disse oppdragene med livet i behold.

Det fantes også egne sjømilitære etterretningsorganisasjoner som innhentet informasjon om den sivile og militære skipstrafikken fra Tromsø i nord til Kristiansand i sør hvor trafikken inn og ut fra de viktigste havnene ble overvåket. Etter at trusselen fra de store tyske krigsskipene avtok i løpet av 1944, fikk etterretningen mot de viktigste havnebyene høyere prioritet. Brorparten av den tyske ubåtmarinen i Norge hadde fra 1940/1941 vært konsentrert ved de to store ubåtanleggende i Bergen og Trondheim. Etter D-dagen i juni 1944, da den tyske marinen måtte oppgi sine ubåtbaser i Frankrike, ble antallet ubåter som opererte fra norske havner mer enn tredoblet. Trusselen mot den allierte skipsfarten i Nord-Atlanteren og i britiske farvann økte tilsvarende, noe som resulterte i økt behov for etterretninger om ubåtenes antall og operasjonsmønstre i norske havner og kystområder. De sjømilitære organisasjonene rekrutterte derfor en rekke nye medlemmer for dette formålet det siste krigsåret.

Lokale motstandsgrupper startet allerede i 1940 å registrere opplysninger om de tyske styrkenes militære aktiviteter i alle landsdeler. Av særlig betydning var opplysningene om den storstilte militære bygge- og anleggsvirksomheten som fulgte i kjølvannet av invasjonen. Blant de første gruppene var etterretningsorganisasjonen XU som bestod av en kjerne med studenter fra realfagsstudiene ved Universitetet i Oslo. Gjennom sine forbindelser til Milorg og det norske militærkontoret ved stockholmslegasjonen fikk XU snart et landsomfattende omfang.

Med tanke på frigjøringen av Norge trengte allierte og norske myndigheter pålitelig informasjon om de tyske styrkenes antall og lokalisering. XU og de andre hjemlige etterretningsgruppene utførte derfor en detaljert kartlegging av flyplasser, kystbefestninger, luftvernstillinger, forlegninger og forsyningslagre. Beskrivelser samt foto og skisser ble transportert til Sverige med kurerruter, eller kamuflert og smuglet over grensen med den tysk-kontrollerte togtrafikken.

Londonregjeringen og dens sivile og militære myndigheter på utefronten var også svært interessert i opplysninger om det norske okkupasjonsstyrets virksomhet innenfor alle samfunnssektorer og på alle nivåer innenfor den offentlige forvaltningen. De fleste hjemmefrontorganisasjonene samlet derfor opplysninger om Nasjonal Samlings ledelse og medlemmer. Noe av informasjonen kunne brukes i den pågående propagandakrigen mot okkupasjonsmakten, men det primære siktemålet var å samle opplysninger mot okkupasjonsregimets tilhengere til det kommende landsvikoppgjøret. Denne sektoren av etterretningsvirksomheten ble derfor viktig for arbeidet med de sivile frigjøringsplanene. En hurtig avvikling av det forhatte okkupasjonsstyret var også avhengig av informatørene på innsiden av den offentlige forvaltningen. Disse kunne «skille fårene fra bukkene» og sondre mellom flertallet av embetsmenn og funksjonærer, som hadde utvist tilstrekkelig god nasjonal holdning, og mindretallet som hadde «sviktet» gjennom sitt «utilbørlige» samarbeid med fienden.

Innenfor ulike deler av den statlige og kommunale forvaltningen fantes det også mange funksjonærer som spesialiserte seg på å innhente teknisk dokumentasjon om viktig infrastruktur som veier, jernbanelinjer og kraftstasjoner. Også produksjonen til bedrifter med krigsviktige leveranser til Tyskland og den tyske okkupasjonsmakten ble kartlagt. Smågruppene som utførte industri- og handelsspionasje var gjerne koplet til større hjemmefrontorganisasjoner som sørget for videre forsendelse til de norske legasjonsmyndighetene i Stockholm. Fra Sverige ble etterretningsmaterialet overført til norske og allierte etterretningsorganer i Storbritannia for bearbeiding, analyser og videre distribusjon.

En annen form for etterretningsarbeid var kontraetterretningen som en rekke motstandsorganisasjoner utførte mot okkupasjonsregimets politiorganer for å kunne beskytte seg mot arrestasjoner og planlagte rassiaer. I det ordinære politikorpset fantes det også en rekke ansatte som forsynte motstandsbevegelsen med fortrolige opplysninger om pågående etterforskning eller forestående arrestasjoner mot bestemte personer og grupperinger fra det tyske sikkerhetspolitiet (Gestapo) eller det norske Statspolitiet (Stapo). Innenfor Posten og Telegrafverket ble det også organisert grupper som fjernet angiverbrev til tysk og norsk politi, og i flere norske byer (Oslo, Drammen, Larvik og Fredrikstad) ble telefonlinjene til Gestapo og Statspolitiet avlyttet og samtalene stenografert.

Fra 1942 og frem mot utgangen av 1943 var «Politigruppen» og XU de sentrale aktørene innenfor hjemmefrontens sikkerhetstjeneste i Oslo-området. Da Politigruppen raknet etter arrestasjoner høsten 1943, gikk fire av de større hjemmefrontorganisasjonene (Milorg, Sivorg, Politiledelsen og XU) sammen om å etablere «Sikringstjenesten». Også den kommunistiske motstandsbevegelsen ble snart en del av dette nettverket, som varslet berørte organisasjoner og enkeltpersoner om forestående rassiaer og arrestasjoner. Til Sikringstjenesten inngikk også noen mindre etterretningsgrupper, som i løpet av kort tid utviklet forbløffende tekniske og operative ferdigheter. Sikringstjenesten hadde også en filial i Stockholm som ivaretok behovet for informasjonsutveksling med norske myndigheter i Sverige og Storbritannia.

Om etterretningsvirksomheten som ble utført av norske motstandsgrupper, kan det sies at den allerede på et tidlig tidspunkt representerte en forlenget del av den allierte krigføringen mot den tyske okkupasjonsmakten. Av særlig betydning var den sjømilitære etterretningsarbeidet som på kort varsel gjorde allierte stridskrefter i stand til å angripe den tyske sjøtrafikken, og med det påføre den tyske krigsmarinen og den tyske skipsbårne forsyningstjenesten svært alvorlige tap.

Omkring tusen nordmenn ble pågrepet av okkupasjonsmaktens politi- og sikkerhetstjeneste, og nærmere 300 etterretningsagenter og aktive medhjelpere døde som en direkte følge av sin deltakelse i denne delen av motstandskampen. Disse tapstallene var langt større enn innenfor andre sektorer av motstandsbevegelsen, og de var særlig store blant de operative radiogruppene.

Historikeren Ragnar Ulstein har anslått at omkring 5500 kvinner og menn deltok i virksomheten til hjemlige etterretningsarbeidet, men dette anslaget omfatter i mindre grad etterretninger for mer avgrensede sivile formål. Antallet motstandsfolk som på ulike måter bidro med opplysninger til norske og allierte myndigheter om okkupasjonsmaktens anlegg, avdelinger og tilstedeværelse var derfor betydelig høyere, og kanskje i sum nærmere 10 000.

Kilde: Ulstein, Ragnar: Etterretningstjenesten i Norge, Bind 3.

• Norge under andre verdenskrig
• Norges forsvar under andre verdenskrig
• motstandskampen i Norge
• hjemmefronten
• Milorg
• XU

• Forskning.no: «Etterretningen fra felten i Norge var uvurderlig»

• Dahl, Hans Fredrik (1995): Norsk krigsleksikon 1940–1945. Cappelen. Oslo.
• Kraglund, Ivar (1990): Sikringstjenesten 1940–1945. Norges Hjemmefrontmuseum.
• Nøkleby, Berit (1992): Pass godt på Tirpitz! Norske radioagenter i Secret Intelligence Service 1940–1945. Gyldendal. Oslo.
• Rørholt, Bjørn (1990): Usynlige soldater. Nordmenn i Secret Service forteller. Aschehoug. Oslo.
• Sæter, Einar og Sæter, Svein (2007): XU. I hemmeleg teneste 1940–45. Samlaget. Oslo.
• Ulstein, Ragnar (1989, 1990 og 1992). Etterretningstjenesten i Norge 1940–1945. Bind 1–3. Cappelen. Oslo.