Josef Terboven

Faktaboks

Josef Terboven
uttale:
terbˈåfən
født:
23. mai 1898, Essen; Tyskland
død:
8. mai 1945, Skaugum, Norge

Josef Terboven var rikskommissær for det okkuperte Norge i årene 1940–1945.

Av /NTB.

Josef Terboven (med lyse frakkeslag-til venstre i bildet), omgitt av blant andre propagandaminister Joseph Goebbels og general Wilhelm Rediess på Ekeberg i Oslo november 1940. Bilde fra Norsk biografisk leksikon

Josef Terboven
Av /NTB Scanpix ※.

Josef Terboven snakker på norsk radio i oktober 1940.

Av /NTB Scanpix ※.

Josef Terboven og Vidkun Quisling (i midten med tilskuere på hver side) i forbindelse med Statsakten 1. februar 1942, da Quisling tok tittelen «ministerpresident», og de kommissariske statsrådene gikk over til å omtales som regjering («den nasjonale regjering»).

Av /Riksarkivet.

Josef Terboven var en tysk nazistisk stats- og partitjenestemann, som er mest kjent for å ha vært «Reichskommissar für die besetzten Norwegischen Gebiete», det vil si tysk rikskommissær for det okkuperte Norge i årene 1940–1945.

Tidlige år

Terboven ble født i Essen i Ruhr-distriktet i Tyskland. Etter å ha avsluttet nest øverste årstrinn på Humboldt-Realschule i Essen, meldte Terboven seg i mai 1915 frivillig til de tyske styrkene ved fronten under første verdenskrig. Han tjenestegjorde først i feltartilleriet, før han etter hvert kom over i de tyske Fliegertruppe. Han ble dekorert med Jernkorset i både andre og første klasse, og endte krigen som løytnant i reserven.

Etter krigen studerte han jus og statsvitenskap ved universitetene i München og Freiburg im Breisgau uten å fullføre, før han begynte som lærling i banken Essener Kreditanstalt. Her arbeidet han som bankfunksjonær fram til 1925, da han ble oppsagt som følge av dårlige tider og personalinnsparinger. Allerede i 1923 hadde han meldt seg inn i NSDAP og blitt leder for partiets lokallag og SA-avdeling i Essen. Samme år deltok han i det mislykkede «ølkjellerkuppet» i München. Etter at bankkarrieren var avsluttet, viet han seg i enda større grad til partiarbeidet, og åpnet en nasjonalsosialistisk bok- og tidsskriftbutikk sammen med andre partimedlemmer.

Utover 1920-tallet gjorde Terboven rask karrière i stat og parti. I 1928 ble han utnevnt til Gauleiter i Essen, og i 1930 ble han valgt inn som representant for NSDAP i den tyske Riksdagen. To år etter den nazistiske maktovertakelsen i 1933 ble han i 1935 utnevnt til Oberpräsident der Rheinprovinz. Han var kjent som en mann som ikke gikk av veien for konflikter, og som var i besittelse av en gjennomføringskraft inntil det hensynsløse. Disse egenskapene skulle snart gjøre ham både beryktet og forhatt da han i april 1940 ble innkalt til møte med Adolf Hitler og gitt oppdraget med å lede den sivile delen av det tyske okkupasjonsregimet i Norge.

Rikskommissær i Norge

Forslaget om å sende Terboven til Norge kan ha kommet fra Hermann Göring, som utenom partisamarbeidet i NSDAP kjente ham fra deres felles krigstjeneste i luftvingen med tilnavnet ‘Richthofen’ etter flygeresset Manfred Richthofen. Beslutningen ble fattet kort tid før Hitlers bursdagsfeiring den 20. april 1940, der også Terboven var til stede. Dagen etter foretok han sin første reise til Norge, og den 24. april 1940 ble hans stilling formalisert da Hitler samme dag opprettet Reichskommissariat Norwegen. I Hitlers forordning ble Terboven gitt diktatoriske myndigheter i en rolle direkte underlagt Hitler som Tysklands øverste sivile representant i Norge. Reichskommissariat Norwegen installerte sine kontorer på Stortinget, mens Josef Terboven tok i bruk kronprinsparets gård Skaugum som tjenestebolig.

I Norge prøvde Terboven innledningsvis å skape et regjeringsdyktig og samarbeidsvillig regime i form av et «riksråd». Han betraktet det norske fascistpartiet Nasjonal Samlings fører, Vidkun Quisling, som lite dugelig, men måtte godta ham da riksrådsforhandlingene brøt sammen og Hitler insisterte på å gi Quisling en politisk rolle i det okkuperte Norge. Den 25. september 1940 holdt Terboven en radiotale der han erklærte at forhandlingene var brutt, og konstaterte samtidig at kongehuset og regjeringen Nygaardsvold var avsatt. Administrasjonsrådets virksomhet skulle også opphøre, og styret av det okkuperte Norge skulle skje gjennom 13 kommissariske statsråder underordnet Reichskommissariat Norwegen. I talen understreket han at det bare fantes «bare én vei å gå» for det han omtalte som norsk «frihet og selvstendighet i videste utstrekning, (…) og den fører over Nasjonal Samling». De fleste av de nyutnevnte statsrådene tilhørte da også Quislings parti, mens Quisling selv først fikk en formell stilling i styret av Norge da han den 1. februar 1942 ble utnevnt til Ministerpresident.

Terboven insisterte på å stå direkte under Hitler, og foreslo selv tittelen Reichskommissar. Ved sin egenrådighet skaffet han seg uvenner, og ble av mange oppfattet som en arrogant og fanatisk ledertype som mente målet helliget bruk av alle slags hensynsløse midler. Derimot virker han å ha hatt et greit forhold til Wehrmacht i Norge, til tross for at han flere ganger forsøkte å skaffe seg innflytelse også på det militære området, for eksempel da han i 1943 foreslo at det ble opprettet et «sikkerhetsområde» under sin egen ledelse i tilfelle alliert invasjon. Imidlertid ser Terboven ut til å ha avfunnet seg med at dette ikke ble noe av etter motstand fra den tyske militære ledelsen.

Maktstilling og undergang

Rent «innenrikspolitisk» hadde han selv ansvaret for mange av de tyske tilbakeslagene i Norge, men han beholdt hele tiden den reelle makten over det sivile okkupasjonsapparatet. Som øverste tyske sivile embedsmann i Norge hadde han ansvaret for grove overgrep mot den norske sivilbefolkningen, som rasering og massedeportasjoner i Svolvær og Tælavåg, aksjonen mot universitetet i Oslo, unntakstilstanden i Oslo etter melkestreiken i september 1941 og unntakstilstanden i Midt-Norge i oktober påfølgende år. Det er ukjent hva slags rolle Terboven spilte under aksjonene mot de norske jødene høsten 1942, men det er lite trolig at aksjonene kan ha skjedd uten hans vitende og samtykke. Terboven dikterte personlig dødsdommer og represalier og satte i verk store razziaer, blant annet på Hardangervidda.

Da slutten på krigen nærmet seg, insisterte Terboven på å fortsette kampen under et møte med Hitlers etterfølger, storadmiral Karl Dönitz. Kort tid før den betingelsesløse tyske kapitulasjonen oppløste Dönitz Reichskommissariat Norwegen og avsatte Terboven, slik at samtlige tyske myndigheter var underlagt sjefen for Wehrmacht i Norge, general Franz Böhme, da Nazi-Tyskland kapitulerte. Terboven var ikke villig til å overgi seg og tok klokken 23.30 den 8. mai 1945 konsekvensene av dette, da han på dette tidspunktet sprengte seg selv i luften i en bunkerSkaugum en halv time før kapitulasjonen trådte i kraft.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Robert Bohn, «Die Instrumentarien der deutschen Herrschaft im Reichskommissariat Norwegen«, i Robert Bohn (red.), Die deutsche Herrschaft in den ‘germanischen’ Ländern 1940–1945, 1997, s. 71–109
  • Robert Bohn, Reichskommissariat Norwegen. «Nationalsozialistische Neuordnung» und Kriegswirtschaft, 2000
  • Arnim Lang, Strukturelemente der Besatzungsherrschaft in Norwegen 1940–1945, 1996
  • Berit Nøkleby: Josef Terboven. Hitlers mann i Norge, 1992
  • Berit Nøkleby: Hitlers Norge. Okkupasjonsmakten 1940–1945, 2016

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg