hvalfangst

En fanget vågehval heises i land fra en båt i Kushiro i Japan, 1. juli 2019. Japan startet kommersiell hvalfangst sommeren 2019 etter at landet hadde meldt seg ut av Den internasjonale hvalfangstkommisjonen (IWC).

Hvalfangst
Av /NTB scanpix.

Hvalfangst er fangsthval, hovedsakelig fra båt på havet.

Historisk deles hvalfangsten inn i to hovedperioder; den gamle fangsten, det vil si fangst fra robåter med håndharpun, og den moderne fangsten, det vil si fangst med damp- eller dieselmotordrevne hvalbåter med en kanon til å skyte en kombinert harpun og granat inn i hvalen. Man har også et skille med hensyn til de hvalarter som fortrinnsvis ble jaget; i den gamle fangsten vesentlig de langsommere retthvalene som flyter når de er drept (nordkaper, grønlandshval), samt spermhvalen; i den moderne fangsten de kraftigere og hurtigere artene blåhval og finnhval, som synker når de er drept.

Den gamle fangsten

Hvalfangst med håndharpun fra robåt. Grønlandshval. Eldre håndkolorert stikk.
Kommandør Chr. Christensens Hvalfangstmuseum.
Lisens: CC BY SA 4.0

Arkeologiske funn viser at det mange steder har vært drevet hvalfangst langt tilbake i forhistorisk tid, langs kysten av Nord-Norge, ved Grønland, Alaska og Øst-Asia. De første som drev hvalfangst kommersielt i større stil, var baskerne, som fra omkring 900 e.Kr. fanget nordkaperen i Biscayabukta. Fra omkring 1400 fulgte de hvalen i retning Newfoundland, Sør-Grønland og på 1500-tallet ved Island, hvor de møtte nordmenn som drev samme fangst. Omkring 1700 ebbet denne fangsten ut. Den ble avløst av den større og rikere fangsten av den fetere og tyngre grønlandshvalen, som man fant i veldige mengder ved Spitsbergen. Engelskmennene begynte denne fangsten 1610, nederlenderne 1612. På sitt høyeste 15–20 år senere deltok flere hundre skuter, og i nederlendernes stasjon Smeerenburg (Spekkbyen) arbeidet 10 000–12 000 mann. Av hvalen nyttet man foruten oljen også de lange bardene (2,7–3,6 m). Etter 1635 gikk denne landfangsten tilbake, hvalen ble jaget langs iskanten over mot Grønland og opp i Davisstredet. Spekket ble lastet om bord og kokt ut i hjembyen. Også friserne og holsteinerne deltok i denne fangsten til den nesten stanset omkring 1840. I siste fase ble den drevet fra skotske byer nesten bare for bardenes skyld. Den siste av Dundee-skutene kom tom hjem 1913.

Amerikanerne drev fangst av retthval i det nordlige Stillehavet. I 1843 seilte den første amerikanske skuta gjennom Beringstredet ut i Nordishavet, der den siste rike fangsten av grønlandshval ble drevet i en 50-års periode. På den sørlige halvkule ble det fra 1750-årene drevet fangst av retthval av vesentlig britiske, amerikanske og franske skuter. Den japanske kystfangsten av hval er meget gammel og har gjennom århundrer vært den mest omfattende av alle lands hvalfangst. Her ble fangsten først og fremst drevet for kjøttets skyld. Enkelte bestander av de nevnte hvalarter var sterkt redusert ved slutten av 1800-tallet.

Den største epoken i den gamle fangsten var jakten på spermhval som amerikanerne begynte i 1712 fra New England. Fangsten spredte seg til alle hav. Den rike spermfangsten i Stillehavet nådde sitt høydepunkt i 1843 da 729 skuter med 22 000 mann deltok. 50 år senere var fangsten nesten slutt.

Den moderne fangsten

Såkalt moderne hvalfangst. En skytter klar til skudd med harpunkanonen.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Svend Foyns bruk av damphvalbåten og konstruksjon av harpunkanon og granatharpun, var helt avgjørende for utviklingen av den moderne hvalfangsten. Både kanon og harpun er siden sterkt forbedret. Under selfangst i Norskehavet var Svend Foyn blitt satt på den tanke å finne en metode til å fange de store mengder blå- og finnhval han så der, og som var for hurtige og kraftige til at man tidligere hadde våget å gi seg i kast med dem. Ved treff i fremkroppen blir hvalen raskt drept av granaten som eksploderer inne i den og holdt fast av harpunens mothaker slik at hvalen ikke synker. Den kan deretter hales inn til hvalbåten og slepes til hvalstasjonen i land.

Kystfangst

I 1890-årene lå det over 30 stasjoner i Nord-Norge. Denne perioden i den moderne fangst kalles finnmarksfangsten. Hvalfangst fra de tre nordligste fylker ble forbudt ved lov av 1. feb. 1904. Den neste perioden går frem til 1925, og betegnes av og til «verdensfangsten». Denne formen for kystfangst («shore whaling») ble startet av nordmenn i begynnelsen av 1880-årene og omfattet etter hvert felter over hele Jorden. Bortsett fra i Antarktis oppgav nordmennene denne fangsten under den første verdenskrig. De fleste steder ble den fortsatt av den stedlige befolkning.

Antarktisk hvalfangst

Det viktigste under kystfangsten var oppdagelsen av den rike hvalbestanden i Antarktis. Overføringen av fangsten dit skyldtes ikke så meget forbudet mot fangst fra Nord-Norge eller en nedgang i hvalbestanden i Norskehavet, som et veldig prisfall på hvalolje 1903–05. Hvalfangerne måtte enten innstille eller finne så rik tilgang på råstoff at de ved bare å utnytte den beste delen av det kunne produsere oljen billigere. Etter tre norske prøveekspedisjoner til Antarktis 1892–95, to ledet av Carl Anton Larsen, ble den første stasjonen, GrytvikenSør-Georgia, åpnet av ham for et argentinsk selskap høsten 1904. Året etter begynte Chr. Christensen den norske, antarktiske fangsten med det flytende kokeriet Admiralen ved Sør Shetlandøyene. Da feltene viste seg umåtelig rike, fulgte en voldsom ekspansjon. Før 1912 lå det 7 større stasjoner på Sør-Georgia, fire norske, to britiske og én argentinsk. Et hovedsenter for de flytende kokeriene var den lille øya Deception i South Shetland Islands. Da Storbritannia hevdet suverenitet over alle de antarktiske øygruppene, var fangsten avhengig av britisk konsesjon og lisens. Gjennom lisensordningen begrenset britene fangsten og innførte en eksportavgift på hvaloljen. Etter 1912 ble det ikke gitt flere lisenser. Hvalfangsten medførte en langvarig diplomatisk strid mellom Storbritannia, Norge, Argentina og Chile om suvereniteten over de antarktiske områder.

Forutsetningen for den veldige ekspansjonen av hvalfangsten var verdens sterkt økende behov for spisefett og oppfinnelsen av fettherding, som gjorde det mulig å lage margarin av nesten 100 prosent hvalolje. I Norge ble 1912–13 herdingsfabrikkene Vera Fedtraffineri A/S, Sandefjord og A/S De-No-Fa, Fredrikstad, bygd. Disse kjøpte hvert år det meste av verdens produksjon av hvalolje.

Den pelagiske storhvalfangsten

Fabrikkskip til pelagisk hvalfangst. Akterpartiet på hvalkokeriet Thorshavet, fra Thor Dahls rederi i Sandefjord. Foto fra 1950-årene.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Under den første verdenskrig avtok hvalfangsten meget sterkt. Da Storbritannia økte eksportavgiften og truet med ikke å fornye de norske konsesjoner, tvang det nordmennene til å finne en metode til hvalfangst uten britisk konsesjon. Løsningen ble pelagisk hvalfangst, dvs. fangst med hvalbåter til et flytende kokeri som i det åpne hav opparbeider råstoffet om bord, uavhengig av land. Båtene som betjente kokeriene var stålskip på 40–50 m drevet av dampmaskin. Kokeriene kunne operere utenfor territorialfarvannet til de britiske besittelser og drive hvalfangst inne i drivisen (derfor også kalt isfangst) rundt hele det antarktiske kontinentet. De første forsøkene ble gjort inne i Rosshavet 1923–24 av C. A. Larsen. 1927–28 ble gjennombruddssesongen for isfangsten.

En teknisk oppfinnelse som gjorde den veldige ekspansjon av isfangsten 1927–31 mulig, var opphalingsslippen. Den første ble bygd på kokeriet Lancing, Larvik 1925, og var oppfunnet av hvalfangstbestyrer Petter Sørlle. Mens kokeriene tidligere hadde vært avhengige av smult vann for flensing langs skipssiden, kunne nå hvalen trekkes opp på dekket og opparbeides i all slags vær. Ekspansjonen omfattet ikke bare Norge, nordmenn gav også bistand til start av utenlandske selskaper, særlig britiske. I sesongen 1930–31 opererte i Antarktis 41 ekspedisjoner og 6 landstasjoner med 232 hvalbåter og 10 550 nordmenn. Det ble drept over 40 000 hval og produsert 3 600 000 fat (6 fat = 1 tonn) hval- og spermolje til sammen, det høyeste i hele hvalfangstens historie. Da denne overproduksjonen inntraff samtidig med den økonomiske verdenskrisen, brøt hvaloljemarkedet sammen, og i sesongen 1931–32 ble hele den norske og delvis den utenlandske hvalfangstflåten lagt opp.

For å unngå gjentagelse inngikk de norske og britiske selskapene en kvoteavtale for 1932–33 og et par sesonger fremover, som begrenset antallet fangede hval og produksjonen til det verdens fettmarked kunne absorbere. Denne kvoteavtalen var den mest effektive man har hatt, og den ville ha holdt fangsten på et rimelig nivå hvis ikke Japans og Tysklands politiske hvalfangst hadde sprengt den. Begge lands hvalfangst var et ledd i krigsforberedelsene. For norsk hvalfangst var 1930-årene meget kritiske. Norges andel av den antarktiske fangsten gikk ned fra 71,4 prosent i 1928–29, til 29,9 prosent i 1938–39, og den norske bemanningen av alle nasjoners fangstflåter gikk ned fra nær 100 prosent til 60 prosent i samme tid. Den antarktiske hvalfangsten var da så dominerende at 1938–39 kom bare 2 prosent av verdens totale hvaloljeproduksjon fra andre felter.

Under den annen verdenskrig stanset nesten all hvalfangst. 30 av de flytende kokeriene krigsforliste, og ved freden var det bare 7 brukbare igjen pluss 2 nybygde. Da byggeprisene var tredoblet, inngikk de norske selskapene en avtale om fellesdrift 1945–48. En veldig prisstigning på hvalolje gav så store overskudd at flåten var gjenreist til 10 ekspedisjoner i 1948 og sterkt nedskrevet. Storbritannia fanget med fire ekspedisjoner, og fra 1946 begynte både Sovjetunionen, Nederland og Japan fangst.

I et forsøk på å bevare hvalbestanden undertegnet 17 nasjoner en konvensjon i Washington 2. des. 1946. Den opprettet Den internasjonal hvalfangstkommisjon (International Whaling Commission, IWC), som fra 1949 fastsatte den tillatte pelagiske maksimumsfangst i Antarktis til 16 000 blåhvalenheter (se nedenfor). Skjønt det allerede før krigen var åpenbart at hvalbestanden var i sterk tilbakegang, lyktes det først fra sesongen 1963–64 gradvis å få senket globalkvoten.

Det ble en hard konkurranse om størst mulig andel av kvoten, særlig etter at Sovjetunionen 1959–61 satte inn tre av verdens største kokerier med 20 kraftige hvalbåter til hvert. Nederland, Storbritannia og gradvis Norge trakk seg ut av fangsten, mens Japan kjøpte seks av disse landenes ekspedisjoner. Det siste norske kokeriet fanget hval 1967–68. I 1968–69 fanget fire japanske ekspedisjoner. Sovjetiske hvalkokerier drev en betydelig fangst av fredede hvalarter i Antarktis, bl.a. blåhval, i hvert fall til slutten av 1970-årene. Den siste landstasjonen på Sør-Georgia ble stengt 1966. Etter hvert som fangsten i Antarktis gikk tilbake, ble fangsten i det nordlige Stillehavet og Beringhavet, dels med flytende kokerier, dels fra landstasjoner i Japan og på Kurilene, av større betydning i verdensfangsten. Fangsten her ble drevet av Japan og Sovjetunionen.

Hvalfangst i dag

Gjennom de senere tiårene har reguleringer vedtatt av IWC ført til at fangstnasjonene i verden enten har avviklet eller sterkt redusert fangsten. Av medlemslandene er det bare Norge og Island som har drevet kommersiell hvalfangst (av vågehval). Japan har drevet forskningsfangst av vågehval i Antarktis. Fra 2019 vil også Japan starte vågehvalfangst i sine kystfarvann. Japan har samtidig meldt seg ut av IWC. USA, Russland og Danmark (Grønland) driver urbefolkningsfangst etter grønlandshval, gråhval, vågehval og finnhval. I tillegg drives hvalfangst i land som ikke er medlem av IWC (i Canada etter grønlandshval; i Indonesia etter spermhval). Dessuten drives det fangst av småhval og delfiner i en rekke land (grindhval på Færøyene, hvithval i Canada, grindhval og delfiner i Japan) – denne fangsten er ikke regulert av hvalfangstkonvensjonen.

I norske farvann har vågehvalen utgjort mer enn 90 % av totalfangsten siden fangsten begynte i slutten av 1920-årene. Like etter den annen verdenskrig begynte en gradvis ekspansjon til arktisk-boreale havområder i det nordlige Atlanterhavet. I dag fanges ikke andre arter enn vågehval i norske farvann. Bestanden er sannsynligvis på omkring 100000 dyr. I de senere år har den årlige fangstkvoten vært på omlag 800-900 dyr. Den ble satt opp til 1278 i 2018. Fangstene har imidlertid de siste årene vært langt lavere (429 i 2019) noe som først og fremst skyldes liten deltagelse i fangsten. Antall fartøyer har vært nedadgående og er i dag omlag 10.

Småhvalfangsten har siden 1938 vært konsesjonsbetinget, og fra 1950 har det dessuten vært omfattende begrensninger av fangsttid og fangstfelter.

Fangsten foregår i sommerhalvåret. Fartøyene som brukes er 40–80 fot med et mannskap på 4–8 personer, utstyrt med utkikkstønne og harpunkanon. Utenom sesongen benyttes hvalbåtene som regel til fiske. Produktene fra vågehvalen er kjøtt og spekk. Hvalkjøttet er underlagt eksportbegrensninger, og brukes først og fremst til mat for mennesker og dyr i Norge.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Johnsen, Arne Odd & Johan N. Tønnessen: Den moderne hvalfangsts historie, 1959-70, 4 bind.
  • Jonsgård, Åge: Den norske vågehvalfangsten. Fangsthistorie, forskning, problemer, 1992.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg