Harpunkanon foran på fangstbåt. Av /Shutterstock. Begrenset gjenbruk

hvalfangst

En fanget vågehval heises i land fra en båt i Kushiro i Japan, 1. juli 2019. Japan startet kommersiell hvalfangst sommeren 2019 etter at landet hadde meldt seg ut av Den internasjonale hvalfangstkommisjonen (IWC).

Hvalfangst
Av /NTB scanpix.
Hvalfangst med håndharpun fra robåt. Grønlandshval. Eldre håndkolorert stikk.
Kommandør Chr. Christensens Hvalfangstmuseum.
Lisens: CC BY SA 4.0

Artikkelstart

Hvalfangst er fangsthval, hovedsakelig fra båt på havet.

Historisk kan hvalfangsten deles inn i to hovedperioder; den tradisjonelle fangsten, det vil si fangst først og fremst fra robåter med håndharpun, og den industrielle storhvalfangsten (også kalt «moderne» hvalfangst), det vil si fangst med damp- eller dieselmotordrevne hvalbåter med kanon til å skyte en kombinert harpun og granat inn i hvalen. Norge spilte en svært viktig rolle i utviklingen av den industrielle storhvalfangsten, som startet med virksomheten til fangstpioneren Svend Foyn fra omkring 1870.

Hvalfangst har historisk vært drevet i kystnære farvann og på alle verdens hav. Den industrielle storhvalfangsten fikk sin største utbredelse i farvannene rundt Antarktis.

Det er også et skille med hensyn til de hvalarter som ble fangstet. I den tradisjonelle fangsten jaktet hvalfangerne vesentlig de langsommere retthvalene som fløt etter at de var avlivet (nordkaper, grønlandshval), samt spermhvalen. I den industrielle storhvalfangsten var det de større, kraftigere og hurtigere artene blåhval og finnhval som først og fremst ble jaktet på.

I dag drives fortsatt hvalfangst flere steder, men i mye mindre målestokk og organisert på andre måter enn den industrielle storhvalfangsten. Blant annet drives det langs norskekysten en begrenset fangst av vågehval.

Den tradisjonelle fangsten

Nederlandsk hvalfangst i Arktis (kanskje ved kysten av Svalbard). Oljemaleri fra ca. 1654 - 1708. Hvalspekket ble kokt til hvalolje, som blant annet ble brukt som lampeolje (belysning). Maleriet viser fangst av grønlandshval samt fangst av eller konflikt med isbjørn.

Arkeologiske funn viser at det mange steder har vært drevet hvalfangst langt tilbake i forhistorisk tid, langs kysten av Nord-Norge, ved Grønland, Alaska og Øst-Asia. Den japanske kystfangsten av hval er meget gammel og har gjennom århundrer vært den mest omfattende av alle lands hvalfangst. Her ble fangsten først og fremst drevet for kjøttets skyld. De første europeere som drev kommersiell hvalfangst i større stil, var baskerne, som fra omkring 900 evt. fanget nordkapere i Biscayabukta. Fra omkring 1500 drev de også fangst langs nordøstkysten av Canada. Alt på begynnelsen av 1600-tallet ebbet denne fangsten ut.

Baskernes fangst ble avløst av en mer omfattende fangst av den fetere og tyngre grønlandshvalen, som man fant i store mengder ved Spitsbergen. Engelskmennene begynte denne fangsten i 1611, nederlenderne året etter. 15–20 år senere deltok på det meste flere hundre skuter, og ved nederlendernes landstasjon Smeerenburg (Spekkbyen) arbeidet opp mot 250 menn i sommersesongen. Av hvalen nyttet man foruten oljen også de lange bardene (2,7–3,6 meter). Hvalfangsten rundt Spitsbergen fortsatte utover på 1700-tallet, men alt etter 1635 var det tegn på tilbakegang, og hvalfangerne forflyttet seg gradvis vestover langs iskanten over mot Grønland og opp i Davisstredet der aktiviteten økte fra 1720-tallet med deltagelse særlig fra nederlandske, britiske, tyske og danske hvalfangere. Aktiviteten på disse fangstfeltene kulminerte i første del av 1800-tallet, men særlig britiske hvalskuter fortsatte en viss fangst. I en sluttfase dominerte skotske hvalfangere og de siste skutene fra Peterhead og Dundee returnerte fra Arktis i 1917.

Hvalfangst ble drevet i de nordamerikanske koloniene helt fra 1600-tallet. I 1712 fanget hvalfangere fra Nantucket i New England for første gang en spermhval og dette ble starten på en viktig epoke i hvalfangstens historie. Spermhvalfangsten fra amerikanske skuter spredte seg til alle hav. I Stillehavet nådde den sitt høydepunkt i på begynnelsen av 1840-tallet da over 700 skuter med om lag 22 000 mann deltok. Amerikanerne drev også fangst av retthval. På den sørlige halvkule ble det fra 1750-årene drevet slik fangst av vesentlig britiske, amerikanske og franske skuter. I det nordlige Stillehavet ble det også drevet retthvalfangst, og i 1843 seilte den første amerikanske skuta gjennom Beringstredet ut i Nordishavet, der den siste rike fangsten av grønlandshval ble drevet. Den omfattende amerikanske hvalfangsten avtok gradvis i andre halvdel av 1800-tallet og var så godt som avviklet før første verdenskrig.

Den fangsten som foregikk på retthvaler og spermhvaler over en 200-årsperiode fra 1600-tallet til 1800-tallet var aldri gjenstand for kontroll og reguleringer. Et visst unntak var den tidligste fangsten ved Spitsbergen der antall skuter ble begrenset av nederlandske og britiske myndigheter. I det lange løp skjedde allikevel en overbeskatning og bestandene av retthvaler og spermhvaler var sterkt redusert på slutten av 1800-tallet.

Den industrielle storhvalfangsten

Industriell storhvalfangst. En skytter klar til skudd med harpunkanonen.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Under selfangst i Norskehavet ble Svend Foyn satt på tanken om å finne en metode for å fange de store mengdene blå- og finnhval han så der, og som var for hurtige og kraftige til at man tidligere hadde våget å gi seg i kast med dem. På 1860-tallet ble han meddelt flere patenter på ny teknologi for hvalfangst der de viktigste elementene var en dampdrevet hvalbåt utstyrt med harpunkanon og granatharpun. Dette ble helt avgjørende for den videre utviklingen av hvalfangsten. Med den nye teknologien ble hvalen raskt drept av granaten som eksploderte inne i den og holdt fast av harpunens mothaker slik at hvalen ikke sank. Den kunne deretter hales inn til hvalbåten og slepes til hvalstasjonen i land.

Finnmarksfangsten

Foyn etablerte en hvalstasjon i Vadsø. Beskyttet av sine patenter hadde han hvalfeltene i Finnmark for seg selv i noen år. Men på 1880-tallet kom en rekke andre hvalfangstselskaper til, først og fremst hjemmehørende i Vestfold. Veksten var sterk. I 1890-årene lå det over 30 hvalstasjoner i Nord-Norge, særlig på Finnmarkskysten. Etter sterk motstand fra fiskerne og med politisk støtte ble hvalfangst fra de tre nordligste fylker forbudt ved lov av 1. februar 1904. Perioden er i hvalfangsthistorien kalt finnmarksfangsten.

Storhvalfangst i nord og sør

Menn poserer med en stor bardehval. To arbeidere holder såkalte flensekniver med lange skaft. Bildet er fra Olna Station i Olnafirth på Shetland, sommeren i 1906. Landstasjonen ble drevet av Olna Whaling Co., som var eid av Chr. Salvesens & Co.

Av /Teknisk museum.
Lisens: CC BY 4.0

Den raske veksten i hvalfangsten på Finnmarkskysten gjorde at enkelte hvalfangere allerede på 1880-tallet så seg om etter andre fangstfelt. Flere etablerte seg på Island der den første hvalstasjon etter mønster av Foyns system ble etablert i 1889. Veksten ble også der sterk og kulminerte rett etter århundreskiftet. Fra 1915 nedla islandske myndigheter forbud mot fangst i en tiårsperiode.

Da fangsten ved Finnmarkskysten ble forbudt, flyttet flere selskaper sin virksomhet til Svalbard og Bjørnøya der fangsten fikk et raskt oppsving over en tiårsperiode. Norske hvalfangere etablerte også på denne tiden landstasjonsfangst på Hebridene, Færøyene og på Newfoundland.

De søkte også hvalfelter på den sørlige halvkule, og i tiåret frem mot første verdenskrig drev norske hvalfangere sin virksomhet i Sør-Amerika, Afrika og Australia, først og fremst basert på landstasjonsfangst. Perioden frem mot midten av 1920-tallet er i hvalfangsthistorien blitt omtalt som verdensfangsten. Det området der fangsten i denne perioden skulle få sin største utbredelse var i Antarktis.

Antarktisk hvalfangst

GrytvikenSør-Georgia bærer fortsatt preg av tiårene med hvalfangstvirksomhet. I forgrunnen den norske kirken på stedet.
Grytviken
Av /Shutterstock.

Ekspedisjoner for å utforske Antarktis-regionen var sendt ut fra flere europeiske land helt tilbake til 1700-tallet. Av all kunnskap som ble bragt tilbake var også kunnskapen om store hvalbestander. På 1890-tallet, som en del av næringens internasjonale ekspansjon, ble flere ekspedisjoner sendt sørover for å undersøke fangstmulighetene. Én ekspedisjon ble sendt fra Skottland, hele tre fra Norge. Størst betydning fikk to ekspedisjoner i 1892–1894 ledet av Carl Anton Larsen. De resulterte i 1904 i etableringen av den første hvalfangststasjonen i Antarktisområdet; GrytvikenSør-Georgia, i regi av et argentinsk selskap og med Larsen som bestyrer. Året etter begynte Christen Christensen den norske, antarktiske fangsten med det flytende kokeriet Admiralen ved Sør-Shetlandsøyene.

Etableringen av hvalfangsten i Antarktis sammenfalt med fangstforbudet i Finnmark. Årsaken til at de norske hvalfangerne forflyttet seg helt sør på den sørlige halvkule var imidlertid først og fremst knyttet til at fangstfeltene i nord allerede var uttømt. Det var også et sterkt prisfall på hvalolje disse årene. Hvalfangerne måtte derfor enten innstille eller finne en så rik tilgang på råstoff at de ved bare å utnytte den beste delen av hvalen kunne produsere oljen billigere.

Hvalfeltene i Antarktis viste seg umåtelig rike, og en voldsom ekspansjon fulgte i kjølvannet til pionerene. I løpet av noen år var det bygget seks større landstasjoner på Sør-Georgia, tre norske, to britiske og én argentinsk. Et hovedsenter for de flytende kokeriene var den lille øya Deception i South Shetland Islands. Både ved Sør-Georgia og ved Sør-Shetlandsøyene søkte de første norske hvalfangerne om britisk konsesjon og lisenser selv om det ikke på det tidspunkt forelå noen formell suverenitet til områdene. Dette endret seg i 1908 da Storbritannia hevdet suverenitet over disse antarktiske øygruppene og etablerte The Falkland Islands Dependencies. Gjennom konsesjoner og lisensordninger begrenset britene fangsten og innførte også en eksportavgift på hvaloljen. Etter 1912 ble det ikke gitt flere lisenser.

En forutsetninge for den veldige ekspansjonen av hvalfangsten var verdens sterkt økende behov for spisefett og oppfinnelsen av fettherding tidlig på 1900-tallet, som gjorde det mulig å lage margarin av hvaloljen. I 1912–1913 ble herdingsfabrikkene Vera Fedtraffineri A/S i Sandefjord og A/S De-No-Fa i Fredrikstad etablert. Sammen med store internasjonale selskaper som Unilever og Procter & Gamble kjøpte disse hvert år det meste av verdens produksjon av hvalolje.

Pelagisk fangst

Fabrikkskip til pelagisk hvalfangst. Akterpartiet på hvalkokeriet Thorshavet, fra Thor Dahls rederi i Sandefjord. Foto fra 1950-årene.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk
Arbeid på det såkalte spekkplanet på det flytende kokeriet Kosmos II. Bildet er tatt i Walvis Bay, Namibia, i 1937, og er hentet fra arkivet til Arbeidermagasinet.
Av /Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek.
Lisens: CC BY NC ND 4.0
Sandefjord, 1956. Norges nyeste og største hvalkokeri, A/S Thor Dahls Thorshøvdi kom tilbake fra hvalfangst i Sørishavet. Mennene er glade for å komme hjem etter å ha vært borte i et halvt år, familie og venner står på brygga og tar i mot dem og all bagasjen, noen har biler.
Hvalfangere
Av /NTB scanpix.

Under første verdenskrig avtok hvalfangsten meget sterkt. Da Storbritannia økte eksportavgiften og det var usikkerhet knyttet til fornyelse av de norske konsesjonene, førte det til at de norske hvalfangerne søkte å finne måter å drive fangst uten britisk konsesjon. Løsningen ble såkalt pelagisk hvalfangst, det vil si fangst med hvalbåter til et flytende kokeri (fabrikkskip) som i det åpne hav opparbeider råstoffet om bord, uavhengig av land.

Kokeriene kunne operere utenfor territorialfarvannet til de britiske besittelser og drive hvalfangst inne i drivisen (derfor også i hvalfangsthistorien betegnet isfangst) rundt hele det antarktiske kontinentet. De første forsøkene ble gjort i 1923–1924 av Carl Anton Larsen inne i Rosshavet. Parallelt med dette ble imidlertid området i 1923 annektert av New Zealand på vegne av Storbritannia som «The Ross Sea Dependency», og gjenstand for konsesjonsbestemmelser på samme måten som i Falkland-sektoren. Hvalfangerne flyttet seg da lenger nord i Rosshavet og etter hvert til andre områder rundt Antarktis-kontinentet. En rekke hvalfangstselskaper kom til og i 1927–1928 ble den store gjennombruddsesongen for den pelagiske fangsten.

En teknisk oppfinnelse som gjorde den veldige ekspansjon på slutten av 1920-tallet mulig, var opphalingsslippen. Den første ble installert på kokeriet Lancing, Larvik i 1925, og var patentert av hvalfangstbestyrer Petter Sørlle. Mens kokeriene tidligere hadde vært avhengige av smult vann for flensing langs skipssiden, kunne hvalen nå trekkes opp på dekket og opparbeides i all slags vær.

Ekspansjonen omfattet ikke bare norske selskaper. Særlig var britiske selskaper aktive i denne perioden. I sesongen 1930–1931 opererte 41 ekspedisjoner og 6 landstasjoner med 232 hvalbåter og 10 550 nordmenn i Antarktis – mange av dem ansatt på utenlandske ekspedisjoner. Det ble drept over 40 000 hval og til sammen produsert 3 600 000 fat (6 fat = 1 tonn) hvalolje og spermolje, det høyeste i hele hvalfangstens historie. Markedet kunne ikke absorbere dette. Det ble overproduksjon, som inntraff samtidig med den økonomiske verdenskrisen. Hvaloljemarkedet brøt sammen, og i sesongen 1931–1932 gikk hele den norske og delvis den utenlandske hvalfangstflåten i opplag.

For å unngå en ny avsetningskrise inngikk de norske og britiske selskapene en kvoteavtale for 1932–1933 og et par sesonger fremover, som begrenset antallet fangede hval og produksjonen til det verdens fettmarked kunne avta. Denne kvoteavtalen var forholdsvis effektiv, og kunne ha holdt fangsten på et rimelig nivå. Men hvalfangsten fortsatte å ekspandere, ikke minst på grunn av Japans og Tysklands inntreden i den antarktiske hvalfangsten på 1930-tallet. Begge lands hvalfangst var politisk motivert og et ledd i krigsforberedelsene. For norsk hvalfangst var 1930-årene meget kritiske. Norges andel av den antarktiske fangsten gikk ned fra over 70 prosent i 1928–1929, til 30 prosent i 1938–1939, og den norske bemanningen av alle nasjoners fangstflåter gikk ned fra nær 100 prosent til om lag 60 prosent i samme tid. Den antarktiske hvalfangsten var da så dominerende at i 1938–1939 kom bare to prosent av verdens totale hvaloljeproduksjon fra andre felter.

Under andre verdenskrig stanset nesten all hvalfangst. 30 av de flytende kokeriene krigsforliste, og ved freden var bare sju av førkrigskokeriene tilbake. Det var fettmangel i verden etter krigen og etterspørselen etter hvalolje var høy. Prisene steg og stimulerte hvalfangstselskapene til ny satsing. To kokerier ble bygget i løpet av de siste krigsårene. Flere ble kontrahert, og Norges hvalfangstflåte var gjenreist til ti ekspedisjoner i 1948. Storbritannia fangstet med fire ekspedisjoner. Også Sovjetunionen, Nederland og Japan startet opp hvalfangst i Antarktis.

I et forsøk på å bevare hvalbestanden, undertegnet 17 nasjoner en konvensjon 2. desember 1946 i Washington D.C. og etablerte Den internasjonal hvalfangstkommisjon (International Whaling Commission, IWC). Fra 1949 ble det fastsatt en tillatt maksimumsfangst i Antarktis til 16 000 såkalte blåhvalenheter (se nedenfor). Skjønt det allerede før krigen var åpenbart at hvalbestanden var i sterk tilbakegang, lyktes det først fra sesongen 1963–1964 gradvis å få senket globalkvoten ytterligere.

Det ble en hard konkurranse om størst mulig andel av kvoten, særlig etter at Sovjetunionen i 1959–1961 satte inn tre av verdens største kokerier med 20 kraftige hvalbåter til hvert. Nederland, Storbritannia og gradvis Norge trakk seg ut av fangsten, mens Japan kjøpte seks av disse landenes ekspedisjoner. Det siste norske kokeriet fanget hval i Antarktis i 1967–1968. I 1968–1969 fanget fire japanske ekspedisjoner.

Sovjetiske hvalkokerier drev også en betydelig fangst av fredede hvalarter i Antarktis, blant annet blåhval, i hvert fall frem til slutten av 1970-årene. Den siste landstasjonen på Sør-Georgia ble nedlagt i 1966. Etter hvert som fangsten i Antarktis gikk tilbake, ble fangsten i det nordlige Stillehavet og Beringhavet, dels med flytende kokerier, dels fra landstasjoner i Japan og på Kurilene, av større betydning i verdensfangsten. Fangsten her ble drevet av Japan og Sovjetunionen.

I 1982 vedtok IWC en stans (et såkalt moratorium) i all kommersiell hvalfangst med effekt fra 1986.

Hvalfangst i dag

Mannskapet på den norske fangstbåten Villduen flenser en nyfanget vågehval ute på Nordsjøen, 15. juni 1999.
Hvalfangst
Av /NTB scanpix.
Flensing av grønlandshval nær Barrow, Alaska, USA. Oktober 2014.
Grønlandshval
Av /NTB scanpix.

I flere tiår har reguleringer vedtatt av IWC ført til at den internasjonale hvalfangsten i dag er sterkt redusert. Noen fullstendig avvikling er ikke realisert. Av medlemslandene i IWC har Norge og Island fortsatt drevet en begrenset kommersiell fangst av vågehval og for Islands del også finnhval. Japan har drevet forskningsfangst av vågehval i Antarktis. Fra 2019 har også Japan startet vågehvalfangst i sine kystfarvann. Japan har samtidig meldt seg ut av IWC.

I USA, Russland og Danmark (Grønland) driver urfolk fangst etter grønlandshval, gråhval, vågehval og finnhval. I tillegg drives hvalfangst i land som ikke er medlem av IWC (i Canada etter grønlandshval; i Indonesia etter spermhval). Dessuten drives det fangst av småhval og delfiner i en rekke land (grindhval på Færøyene, hvithval i Canada, grindhval og delfiner i Japan) – denne fangsten er ikke regulert av hvalfangstkonvensjonen.

I norske farvann har vågehvalen utgjort mer enn 90 prosent av totalfangsten siden fangsten begynte i slutten av 1920-årene. Like etter andre verdenskrig begynte en gradvis ekspansjon til arktisk-boreale havområder i det nordlige Atlanterhavet. I dag fanges ikke andre arter enn vågehval i norske farvann. Bestanden er sannsynligvis på omkring 100 000 dyr. I de senere år har den årlige fangstkvoten vært på om lag 800–900 dyr. Den ble i 2018 økt til 1278 dyr. Fangstene har imidlertid de siste årene vært langt lavere (503 i 2020), noe som først og fremst skyldes liten deltagelse i fangsten. Antall fartøyer har vært nedadgående og utgjør i dag om lag ti båter.

Den norske småhvalfangsten har siden 1938 vært konsesjonsbetinget, og fra 1950 har det dessuten vært omfattende begrensninger av fangsttid og fangstfelter. Fangsten foregår i sommerhalvåret. Fartøyene som brukes har en lengde på 40–80 fot med et mannskap på 4–8 personer, utstyrt med utkikkstønne og harpunkanon. Utenom sesongen benyttes hvalbåtene som regel til fiske. Produktene fra vågehvalen er kjøtt og spekk. Hvalkjøttet er underlagt eksportbegrensninger, og brukes først og fremst til mat for mennesker og dyr i Norge.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Berge, Aslak: Den siste olje, 2019.
  • Johnsen, Arne Odd & Johan N. Tønnessen: Den moderne hvalfangsts historie, 1959-70, 4 bind.
  • Jonsgård, Åge: Den norske vågehvalfangsten : Fangsthistorie, forskning, problemer, 1992.
  • Tjernshaugen, Andreas: Hvaleventyret, 2018.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg