Johan Castberg

Castberg var født i Brevik og var sønn av Johan Christian Tandberg Castberg i slekten Castberg.

Etter juridisk embetseksamen i 1884 var Johan Castberg i perioden 1885–1887 ansatt i Finansdepartementet. I 1888 ble han sakfører på Gjøvik, og i 1902 statsadvokat. Videre ble han sorenskriver i 1906 og høyesterettsdommer i 1924.

Tidlig hadde Castberg med liv og sjel interessert seg for politikk og samfunnsspørsmål, og deltok i den offentlige diskusjonen. Allerede i 1900 ble han valgt inn på Stortinget som representant for Oppland, med arbeiderforeningene i Oppland som sin politiske basis. Senere representerte han fylket på Stortinget til sin død, bortsett fra to korte perioder (1910–1912 og 1922–1924). I årene 1915-1921 var Castberg president i Odelstinget.

På Stortinget sluttet han seg til den mest radikale fløyen av Venstre, og på grunn av fremragende evner som debattant ble han snart en av tingets mest markante medlemmer.

Han ble leder for Arbeiderdemokratene, som han selv var med på å stifte i 1906. Dette var lite parti på venstre fløy av partiet Venstre, i 1921 organisert som Det radikale folkeparti. Castberg og var hovedmannen i opposisjonen mot «samlingspolitikken» i 1903. Hans linje seiret, og da Christian Michelsen i 1905 skulle danne sitt ministerium, tilbød han Castberg å bli med. Han avslo fordi han mente han kunne gjøre bedre nytte for seg i Stortinget.

Castberg sto for en nasjonal og forsvarsvennlig linje. Han var motstander av Karlstadforliket og arbeidet for at Norge skulle være en republikk.

Castberg var justisminister i Gunnar Knudsens første regjering, som ble dannet i mars 1908. I regjeringen fremla han blant annet forslaget som la grunnlaget for konsesjonslovgivningen, og drev det igjennom til tross for meget sterk motstand.

I Knudsens annen regjering var Castberg sosial- og handelsminister fra januar 1913 til april 1914, da han trådte ut på grunn av uenigheter med Gunnar Knudsen, først og fremst i tollspørsmålene.

Som medlem av regjeringen gjennomførte han en ny og bedre kontroll med arbeidervernlovgivningen. Han la fram en rekke lovforslag, blant annet proposisjonen om det som skulle få betegnelsen de castbergske barnelovene. Lovene var utarbeidet og ble kjempet gjennom i tett samarbeid med kvinneforkjemperen og sosialpolitikeren Katti Anker Møller. Med disse lovene fikk barn født utenfor ekteskap rett til navn og arv etter sin far. Dette var radikalt og kontroversielt, og førte til en omfattende og til dels opphisset samfunnsdebatt. Castberg la selv fram og argumenterte for lovene i Stortinget. De ble vedtatt i Stortinget i april 1915.

Castberg arbeidet ellers for å bedre jordarbeidernes kår og han ville reise en selveiende, økonomisk trygget småbrukerstand. Han var også en ivrig forkjemper for avholdssaken.

Castberg utgav blant annet Om begivenhederne i 1905. Hans dagbøker (fra perioden 1900–17, utgitt i 1953) er en sentral kilde til vår politiske historie i denne perioden.

• Om Johan Castberg i Norsk biografisk leksikon
• Castbergske barnelover