Karl 3 Johan,i Sverige Karl 14 Johan, opprinnelig Jean Baptiste Bernadotte
Maleri av Karl 3. Johan (14), malt av maleren François Gérard, cirka 1811.
Karl 3 Johan var konge i Sverige og Norge fra 5. februar 1818 til sin død i 1844. I Sverige er han kjent som Karl 14 Johan.
Han var norsk visekonge sommeren 1816, noe som gav ham posisjon som regjeringens formann (statsminister).
Oslos hovedgate bærer hans navn, og foran slottet står en rytterstatue av ham, modellert av Brynjulf Bergslien og avduket i 1875.
Karl Johan ble begravd i Riddarholmskyrkan i Stockholm.
Karl Johan het opprinnelig Jean-Baptiste Jules Bernadotte og var født i Pau, Sør-Frankrike, sønn av advokat Henri de Bernadotte og Jeanne Saint-Jean. Med Désirée Clary (Desideria), som han giftet seg med i 1798, hadde han ett barn: sønnen Oscar, den senere kong Oscar 1.
17 år gammel lot Karl Johan seg verve som soldat, og under den franske revolusjon steg han hurtig i gradene og ble divisjonsgeneral i 1794.
Etter Napoleon Bonapartes statskupp i 1799 var hans forhold til førstekonsulen spent, og han fikk ikke de stillinger han hadde håpet på. Men da en forsoning kom i stand, ble han kommandant i Hannover og på samme tid marskalk av Frankrike.
I 1805 deltok Karl Johan i slaget ved Austerlitz, og samme år ble han utnevnt til fyrste av Ponte Corvo i Italia. Som kommandant i Hamburg i årene 1807–1809 viste han utpregede administrative evner. Det var også på denne tiden han la grunnlaget for sin store private formue.
Etter den svenske tronfølgeren Karl Augusts (Christian Augusts) død kom det i stand kontakt mellom Bernadotte og svenske kretser, og i 1810 ble han på riksdagen i Örebro valgt til svensk tronfølger. Like etter kom han til Sverige, konverterte til protestantismen, ble hyllet av riksdagen under navnet Karl Johan og adoptert av Karl 13 (i Norge kjent som Karl 2).
Fra første stund ble Karl Johan den virkelige statslederen i Sverige. Sin utenrikspolitiske linje hadde han klar; de svenske revansjeplaner om å gjenerobre Finland burde oppgis, forholdet til Russland måtte bedres, og som erstatning for det tapte Finland burde man få russisk hjelp til å vinne Norge.
Etter hans oppfatning hørte Sverige og Norge sammen ut fra en rent geopolitiske vurderinger. I 1812 sluttet han forbund med Russland og i 1813 med England og Preussen. Mot å gå inn i kampen mot Napoleon fikk han stormaktenes løfte om Norge.
Karl Johan-monumentet foran Slottet i Oslo, laget av Brynjulf Bergslien.
Karl Johan utarbeidet planene for felttoget i Tyskland, og førte selv den såkalte nordarmeen i årene 1813–1814. Etter slaget ved Leipzig 16.–19. oktober 1813, der Napoleon tapte, vendte han seg mot Danmark og rykket inn i Holstein. Som tapende fransk alliert under Napoleonskrigene, ble den dansk-norske kong Frederik 6 tvunget til å inngå en avtale med Karl Johan om å avstå Norge til Sverige (Kieltraktaten) 14. januar 1814.
Etter å ha vendt tilbake til Sverige i slutten av mai 1814, kunne han konsentrere seg om «opprøret» i Norge. Etter et kort felttog samme sommer ble konvensjonen i Moss undertegnet, og 4. november ble hans norske politikk kronet med seier ved valget av Karl 13 til norsk konge.
Både som kronprins og konge (fra 5. februar 1818) var Karl Johan den virkelige lederen av svensk politikk. Det var særlig utenrikspolitikk han interesserte seg for, og der hadde han også spesielle forutsetninger; han var klartenkt og hadde en imponerende oversikt over den internasjonale situasjonen. Et godt forhold til Russland stod alltid for ham som en nødvendig garanti for Sverige og Norge.
De store fordelene som avtalen med Russland i 1812 hadde brakt, gjorde at han meget nødig ville oppgi den russiske orientering, selv ikke i 1820-årene, da en del av hans nærmeste medarbeidere virket for en vestvendt politikk.
I Sverige gjorde en liberal opposisjon seg gjeldende i hans senere år, en nokså hard kritikk reiste seg mot hans yndlinger, som man påstod hadde for stor innflytelse. I Norge ble det iblant konflikt mellom Karl Johan og Stortinget, særlig i 1821 og 1836. Hans popularitet var likevel stadig stigende i Norge, og i sine siste leveår var han nærmest folkekjær.
Store norske leksikon
Kommentarer (2)
skrev Sigurd Humerfelt
svarte Marte Ericsson Ryste
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.