Regjeringsskifte 9. mai 1986: Gro Harlem Brundtland foran Slottet, i spissen for sin andre regjering av /NTB scanpix. Begrenset gjenbruk

Gro Harlem Brundtland

Faktaboks

Gro Harlem Brundtland

Gro Harlem (til hun giftet seg med Arne Olav Brundtland i 1960)

født:
20. april 1939, Bærum
Avtroppende statsminister Gro Harlem Brundtland forlater Slottet i Oslo etter sitt siste statsråd, 25. oktober 1996.
Gro Harlem Brundtland
Av /NTB scanpix.
Statsminister Gro Harlem Brundtland på vei opp til talerstolen i Stortinget for å holde sitt innlegg i debatten om norsk EU-medlemskap, 27. april 1994.
Gro Harlem Brundtland
Av /NTB scanpix.

Gro Harlem Brundtland er en norsk lege og politiker fra Arbeiderpartiet. Hun var statsminister i tre perioder, først i åtte måneder i 1981, så fra 1986 til 1989 og igjen fra 1990 til 1996.

Brundtland var Norges første kvinnelige statsminister, første kvinnelige leder av Arbeiderpartiet og leder av det som ble kalt verdens første kvinneregjering. Hun sto i spissen for en modernisering av Arbeiderpartiet og en markedsretting av den sosialdemokratiske styringsmodellen. Brundtland ledet også arbeidet med å gjøre Norge til en del av EUs indre marked – gjennom EØS-avtalen – og hun ledet forhandlingene med EU om medlemskapsavtalen som ble stemt ned i folkeavstemningen i 1994.

Internasjonalt er hun best kjent for å ha vært leder for Verdenskommisjonen for miljø og utvikling (1983-1987), som blant annet gjorde begrepet bærekraftig utvikling kjent. Hun var leder for Verdens helseorganisasjon (WHO) fra 1998 til 2003.

Bakgrunn

Gro Harlem Brundtland vokste opp i Oslo, og var så å si født inn i Arbeiderpartiet med en far som var statsråd (Gudmund Harlem) og en mor (Inga Harlem) som jobbet i stortingsgruppens sekretariat. Søsteren Hanne Harlem har også vært politiker for Arbeiderpartiet.

Gro Harlem, som hun het til hun giftet seg, var nestleder både i Sosialistisk gymnaslag og Arbeiderpartiets studentlag, men forlot etter ganske kort tid den organiserte politikken. Hun tok avsluttende medisineksamen i 1963. Som ferdigutdannet lege engasjerte hun seg bare i én politisk sak – at kvinnene selv skulle få bestemme om de skulle ta abort (abortkampen).

Det at hun hadde stått utenfor partipolitikken skulle vise seg å bli en stor styrke da det utover mot slutten på 1970-tallet ble stadig tydeligere at Arbeiderpartiet trengte radikal endring. Partiet var lammet av interne maktkamper og liten vilje til å modernisere organisasjonen. Tillitsmannsapparatet tok ikke inn over seg at Arbeiderpartiet allerede i starten av 1960-tallet mistet hegemoniet det hadde hatt i norsk politikk i etterkrigstiden.

Veien til makten (1974-1981)

Av /Stortingsarkivet.

Da Gro Harlem Brundtland i 1974 fikk spørsmål av statsminister Trygve Bratteli om å bli miljøvernminister, var det overraskende både for henne og de fleste av toppene i Arbeiderpartiet. Hun ble valgt til nestleder i partiet allerede året etter at hun ble statsråd.

Etter fem år som handlekraftig miljøvernminister, sto det klart for partiledelsen at Gro Harlem Brundtland kunne bli en fremtidig leder. I en ommøblering av regjeringen i 1979 ble hun sendt tilbake til Stortinget på det som ble kalt en «statsminister-skole». Hun var først et år i finanskomiteen, deretter i utenrikskomiteen (fra oktober 1980). Planen var at hun skulle være i den komitéen frem til valget i 1981. Daværende statsminister Odvar Nordli var imidlertid både helsemessig og maktpolitisk svekket og han ble tvunget til å trekke seg i februar 1981.

Brundtland hadde på den tiden allerede vært nestleder i Arbeiderpartiet i fem år, men det var få av partiets og fagbevegelsens ledende menn som mente hun var moden for statsministerjobben. De ville heller ha den drevne og eldre statsråden Rolf Hansen. Han sa nei og pekte i stedet på Brundtland. I årene etterpå er det skrevet bindsterke analyser om hvem som egentlige styrte maktspillet rundt det som med tiden skulle vise seg å bli et regimeskifte.

Statsminister og opposisjonsleder (1981-1985)

Oslo, september 1981. Valgmøte mellom Gro Harlem Brundtland (Ap) og Kåre Willoch (H) før stortingsvalget.
Gro Harlem Brundtland og Kåre Willoch
Av /NTB scanpix.

Brundtland overtok som statsminister i det halve året frem til stortingsvalget i 1981. Arbeiderpartiet gikk kraftig tilbake i valget og Høyres Kåre Willoch overtok. Brundtland ble opposisjonsleder i Stortinget.

Hun fortsatte som det etter valget i 1985. Arbeiderpartiet gikk riktignok frem, men fikk ikke så stor oppslutning at det kunne kapre regjeringsmakten. Kåre Willochs regjering ble imidlertid svekket i det valget ved at den ble avhengig av Fremskrittspartiet. Den støtten holdt bare halvannet år. I april 1986 gikk Willochs regjering av, fordi Fremskrittspartiet ikke støttet en økonomisk innstramningspakke som blant annet inneholdt økte bensinavgifter.

Brundtlands andre regjering (1986-1989)

Regjeringsskifte 9. mai 1986 utenfor slottet: Gro Harlem Brundtland i spissen for det som ble kjent som «kvinneregjeringen», fordi det for første gang ikke var mer enn 60 prosent menn i regjeringen.
/NTB scanpix.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Dermed var det duket for Gro Harlem Brundtlands andre regjering. Det var da hun satte sammen det som ble kalt verdens første kvinneregjering – 8 av de 18 statsrådene var kvinner. Prinsippet om 40 prosents representasjon av begge kjønn ble knesatt.

Også i partiets organer ble 40 prosents-regelen innført – i nominasjoner til stortingsvalg ble det også introdusert et prinsipp om at de to øverste skulle være av ulikt kjønn. Resultatet ble at det som av noen ble sett på som partiets beste menn i noen fylker ble forbipassert av mindre erfarne kvinner. Gro Harlem Brundtland hadde ingen interne problemer med å avvise kritikken. I 1986 var hun ubestridt leder.

I tillegg var Arbeiderpartiet endret. Det var blitt åpnet for tillitsvalgte fra nye miljøer, debattene var blitt åpnere og det var større aksept for politisk uenighet. Einar Førde ble mot Brundtlands vilje valgt til hennes nestleder i 1981, men de to fortsatte ikke Ap-tradisjonen med å la de interne maktkampene overskygge politikken.

Førde fikk også entusiastisk støtte fra Brundtland i arbeidet med å modernisere partiets politikk. I partiprogrammene ble troen på statlige reguleringer og planøkonomi tonet ned til fordel for mer markedsbaserte løsninger.

Det var fra 1986 Gro Harlem Brundtland bygget seg opp til å bli til den landsmoderen som hun ble betegnet som etter at hun gikk av. Ser man på valgresultatene i 1989 er det underlig at hun fikk en slik posisjon. Partiet gjorde det første av sine historisk dårlige valg. Man måtte tilbake til 1930 for å finne et svakere resultat. Dermed ble Harlem Brundtland igjen opposisjonsleder og Høyres Jan P. Syse overtok som statsminister.

Brundtlands tredje regjering (1990-1996)

Daværende statsminister Gro Harlem Brundtland i debatt med Senterpartiets leder Anne Enger Lahnstein (senere Anne Enger) i forbindelse med kommunestyre- og fylkestingsvalget 1991. De to ble de fremste lederskikkelsene på henholdsvis ja- og nei-siden fram mot folkeavstemningen om EU-medlemskap i 1994.

Gro Harlem Brundtland og Anne Enger Lahnstein
Av /NTB scanpix.

På grunn av uenighet om EØS-forhandlingene satt Syses regjering bare i et drøyt år og Brundtland kunne igjen overta. Bildet ble skapt av en Høyre-ledet koalisjon som vant valg, men ikke evnet å styre, og et Ap som tapte valgene men var mestere i å styre landet.

Gro Harlem Brundtland trakk seg som partileder på Ap-landsmøtet i 1992. Selv om de toneangivende mediene ikke hadde skrevet noe om det, visste alle i landsmøtesalen at en av hennes sønner tidligere det året hadde begått selvmord. Det var likevel fullstendig overraskende for alle delegater at hun på landsmøtets annen dag for første gang refererte offentlig til tragedien, og sa at hun trengte en redusert arbeidsbelastning. Brundtland hadde på den tiden ry på seg for å være usedvanlig sterk.

Det bekreftet hun forsåvidt ved å fortsette som statsminister, og det var ingen diskusjon i partiet om at hun skulle være statsministerkandidat også i 1993. Det ble det første valget hun vant – i den forstand at partiet gikk frem (til 36,9 prosent) og at regjeringsgrunnlaget ble beholdt. Ganske fort etter valget startet diskusjonen om når hun skulle gi seg som statsminister. Alle regnet med at den nye partilederen, Thorbjørn Jagland, på et eller annet tidspunkt skulle overta som statsminister.

Først etter fire år, høsten 1996, kom skiftet. Jagland fikk ett år på å etablere seg som statsminister før valget i 1997. Brundtland gikk ut av Stortinget og norsk politikk etter det valget.

Internasjonale verv

Verdenskommisjonen for miljø og utvikling (1983–1987)

Gro Harlem Brundtland presenterer miljørapporten «Our Common Future» fra Brundtland-kommisjonen for miljø og utvikling. London, 27. april 1987.

Gro Harlem Brundtland
Av /NTB Scanpix.

Da FN i 1982 utnevnte Gro Harlem Brundtland til leder for Verdenskommisjonen for miljø og utvikling (i Norge best kjent som Brundtlandkommisjonen), startet karrieren som internasjonal politiker. Kommisjonen gjorde en stor innsats for å få verdens ledere til å slutte opp om prinsippet om at dagens økonomiske vekst og sosiale utvikling må være slik at den ikke ødelegger for at også fremtidige generasjoner får tilsvarende muligheter for vekst og utvikling. Begrepet «bærekraftig utvikling» har siden den gangen vært sentralt. Begrepet bærekraft er blitt brukt så mye, og i så mange sammenhenger, at det er vanskelig å vurdere virkningen. Man kan si at Brundtland-kommisjonen reddet miljøet og klimaet ved å lage et begrep som vred den økonomiske veksten i mer miljøvennlig retning, men det kan også hende at kommisjonen legitimerte en økonomisk vekst som så bærekraftig ut på kort sikt, men som ikke var det i et lengre tidsperspektiv.

Arbeidet i verdenskommisjonen ble avsluttet i 1987 og skjedde parallelt med at Gro Harlem Brundtland var opposisjonsleder og statsminister.

Verdens helseorganisasjon WHO (1998–2003)

Gro Harlem Brundtland på en pressekonferanse i rollen som direktør for Verdens helseorganisasjon WHO. Brussel, 6. mai 2003.
Brundtland WHO
Av /NTB scanpix.

Ganske raskt etter at Brundtland gikk ut av norsk politikk, ble hun sjef for Verdens helseorganisasjon (WHO). Hun satte, sammen med sin stabssjef Jonas Gahr Støre, i gang et internt reformarbeid. Hun fikk også satt et sterkere søkelys på betydningen av å forebygge helseproblemer ved å begrense alkohol- og tobakksbruk.

I pensjonisttiden har Brundtland vært med i flere prestisjetunge FN-kommisjoner. Nå er hun nestleder i organisasjonen The Elders, som består av tidligere internasjonale toppledere.

Historisk betydning

Mindretallsstyre og markedsretting

Når det i det politiske ordskiftet snakkes om fordeler ved mindretallsstyre (i motsetning til en situasjon med flertallsregjering), er det Gro Harlem Brundtlands regjeringsperioder det oftest refereres til. Med unntak av den korte statsministerperioden i 1981 hadde Gro Harlem Brundtland aldri et fast flertall bak seg i Stortinget. Hun søkte støtte for regjeringens politikk fra ulike partier i ulike saker. Støtte til statsbudsjettene fikk hun som oftest fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Sosialistisk Venstreparti, mens hun i spørsmålet om EU-tilpasning og markedsretting av offentlig sektor hentet støtte fra Høyre og Frp.

Det er det Brundtland gjorde med støtte fra høyresiden som er blitt stående som et av hennes politiske kjennetegn. Hun startet arbeidet med å la statsselskaper og departementsstyrte institusjoner få mer handlefrihet ved å bli selvstendige foretak eller statlig eide aksjeselskap. Denne fristillingen gikk hånd i hånd med introduseringen av nye målstyringprinsipper i forvaltningen. I ettertid er utviklingen blitt omtalt under merkelappene «markedsretting» og «New Public Management».

EU-saken og EØS

Statsminister Gro Harlem Brundtland i EU-diskusjon med elever ved Asker videregående skole, og skolens rektor Knut Jore, 20. september 1994.
Gro Harlem Brundtland på Asker VGS
Av /NTB scanpix.

Innlemmingen av Norge i EUs indre marked skjedde også med støtte fra høyresiden, og det er antagelig det som står igjen som Gro Harlem Brundtlands største verk. Tidligere enn de fleste så hun at EUs beslutning om å opprette det indre marked også ville ha stor betydning for Norge. Raskt etter at hun ble statsminister i 1986 sendte hun beskjed til forvaltningen om at nye lover og regler skulle harmoneres med reglene i det indre markedet. Hun opprettet tett kontakt med EU-kommisjonens leder Jacques Delors, som veldig gjerne ville innlemme det daværende EFTA i EUs indre marked. Sammen ledet de an i arbeidet med å utvikle det Europeiske økonomiske samarbeidsområdet (EØS).

Forhandlingene mellom EU og EFTA om å få til avtalen var like vanskelige som arbeidet med å få flertall for den endelige avtalen i Stortinget. Harlem Brundtland brukte alt hun hadde av virkemidler på begge arenaer. Da hun forhandlet om EØS, regnet hun ikke med at det ville bli noen kamp om EU-medlemskap i overskuelig fremtid. Hun var fast bestemt på ikke å ta opp medlemskapsspørsmålet fordi hun fryktet en partisplittelse. Hun brukte under et døgn på å ombestemme seg da Sveriges regjering i 1991 overrasket henne og de fleste andre ved å lansere en søknad om svensk EU-medlemskap som siste punkt i en økonomisk innstramningspakke.

Gro Harlem Brundtland var en kraftfull EU-tilhenger. Blant annet gjentok hun stadig at hun ikke så ett eneste argument imot EU-medlemskap. Men hun, og den øvrige partiledelsen, var også opptatt av å unngå feilene fra forrige EU-kamp. Da, i 1972, var det mange av nei-folkene i Ap som gikk ut av partiet fordi ledelsen i liten grad tolererte ulikt syn i et så viktig spørsmål. Frem mot folkeavstemningen i 1994 gjorde Gro Harlem Brundtland det klart at nei-folk var like velkomne i partiet som ja-folk.

Da det ble nei til EU-medlemskap i folkeavstemningen i 1994, imponerte Brundtland sine omgivelser med å fordøye nederlaget på under et døgn. Hun styrte ufortrødent videre som statsminister – vel vitende om at Norge allerede var med i et EØS-samarbeid som sikret de aller viktigste av Norges relasjoner til EU.

Viktige politiske verv

Av /NTB Scanpix.
  • Stortingsrepresentant fra Oslo 1977–1997.
  • Leder for Arbeiderpartiets stortingsgruppe 1981–1986 og 1989–1990.
  • Nestleder i Arbeiderpartiet 1975–1981, leder 1981–1992.
  • Miljøvernminister 1974–1979.
  • Statsminister 4. februar–14. oktober 1981, 9. mai 1986–16. oktober 1989 og 3. november 1990–25. oktober 1996.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Bjerke, Per-Arne og Ekeberg, Jan Ove: Statsministeren: Makten og mennesket, 1996.
  • Brundtland, Arne Olav: Gift med Gro, 1996.
  • Brundtland, Gro Harlem: Mitt liv 1939–86, 1997.
  • Brundtland, Gro Harlem: Dramatiske år 1986–96, 1998.
  • Hansson, Steinar: Makt og mannefall : Historien om Gro Harlem Brundtland, [Ny utgave], 1995.
  • Nilsen, Håvard: Statskvinnen : Gro Harlem Brundtland og nyliberalismen, 1998.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg