studentopprøret

Kronologien og bakgrunnen for studentopprøret varierer frå land til land. I USA deltok studentar i borgarrettsrørsla og protestane mot atomvåpen rundt 1960. Det aukande politiske engasjementet kopla med ei gryande misnøye med tilhøva på universitetet gav opphav til ein organisert, venstreorientert studentaktivisme. Amerikanske studentar ved universitetet i Michigan utforma i 1962 eit politisk manifest, Port Huron-erklæringa, med krav om inngripande samfunnsendringar. På gateplanet starta opprøret ved universitetet i California ved Berkeley hausten 1964. Studentane, og somme lærarar, aksjonerte mot universitetsleiinga som hadde lagt restriksjonar på politiske ytringar på campusen.

Også europeiske studentar vart engasjerte i fredsrørsla på same tid. Norske studentar deltok for eksempel aktivt i Kampanjen mot atomvåpen i byrjinga av 1960-talet. Som i USA var europeiske studentar på leit etter rettesnorer for engasjementet sitt og søkte tilbake til marxismen. Dei første større vesteuropeiske protestaksjonane kom i 1966 då flamske studentar protesterte mot den diskriminerande språkpolitikken til Det katolske universitetet i Leuven. I 1967 vart Vest-Berlin heimsøkt av studenturo og gateaksjonar, og leiaren av den vesttyske studentrørsla, Rudi Dutschke, overlevde så vidt eit attentat i 1968. Studentopprøret eksploderte og kulminerte i Paris i mai 1968. «68» blir i ettertid brukt som symbol på studentopprøret i Europa med referanse til dei omfattande opptøyane i Paris. I første delen av 1970-talet tok studentopprøret til å ebbe ut på begge sider av Atlanterhavet.

Studentopprørets røter strekker seg tilbake til 1950-talet. Opprørsk inspirasjon kunne hentast frå rock- og popkulturen hos arbeidarungdomen, først og fremst i USA og Storbritannia, mens alternative kunstnarmiljø – beats i USA og situasjonistane i Europa – skaffa opprøret ein alternativ samfunnsvisjon og livsstil. Resultatet blei hippiebevegelsen, ein hybrid der ungdomens massekultur vart blanda med samfunnskritikken frå eit esoterisk og elitistisk opphav. Om ikkje alle studentopprørarar var hippiar, så var opprøret sterkt prega av motkulturen på 1960-talet.

Politisk kan studentopprøret også sporast tilbake til 1950-åra då venstreradikale var i ferd med å stake ut ein tredje veg til sosialisme mellom sosialdemokrati og stalinisme, Det nye venstre. Her fann mange studentopprørarar ein ideologisk ståstad. Systemkritikk av kapitalismen og forbrukarsamfunnet saman med kravet om ytringsfridom og organisasjonsrett på universiteta, var med på å politisere studentoffentlegheita fram til midten av 1970-talet. Den utløysande faktoren bak dei første demonstrasjonane ved Berkeley i 1964, Free speech movement, for eksempel, var forbodet mot borgarrettsaktivisme på campus.

Studentopprøret hadde opphav i eit meir omfattande ungdomsopprør med bakgrunn i demografiske, økonomiske og teknologiske endringar. Med unntak av Vest-Tyskland opplevde alle kjerneområda ein befolkningseksplosjon etter andre verdskrig, og på 1960-tallet skaut studenttalet i veret. I Noreg var det i 1975 fire og ein halv gong så mange uteksaminerte kandidatar frå universitetet som i 1960. Den eineståande økonomiske oppgangen etter krigen skapte materiell rikdom og dermed grunnlaget både for offentleg og privat finansiering av høgre utdanning.

Studenttilværet var ikkje ein føresetnad for å protestere, men det var ein klar samanheng mellom protestaktivitet og studentstatus. Studentane hadde samanlikna med andre ungdomar, og ikkje minst i forhold til vaksne med jobb og familie, langt meir disponibel tid. Dessutan var det mange studentar som studerte humaniora og samfunnsvitskap der dei vart eksponerte for samfunnskritiske tankar. Det var derfor naturleg at studentane leia an i det antiautoritære opprøret.

Den teknologiske utviklinga innafor media og kommunikasjon var med på å utvide omfanget til studentopprøret. Bodskapen og aksjonsformer kunne spreiast til periferien i eige samfunn og til andre land gjennom samfunnskritiske billegbøker, lp-plater og ikkje minst fjernsyn. Som ein av «68-aktivistane» uttrykte det – the whole world is watching! I somme samfunn, som i Norden, der samfunnet var mindre autoritært og hierarkisk enn i vestlege samfunn elles, kan ein til ein viss grad snakke om studentopprøret som eit importert opprør.

Studentopprøret var ikkje geografisk avgrensa til vestlege industriland, men hadde forgreiningar til utviklingslanda i sør, så vel som til kommunistiske land i aust. Kinesiske studentar i Mao Zedongs teneste gjekk i spissen for kulturrevolusjonen (1966–1969), og dei fleste landa i sør, som India, Pakistan, Egypt, Etiopia og Mexico opplevde alvorlege studentopptøyer i 1960- og 1970-åra. Asiatiske og afrikanske studentar spelte ei aktiv politisk rolle under avkoloniseringa og mobiliserte seinare mot undermineringa av nasjonalt sjølvstende gjennom nykolonisering. I 1968 gjekk etiopiske studentar ved universitetet i Addis Ababa til angrep på eit moteshow. Der skulle det siste moteskriket frå Vesten, miniskjørtet, synast fram. Eit grelt uttrykk for nykolonialisme, tykte studentane.

I Aust-Europa stod tsjekkoslovakiske studentar sentralt under Praha-våren i 1968, og på same tid vart Polen og Jugoslavia også kraftig rista av studentopprøret. Som i Vesten hadde protestane brodd både mot det etablerte maktapparatet og tilhøva på universiteta. I Polen og Tsjekkoslovakia møtte studentane og andre opposisjonelle nederlag. Likevel vart erfaringane frå protestane med på å innlemme studentaktivistane i ein større opposisjon på 1970-talet som enda med revolusjon og oppløysing av den kommunistiske austblokka i 1989.

Studentopprøret, spesielt i sør og nord, hadde ein transnasjonal karakter. Det eksisterte tette nettverk mellom studentane frå dei gamle kolonimaktene og dei gamle koloniane. Tariq Ali, ein primus motor i det britiske studentopprøret, var født i Pakistan, men utdanna ved universitetet i Oxford i England. Transatlantiske samband hadde også prega opprøret i Vesten heilt sidan starten. Mellom dei mest kjente organisasjonane under studentopprøret, Students for a Democratic Society (SDS) i USA og Sozialistische Deutsche Studentenbund (SDS) gjekk kontakten heilt tilbake til tidleg på 1960-talet, då det oppsto eit samarbeid om den politiske strategien.

Studentopprørarane var opptatt av kvardagen på lærestadene, så vel som større samfunnsspørsmål. I USA og Frankrike reagerte studentane på universitets rolle som in loco parentis, det vil seie som erstatning for foreldra. Det gjaldt ikkje minst forholdet mellom kjønna. Studentrørsla i Noreg og Vest-Tyskland tok opp kampen mot omlegging av høgre utdanning (i Noreg ved Ottosen-komiteen) fordi studentane frykta innskrenkingar i akademisk fridom. Studentane aksjonerte ofte for å betre studentvelferda, gjennom mellom anna husokkupasjonar, også ved skandinaviske universitet og høgskular. Overalt stilte studentane krav om større medverknad, både i styringsorgan og i sjølve studia, om pensa, undervisningsmetodane og eksamensformene. Mens studentar i USA fekk oppretta studieemne som handla om dei ulike minoritetsgruppene, fekk pedagogikkstudentane på Blindern gjennomslag for eit heilt nytt studium i sosialpedagogikk med tilhøyrande institutt.

Den store internasjonale saka var Vietnamkrigen (1965–1973), og det var så å seie unison oppslutning globalt om protesten mot USAs krigføring i Vietnam. I det heile tatt var solidaritet med den såkalla tredje verda svært sentral, og internasjonale brennpunkt som Biafra, Sør-Afrika (apartheid), Palestina og Chile engasjerte mange. Antiimperialisme og antiamerikanisme prega opprøret ideologisk, og marxisme i ulike variantar hadde relativt stor appell, spesielt blant studentar i nord og sør.

Hos eit svært aktivt, men klart fåtal av studentane, fekk marxisme-leninisme ein renessanse, først og fremst gjennom Mao Zedong, men også inspirert av Che Guevara og Fidel Castros Cuba. Norske maoistar gjorde seg sterkt gjeldande i studentopprøret, men det vart ikkje nokon revolusjon verken i Noreg eller i andre vestlege land. For nokre av studentrebellane enda studentopprøret i raud terrorisme. I Vest-Tyskland utførte Baader-Meinhof-gruppa, også kjent som Røde Armé Fraksjon, kidnappingar og drap, og i Italia stod Røde brigader for det same. Også i Danmark oppstod det ein terroristorganisasjon midt i København, den såkalla Blekingegadebanden.

Trass i ein venstrepolitisk profil omfamna studentopprøret også grøn kritikk av industrikapitalismen og forbrukarsamfunnet, samtidig som det anarkistiske ved opprøret var med på å bane veg for større individuell fridom og sjølvrealisering. Det politisk radikale studentopprøret mot etablerte autoritetar og myndigheiter kunne også bidra til å legitimere høgresida sin kritikk mot «formyndarstaten», altså offentleg innblanding og kontroll over individet. Paradoksalt nok kunne altså venstrevinden vere med og skape høgrebølgja. Slik var opprøret òg med på å opne samfunnet for den liberalistiske, om ikkje konservative, høgrepolitikken som følgde i kjølvatnet til opprøret i Vesten.

• arbeidarrørsla
• avkolonisering
• borgarrettsrørsla
• den kalde krigen
• Frankrikes historie 1958–1980
• hippier
• kulturrevolusjonen
• kvinnerørslas historie frå fyrste verdskrig til 1980
• marxisme
• miljørørsla
• Noreg i etterkrigstida
• USAs historie 1945–2001
• Vietnamkrigen

• Knut Dørum, Øyvind Tønnesson og Ralph Henk Vaags (red.). Arven etter 1968. Cappelen Damm Akademisk, 2021.
• Carole Fink, Philipp Gassert og Detlef Junker (red.). 1968. The World Transformed. Cambridge University Press, 1998.
• Tor Egil Førland og Trine Rogg Korsvik. Ekte sekstiåtttere. Gyldendal Akademisk, 2008.
• Gerd-Rainer Horn. The Spirit of ’68 : Rebellion in Western Europe and North America 1956–1976. Oxford University Press, 2007.
• Fredrik Wilhelm Thue og Kim Gunnar Helsvig. Den store transformasjonen 1945–1975. I John Peter Collett (hovudredaktør), Universitet i Oslo 1811–2011, (bind 5). Unipub, 2011.