studentopprøret

Ved enkelte universiteter tok studentopprøret en voldsom retning, for eksempel i Paris, hvor studentenes massemøter i mai 1968 utviklet seg til gatekamper og konfrontasjoner med politiet. Urolighetene startet 3. mai, da nesten 600 studenter ble arrestert under en demonstrasjon ved Sorbonne-universitetet mot undervisnings- og eksamenssystemet. En uke senere kom det til sammenstøt mellom politiet og mer enn 10 000 studenter.

Etter hvert slo studentene seg sammen med fagorganiserte arbeidere, og 13. mai gikk 200 000 mennesker i demonstrasjonstog som også endte med tumulter. 14. mai ble Sorbonne-universitetet utropt til «folkerepublikk», og studentene boikottet eksamen.

Streikende arbeidere startet okkupasjon av fabrikkene, og situasjonen var i ferd med å utvikle seg til revolusjonære opptøyer. I slutten av måneden var 6 millioner arbeidere i streik i Frankrike.

Studentopprøret i Paris spredte seg også til Berlin, der studentene stormet sine fakulteter og oppfordret til generalstreik. Uroen spredte seg også til London. Gemyttene roet seg etter at president Charles de Gaulle motvillig måtte love reformer ved universitetene, men opprøret var medvirkende til at han måtte gå av året etter.

Fra 1968 og fremover foregikk det også en betydelig radikalisering av studentene ved norske universiteter og høyskoler – særlig i tilknytning til krav om bedre økonomiske kår for utdanningssøkende. Noe egentlig studentopprør fant imidlertid ikke sted i Norge i 1968.

Ved de norske universitetene og høyskolene var det først og fremst kampen mot Det europeiske fellesskap (EEC/EF) frem mot folkeavstemningen i 1972 som virket mobiliserende.

• Frankrikes historie fra 1958 (den femte republikk)
• marxisme