studentopprøret

President Charles de Gaulle kom under sterkt press fra demonstrantene og de streikende i 1968.

Charles de Gaulle av /NTB Scanpix ※. Gjengitt med tillatelse
Fra studentopprøret i Paris mai 1968. Som flere andre historiske begivenheter spredde også dette seg fra Paris til store deler av verden, og begrepet «sekstiåtter» ble knyttet til den radikale generasjonen av studenter over hele verden. Flagget er det vietnamesiske FNL-flagget.
Studentopprøret av /NTB scanpix. Gjengitt med tillatelse

Studentopprøret er en upresis samlebetegnelse for en rekke utbrudd av politisk masseaktivitet blant studenter og yngre intellektuelle i universitetsmiljøene i Vest-Europa og Nord-Amerika i slutten av 1960-årene og begynnelsen av 1970-årene.

Utgangspunktet for urolighetene var ofte misnøye med konkrete forhold ved lærestedene, som uaktuell undervisning og udemokratisk organisasjonsform. Etter hvert tok protestene de fleste steder form av generell samfunnskritikk på marxistisk og til dels anarkistisk grunnlag.

I USA ble universitetene også viktige støttepunkter for motstanden mot krigføringen i Vietnam.

De lokale lederne for studentopprøret var som regel ideologisk skolerte studenter med et sosialistisk samfunnssyn. Blant deres viktigste forbilder kan nevnes den tysk-amerikanske filosofen Herbert Marcuse og den kinesiske partilederen Mao Zedong. Flere av studentaktivistene ble internasjonalt kjent, blant dem tyskerne Rudi Dutschke (1940–1979) og Daniel Cohn-Bendit (født 1945).

Begrepet «sekstiåtter» er siden blitt brukt om radikale studenter fra denne tiden, og mai-opprøret i Frankrike har etter hvert antatt nesten mytiske dimensjoner.

Mai 1968 er i ettertid også blitt betraktet som en kulturell blomstringstid. Tre legendariske rock-LPer ble spilt inn denne måneden: The Beatles' White Album, Rolling Stones' Beggar's Banquet og Jimi Hendrix' Electric Ladyland.

Mai-opprøret

Ved enkelte universiteter tok studentopprøret en voldsom retning, for eksempel i Paris, hvor studentenes massemøter i mai 1968 utviklet seg til gatekamper og konfrontasjoner med politiet. Urolighetene startet 3. mai, da nesten 600 studenter ble arrestert under en demonstrasjon ved Sorbonne-universitetet mot undervisnings- og eksamenssystemet. En uke senere kom det til sammenstøt mellom politiet og mer enn 10 000 studenter.

Etter hvert slo studentene seg sammen med fagorganiserte arbeidere, og 13. mai gikk 200 000 mennesker i demonstrasjonstog som også endte med tumulter. 14. mai ble Sorbonne-universitetet utropt til «folkerepublikk», og studentene boikottet eksamen.

Streikende arbeidere startet okkupasjon av fabrikkene, og situasjonen var i ferd med å utvikle seg til revolusjonære opptøyer. I slutten av måneden var 6 millioner arbeidere i streik i Frankrike.

Studentopprøret i Paris spredte seg også til Berlin, der studentene stormet sine fakulteter og oppfordret til generalstreik. Uroen spredte seg også til London. Gemyttene roet seg etter at president Charles de Gaulle motvillig måtte love reformer ved universitetene, men opprøret var medvirkende til at han måtte gå av året etter.

I Norge

Fra 1968 og fremover foregikk det også en betydelig radikalisering av studentene ved norske universiteter og høyskoler – særlig i tilknytning til krav om bedre økonomiske kår for utdanningssøkende. Noe egentlig studentopprør fant imidlertid ikke sted i Norge i 1968.

Ved de norske universitetene og høyskolene var det først og fremst kampen mot Det europeiske fellesskap (EEC/EF) frem mot folkeavstemningen i 1972 som virket mobiliserende.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg