studentopprøret

Studentopprøret, upresis samlebetegnelse for en rekke utbrudd av politisk masseaktivitet blant studenter og yngre intellektuelle i universitetsmiljøene i Vest-Europa og Nord-Amerika i slutten av 1960-årene og begynnelsen av 1970-årene.

Utgangspunktet for urolighetene var ofte misnøye med konkrete forhold ved lærestedet, som uaktuell undervisning og udemokratisk organisasjonsform. Etter hvert tok protestene de fleste steder form av generell samfunnskritikk på marxistisk og til dels anarkistisk grunnlag.

I USA ble universitetene også viktige støttepunkter for motstanden mot krigføringen i Vietnam.

De lokale lederne for studentopprøret var som regel ideologisk skolerte studenter med et sosialistisk samfunnssyn. Blant deres viktigste forbilder kan nevnes den tysk-amerikanske filosofen Herbert Marcuse og den kinesiske partilederen Mao Zedong. Flere av studentaktivistene ble internasjonalt kjent, blant dem tyskerne Rudi Rudi Dutschke (1940–79) og Daniel Cohn-Bendit (1945-).

Begrepet «sekstiåtter» er siden blitt brukt om radikale studenter fra denne tiden, og mai-opprøret i Frankrike har etter hvert antatt nesten mytiske dimensjoner.

Mai 1968 var også kjent som en kulturell blomstringstid. Tre legendariske rock-LPer ble spilt inn denne måneden: The Beatles' White Album, Rolling Stones' Beggar's Banquet og Jimi Hendrix' Electric Ladyland.

Ved enkelte universiteter tok studentopprøret en voldsom retning, for eksempel i Paris, hvor studentenes massemøter i mai 1968 utviklet seg til gatekamper og konfrontasjoner med politiet. Urolighetene startet 5. mai, da nesten 600 studenter ble arrestert under en demonstrasjon mot undervisnings- og eksamenssystemet. Dagen etter kom det til sammenstøt mellom politi og 10 000 studenter.

Etter hvert slo studentene seg sammen med arbeidere, og 13. mai gikk 200 000 mennesker i demonstrasjonstog som også endte med tumulter. 14. mai ble Sorbonne-universitetet utropt til «folkerepublikk», og studentene boikottet eksamenene.

Streikende arbeidere startet okkupasjon av fabrikkene, og situasjonen var i ferd med å utvikle seg til revolusjonære opptøyer. I slutten av måneden var 6 millioner arbeidere i streik i Frankrike.

Studentopprøret i Paris spredte seg også til Berlin, der studentene stormet sine fakulteter og oppfordret til generalstreik. Uroen spredte seg også til London. Gemyttene roet seg etter at president Charles de Gaulle motvillig måtte love reformer ved universitetene, men opprøret var medvirkende til at han måtte gå av året etter.

Fra 1968 og fremover foregikk det også en betydelig radikalisering av studentene ved norske universiteter og høyskoler – særlig i tilknytning til krav om bedre økonomiske kår for utdanningssøkende. Noe egentlig studentopprør fant imidlertid ikke sted i Norge i 1968.

Ved de norske universitetene og høyskolene var det først og fremst kampen mot Det europeiske fellesskap frem mot folkeavstemningen i 1972 som virket mobiliserende.