Studentopprørarane var opptatt av kvardagen på lærestadene, så vel som større samfunnsspørsmål. I USA og Frankrike reagerte studentane på universitets rolle som in loco parentis, det vil seie som erstatning for foreldra. Det gjaldt ikkje minst forholdet mellom kjønna. Studentrørsla i Noreg og Vest-Tyskland tok opp kampen mot omlegging av høgre utdanning (i Noreg ved Ottosen-komiteen) fordi studentane frykta innskrenkingar i akademisk fridom. Studentane aksjonerte ofte for å betre studentvelferda, gjennom mellom anna husokkupasjonar, også ved skandinaviske universitet og høgskular. Overalt stilte studentane krav om større medverknad, både i styringsorgan og i sjølve studia, om pensa, undervisningsmetodane og eksamensformene. Mens studentar i USA fekk oppretta studieemne som handla om dei ulike minoritetsgruppene, fekk pedagogikkstudentane på Blindern gjennomslag for eit heilt nytt studium i sosialpedagogikk med tilhøyrande institutt.
Den store internasjonale saka var Vietnamkrigen (1965–1973), og det var så å seie unison oppslutning globalt om protesten mot USAs krigføring i Vietnam. I det heile tatt var solidaritet med den såkalla tredje verda svært sentral, og internasjonale brennpunkt som Biafra, Sør-Afrika (apartheid), Palestina og Chile engasjerte mange. Antiimperialisme og antiamerikanisme prega opprøret ideologisk, og marxisme i ulike variantar hadde relativt stor appell, spesielt blant studentar i nord og sør.
Hos eit svært aktivt, men klart fåtal av studentane, fekk marxisme-leninisme ein renessanse, først og fremst gjennom Mao Zedong, men også inspirert av Che Guevara og Fidel Castros Cuba. Norske maoistar gjorde seg sterkt gjeldande i studentopprøret, men det vart ikkje nokon revolusjon verken i Noreg eller i andre vestlege land. For nokre av studentrebellane enda studentopprøret i raud terrorisme. I Vest-Tyskland utførte Baader-Meinhof-gruppa, også kjent som Røde Armé Fraksjon, kidnappingar og drap, og i Italia stod Røde brigader for det same. Også i Danmark oppstod det ein terroristorganisasjon midt i København, den såkalla Blekingegadebanden.
Trass i ein venstrepolitisk profil omfamna studentopprøret også grøn kritikk av industrikapitalismen og forbrukarsamfunnet, samtidig som det anarkistiske ved opprøret var med på å bane veg for større individuell fridom og sjølvrealisering. Det politisk radikale studentopprøret mot etablerte autoritetar og myndigheiter kunne også bidra til å legitimere høgresida sin kritikk mot «formyndarstaten», altså offentleg innblanding og kontroll over individet. Paradoksalt nok kunne altså venstrevinden vere med og skape høgrebølgja. Slik var opprøret òg med på å opne samfunnet for den liberalistiske, om ikkje konservative, høgrepolitikken som følgde i kjølvatnet til opprøret i Vesten.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.