Norsk oljehistorie handler om funn og utvinning av petroleum på norsk sokkel fra 1960-årene og frem til i dag.

Da Ekofiskfeltet ble erklært drivverdig lillejulaften 1969 markerte det starten på et nytt kapittel i norgeshistorien. Flere funn fulgte, flere felt ble bygd ut og flere felt ble satt i produksjon. En rekke av de store internasjonale oljeaktørene etablerte seg, fikk konsesjoner og investerte. Det fulgte en omfattende teknologiutvikling på flere områder og etablering av utdannings- og kvalifiseringstiltak. Den offentlig forvaltning ble styrket med lov- og regelverk innrettet mot petroleumsnæringen. Norsk industri og rederinæringen omstilte seg mot virksomheten i Nordsjøen. Spesielt var omstillingen innen verftsindustrien, og innen deler av skipsfarten gjennomgripende.

Oljevirksomheten ble en dominerende faktor i norsk økonomi og er i dag Norges største næring målt i verdiskaping, statlige inntekter, investeringer og eksportverdi. I 2016 var 185 000 personer direkte eller indirekte sysselsatt i petroleumssektoren i Norge.

I 1959 ble det, etter at det var boret to tørre brønner, gjort et stort gassfunn ved Groningen i Nederland. Funnet viste seg å være et av de største gassforekomster som til da var funnet i verden. Geologisk sett var det åpenbart at det kunne eksistere forekomster også ute i Nordsjøen. Det amerikanske oljeselskapet ExxonMobil og det hollandsk-britiske Shell hadde vært involvert i funnet og den senere produksjonen fra gassfeltet. Begge selskapene hadde omfattende internasjonal erfaring og startet etter kort tid letevirksomhet utenfor kysten av Nederland.

I Mexicogolfen hadde man allerede erfaring med leteboring og produksjon til havs. Den første borevirksomheten i Nordsjøen startet med samme type teknologi, men det viste seg raskt at forholdene i Nordsjøen satte andre krav.

Funnene i Nederland gjorde at oljeselskapene tok kontakt med de andre Nordsjølandene for å starte leting etter olje- og gassforekomster utenfor deres kyster.

Trygve Lie hadde som spesialoppdrag fra regjeringen å arbeide for å få utenlandske investeringer til norsk næringsliv, og den første henvendelsen fra oljeselskap kom fra Phillips den 29. oktober 1962.

Henvendelsen, som i første omgang omhandlet tillatelse til å starte seismiske undersøkelser, ble videreformidlet til Jens Evensen i Utenriksdepartementet. På dette tidspunkt var det allerede startet olje- og gassvirksomhet utenfor både Nederland og Storbritannia.

Nordmenn hadde vært involvert også i disse områdene. Danmark hadde gitt det danske firmaet A.P. Møller, som opererte sammen med de to store internasjonale oljeselskapene Gulf og Shell, enerett på oljeutvinning i dansk sektor. Phillips hadde også ønsket en slik avtale. Holdningen i Norge var imidlertid skeptisk til slike avtaler. «Lov om erhvervelse av vandfald, bergverk og anden fast eiendom», som regulerte eierforhold til norsk vannkraft, hadde som utgangspunkt at energiressurser skulle være underlagt norsk offentlig kontroll. Det var også lang tradisjon for at Norge ville ha kontroll med gruvevirksomheten.

For alle Nordsjølandene var det også klart at eierforholdene til bunnen av Nordsjøen måtte avklares. De kystnære strøkene var ikke problematiske, men områdene lenger ut måtte avklares med avtaler. Den 31. mai 1963 erklærte Norge at havbunnen og forekomster under denne var en del av norsk statshøyhet. Andre Nordsjøland erklærte områdene utenfor sine kyster som sine områder og underlagt sin lovregulering. Danmark, Norge og Storbritannia undertegnet en avtale om deling av kontinentalsokkelen etter midtlinjeprinsippet.

En kongelig resolusjon gjeldende fra 9. april 1965 kom med et konsesjonsregelverk, og fire dager senere ble den første konsesjonsrunden på norsk sokkel utlyst. Den resulterte i at det ble gitt 22 utvinningstillatelser for 78 blokker. Konsesjonene ble gitt både til enkeltselskaper og grupper av selskaper.

De første letebrønnene ble boret i 1966 av Esso med den amerikanske riggen Ocean Traveler. Men det første drivverdige funnet kom først i 1969. Funnet ble gjort på Ekofiskfeltet av søsterriggen Ocean Viking som boret for Phillips.

Utbyggingen av de første store olje- og gassfeltene på norsk sokkel ble dominert av utenlandske selskaper. Myndighetene hadde imidlertid som målsetting å bygge opp et norsk oljemiljø. Et sentralt virkemiddel for å styrke utviklingen av et norsk oljemiljø ble opprettelsen av Statoil.

Fra opprettelsen i 1972 har Statoil spilt en hovedrolle i norsk oljevirksomhet. Selskapet fikk i en periode 50 prosent av alle nye tildelinger. Statoils mandat, størrelse og strategier har vært gjenstand for mange kontroverser.

Myndighetene ønsket også en kompetent norsk industrirelatert aktør til leting, utbygging og drift av installasjonene på kontinentalsokkelen, samt bearbeidelse av petroleum som ressurs. Oljeleverandørindustriens utvikling har vært preget av både kriser og suksess.

En sentral målsetting i den tidlige norske oljepolitikken var et moderat oljetempo for å unngå å bli for avhengig av den nye ressursen. Tidlig på 1990-tallet ble denne målsettingen forlatt. I 2013 ble det diskutert hvor vidt et alt for høyt investeringsnivå likevel hadde gjort norsk økonomi sårbar.

Allerede tidlig på 1970-tallet ble det lagt stor vekt på at oljevirksomheten skulle utformes på en miljømessig forsvarlig måte. I 1970-årene var oljevirksomheten konsentrert til områdene sør for Stad i Nordsjøen. Fra 1980-tallet beveget virksomheten seg nordover til Norskehavet og Barentshavet. Oljeindustrien møtte motstand fra miljøorganisasjoner og fiskeriinteresser som mente sårbare områder burde beskyttes mot petroleumsvirksomhet. Det bredte seg dessuten en uro for hvilke konsekvenser klimautfordringene kunne få for et oljedominert Norge.

Tidlig på 1960-tallet hadde Norge en fiskerigrense som strakte seg beskjedne tolv nautiske mil (cirka 2,2 mil) ut fra kysten. Resten ble regnet som internasjonalt farvann. Fiskerigrensene avklarte retten til fisket i havet, ikke til aktivitet på havbunnen.

Det folkerettslige utgangspunktet for en avklaring var Genèvekonvensjonen av 1958 om kontinentalsokkelen. Konvensjonen, som bygde på et midtlinjeprinsipp, hadde en formulering om at kontinentalsokkelen skulle avgrenses til områder grunnere enn 200 meters dyp. Den slo imidlertid samtidig fast at grensen kunne utvides hvis det var mulig å utvinne naturressurser enda dypere.

Embetsmennene i Utenriksdepartementet fryktet en stund at nabostatene ville hevde at den norske kontinentalsokkelen skulle avgrenses av Norskerenna. Den 31. mai 1963 slo Norge gjennom en kongelig resolusjon ensidig fast at havbunnen og undergrunnen i de undersjøiske områder utenfor Norskekysten var undergitt norsk statshøyhet for så vidt angikk utnyttelse og utforskning av naturforekomster, og at en avgrensing til nabostatene ville ta utgangspunkt i et midtlinjeprinsipp.

En slik ensidig erklæring var avhengig av aksept fra andre land, først og fremst nabostatene. Storbritannia ønsket en avtale så fort som mulig, og den 10. mars 1965 ble en delelinjeavtale mellom Norge og Storbritannia underskrevet. Avtalen bygde på midtlinjeprinsippet. Både den britiske og den norske kystlinjen var lange, og med dette var grensen i store deler av Nordsjøen satt. 8. desember 1965 var en avtale med Danmark også klar. Med dette hadde Norge fått jurisdiksjonsrett over en andel av Nordsjøen med et areal som var nesten like stort som det norske fastlandet.

Det var fremdeles mye som måtte avklares innen internasjonal havrett. Lenger nord skulle det dessuten ta mange år før alle viktige delelinjer var avklart. Det avgjørende for Norge var at man hadde fått en tilstrekkelig avklaring for å starte forhandlinger med oljeselskapene som ønsket å starte leting i det som var den norske delen av Nordsjøen.

Med resolusjonen av 31. mai 1963 hadde den norske staten gjort seg til eier av mulige naturforekomster på en stor del av kontinentalsokkelen i Nordsjøen. Neste steg ble å utforme et egnet lov- og regelverk for mulige aktiviteter på sokkelen. Arbeidet med dette ble lagt til det nyopprettede kontinentalsokkelutvalget ledet av Jens Evensen.

Norge gikk inn for samme system som Storbritannia, hvor grupper av selskaper fikk tildelt andeler i utlyste blokker. De norske blokkene var kvadrater på rundt 500 km², beregnet ut fra breddegrader og lengdegrader.

Statens inntekter skulle komme i form av skatter og eventuelt direkte andeler av den produserte oljen (royalty) etter at produksjonen var i gang. Mange av formuleringene som ble tatt inn i det som skulle bli en grunnmur i det norske konsesjonsregimet, kongelig resolusjon av 9. april 1965, var utformet i tett samarbeid mellom Jens Evensen og representanter for de utenlandske oljeselskapene.

Til tross for at interessen for å komme i gang med boring var stor, fikk man ingen offentlig debatt om den første oljepolitikken. Stortinget var i første omgang kun involvert da det i lov av 11. juni 1965 vedtok en særskilt skattelette for oljeselskap. Loven ble vedtatt etter en meget kort debatt. Det ble vist til at dersom man ikke vedtok en skattelette, ville ikke staten kunne operere med en royalty i avtalen med selskapene. Alternativet som ble satt opp var at industrien ikke var villig til å investere i det hele tatt.

Både i den kongelige resolusjonen og i arbeidsavtalene selskapene måtte underskrive for å få tildelt konsesjoner, finnes det bestemmelser som sikrer staten en suveren rett til å gripe regulerende inn overfor selskapenes praksis på et senere tidspunkt. Resolusjonen inneholdt ingen sikkerhetsbestemmelser, men slo fast at hvis staten skulle oppnevne inspektører, måtte selskapene gi disse full adgang og rette seg etter de pålegg disse måtte gi (§ 45).

Det var flere likhetstrekk med den type konsesjonsregime som ble utviklet i tilknytning til utbyggingen av vannkraften tidlig på 1900-tallet. Prinsippet om hjemfallsrett var bygd inn i flere bestemmelser. Utvinningstillatelser ble i første omgang gitt for en periode på seks år. Allerede etter tre år forpliktet selskapene seg til å gi fra seg en fjerdedel av den tildelte blokken (§ 20). Gitt at selskapene ville beholde en tildelt blokk etter en seksårsperiode, måtte de tre år etter dette frasi seg nok en fjerdedel av den opprinnelige tildelingen. De delene av en blokk som ble beholdt etter en forlenget tildeling, kunne beholdes i hele 40 år (§ 22).

I forhandlingene forut for den kongelige resolusjonen og de endelige tildelingene var selskapene mest opptatt av de finansielle betingelsene. Selskapene forventet en royalty på 12,5 prosent, slik det var i Storbritannia. Men Evensen sørget for at denne ble på 10 prosent.

Royalty er en avgift som innebærer at staten mottar en bestemt prosent av produksjonsverdien, ikke som for skattene; en prosentdel av overskuddet. Sett fra en produsentnasjons ståsted, var det derfor en potent inntektskilde. En reduksjon på 2,5 prosent av royalty var mer verdt enn en tilsvarende reduksjon i skattene.

Allerede den 13. april 1965, fire dager etter den kongelige resolusjonen og før den endelige avklaringen av skattespørsmålet, ble oljeselskapene invitert til å søke om konsesjon til å drive oljevirksomhet på norsk sokkel. Forut for tildelingen vedtok Stortinget unntaksbestemmelser som sørget for reduserte skatter for oljeselskaper. Mest fornøyd var de amerikanske selskapene. De fikk unntak fra en bestemmelse som krevde at selskapene som deltok skulle opprette norske datterselskaper. Med gjeldende amerikanske skatteregler innebar dette at alle utgifter til letning på norsk sokkel kunne trekkes fra skatten i USA.

Selv om Evensen drev et aktivt spill for å lose oljesaken gjennom forvaltningen, finnes det ingen indikasjoner på at han brøt med de overordnede forutsetningene fra sine politiske oppdragsgivere. Den overordnede målsettingen var å få de utenlandske selskapene til å engasjere seg i størst mulig grad. Slik ville sannsynligheten for at man virkelig fant olje, være størst.

Samtidig var man opptatt av å sikre tilgang til fremmed valuta, og hindre at utenlandsk valuta forsvant ut av Norge. Hvis norske oljeselskaper skulle stå for en stor del av aktiviteten, ville de være avhengige av å leie inn utenlandske spesialselskaper med oljeteknologisk kompetanse.

En liten, men betydningsfull gruppe norske selskaper ønsket å satse på oljeleting i Nordsjøen allerede fra starten. Dette gjaldt blant annet Fred. Olsen og Norsk Hydro. Disse mente interessen fra de utenlandske selskapene var en indikasjon på at muligheten for funn var gode. Men uten spesialkompetanse var de avhengig av å gå i allianse med de utenlandske selskapene.

Jens Evensen signaliserte imidlertid til flere store utenlandske oljeselskap at en allianse med norske selskap ikke ville styrke søknaden deres. Alt i alt ble den norske deltagelsen i konsesjonsrunden liten, ikke minst sammenlignet med den første tildelingen på britisk side av Nordsjøen.

Uten tilgang på selvstendig oljekompetanse og med begrensede investeringsmidler, minnet Norges posisjon på 1960-tallet mye om den mange fattige land med potensielle petroleumsressurser i sør har stått overfor.

I den norske konsesjonsrunden ble hele 278 blokker utlyst. Det tilsvarte hele 139 000 km², et gigantisk område som tilsvarte mer enn en tredjedel av hele Norges flateinnhold. Det ble tildelt til sammen 78 blokker. Det var betydelig mindre enn antall utlyste blokker, men like fullt den største tildelingen noensinne på norsk sokkel (40 000 km²).

Av de tildelte blokkene var norske selskaper representert ved 21, overalt i form av beskjedne minoritetsandeler. Til sammenligning var britiske selskaper representert på 283 av de i alt 346 blokkene som ble tildelt i den første britiske konsesjonsrunden. (De britiske blokkene var noe mindre enn de norske, så antallet kan ikke sammenlignes direkte.)

Selskapene var forpliktet til å gjennomføre et betydelig antall boringer i løpet av en seksårsperiode. Områder hvor man ikke satte i gang leting innen tidsfristen skulle tilbakeleveres til staten.

Den første boringen ble gjennomført med Esso som ansvarlig operatør fra oljeriggen Ocean Traveler i juli 1966. Boringen viste ikke spor av olje, men man fikk bekreftet at man fant den samme type sedimentære bergarter som gjorde seg gjeldende lenger sør i Nordsjøen også på norsk sokkel.

Essos andre brønn (blokk 24/11) bekreftet utfordringene ved å bore etter olje i Nordsjøen. Ocean Traveler ble skadet av forsyningsskipet Smit-Lloyd 8 som kolliderte med riggen i vanskelig vær. Kollisjonen førte til stor vanninntrengning og punkterte en av riggens pongtonger. Det skapte en dramatisk situasjon der riggen holdt på å kantre. Kun rask reaksjon fra mannskapet ombord som fikk pumpet ballastvann inn i andre pongtonger forhindret at riggen kantret. Riggen måtte etter dette inn til reparasjon. Skaden på plattformen var en av mange nestenulykker som kunne ha ført til en stor ulykke med mange omkomne.

Etter at riggen kom ut på feltet igjen fant man olje, men med datidens kostnader og oljepris var ikke feltet drivverdig. Feltet, som senere fikk navnet Balder, skulle imidlertid vise seg å være stort nok til senere å forsvare produksjon. Produksjonen på feltet startet i 1999.

Flere andre selskaper fant også såkalte «spor av hydrokarboner». I juni 1968 bekreftet Philips at det var funnet hydrokarboner i blokk 7/11. Codfeltet inneholdt mest gass, men også en del olje og kondensat. Funnet var betydelig og ble utredet for mulig produksjon, men vinteren 1969 ble det konkludert at ikke det ikke var stort nok til økonomisk å forsvare produksjon.

Da Esso tidlig avsluttet brønnene de hadde forpliktet seg til å bore, presset selskapet på for en ny konsesjonsrunde for å kunne utnytte sin nyvunne geologiske informasjon. Andre kviet seg for å sette i gang boringene de var forpliktet til, særlig etter at det viste seg at Codfeltet ikke var drivverdig. Flere kilder bekrefter at det i en periode bredte seg en viss pessimisme.

Interessen var likevel stor nok til at flere selskaper inngikk nye avtaler om boring i andre konsesjonsrunde. Den ble avviklet i form av tildelinger på ulike tidspunkt i 1969. Runden var mindre omfattende enn den første, og skilte seg fra den første ved at norske selskaper fikk en relativt større andel, og ved at en del selskaper gikk med på at staten kunne gå inn som eier i etterkant av et funn uten å ha vært med på å finansiere letekostnadene («carried interest»).

Oljeselskapet Phillips vurderte å utsette sitt boreprogram sommeren 1969, men ingen ville fremleie riggen Ocean Viking som Phillips hadde kontrakt med, så selskapet satte likevel i gang boring på blokk 2/4. Allerede i september traff Ocean Viking på store mengder olje. Problemer under boringen gjorde at brønnen måtte «plugges» uten at det kunne foretas tester av hvor mye det dreide seg om.

Ny boring i desember 1969 bekreftet at det dreide seg om et enormt felt. Et grovt overslag fra boreledelsen var at det dreide seg om rundt tre milliarder fat olje. Det viste seg å stemme ganske godt med senere mer nøyaktige anslag. Feltet fikk navnet Ekofisk. Det dreide seg om et gigantfunn, som i tillegg til olje også inneholdt store mengder gass.

Med Ekofisk-funnet endret styrkeforholdet mellom Norge og de utenlandske selskapene seg. Selskapene ville strekke seg langt for å sikre seg andeler i det som ble et av de mest interessante leteområdene i verden. Norsk sokkel og Nordsjøen ble dessuten sett på som et langt mer stabilt område enn Midtøsten. Det åpnet for en langt mer aktiv oljepolitikk.

I ettertid har den tidlige oljepolitikken ofte blitt sammenfattet med å vise til ti punkter fra Stortingets industrikomité i 1971 (omtalt som «de ti oljebud»). En del av disse var situasjonsbestemt. Det første «budet», en målsetting om at norsk oljepolitikk skulle sikre «nasjonal styring og kontroll» var påvirket av den politiske retorikken i striden om norsk medlemskap i EF. Begrepene nasjonal styring og kontroll gir like fullt en god oppsummering av den overordnede retningen for oljepolitikken.

Industrikomiteen slo også fast at det skulle opprettes et statlig oljeselskap og at det var en målsetting å utvikle et «integrert norsk oljemiljø». Det innebar at norsk industri skulle beherske alle ledd i oljens produksjonskjede. Komiteen la vekt på at utvinningen skulle skje på en miljømessig forsvarlig måte.

Industrikomiteen utgikk fra et storting hvor mellompartiene hadde flertall med Høyre. I Høyre var det en viss motstand mot at et mulig statsoljeselskap skulle få en operativ, industriell rolle. Mange mente selskapet burde begrenses til å forvalte statlige eierandeler.

Før Borten-regjeringen gikk av i 1971, som følge av intern strid om norsk medlemskap i EF, forsøkte Industridepartementet å legge til rette for at Norsk Hydro skulle bli det dominerende, nasjonale, norske oljeselskapet. Et hemmelig oppkjøp i regi av Hambros Bank i London sikret staten mer enn 50 prosent av aksjene.

Da Arbeiderpartiregjeringen under Trygve Bratteli overtok i mars 1971 ble planene om å gjøre Norsk Hydro til en nasjonal hovedaktør i oljevirksomheten skrinlagt. Den nye industriministeren Finn Lied arbeidet aktivt for at det skulle opprettes et nytt statlig selskap. Lied ansatte den unge Arve Johnsen som statssekretær. Lied hadde tette relasjoner til Jens Chr. Hauge, som spilte en nøkkelrolle i utforming av industripolitikken i etterkrigstiden.

Bratteliregjeringen måtte forholde seg til samme stortingsflertall som Bortenregjeringen. Den gikk dessuten av allerede i september 1972 som følge av resultatet i folkeavstemningen om EF-medlemskap. Med Stortingets tilslutning til forslaget om opprettelse av Statoil den 14. juni 1972 klarte trekløveret Lied, Hauge og Johnsen likevel å etablere seg i en posisjon som skulle sette sitt preg på norsk oljepolitikk i mange år fremover.

Da selskapet avholdt sin første generalforsamling den 18. september ble Jens Chr. Hauge styreformann. Kort tid senere ble Arve Johnsen statsselskapets første direktør. Han satt i stillingen frem til 1988. Da Hauge gikk av som styreleder i 1974 overtok Lied stillingen og beholdt den frem til 1984.

Den mest gjennomgripende politiske behandlingen av oljepolitikken kom i forbindelse med utformingen og behandlingen av Stortingsmelding 25 (1974) om petroleumsvirksomhetens plass i det norske samfunnet. Det var ennå langt frem til norske myndigheter, norsk næringsliv og norske oljearbeidere behersket alle sider ved det å finne og utvinne oljereserver til havs. Likevel kunne man nå tydelig se konturene av det som frem til tidlig på 1990-tallet kjennetegnet den norske oljeerfaringen.

Den kan sammenfattes av seks sentrale bærebjelker:

  1. En størst mulig andel av inntektene eller «renten» fra oljen skulle tilfalle staten, og gjennom den fordeles på egalitært vis i hele det norske samfunnet.

  2. Etablering av et statlig oljeselskap.

  3. Etablering av en sterk nasjonal leverandørindustri.

  4. Etablering av statlige reguleringsinstitusjoner med ansvar både for en samfunnsmessig forsvarlig ressursforvaltning og at utvinningen foregikk på en sikkerhetsmessig og miljømessig forsvarlig måte.

  5. At en industri som ellers var kjent for sin motstand mot fagforeninger etablerte samme type samarbeid mellom arbeidsgivere, fagorganiserte og stat som preget øvrige deler av norsk arbeidsliv.

  6. En ambisjon om at utvinnings- og investeringstempo skulle være «moderat», for at andre virksomheter ikke skulle trenges til side og ressursene vare lenge.

Arbeidet for å oppnå disse målsettingene var ofte preget av åpen konflikt, delikate balanseganger mellom motstridende interesser og konsensus.

Med konsesjonsregimet og skattelettene fra 1965 lå Norge an til en andel av oljeinntektene fra norsk sokkel som var lavere enn for eksempel Storbritannias på samme tidspunkt. Ved et mulig kjempefunn kunne man risikere å havne på en «government take» som lå på under 60 prosent.

Royaltysatsene som lå til grunn for tildelingene i de to første konsesjonsrundene var en del av en avtale og kunne vanskelig endres. Det var imidlertid ingen formelle regler som hindret staten i å endre skattesatser i ettertid.

Da oljeprisene som følge av oljekrisen ble firedoblet frem mot vinteren 1974 lå oljeselskapene med eierandeler på Ekofiskfeltet an til å innkassere overskudd langt over gjennomsnittet i andre næringer. Dette fikk Finansdepartementet til å foreta en ny gjennomgang av oljeselskapenes økonomiske betingelser.

13. juni 1975 vedtok Stortinget en ny petroleumsskattelov som innebar en dramatisk skjerpelse av skattenivået på norsk sokkel. Loven inneholdt en produksjonsavgift beregnet etter en glideskala fra 8 til 16 prosent, en ordinær selskapsskatt tilsvarende landbasert virksomhet (50,8 prosent) og en ordinær særskatt på 25 prosent. Samtidig ble det slått fast at myndighetene kunne fastsette en normpris til bruk ved ligningen. Selskapene ville imidlertid ha gode muligheter til å trekke kostnader fra skatten. Norge ville nå sikre seg en «government take» på nær 80 prosent.

Forut for skatteloven kom oljeselskapene med uttalelser som tydet på at de vurderte sin framtid på norsk sokkel. Loven fikk først umiddelbare konsekvenser for Ekofiskfeltet som var under oppstart. Philips' jurister viste til at det var urimelig å gi en lov tilbakevirkende kraft. Selv om et nesten enstemmig storting støttet skatteskjerpelsene, ble det spekulert i om oljeselskapene ville saksøke staten og bringe vedtaket inn for Høyesterett.

Forståelsen som lå til grunn for skatteskjerpelsen var den samme som i det norske vannkraftregimet: Staten måtte ha som mål at mest mulig av grunnrenten fra store felt som Ekofisk skulle tilfalle fellesskapet.

Finansdepartementet antok at så lenge selskapene fikk et overskudd tilsvarende hva som var vanlig i andre næringer eller mer, ville de velge å bli på norsk sokkel. I og med at etableringen av et statlig norsk oljeselskap var i gang, ville man ha et alternativ hvis selskapene skulle gjøre alvor av truslene om å trekke seg ut av norsk sokkel.

Det endte med at Phillips aksepterte skatteskjerpelsen. Andre utenlandske oljeselskaper fortsatte å arbeide aktivt for å sikre seg nye konsesjoner. Med mindre justeringer har loven blitt stående siden (se petroleumsloven).

Finn Lied, Arve Johnsen og Jens Chr. Hauge var skeptiske til å la Hydro bli hovedselskapet i norsk oljevirksomhet. Dette fordi selskapet var en stor, etablert organisasjon med sterke, selvstendige egeninteresser. Det var også politisk støtte for opprettelse av et statlig oljeselskap.

Arve Johnsen hadde stor innflytelse over utformingen av selskapet da Statoil startet opp sitt første fulle år med to ansatte i januar 1973. Han hadde fra starten klare ambisjoner om at Statoil skulle utvikles til et integrert operativt oljeselskap. Det innebar at selskapet ved siden av å forvalte statens eierandeler i oljefelt, skulle utvikle en organisasjon som kunne beherske alle teknologiske utfordringer for selv å finne olje, bygge ut nødvendige installasjoner og drifte produksjon.

Etter modell av de aller største internasjonale oljeselskapene mente Johnsen det var avgjørende å etablere seg på «nedstrømssiden», det vil si innen transport av olje og gass, bearbeiding av ressursene ved raffinerier og salg av oljeprodukter gjennom et eget nett av bensinstasjoner. Johnsen ønsket dessuten at Statoil skulle etablere seg i kjemiske industrier hvor petroleum var en hovedressurs.

I løpet av 1973 ble det tatt beslutninger og strategiske grep som styrket Statoils mulighet for å oppnå målene. I strid med oljeselskapet Phillips sikret Statoil seg eierkontroll over rørledningsnettet fra Ekofiskfeltet til kontinentet. Statoil sikret seg en 50 prosent eierandel i de lovende blokkene som i 1974 viste seg å inneholde det store Statfjordfeltet. Det amerikanske oljeselskapet Mobil skulle være operatør på feltet, men det ble inngått en avtale hvor Mobil tok på seg å lære opp Statoil sånn at selskapet på egen hånd kunne overta driften i løpet av en tiårsperiode.

Utover 1970-tallet fikk Statoil tildelt en eierandel på minst 50 prosent ved samtlige tildelinger av nye felter. Det dreide seg om såkalte nøkkelblokker hvor seismiske undersøkelser indikerte at det var store muligheter for å finne olje og gass. Indikasjonene slo til. Ved blokken som viste seg å inneholde Gullfaks fikk Statoil en eierandel på hele 85 prosent. På Gullfaksfeltet skulle Statoil ha operatøransvar på egen hånd i alle faser. Selskapet leide imidlertid inn det erfarne amerikanske oljeselskapet Esso som «teknisk assistent».

Det tok tid å utvikle Statoil som et operativt selskap. I den norske offentligheten på 1970-tallet kunne folk flest få inntrykk av at selskapet var større og viktigere for aktivitetene ute i Nordsjøen enn det egentlig var. Dette skyldes blant annet at Statoil driftet informasjonsavdelingen for utbyggingen av Statfjord.

På slutten av 1970-tallet hadde Statoil operativt ansvar for en del borevirksomhet på egen hånd. Statoils første store operatøroppgave var å legge gassrørledning (Statpipe) fra Statfjord til Kårstø i 1983–1985. Mye av arbeidet ble utført av erfarne innleide utenlandske selskaper, men det var Statoil som hadde ansvaret.

Statoils ambisjoner om å etablere selvstendig aktivitet på nedstrømssiden ble delvis blokkert på 1970-tallet da selskapet basert på politiske kompromisser ble tvunget inn i nedstrømsselskapet Norol sammen med Norsk Hydro og det private norske oljeselskapet Saga Petroleum.

På 1980-tallet etablerte Statoil et eget distribusjonsapparat under Statoilnavnet i Sverige og flere andre land i Nord-Europa. Statoil tok også over Saga Petroleums andeler i petrokjemisk industri på Bamble i Telemark. Fra 1988 overtok Statoil Norsk Hydros eierandeler i raffineringsanleggetMongstad.

Lenge før Statoil på slutten av 1980-tallet sto frem som en stor industriell operatør innen de fleste områder av oljevirksomheten på egen hånd, spilte selskapet en avgjørende rolle i utviklingen av norsk offshorerettet leverandørindustri.

Sammenlignet med oljeproduserende land i sør hadde Norge relativt gode forutsetninger for å bygge opp en selvstendig leverandørindustri. Norge hadde en omfattende skipsindustri, og norsk maritim kompetanse kom til nytte når flytende leteplattformer og andre installasjoner skulle settes opp og driftes til havs.

Allerede kort tid etter Ekofisk-funnet hadde norske redere etablert seg som dominerende eiere av leterigger. Aker gjorde stor suksess da selskapet tidlig konstruerte den såkalte Aker H3-riggen som ble produsert ved norske verft. Det meste av byggingen av de mange installasjonene som snart utgjorde en liten by til havs ute på Ekofiskfeltet ble imidlertid utført i utlandet. Norske selskaper klarte ganske raskt å bygge stål- og betonginstallasjoner på egen hånd. Men Norge manglet den mer avanserte kompetansen som måtte til for å finne og utvinne olje og gass.

Næringslivet var delt i hvilken strategi man skulle benytte for å utvikle den relevante teknologien. Selskap som Aker og Kværner presset på for at Norge skulle innføre beskyttelsestiltak. I en kongelig resolusjon av 8. desember 1972 ble det i paragraf 54 slått fast at norske selskaper skulle foretrekkes «[…] i tilfeller hvor norske varer og tjenester var konkurransedyktige, både i forhold til kvalitet, service, leveringstid og pris […]». Norske redere og Handelsdepartementet var motstandere av paragrafen. De mente Norge kunne straffes ved å bli stengt ute fra internasjonale markeder.

Paragrafen fikk ikke betydning i første omgang. Men fra 1974 fikk økt arbeidsløshet som følge av oljekrisen britene til å innføre proteksjonistiske tiltak for å beskytte sin industri. Norge fulgte opp med en tilsvarende politikk for mer aktivt å fremme utviklingen av lokale leverandører.

Det viktigste virkemidlet for å oppnå dette var imidlertid ikke § 54, men Statoils rolle som dominerende eier i de nye store feltutbyggingsprosjektene. Statoil presset på for at norske Mobil skulle velge norske leverandører på Statfjordfeltet. På Gullfaksfeltet, det neste store utbyggingsprosjektet hvor Statoil selv var operatør, sto selskapet fritt til å velge leverandører.

Gjennom 1980-tallet utviklet norske selskaper teknologisk kompetanse som gjorde det mulig å beherske stadig flere av de teknologiske utfordringene i Nordsjøen. Norske selskaper hadde en fordel, men måtte konkurrere seg imellom.

Samtidig med opprettelsen av Statoil den 12. juni 1972 vedtok Stortinget etablering av et oljedirektorat i Stavanger. Oljedirektoratet videreførte forberedende arbeid i forbindelse med konsesjonsutlysninger og tildelinger som tidligere ble utført av Industridepartementet. Oljedirektoratets første leder, Fredrik Hagemann, kom selv fra Industridepartementet. Hagemann var leder frem til 1996.

I henhold til kongelig resolusjon av 9. april 1965 var selskapene forpliktet til å innlevere kjerneprøver fra samtlige brønner som ble boret. Med disse prøvene og med tilgang til oljeselskapenes vurderinger i forbindelse med konsesjonssøknader, kunne Oljedirektoratet bygge opp en unik innsikt i geologien på norsk kontinentalsokkel. For å skaffe seg kunnskap om områder hvor det ennå ikke var boret, bestilte direktoratet også seismiske undersøkelser på egen hånd. Siden Oljedirektoratets planleggingsavdeling spilte en viktig rolle i forbindelse med konsesjonstildelinger fikk den umiddelbart en sterk posisjon vis à vis oljeselskapene.

Det tok lengre tid å utvikle en autoritet vis à vis oljeindustrien på regulering av sikkerhet. Norge fikk et regelverk for borevirksomheten allerede i 1967, men det ble ikke fulgt av effektiv inspeksjonsvirksomhet. Hvordan man skulle utforme reguleringer og følge opp disse forble uløst de første årene etter at Oljedirektoratet ble etablert. Det var vanskelig å kontrollere aktiviteter som befant seg så langt ute i Nordsjøen, og inspeksjonsoppdrag ute på installasjonene krevde en omfattende logistikk. Problemet med en tradisjonell tilnærming til sikkerhet, hvor staten utformet regelverk og selskaper forholdt seg til dette, var at den teknologiske utviklingen gikk så raskt og var så kompleks at det var vanskelig å følge opp med relevante regler. Når noe gikk galt, kunne selskapene dekke seg bak at det var staten som hadde sviktet fordi regelverket var mangelfullt.

Sikkerhetsutfordringene knyttet til den første lete- og den påfølgende utbyggingsfasen på norsk sokkel var store. Mellom 1965 og 1978 omkom 82 arbeidere i tilknytning til aktivitetene på norsk kontinentalsokkel. Bare under utbyggingen av Ekofiskfeltet, mellom 1971 og 1977, omkom 45 arbeidere; 16 av dem ble drept i helikopterhavarier. Ulykken som fikk størst internasjonal oppmerksomhet var den ukontrollerte utblåsingen fra Bravo-plattformen på Ekofisk. Bravo-ulykken førte ikke til noen alvorlige personskader, men et utslipp på cirka 9000 tonn olje.

Det høye tallet omkomne frem til slutten av 1970-tallet skyldtes først og fremt arbeidsulykker der én eller to arbeidere mistet livet. Den 27. mars 1980 ble norsk oljevirksomhet rammet av en katastrofe da boligplattformen Alexander L. Kielland kantret på Ekofiskfeltet og 123 personer omkom.

De mange ulykkene påvirket Oljedirektoratets tilnærming til sikkerhet. Sommeren 1974 trakk lederen av direktoratets sikkerhetsavdeling seg i protest mot det han mente var et mangelfullt kontrollapparat. I årene som fulgte ble antall stillinger i Oljedirektoratet økt. De utenlandske oljeselskapene ønsket minst mulig offentlig regulering, men den norske rederinæringen ville ha et system tilsvarende skipsfarten, med en sertifiseringsordning der det private selskapet Det Norske Veritas utførte inspeksjoner.

Reguleringsfilosofien som ble lagt til grunn i sikkerhetsarbeidet i oljevirksomheten fikk betegnelsen internkontroll. Det ble slått utvetydig fast at det var den ansvarlige operatør som til enhver tid hadde ansvar for sikkerheten. Man innførte begrepet målstyring som innebar at selskapene foruten å forholde seg til eksisterende regelverk, skulle sørge for at ulykker ikke skulle forekomme. Selskapene var forpliktet til å utvikle interne sikkerhetssystemer (derav begrepet internkontroll) som sørget for dette. Der det ikke eksisterte regelverk fastlagt av myndighetene, skulle selskapene selv innføre egne prosedyrer.

Oljedirektoratets rolle skulle være å sjekke at selskapene hadde velfungerende sikkerhetssystemer, ikke drive detaljkontroll på oljeinstallasjonene. Direktoratet hadde mandat til å gripe direkte inn overfor industrien hvis det ble vurdert nødvendig. Sammenlignet med andre offentlig reguleringsinstitusjoner hadde Oljedirektoratet et unikt virkemiddel: Oljeselskaper som ikke innordnet seg kravene risikerte å bli straffet i forbindelse med konsesjonstildelinger.

Oljedirektoratets sikkerhetsfilosofi fikk innvirkning på all virksomhet offshore, fordi samtlige oljeselskaper som var operatører måtte forholde seg til internkontrollsystemet. Operatører ble også stilt til ansvar for hva innleide selskaper foretok seg. Internkontroll ble innført som prinsipp i form av forskrifter fra 1981. Fra 1985 ble prinsippet om internkontroll en del av petroleumsloven. Regulering av sikkerheten offshore var likevel preget av en todeling helt frem til 1990-tallet i og med at flytende leterigger, supplybåter og dykkevirksomhet var underlagt et sjøfartsregime hvor arbeidsmiljøloven ikke gjaldt. Oljedirektoratets autoritet ble styrket fra og med 1. januar 1993 da arbeidsmiljøloven ble gjort gjeldende for all virksomhet offshore.

Arbeidet med å forbedre sikkerheten på norsk kontinentalsokkel ga resultater. Fra Kielland-ulykken i 1980 og frem til 1990 omkom 13 mennesker i tilknytning til aktivitetene i Nordsjøen. Syv av de 13 var dykkere, en gruppe som ikke fikk løst sine sikkerhetsproblemer før selskapene gikk over til å bruke undervannsroboter (ROVer). I tiden etter 1990 gikk det mange år uten et eneste dødsfall. I forhold til antall arbeidstimer var antall ulykker bare en liten brøkdel av hva det hadde vært i de første årene.

1. januar 2004 ble Oljedirektoratets sikkerhetsavdeling skilt ut som en selvstendig institusjon under navnet Petroleumstilsynet. Ressursavdelingen fortsatte under det gamle navnet Oljedirektoratet.

Ulykkene var et uttrykk for at de første oljearbeiderne på norsk kontinentalsokkel sto overfor tøffe fysiske utfordringer. Men disse var også knyttet til arbeidsregimet oljeindustrien tok med seg. Oljevirksomheten i Nordsjøen var en videreføring av virksomheten til havs utenfor amerikanske stater som Louisiana, Alabama, Oklahoma og Texas. De dominerende utenlandske selskapene tok med seg en arbeidskultur som var fremmed for mange norske arbeidere, spesielt de med fagforeningsbakgrunn og erfaringer fra ordnede forhold i industrien.

Noen oljearbeidere tilpasset seg og klatret i jobbhierarkiet i de utenlandske selskapene, hvorav flere fikk ledende stillinger i norske selskaper senere. Felles for de fleste norske oljearbeidere var en bakgrunn der kollektive rettigheter og vern mot vilkårlige overgrep ble høyt verdsatt. Det ble gjort flere forsøk på å organisere oljearbeidere. Det ble etablert foreninger både i og utenfor LO. Samtlige organisasjoner måtte forholde seg til en generell frustrasjon over arbeidsforholdene.

Fra våren 1978 kom misnøyen til uttrykk i en rekke spontane streiker. Mange av kravene var rettet direkte mot negative sider ved den rådende arbeidskulturen. Men det ble også stilt lønnskrav. Norske myndigheter hadde innført en lønns- og prisstopp for å få bukt med inflasjon og unngå at det norske kostnadsnivået ble liggende over konkurrenter i utlandet. Oljearbeidernes lønnskrav ble dermed en utfordring for hele det norske inntektssystemet. Utenlandske oljeselskaper som ellers var negative til fagforeninger viste seg ved flere anledninger villige til å gi etter med store lønnstillegg for å sikre arbeidsro.

Rett etter stortingsvalget i 1981 ble alle utenlandske operatørselskaper innkalt på teppet til den nyvalgte statsministeren Kåre Willoch. Der fikk de klar beskjed om å tilpasse seg det tradisjonelle norske arbeidsregimet. Det innebar i praksis å melde seg inn i norske arbeidsgiverforeninger og med det akseptere den norske fagbevegelsen som motpart.

Oljesektoren var utsatt for streiker og uro også etter dette. Man fikk en til dels intens konkurranse mellom fagforeningen OFS og LO-forbundet NOPEF om de samme medlemmene. Da norske oljeselskaper ble dominerende arbeidsgivere fra slutten av 1980-tallet ble det gjort flere forsøk på å svekke OFS til fordel for LO-forbundet NOPEF, som ble oppfattet som det mest samarbeidsvillige av de to. Fra 1990-tallet falt oljevirksomheten inn i et mønster med et institusjonalisert samspill mellom selskaper, ansatte og stat tilsvarende hva man hadde i andre sektorer av norsk økonomi. Samarbeidet i oljesektoren ble spesielt utviklet når det gjaldt sikkerhets- og arbeidsmiljøspørsmål.

Ifølge Stortingsmelding 25 fra 1974 skulle oljerikdommene brukes til å utvikle et «kvalitativt bedre samfunn». Men dette skulle skje uten at det hele endte som en rask og ukontrollert vekst i bruken av materielle ressurser. I meldingens første punkt ble det slått fast: «Ut fra ønsket om en langsiktig ressursutnyttelse og etter en samlet samfunnsmessig vurdering er regjeringen kommet til at Norge bør holde et moderat tempo i utvinningen av petroleumsressursene.»

Ved å holde et moderat tempo kunne man lettere sørge for at oljen og gassen man hadde bestemt seg for å produsere, ble utvunnet på en forsvarlig måte. Man ville hindre at omstillingskostnadene ved å tilpasse seg en ny næring ble for store. Man ønsket dessuten at ressursene skulle vare lenger.

Norge gikk inn i oljealderen med gode forsetter om et bedre samfunn, uten at man skulle gjøre seg altfor avhengig av oljen. Det var imidlertid uenighet om hvordan man skulle definere et moderat oljetempo. SV og mellompartiene gikk inn for henholdsvis 50 og 70 millioner tonn oljeekvivalenter årlig. En vinnende koalisjon mellom Arbeiderpartiet og Høyre satte et tak på oljeutvinningen på 90 millioner tonn oljeekvivalenter.

Begrepet «moderat oljetempo» gikk igjen i stortingsmeldinger langt ut på 1980-tallet. I 1988, da produksjonen endelig nærmet seg taket, vedtok Stortinget i stedet et tak på investeringene tilsvarende 25 milliarder kroner årlig.

Perioden mot slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet markerer et skille i norsk oljepolitikk. Norge beholdt et strengt skatteregime og en målsetting om at oljeinntektene skulle komme hele samfunnet til gode. Det ble fortsatt lagt stor vekt på at Norge skulle regulere arbeidsforhold, sikkerhet og miljø strengt og innenfor rammen av et samarbeid mellom statlige og ikke-statlige institusjoner. På noen områder ble den institusjonelle delingen mellom ulike statlige institusjoner som var relevant for virksomheten enda tydeligere.

Men på avgjørende punkt som regulering av utvinnings- og investeringstempo, og den sterke prioriteringen av norske selskap og norsk industri som preget den første perioden, fikk man nå en markert endring. Mange proteksjonistiske tiltak ble opphevet. Det skulle på ny bli lettere for utenlandske selskaper å slippe til. Man sto dessuten overfor en gradvis avpolitisering av Statoil.

Den nye åpenheten for utenlandske aktører skyldtes flere forhold. Oljeprisene hadde på slutten av 1980-tallet falt betydelig, og det bredte seg en oppfatning av at mulighetene for å gjøre nye store funn ikke lenger var like store. Dermed fremsto det mer fornuftig å legge forholdene til rette for at utenlandske oljeselskaper tok en større del av risikoen ved leting. Endringen var også dels en konsekvens av den norske oljeindustriens suksess. Ved siden av Statoils gjennombrudd som operatør på Statfjord og Gullfaks startet Norsk Hydro i 1988 opp produksjonen på Osebergfeltet. Det tredje norske oljeselskapet Saga Petroleum var i ferd med å forberede oppstart på Snorrefeltet. Mange mente at den norske leverandørindustrien var blitt så konkurransedyktig at den kunne stå på egne ben, uten støttetiltak.

Den utløsende årsaken til at alle formelle proteksjonistiske tiltak ble opphevet, var imidlertid forberedelsene frem mot Norges tilknytning til Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet (EØS) som ble fremforhandlet fra 1989 til 1992. Grunnprinsippet i EØS-avtalene var fri konkurranse om innkjøp av varer og tjenester. Den omstridte § 54 i den kongelige resolusjonen fra 1972, som senere i en omskrevet form var tatt inn i oljeloven fra 1985, ble opphevet. Også krav om at selskaper skulle opprette datterselskaper i Norge ble opphevet. Arbeidere med statsborgerskap i land som var en del av EØS-avtalen skulle kunne ansettes på like vilkår som norske arbeidere.

For enkelte norske selskaper ble overgangen til mer åpen konkurranse vanskelig, men de fleste klarte seg bra. Utenlandskeide leverandørselskaper benyttet i stor grad norske ingeniører og arbeidere når de tok oppdrag på norsk sokkel. Mange norskeide selskaper sikret seg betydelige oppdrag i utlandet. Den viktigste årsaken til at det gikk bra for de fleste, skyldtes nok at alle restriksjoner på å begrense tempoet i oljesektoren ble opphevet. Det ble flere arbeidsoppdrag for alle.

Rett etter at Stortinget i februar 1988 besluttet å sette et investeringstak fikk man et kraftig prisfall i det norske eiendomsmarkedet. Dette ledet til en alvorlig krise i norsk finanssektor. Mange banker måtte overtas av staten. Krisen ledet til betydelig arbeidsløshet i Norge. En vekst i norsk oljesektor ble dermed et viktig virkemiddel for å få norsk økonomi på beina igjen.

Når oljeproduksjonen i tiden som fulgte økte kraftig, skyldes det flere forhold. Det var utviklet ny teknologi som gjorde det mulig å hente ut mer olje og gass fra felt enn hva man tidligere hadde forventet. 1990-tallet ble et gjennombrudd for avansert undervannsteknologi der man gikk over fra løsninger hvor man tidligere hadde brukt dykkere til å montere og betjene utstyr, til automatiserte løsninger som fjernstyrte undervannsfarkoster (ROVer).

Det viktigste var at man ga opp alle forsøk på å bremse utviklingen. I 1993 hadde investeringene steget til 57 milliarder kroner. Det var mer enn en dobling i forhold til investeringstaket som var satt i 1988. Den samlede produksjonen av olje og gass i 2000 nådde 280 millioner oljeekvivalenter. Målestokken hadde endret seg noe, men det tilsvarte om lag tre ganger så mye som taket satt av Stortinget i 1974.

Selv om det var stor politisk enighet om å etablere et sterkt statlig oljeselskap, oppsto det tidlig frykt for at Statoil skulle bli for dominerende. Som statsminister gjorde Kåre Willoch flere forsøk på å demme opp for Statoils dominerende rolle. I sin selvbiografi viser Willoch i ettertid at Statoil hadde betydelig innflytelse også over hans eget parti. Også på venstresiden opplevde mange Statoils dominans som problematisk. Våren 1984 kom partiene på Stortinget frem til et forlik som strippet selskapets omfattende eierrettigheter. Statens engasjement i oljevirksomheten ble delt i to. Én del ble som før kontrollert av Statoil. Den andre delen, Statens direkte økonomiske engasjement i oljevirksomheten (SDØE) ble, som det går frem av betegnelsen, kontrollert direkte av staten.

SDØE ble et effektivt virkemiddel for å innkassere oljerente til nasjonen. SDØEs eierandeler var spesielt konsentrert i de feltene hvor man forventet at inntektene ville bli spesielt store. Frem til 2001 fungerte SDØE som et statlig holdingselskap, uten operative aktiviteter, styrt av en liten administrasjon – i praksis et lite kontor i Olje- og energidepartementet. Rundt år 2000 forvaltet SDØE oljereserver tilsvarende rundt tre ganger så mye som Statoil.

Statoil fortsatte å vokse som operativt selskap, selv om selskapet ikke ble gitt like store fortrinn ved konsesjonstildelinger som på 1970-tallet. I 1990, under leder Harald Norvik, inngikk Statoil en strategisk allianse med BP. Selskapene skulle operere sammen i en rekke leteområder internasjonalt. Sammen med BP sikret Statoil seg andeler i viktige felt i land som Aserbajdsjan, Angola og Nigeria. Internasjonalisering var dels en respons på en erkjennelse av at produksjonen på norsk sokkel nærmet seg en historisk topp. Samtidig åpnet det seg muligheter internasjonalt etter at en rekke nasjoner åpnet opp for internasjonale selskaper i etterkant av Sovjetblokkens sammenbrudd.

Også for den norske leverandørindustrien ble en vending mot internasjonale markeder en respons på den spesielle situasjonen som rådet rundt 1990. Med åpningen for internasjonale investeringer som fulgte av EØS-avtalen ble en rekke norske selskaper kjøpt opp av utenlandske selskaper. Norske selskaper som Aker, Kværner og Smedvig svarte ved selv å kjøpe opp selskaper i Storbritannia, Asia og USA.

Da BP i 1998 fusjonerte med det amerikanske oljeselskapet Amoco brøt selskapet samarbeidet med Statoil. Statoil var på dette tidspunkt involvert i flere internasjonale prosjekter på egen hånd. Lave oljepriser førte til at mange av prosjektene gikk dårlig. De samme lave prisene kombinert med uheldige internasjonale oppkjøp var medvirkende til at det private norske oljeselskapet Saga Petroleum gikk konkurs. Det meste av Saga ble overtatt av Norsk Hydro. Statoil overtok driften av Snorrefeltet. På leverandørsiden fikk Kværner problemer på grunn av tilsvarende mislykkede internasjonale oppkjøp. Kværner ble overtatt av Aker.

I 1999 lanserte Statoil planer om å privatisere selskapet. En viktig grunn var ønske om å være mer fleksible til satsing internasjonalt. Styret foreslo at Statoil igjen skulle overta SDØE for å ha en sterkere kapitalbase for å ekspandere internasjonalt. Forslaget om en delprivatisering av Statoil fikk den nødvendige tilslutning i Stortinget den 26. april 2001.

Inntil 1/3 av Statoils aksjekapital skulle kunne omsettes fritt på børs. Forslaget om at Statoil skulle overta SDØE ble avvist. Riktignok fikk både Statoil og Norsk Hydro kjøpe en liten andel av SDØE, men i praksis ble SDØE styrket ved at det ble tatt ut av departementet og etablert som et eget statlig holdingselskap under navnet Petoro. Hovedkvarteret ble lagt til Stavanger.

Petoro hadde ikke noe operativt ansvar. Målt i reserver og inntekter var selskapet langt større enn Statoil. I 2008, Petoros beste år, sto selskapet alene for 158,8 milliarder kroner av statens samlede oljeinntekter. 239,6 milliarder kom fra skattlegging av selskapene, kun 16,9 milliarder var utbytte fra Statoil-Hydro.

I 2007 hadde Statoils dominans som operatør på norsk sokkel økt ytterligere som følge av at selskapet fusjonerte med Norsk Hydros oljedel. Etter fusjonen med Hydro eide staten rundt 67 prosent av aksjene i selskapet. Resten var fordelt på private norske og utenlandske aksjonærer.

2000-tallet startet med en mindre krise for norsk oljeindustri. Produksjonen av olje og gass på norsk sokkel var større enn noen sinne, men mange norske oljeleverandører slet som følge av lave oljepriser. Problemene til Saga Petroleum og Kværner var en del av denne krisen.

Fra 2002/2003 begynte imidlertid oljeprisen å stige. Samtidig iverksatte norske myndigheter flere ekspansive tiltak for å holde fart i aktiviteten på norsk sokkel. I 2003 innførte Olje- og energidepartementet en ny og langt mer hyppig tildelingsordning for «modne» områder (tildelinger i forhåndsdefinerte områder TFO). Her var den byråkratiske og politiske behandlingen av søknader langt mindre omstendelig. Det ble innført en ordning hvor oljeselskaper mer eller mindre fritt kunne omsette allerede tildelte andeler i blokker. Åpningen gjaldt ikke bare for etablerte oljeselskaper.

Oljedirektoratet fulgte opp med en prosess der stadig nye selskaper ble «prekvalifisert» til å eie og omsette andeler på norsk sokkel. Samtidig åpnet direktoratet for at en noe mindre, men stadig voksende gruppe selskaper skulle godtas eller kvalifiseres som operatører. Letevirksomheten ble stimulert ved at de gunstige fratrekksordningene for letevirksomhet også ble gjort gjeldene for selskaper uten inntekt. Det innebar i praksis at selskaper fikk utbetalt penger fra staten tilsvarende det man ville ha fått i fratrekk hvis man hadde hatt inntekt.

Den norske oljeproduksjonen nådde sin historiske topp i 2000 på 181 millioner Sm³ oljeekvivalenter. I 2004 nådde den samlede petroleumsproduksjonen (olje, gass, kondensat, NGL) en topp på 264 millioner Sm³ oljeekvivalenter. På dette tidspunkt hadde imidlertid oljeproduksjonen begynt å falle kraftig.

Mens produksjonen falt, steg investeringene kraftig. I 2012 ble det investert for i alt 200 milliarder kroner i norsk oljevirksomhet. Omregnet til 1988-kroner var dette et investeringsnivå som var mer enn tre ganger så høyt som det nivået Stortinget hadde satt som tak i 1988. På dette tidspunktet var ikke investeringene kun knyttet til aktivitet på norsk sokkel. Norske leverandørselskapers internasjonale omsetning var nå høyere enn hva den samlede norske omsetningen hadde vært rundt år 2000.

Norge hadde fordelen av å ligge nært store markeder og av politisk stabilitet. Dette gjorde norsk olje og gass mer attraktiv enn den produksjonen som kom fra mange store produsentland i andre verdensdeler og med politisk ustabile regimer.

Da Norge etablerte målsettingen om et moderat utvinningstempo på 1970-tallet var det dels for å forhindre det økonomer senere betegnet som hollandsk syke. Det vil si en situasjon hvor en plutselig stor inntektskilde knyttet til en naturressurs kan øke kostnadsnivået generelt i samfunnet, og dermed svekke konkurransen til øvrig konkurranseutsatt industri.

Da Norge endret politikken når det gjaldt å begrense utvinningstempoet tidlig på 1990-tallet var det fordi man mente etableringen av et oljefond skulle dekke samme funksjon. Statens petroleumsfond ble opprettet allerede den 22. juni 1990, men de første innskuddene kom først i 1997. Kombinasjonen av det som i utgangspunktet var en høy produksjon og oljepriser som steg langt kraftigere en fallet i produksjonen, førte til en kraftig vekst i overføringene til fondet.

Frem til midten av 1990-tallet hadde oljeinntektene for det meste blitt brukt til å betale for investeringene som måtte gjøres. Utbygging av oljefeltene, fortsatt leteboring, samt utbygging av rørledninger for transport av olje og gass til kontinentet hadde krevd store investeringer for selskapene som var involvert.

Norske myndigheter hadde investert i utbygging av norsk forvaltning, sikkerhet, utdanning og andre offentlige tjenester. I 2000 innførte Stoltenbergregjeringen en såkalt handlingsregel som la begrensninger på hvor stor andel av fondet som kunne forbrukes. Hensikten var å hindre overoppheting av norsk økonomi.

Den kraftige veksten i investeringene i oljesektoren var imidlertid i årene etter finanskrisen blitt så store at mange økonomer snakket om en todeling av økonomien og at Norge til tross for intensjonene var rammet av «hollandsk syke». Norge var da verdens tredje største eksportør av både olje og gass. I årene mellom 2000 og 2014 hadde Norge et bruttonasjonalprodukt (BNP) som lå på topp i Europa.

Sviktende oljepris høsten 2014 sammen med fall i oljeproduksjonen førte til at Norge sank ned på fjerdeplass i BNP i Europa og til en tiendeplass blant verdens oljeprodusenter. Imidlertid fortsatte gassproduksjonen å øke, og petroleumsvirksomheten er fortsatt den største næringen i Norge og bidro ifølge nasjonalregnskapet med nesten 14 prosent av BNP i 2017.

Ideen om et norsk oljefond oppstod på 1960-tallet da Gerhardsen og hans regjering erklærte suverenitet over den norske kontinentalsokkelen. Dette la grunnlaget for en oljepolitikk basert på en sterk styring der Stortinget trakk opp retningslinjene for en langsiktig forvaltning av olje og gassressursene våre.

Det var fra starten klart at petroleumsvirksomheten ville ha en begrenset varighet. For å sikre at inntektene også kunne komme fremtidige generasjoner til gode ble det etablert et oljefond i 1990. Det hadde først navnet Statens petroleumsfond og endret navn til Statens pensjonsfond utland i 2006. Oljefondet skulle være en buffer for statsfinansene. Overskudd på statsbudsjettet ble overført til fondet, mens underskudd ble dekket ved å trekke på fondet. Fondet er også et redskap for å håndtere statsfinansielle utfordringer knyttet til økte pensjonsutbetalinger og avtakende petroleumsinntekter. Fondet skulle derfor ha et langsiktig perspektiv, men slik at det var mulig å ta det i bruk ved behov.

Fra begynnelsen av 2000-tallet ble størstedelen av inntektene brukt til å bygge opp fondet, og i begynnelsen av 2018 var oljefondet på rundt 8500 milliarder norske kroner, noe som tilsvarer mer enn 1,6 millioner kroner per innbygger. Norge har dermed en langt større finansiell handlingsfrihet enn noen annen europeisk stat. Internasjonalt er det norske oljefondet et av få eksempler på at en nasjon har klart å forvalte petroleumsinntekter til fordel for fellesskapet og på en måte som tar sikte på å ivareta fremtidige generasjoner.

  • BP Statistical Review of World Energy, June 2013.
  • Chakrabortty, Aditya (13. januar 2014). Dude, where's my North Sea oil money ? The Guardian.
  • Hanisch, Tore Jørgen og Gunnar Nerheim, Fra vantro til overmot? Norsk Oljehistorie, Bind 1. Oslo 1992.
  • Johnsen, Arve Utfordringen : Statoil-år, Oslo 1988.
  • Johnsen, Arve. Gjennombrudd og vekst : Statoil-år, Oslo 1990.
  • Nerheim, Gunnar. En gassnasjon blir til. Norsk Oljehistorie, Bind 2. Oslo 1996.
  • Olje- og Energidepartementet, Fakta 2013, Norsk Petroleumsverksemd
  • Olsen, Odd Einar og Francis Sejersted (red.), Oljevirksomheten som teknologiutviklingsprosjekt. Oslo 1997.
  • Ryggvik, Helge og Marie Smith-Solbakken, Blod, svette og olje, Norsk Oljehistorie Bind 3, Oslo 1997.
  • Ryggvik, Helge. Building a skilled national offshore oil industry, The Norwegian experience, Oslo 2013.
  • Willoch, Kåre. Statsminister, Oslo 1990.
  • CNBC.com / JODI
  • Finansdepartementet: Nasjonalregnskapet (2017–2018)
  • Kgl. res. 31. mai 1963
  • Kgl. res. 9. april 1965
  • Innst. S. nr. 294 (1970–1971)
  • Norges bank: Om oljefondet
  • Petroleumstilsynet: «Sikkerhet-status og signaler 2010–2011», 2011
  • St. meld. 25 (1973–1974), Petroleumsvirksomhetens plass i det norske samfunnet
  • NOU 1983: 23. Petroleumsvirksomhetens fremtid (Tempoplanen)
  • St.meld.1 (2017–2018). Nasjonalbudsjettet 2018
  • St.meld. 73 (1983–1984), Om organiseringen av statens deltagelse i petroleumsvirksomheten
  • St. prp. nr. 36 (2000–2001). Eierskap i Statoil og fremtidig forvaltning av SDØE
  • Retningslinjer for rettighetshavers internkontroll, 15. mai 1981
  • Lov av 22. mars 1985 om petroleumsvirksomhet på kontinentalsokkelen

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.