Det voldsomme engasjementet i 1972 førte til at det ble vanskelig å diskutere norsk europapolitikk på et fritt grunnlag, en situasjon som holdt seg langt inn i 1980-årene. Fra slutten av 1980-årene blusset Europadebatten opp igjen. De dramatiske begivenhetene som førte til oppløsning av østblokken, falt i tid sammen med EFs arbeid med å utvikle alliansen til en politisk og monetær union. Etter Maastricht-avtalen i 1991 lå veien åpen for et tettere samarbeid, og fra 1993 ble EF omdannet til den europeiske union (EU).
Norge deltok aktivt i forhandlingene om EØS-avtalen fra 1989. Etter organisatorisk behandling i Arbeiderpartiet vedtok landsmøtet i 1992 å gå inn for å søke medlemskap i unionen, og regjeringen søkte høsten 1992 om medlemskap og startet forhandlinger sammen med Sverige (som hadde søkt medlemskap i 1991), Finland (1992) og Østerrike (1989).
Forhandlingene ble avsluttet i mars 1994, og ved folkeavstemningen 28. november 1994 ble det 52,2 prosent nei-stemmer. På forhånd hadde da folkeavstemningene i de andre tre søkerlandene gitt ja-flertall: Østerrike 12. juni (66,4 prosent), Finland 16. oktober (56,9 prosent) og Sverige 13. november (52,2 prosent).
Frontene i den norske EU-striden var stort sett som i 1972: Senterpartiet var det ledende nei-partiet og fikk rekordoppslutning ved valgene i 1991 og 1993. Dessuten var Kristelig Folkeparti og Sosialistisk Venstreparti nei-partier, men med ja-grupper innenfor partiene. Høyre var det eneste rene ja-partiet, mens Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet var splittet. For øvrig var det nei-flertall i distriktene og blant offentlig ansatte.
Motstanderne samlet seg i organisasjonen Nei til EU, mens tilhengerne var organisert i Europabevegelsen, en egen Ja-aksjon og organisasjonen Fra nei til ja, som bestod av nei-folk fra 1972. Resultatet virket på forhånd mer åpent enn i 1972, og det avgjørende argumentet mot medlemskap var trolig skepsisen til den økte politiske integreringen i Europa og overføringen av makt til overnasjonale organer, i tillegg til frykten for å miste nasjonal kontroll over fiskeriressursene.
Dessuten hadde Norge en betydelig gunstigere økonomisk situasjon enn de øvrige søkerlandene og de fleste EU-landene. Etter folkeavstemningen ble regjeringen sittende, og mye av Norges forhold til EU-landene ble regulert av EØS-avtalen.
Den største forskjellen på debatten i 1972 og 1994 var avstanden mellom ja- og nei-siden. I 1972 var de ulike syn uforsonlige og standpunktet ble betraktet som et viktig verdivalg, mens det i 1994 var mer respekt for begge syn. Illustrerende er situasjonen innad i Arbeiderpartiet, som var avgjørende for resultatet av begge folkeavstemningene.
I 1972 ble partiets nei-folk sett på som svikere, og mange av dem forlot da også partiet etterpå. I 1994 tillot Arbeiderpartiet åpen fraksjonsvirksomhet gjennom Sosialdemokrater mot EU, og i LO var det nei-flertall. Også i samfunnet ellers var frontene mindre tilspisset enn i 1972.
Kommentarer (2)
skrev Sverre Olav Lundal
svarte Marte Ericsson Ryste
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.