EU-kampen

I 1961–1962 startet debatten om hvorvidt Grunnloven skulle endres slik at Stortinget kunne overføre norsk suverenitet til internasjonale sammenslutninger (tidligere Grunnlovens § 93, nå § 115). Våren 1962 vedtok Stortinget med overveldende flertall både å endre Grunnloven og å søke om medlemskap. Men spørsmålet ble uaktuelt etter at Frankrike under Charles de Gaulle nedla veto mot britisk (og dermed norsk) medlemskap. Det samme gjentok seg i 1967.

I desember 1969 åpnet EF igjen døren for britene, og i juni 1970 vedtok Stortinget med 132 mot 17 stemmer på nytt å søke medlemskap i EF. Forhandlingene med EF førte til at det oppstod splittelse innad i regjeringen Per Borten, som gikk av i 1971. Samtidig hardnet debatten om EF til; perioden 1971–1972 var den bitreste i norsk etterkrigstid.

Folkebevegelsen mot norsk medlemskap i Fellesmarkedet ble stiftet i 1970 og hadde på det meste over 130 000 medlemmer. Bevegelsen var en typisk «grasrotbevegelse», og motstanden mot medlemskap var større jo lenger bort fra de sentrale beslutningssentra man kom.

Av de politiske partiene var det Senterpartiet og Sosialistisk Folkeparti som representerte motstanderne. Tilhengersiden organiserte seg i Ja til EF-aksjonen i 1972. Høyre var det eneste politiske partiet som stod samlet på Ja-siden. De øvrige politiske partiene var til dels sterkt splittet, og for Arbeiderpartiets og Venstres vedkommende fikk denne splittelsen varige følger.

Ledelsen i Arbeiderpartiet og LO stod på tilhengersiden sammen med næringslivet og nesten hele pressen. Blant motstanderne var bønder og fiskere i allianse med intellektuelle og den radikale delen av arbeiderbevegelsen.

I januar 1972 fullførte regjeringen forhandlingene med EF om vilkårene for norsk medlemskap, og 25. september 1972 var det rådgivende folkeavstemning om saken. 53,5 prosent stemte mot medlemskap, 46,5 prosent for.

Regjeringen Trygve Bratteli gikk av, og den nye regjeringen under ledelse av Lars Korvald forhandlet om en handelsavtale med EF; denne ble utarbeidet i 1973. EF-striden kulminerte imidlertid ikke før etter stortingsvalget i 1973. Det førte til rekordlav oppslutning om både Arbeiderpartiet, Høyre og Venstre, mens Senterpartiet og Sosialistisk Valgforbund fikk uttelling for sin motstand mot EF.

Det voldsomme engasjementet i 1972 førte til at det ble vanskelig å diskutere norsk europapolitikk på et fritt grunnlag, en situasjon som holdt seg langt inn i 1980-årene. Fra slutten av 1980-årene blusset Europadebatten opp igjen. De dramatiske begivenhetene som førte til oppløsning av østblokken, falt i tid sammen med EFs arbeid med å utvikle alliansen til en politisk og monetær union. Etter Maastricht-avtalen i 1991 lå veien åpen for et tettere samarbeid, og fra 1993 ble EF omdannet til den europeiske union (EU).

Norge deltok aktivt i forhandlingene om EØS-avtalen fra 1989. Etter organisatorisk behandling i Arbeiderpartiet vedtok landsmøtet i 1992 å gå inn for å søke medlemskap i unionen, og regjeringen søkte høsten 1992 om medlemskap og startet forhandlinger sammen med Sverige (som hadde søkt medlemskap i 1991), Finland (1992) og Østerrike (1989).

Forhandlingene ble avsluttet i mars 1994, og ved folkeavstemningen 28. november 1994 ble det 52,2 prosent nei-stemmer. På forhånd hadde da folkeavstemningene i de andre tre søkerlandene gitt ja-flertall: Østerrike 12. juni (66,4 prosent), Finland 16. oktober (56,9 prosent) og Sverige 13. november (52,2 prosent).

Frontene i den norske EU-striden var stort sett som i 1972: Senterpartiet var det ledende nei-partiet og fikk rekordoppslutning ved valgene i 1991 og 1993. Dessuten var Kristelig Folkeparti og Sosialistisk Venstreparti nei-partier, men med ja-grupper innenfor partiene. Høyre var det eneste rene ja-partiet, mens Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet var splittet. For øvrig var det nei-flertall i distriktene og blant offentlig ansatte.

Motstanderne samlet seg i organisasjonen Nei til EU, mens tilhengerne var organisert i Europabevegelsen, en egen Ja-aksjon og organisasjonen Fra nei til ja, som bestod av nei-folk fra 1972. Resultatet virket på forhånd mer åpent enn i 1972, og det avgjørende argumentet mot medlemskap var trolig skepsisen til den økte politiske integreringen i Europa og overføringen av makt til overnasjonale organer, i tillegg til frykten for å miste nasjonal kontroll over fiskeriressursene.

Dessuten hadde Norge en betydelig gunstigere økonomisk situasjon enn de øvrige søkerlandene og de fleste EU-landene. Etter folkeavstemningen ble regjeringen sittende, og mye av Norges forhold til EU-landene ble regulert av EØS-avtalen.

Den største forskjellen på debatten i 1972 og 1994 var avstanden mellom ja- og nei-siden. I 1972 var de ulike syn uforsonlige og standpunktet ble betraktet som et viktig verdivalg, mens det i 1994 var mer respekt for begge syn. Illustrerende er situasjonen innad i Arbeiderpartiet, som var avgjørende for resultatet av begge folkeavstemningene.

I 1972 ble partiets nei-folk sett på som svikere, og mange av dem forlot da også partiet etterpå. I 1994 tillot Arbeiderpartiet åpen fraksjonsvirksomhet gjennom Sosialdemokrater mot EU, og i LO var det nei-flertall. Også i samfunnet ellers var frontene mindre tilspisset enn i 1972.

Avstemningsresultatet i prosent av de avgitte stemmene.

• EU
• EUs historie
• Nei til EU
• Europabevegelsen i Norge
• norsk historie fra 1970 til 1990
• norsk historie etter 1990

• Norges nei til EF i 1972 − Norgeshistorie.no
• Norges nei til EU i 1994 − Norgeshistorie.no

• Bjørklund, Tor: Mot strømmen – kampen mot EF 1961–1972, 1982, isbn 82-00-06338-0, Finn boken
• Jenssen, Anders Todal & Henry Valen, red.: Brussel midt imot : Folkeavstemningen om EU, 1995, isbn 82-417-0631-6, Finn boken