Fra debattmøte om EU-medlemskap i Spikersuppa i Oslo 28. august 1994.
/Aftenposten/Scanpix.
Lisens: Begrenset gjenbruk
Valgdagen 1972
Fra valgdagen 25. september 1972 da norske velgere fikk si sin mening i en rådgivende folkeavstemning om medlemskap i EF. Her fra valgvaken i NRK studio med barometeret som viser foreløpig oppslutning for Ja- og Nei-siden. Her vipper den mot Nei-siden. Foran sitter programlederne Lars-Jacob Krogh og Geir Helljesen, samt en valgmedarbeider i NRK (ikke navngitt).
Valgdagen 1972
Av /VG/Scanpix.
Lisens: Begrenset gjenbruk
EU-striden (politisk tegning 1972)

Styrkeforholdet mellom Ja-sidens og Nei-sidens informasjon, slik EF-motstanderne opplevde det. Tegning av Hans Normann Dahl fra 1972.

Av /KF-arkiv ※.

EU-kampen er striden om Norges tilknytning til Den europeiske union (EEC, Fellesmarkedet, EF, EU), den mest omstridte politiske saken i Norge etter 1945.

Striden om Norges tilknytning til EU kan deles i fire faser; 1961–1962, 1967, 1970–1972 og 1991–1994, hvorav de to siste førte frem til folkeavstemningene som begge endte med nei-flertall.

På 1960-tallet

I 1961–1962 startet debatten om hvorvidt Grunnloven skulle endres slik at Stortinget kunne overføre norsk suverenitet til internasjonale sammenslutninger (tidligere Grunnlovens § 93, nå § 115). Våren 1962 vedtok Stortinget med overveldende flertall både å endre Grunnloven og å søke om medlemskap. Men spørsmålet ble uaktuelt etter at Frankrike under Charles de Gaulle nedla veto mot britisk (og dermed norsk) medlemskap. Det samme gjentok seg i 1967.

EF-kampen i 1972

I desember 1969 åpnet EF igjen døren for britene, og i juni 1970 vedtok Stortinget med 132 mot 17 stemmer på nytt å søke medlemskap i EF. Forhandlingene med EF førte til at det oppstod splittelse innad i regjeringen Per Borten, som gikk av i 1971. Samtidig hardnet debatten om EF til; perioden 1971–1972 var den bitreste i norsk etterkrigstid.

Folkebevegelsen mot norsk medlemskap i Fellesmarkedet ble stiftet i 1970 og hadde på det meste over 130 000 medlemmer. Bevegelsen var en typisk «grasrotbevegelse», og motstanden mot medlemskap var større jo lenger bort fra de sentrale beslutningssentra man kom.

Av de politiske partiene var det Senterpartiet og Sosialistisk Folkeparti som representerte motstanderne. Tilhengersiden organiserte seg i Ja til EF-aksjonen i 1972. Høyre var det eneste politiske partiet som stod samlet på Ja-siden. De øvrige politiske partiene var til dels sterkt splittet, og for Arbeiderpartiets og Venstres vedkommende fikk denne splittelsen varige følger.

Ledelsen i Arbeiderpartiet og LO stod på tilhengersiden sammen med næringslivet og nesten hele pressen. Blant motstanderne var bønder og fiskere i allianse med intellektuelle og den radikale delen av arbeiderbevegelsen.

I januar 1972 fullførte regjeringen forhandlingene med EF om vilkårene for norsk medlemskap, og 25. september 1972 var det rådgivende folkeavstemning om saken. 53,5 prosent stemte mot medlemskap, 46,5 prosent for.

Regjeringen Trygve Bratteli gikk av, og den nye regjeringen under ledelse av Lars Korvald forhandlet om en handelsavtale med EF; denne ble utarbeidet i 1973. EF-striden kulminerte imidlertid ikke før etter stortingsvalget i 1973. Det førte til rekordlav oppslutning om både Arbeiderpartiet, Høyre og Venstre, mens Senterpartiet og Sosialistisk Valgforbund fikk uttelling for sin motstand mot EF.

EU-kampen i 1990-årene

Brundtland og Jagland
Gro Harlem Brundtland og Thorbjørn Jagland i debatt om EU på NRK, 25. mars 1994.
Av /Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek.
Lisens: CC BY NC ND 4.0
Nei til EU-markering blant fiskerne på havna i Tromsø, 14. november 1994. NTB arkivfoto.
/SCANPIX.
Lisens: Begrenset gjenbruk
EU-striden (politisk tegning 1994)

Situasjonen slik tegneren F. Behrendt så den en uke før den norske folkeavstemningen i 1994. Tegningen stod i Frankfurter Allgemeine Zeitung og Der Spiegel.

Av /KF-arkiv ※.

Det voldsomme engasjementet i 1972 førte til at det ble vanskelig å diskutere norsk europapolitikk på et fritt grunnlag, en situasjon som holdt seg langt inn i 1980-årene. Fra slutten av 1980-årene blusset Europadebatten opp igjen. De dramatiske begivenhetene som førte til oppløsning av østblokken, falt i tid sammen med EFs arbeid med å utvikle alliansen til en politisk og monetær union. Etter Maastricht-avtalen i 1991 lå veien åpen for et tettere samarbeid, og fra 1993 ble EF omdannet til den europeiske union (EU).

Norge deltok aktivt i forhandlingene om EØS-avtalen fra 1989. Etter organisatorisk behandling i Arbeiderpartiet vedtok landsmøtet i 1992 å gå inn for å søke medlemskap i unionen, og regjeringen søkte høsten 1992 om medlemskap og startet forhandlinger sammen med Sverige (som hadde søkt medlemskap i 1991), Finland (1992) og Østerrike (1989).

Forhandlingene ble avsluttet i mars 1994, og ved folkeavstemningen 28. november 1994 ble det 52,2 prosent nei-stemmer. På forhånd hadde da folkeavstemningene i de andre tre søkerlandene gitt ja-flertall: Østerrike 12. juni (66,4 prosent), Finland 16. oktober (56,9 prosent) og Sverige 13. november (52,2 prosent).

Frontene i den norske EU-striden var stort sett som i 1972: Senterpartiet var det ledende nei-partiet og fikk rekordoppslutning ved valgene i 1991 og 1993. Dessuten var Kristelig Folkeparti og Sosialistisk Venstreparti nei-partier, men med ja-grupper innenfor partiene. Høyre var det eneste rene ja-partiet, mens Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet var splittet. For øvrig var det nei-flertall i distriktene og blant offentlig ansatte.

Motstanderne samlet seg i organisasjonen Nei til EU, mens tilhengerne var organisert i Europabevegelsen, en egen Ja-aksjon og organisasjonen Fra nei til ja, som bestod av nei-folk fra 1972. Resultatet virket på forhånd mer åpent enn i 1972, og det avgjørende argumentet mot medlemskap var trolig skepsisen til den økte politiske integreringen i Europa og overføringen av makt til overnasjonale organer, i tillegg til frykten for å miste nasjonal kontroll over fiskeriressursene.

Dessuten hadde Norge en betydelig gunstigere økonomisk situasjon enn de øvrige søkerlandene og de fleste EU-landene. Etter folkeavstemningen ble regjeringen sittende, og mye av Norges forhold til EU-landene ble regulert av EØS-avtalen.

Den største forskjellen på debatten i 1972 og 1994 var avstanden mellom ja- og nei-siden. I 1972 var de ulike syn uforsonlige og standpunktet ble betraktet som et viktig verdivalg, mens det i 1994 var mer respekt for begge syn. Illustrerende er situasjonen innad i Arbeiderpartiet, som var avgjørende for resultatet av begge folkeavstemningene.

I 1972 ble partiets nei-folk sett på som svikere, og mange av dem forlot da også partiet etterpå. I 1994 tillot Arbeiderpartiet åpen fraksjonsvirksomhet gjennom Sosialdemokrater mot EU, og i LO var det nei-flertall. Også i samfunnet ellers var frontene mindre tilspisset enn i 1972.

Resultater fra folkeavstemningene i 1972 og 1994

Avstemningsresultatet i prosent av de avgitte stemmene.

Fylke 1972 1972 1994 1994
Ja Nei Ja Nei
Østfold 48,5 51,5 53,5 46,5
Akershus 56,8 43,2 63,8 36,2
Oslo 66,5 33,5 66,6 33,4
Hedmark 44,4 55,6 42,7 57,3
Oppland 39,9 60,1 44,1 55,9
Buskerud 53,9 46,1 57,2 42,8
Vestfold 56,7 43,3 57,0 43,0
Telemark 38,4 61,6 42,2 57,8
Aust-Agder 45,6 54,4 44,4 55,6
Vest-Agder 42,9 57,1 45,6 54,4
Rogaland 44,8 55,2 45,3 54,7
Hordaland 52,8 47,2 43,7 56,3
Sogn og Fjordane 30,8 69,2 31,8 68,2
Møre og Romsdal 29,2 70,8 38,4 61,6
Sør-Trøndelag 42,4 57,6 45,0 55,0
Nord-Trøndelag 31,6 68,4 36,0 64,0
Nordland 27,5 72,5 28,6 71,4
Troms 29,8 70,2 28,5 71,5
Finnmark 29,6 70,4 25,5 74,5
Hele landet 46,5 53,5 47,8 52,2

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Bjørklund, Tor: Mot strømmen – kampen mot EF 1961–1972, 1982, isbn 82-00-06338-0
  • Jenssen, Anders Todal & Henry Valen, red.: Brussel midt imot : Folkeavstemningen om EU, 1995, isbn 82-417-0631-6

Kommentarer (2)

skrev Sverre Olav Lundal

Det ser ut til at det er tre programleiarar på biletet.I teksten under biletet står berre namna til dei to mannlege.

svarte Marte Ericsson Ryste

Hei, det har du rett i. Jeg har forsøkt å finne navnet hennes i Scanpix, men hun er dessverre kun omtalt som "en av valgmedhjelperne i Fjernsynshuset". Jeg har oppdatert billedteksten slik at dette kommer fram. Vennlig hilsen Marte, redaksjonen

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg