Harald Hårfagre

Faktaboks

Harald Hårfagre
død:
930
fødselsår ukjent, omtrentlig dødsår
Fremstilling av Harald Hårfagre (til høyre) og hans far Halvdan Svarte fra Flatøybok (ca. 1390).

«Harald og hans motstandere møtes i Hafrsfjord», tegning av Erik Werenskiold til Heimskringla-utgaven fra 1899.

Harald Hårfagre i slaget ved Hafrsfjord. Maleri av Ole Peter Hansen Balling (1823–1906) i 1870.
Av /Nasjonalmuseet.
Fritz Røeds monument over slaget ved Hafrsfjord, Sverd i fjell (1980-83)
Av .
Haraldsstøtten på Haraldshaugen.

Harald Hårfagre var konge i Norge fra rundt år 865 til sin død omkring 930–933. Tradisjonelt er han blitt framstilt som den første kongen over hele Norge etter å ha slått sine motstandere i slaget i Hafrsfjord i år 872. Tilnavnet sitt fikk han fordi han ifølge sagaene skal ha nektet å klippe hår og skjegg før samlingen av Norge var gjennomført.

Oppfatningen av Haralds rolle som rikssamler og forfar til de senere norske kongene ble etablert i historieskrivningen på 1100-tallet og senere. Det er i dag omdiskutert om hvor langt Haralds kongemakt strakk seg, men det er bred enighet om at kjernen i hans rike var i Sørvestlandet, og at det var forbundet med kontroll over handelen langs kysten fra Nord-Norge til Viken.

Kilder

Det er få samtidige og sikre kilder til Harald Hårfagres liv, og de fleste framstillinger av ham er preget av sagaenes fortellinger. De er skrevet ned på 1100-tallet eller senere, og må derfor brukes med varsomhet og holdes opp mot andre kilder. Blant de mest omfattende er Snorre Sturlasons Heimskringla fra omkring 1230, som bygger på og delvis utvider fortellingene i eldre verker som i Fagrskinna, Noregs konungatal, Ågrip og tapte skrifter av Sæmund frode og Are frode.

De eneste nokså samtidige skriftlige kildene som omtaler Harald Hårfagre og slaget i Hafrsfjord, er skaldediktene Glymsdråpa og Haraldskvadet. Disse er tilskrevet både Tjodolv fra Kvine og Torbjørn Hornklove i nedskrivningene fra middelalderen, men det er vanligvis sistnevnte som er regnet for å være opphavsmannen til disse diktene. Selv om det er omdiskutert om noen av strofene kan være yngre og diktene redigert på et senere tidspunkt, regnes Torbjørn Hornklove som en Harald Hårfagres skalder på slutten av 800-tallet.

En annen viktig kilde fra denne tiden er Ottar fra Hålogalands beretning til Alfred den store om sitt hjemland, men her nevnes ikke Harald spesielt.

Materielle kilder fra funn og utgravninger er derfor viktige kilder til denne perioden, men gir ikke klare biografiske opplysninger. Vi vet imidlertid en god del om kongemakt, handel og samfunn på slutten av 800-tallet og begynnelsen av 900-tallet, som kan gjør at vi kan danne oss en skisse av Harald Hårfagres liv og virke.

Bakgrunn

Harald var sønn av Halvdan Svarte. Halvdan er også nevnt som Haralds far i Haraldskvadet, og det er få som har satt farens navn i tvil. I den eldste sagatradisjonen er Halvdan Svarte forbundet med en maktbase på Ringerike. I sine kongesagaer sier Snorre at Halvdan også var konge i Vestfold og knytter ham til ynglingeætten med røtter tilbake til Uppsalakongene og Odin. Snorre sier at Halvdans bror, og dermed Haralds onkel, var Olav Geirstadalv i Vestfold. Olavs sønn, og dermed Haralds fetter, var Ragnvald Heidumhære. Diktet Ynglingatal var diktet til Ragnvald, men familiebåndet mellom ham og Harald Hårfagre er først og fremst belagt i senere kilder og regnes derfor som usikker.

Harald Hårfagres mor kalles Ragnhild i sagaene, og skal ha kommet fra Sogn. Ifølge Fagrskinna og Snorre var Ragnhild etterkommer av den legendariske skjoldungekongen Ragnar Lodbrok, men denne slektslinja er sannsynligvis en sen tradisjon. En tilhørighet til Sogn er likevel ikke usannsynlig. Noregs konungatal kaller da også Harald «sogningenes konge» før samlingsverket.

Bortsett fra navnet til Haralds far, er det lite vi kan vite om hans bakgrunn. Om Halvdan Svarte var småkonge eller høvding på Ringerike, mangler det entydige kilder Harald noen gang hadde en sterk maktposisjon her. Harald kan mer sannsynlig ha vært en av nokså mange sønner av regionale høvdinger eller småkonger, men som gjorde en karriere gjennom militær slagkraft på sjøen ved den viktige ferdselsveien langs kysten på Vestlandet. Det er først og fremst på Sørvestlandet at hans maktbase kom til å bli.

Slaget i Hafrsfjord

I sagatradisjonen sies det at Harald, etter å ha arvet Vestfold og Opplandene etter sin far, allierte seg med håløygjarlen Håkon Grjotgardsson. Så skal Harald ha fått innflytelse i Trøndelag før han angrep sjøkonger på Sørvestlandet. Slaget i Hafrsfjord, foreslått til å ha stått i år 872, var den avgjørende seieren som sikret Harald makten over hele Norge fram til sin død omkring 60 år senere.

Deler av denne framstillingen har blitt trukket i tvil. I skaldediktene, særlig i Haraldskvadet av Torbjørn Hornklove, er det klart at det er Harald som blir angrepet av konger som kommer østfra. Navnene på disse kongene nevnes også, det er Kjotve den rike og Haklang. Særlig navnet Haklang har vekt interesse, siden det er en runesteinJylland som minnes en person med dette navnet og som er datert fra omtrent denne tiden. Angriperne østfra ser dermed ut til å ha kommet fra Agder, Viken og Jylland, men ble slått tilbake ved Hafrsfjord.

Handel

Bakgrunnen for slaget i Hafrsfjord kan ha vært kontrollen over ferdselen fra Sørvestlandet til Kaupang i Viken, og videre til Hedeby i Danmark. Handelen mellom Nord-Norge, Kaupang i Vestfold, og videre til Europa, hadde pågått i lang tid før Haralds kongedømme, men var sårbar for angrep. Harald Hårfagres etablering av en sterkere kontroll langs Vestlandskysten og samarbeidet med høvdinger i Trøndelag og Hålogaland, kan ha fremmet handelen og gitt store inntekter.

Viken, der handelsstedet Kaupang lå, hadde lenge vært under den danske kongens kontroll, men fra omkring 860 synes den danske kongemakten å ha bli svekket. Dermed kan det ha oppstått en rivalisering om makten mellom de to viktige regionene i Sørvestlandet og Viken. Det er derfor nærliggende å tenke seg at Hafrsfjord-slaget kan ha åpnet veien handelsveien mot Kaupang og videre til Hedeby. Haraldskvadet sier i en strofe, som riktignok er blant de som kan være redigert inn i kvadet i middelalderen, at Harald giftet seg med den danske Ragnhild. Dette kan ha vært et ledd i en fredsavtale og alliansebygging med høvdinger og konger i Viken og Danmark. I sagaene kalles Ragnhild for datter av kong Eirik i Jylland. Kong Eirik er ikke kjent i noen annen kilde, men en allianse til en mektig høvding i Danmark er ikke usannsynlig.

Ottars beretning om sin ferd fra Nord-Norge, via Kaupang og Hedeby til England, fra slutten av 800-tallet nevner ingenting om verken Harald Hårfagre eller politiske forhold langs kysten. Det er likevel påfallende at ferden framstilles udramatisk og uten å nevne farer for angrep på den verdifulle lasten. Det er nærliggende å tenke seg at dette skyldes felles interesser blant mektige aktører langs handelsveiene, der Haralds rike var en nøkkel til at dette kunne fungere.

Haralds kongedømme

Haralds maktsenter var sannsynligvis AvaldsnesKarmøy. Dette var et strategisk sted for å kontrollere kystleden. Sagaene nevner flere gårder på Sørvestlandet som var tilknyttet Haralds styre, blant annet Alrekstad, Utstein, Seim og FitjarStord. Dette var trolig viktige og rike kongsgårder, som har gitt Harald både militære støttepunkter i regionen omkring Avaldsnes, og gode inntekter for seg og sin hird.

Utenom disse gårdene som var under mer direkte kontroll av Harald, kan det ha vært lokale stormenn og småkonger langs kysten som har anerkjent Haralds overherredømme. De kan ha lovet å følge Harald i krig, betale noe av handelsoverskuddet og yte veitsle. Slike allianser og nettverk var basert på personlige forbindelser og gjensidige forpliktelser. De var derfor skjøre, og varte i vikingtiden sjelden over lengre tid eller flere generasjoner. Harald Hårfagre ser derimot ut til å ha lyktes i å ivareta interessene til mange av disse, selv om hans kongemakt i mange sagaer ble forbundet med hardstyre som tvang selvstendige stormenn til å finne nytt land på Island.

Harald er kjent for sine mange kvinner og mange etterkommere. I sagaene sies det at han hadde barn med kvinner fra de fleste landsdeler i det sørlige Norge, og at han hadde 16 sønner. Noen av navnene på kvinnene og avkommet i den sene sagatradisjonen har blitt trukket i tvil, men at Harald hadde barn med mange kvinner fra ulike områder i Norge vurderes som mer sannsynlig. Ekteskap og frilleforhold kunne skape viktige allianser med kvinnenes familie i et rike som hadde få institusjoner.

I neste runde kunne Harald la barna oppfostres hos sine støttespillere og gifte dem inn i mektige familier, slik at det politiske nettverket ble utvidet. Et høydepunkt i denne alliansebyggingen var da Harald Hårfagre sendte sønnen Håkon til England en gang rundt 920. Alfred den store hadde etablert Wessex som det viktigste angelsaksiske kongedømmet, og etter hans død i 899 fortsatte sønnen Edvard den eldre (død 924) og sønnesønnen Æthelstan (død 939) å utvide denne makten. Disse kongene stanset den norrøne ekspansjonen i England, og inngikk allianser med karolingiske (franske) konger. Dette gjorde hoffet i Wessex til et av de viktigste politiske og kulturelle sentraene i Nord-Europa på 900-tallet.

Harald Hårfagres nære forbindelse med Wessex-kongene kan ha bidratt til at de fikk felles fiender. Dette kan forklare hvorfor Harald sies å ha kjempet mot skotter i Torbjørn Hornkloves Glymdråpa. At han selv dro på tokt over til Skottland, slik sagaene forteller, er likevel usikkert.

Død, etterkommere og ettermæle

Haralds nøyaktige dødsår er ikke kjent, men vanligvis dateres det til en gang mellom 930 og 933. Det riket som Harald Hårfagre hadde bygd opp gjennom handel, kongsgårder og allianser ble fort splittet. Alle kongssønner hadde i utgangspunktet en arverett, så lenge de fikk støtte til å få bønder til å hylle dem på tinget. Eirik Blodøks var den av sønnene som i første omgang fikk størst makt, men ble senere utmanøvrert av Håkon den gode. Håkon ble igjen utfordret av sønnene til Eirik og ladejarlene. Noe egentlig varig samling av Norge kan derfor sies å først å ha kommet på 1000-tallet.

Harald Hårfagres posisjon i historien om de norske kongene fikk økt plass på 1100-tallet. På begynnelsen av 1100-tallet skrev islendingen Sæmund frode en tapt krønike, delvis bevart gjennom diktet Noregs konungatal fra slutten av 1100-tallet. Her ble alle de senere norske konger etterkommere fra Harald. Noen år senere førte en annen islending, Are frode, kongenes slekt bakover fra Harald Hårfagre og bakover i tid, helt til den mytiske Yngve-Frøy som var opphavet til ynglingedynastiet.

Snorre Sturlason utvikler dette videre på begynnelsen av 1200-tallet, og legger særlig vekt på Harald Hårfagres arvekrav på Vestfold. Flere historikere har pekt på at dette synes å ha sammenheng med danskekongenes krav på overherredømme over Viken (som Vestfold var en del av) på 1100-tallet og begynnelsen av 1200-tallet. I denne situasjonen ville ynglingedynastiets historiske krav på området ha vært viktig for de norske kongen.

På 1800-tallet ble Harald Hårfagre udiskutabelt sett på som grunnleggeren av det norske riket, og fikk en viktig rolle i ideen om Norge som et selvstendig kongerike i forbindelse med nasjonsbyggingen frem mot unionsoppløsningen i 1905. I 1872, 1000 år etter at slaget i Hafrsfjord skal ha funnet sted, ble det derfor reist et minnesmerke ved Haraldshaugen ved Haugesund.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer (2)

skrev Ernst Håkon Jahr

Hva bygger en på når en sier at slager i Hafrsfjord stod omkring 885? 1000-årsjubileet var i 1872, og P.A. Munch opererte med 872. Koht regna seg med hjelp av generasjoner på 25 år fram til ca. 900, såvidt jeg husker. Andreas Faye oppgir i sin kortfatta 'Udtog af Norges Riges Historie' (1834) med nettopp 885, som altså også brukes her. Jeg lurer på hva det bygger på?
Beste hilsen Ernst Håkon Jahr, UiA

svarte Ida Scott

Hei! Takk for kommentar. Årstallen 885, eller 880-åra, kommer fra blant andre Johan Schreiner og Ólafia Einarsdóttir. Jeg tror det er Are Frodes kronologi som legges til grunn i denne beregninga. Se f.eks Ólafias Studier i kronologisk metode i tidlig islandsk historieskrivning (1864). Vennlig hilsen Ida Scott, redaksjonen.

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg