Skatt, økonomiske ytelser, i praksis pengeytelser, som stat og kommune pålegger borgerne uten at disse får direkte motytelser.

Skatters berettigelse er gitt i og med at man anerkjenner staten som en organisasjon, hvor medlemmene er forpliktet til å medvirke til statsformålene.

Den skotske filosofen Adam Smith (1723-90) oppstilte fire grunnsetninger:

  • Skattene må være fast bestemt og frie for vilkårlighet;
  • enhver skatt bør innkreves på den tid og på den måte som antas å være den mest bekvemme for skattyteren;
  • oppebørselsomkostningene bør reduseres til det minst mulige;
  • skatter bør så vidt gjørlig legges på inntekten etter evnen.

Skattene har i dag et tredobbelt formål:

  • De skal dekke fellesskapets utgifter,
  • de skal være et middel til økonomisk utjevning mellom innbyggerne
  • de skal virke styrende på innbyggernes økonomiske atferd.

Skattene har også vesentlig betydning for den samlede økonomiske politikk.

Før andre verdenskrig stilte man vesentlig følgende krav til skatten: et såkalt eksistensminimum bør være skattefritt. For inntekter som går ut over dette minimum bør skatten være stigende etter skatteevnen, som beror på inntektens størrelse og skattyterens forsørgelsesbyrde.

Dette kan oppnås ved stigende, såkalt progressive, skattesatser, som i Norge ved beskatningen til staten.

Beskatningen bør også ta hensyn til inntektens natur, således bør inntekt av formue rammes hardere enn inntekt av personlig arbeid. Vår formuesskatt tok opprinnelig vesentlig sikte på dette.

Videre måtte man stille det krav til skattene at de regelmessig måtte kunne bæres av inntekten, slik at formuen kan holdes urørt. Skattene måtte heller ikke i urimelig grad hindre ny kapitaldannelse.

Etter andre verdenskrig er imidlertid skattene mer ansett som et ledd i den sosiale og økonomiske politikk som har vært ført med sikte på inntektsutjevning mellom personer og næringer, regulering av næringslivet og dermed beskjeftigelse, bosetting med mer.

I Norge betales det skatt på formue og inntekt både til kommune, fylkeskommune og stat. Stortinget fastsetter hvert år i statsskattevedtaket hvem som er skattepliktig og skattenes størrelse. Vedtakene har henvisning til lover hvor de nærmere regler er angitt.

Kommunestyrene fastsetter hvert år skatteprosenten innen grenser som angitt i loven eller i et stortingsvedtak.

Skatter som blir fordelt på borgerne ved en utskrivning, kalles direkte skatter. Skatter som blir knyttet til visse handlinger, som innførsel, forbruk, omsetning med mer, kalles indirekte skatter.

For å skaffe seg inntekter, og for å regulere forbruket av visse varer, bruker staten også avgifter og subsidier.

I de senere år har det vært lagt til grunn at uheldige virkninger av høy, direkte nettobeskatning bør begrunne en reduksjon av de direkte skatter, eventuelt til fordel for de indirekte.

Det anføres at den politikk som føres på så mange vis virker inntektsutjevnende, slik at direkte skatter ikke lenger er nødvendig i samme grad. Også ved en indirekte beskatning, subsidier og barnetrygd er det mulig å oppnå en ikke liten grad av progressivitet.

Det var blant annet slike betraktninger som lå til grunn for den store skatteomleggingen i 1970.

Se også formuesskatt, inntektsskatt, ligning, personinntekt, petroleumsbeskatning, toppskatt og trygdeavgift.

Etter skattebetalingsloven av 17. juni 2005 skal alle personlige skattepliktige betale forskudd på formues- og inntektsskatt samt trygdeavgifter.

Arbeidsgiveren plikter å trekke skatt ved utbetaling av lønn og liknende ytelser. Trekkets størrelse fremgår av et skattekort som lønnstageren får utstedt. Trekk foretas etter tabell eller med en angitt prosent av lønnsbeløpet.

For næringsinntekt og kapitalinntekt av betydning blir det utskrevet forskuddsskatt. Formuen og inntekten ved siste ligning legges vanligvis til grunn ved utskrivningen av denne.

Trekk og innbetalte forskudd blir avregnet mot den endelige skatt som er fastsatt ved en ligning etter årets utløp, og ved skatteoppgjøret blir det innkrevd restskatt eller utbetalt overskytende beløp.

Den omfattende skattereformen i 1992 var i hovedsak en reform av inntektsskatten, både den som betales av personer og den som betales av foretak (selskaper).

Bakgrunnen var den utviklingen som hadde funnet sted i 1970- og 1980-årene, med økning av skattesatser samtidig som det foregikk en stadig uthuling av skattegrunnlaget ved at det ble gitt fradrag i inntekten som innebar utsettelse med skattebetalingen (skattekreditter).

Det vesentlige i reformen var en avskaffelse av de fleste skattekredittene ved å fjerne adgangen til betingede avsatte gevinster. Det ble også innført et nytt avskrivningssystem (saldosystemet). Et sentralt element i reformen var også en revisjon av selskapsbeskatningen, både beskatningen av aksje-, kommanditt- og ansvarlige selskaper.

Det ble fastsatt en flat skattesats på 28 %. Selskapene betalte bare 28 % i skatt, og eierne slapp dobbeltbeskatning ved at det ikke skulle betales skatt på utbytte etter at selskapet hadde betalt skatt av overskuddet. På arbeidsinntekt ble det imidlertid i tillegg utlignet en trygdeavgift og for høyere inntekter også toppskatt, slik at høyeste skattesats er om lag 50 %. For at disse skattene skulle treffe all arbeidsinntekt, ble det fastsatt særskilte regler om deling av næringsinntekt (delingsmodellen).

Den nye skattereformen 2004–06 foretok endringer i næringsbeskatningen, der prinsippet var at næringsvirksomheter skulle skattlegges etter samme grunnprinsipper uavhengig av organisasjonsform.

Det ble også opprettet et nytt aksjonærregister. Delingsmodellen ble avløst av et helt nytt regelsett for aksjonærer som medførte beskatning på aksjeutbytte og skatt på gevinst utover et såkalt “skjermingsfradrag”.

Hovedformålet ved den nye aksjonærmodellen var å redusere forskjellen i beskatning av kapital og arbeid ved å beskatte utbytte ut over et visst nivå som alminnelig inntekt.

Aksjonærmodellen gjelder bare personlige aksjonærer; for andre aksjeeiere (f.eks. aksjeselskap) er det innført en fritaksmetode som i hovedsak fritar selskapene for skatt.

Det ble også foretatt visse endringer i skattereglene for landbruket, samt enkelte endringer i skattleggingen av bolig, bil og særfradrag, blant annet ble fordelsbeskatningen ved bruk av egen bolig og fritidsbolig opphevet.

I Norge reguleres beskatning av et omfattende lovverk; noen av de viktigste skattelovene er:

  • lov om skatt av formue og inntekt (skatteloven) av 26. mars 1999,
  • lov om betaling og innkreving av skatt av 17. juni 2005,
  • lov om eiendomsskatt til kommunene av 6. juni 1975,
  • lov om skattlegging av undersjøiske petroleumsforekomster m.m. av 13. juni. 1975,
  • lov om ligningsforvaltning (ligningsloven) av 13. juni 1980
  • lov om særregler for beskatning av selskaper og selskapsdeltakere (selskapsskatteloven) av 20. juli 1991.

Leidangsskatten fra 1100-tallet er den eldste kjente skatten i Norge. Med Magnus Lagabøtes landslov (1270-årene) ble denne skatten omgjort fra personskatt til en fast skatt på eiendom (se leidang og landskyld). En annen skatt fra slutten av 1200-tallet er vissøre, som også var en eiendomskatt. Fra middelalderen kjenner vi også veitsle, som innebar fritt underhold for kongen og hans følge i det distrikt hvor de oppholdt seg på reise. Etter hvert ble veitsle en fast skatt. Disse skattene ble betalt i naturalier.

Fra 1500-tallet ble odelsskatt og leilendingsskatt ilagt henholdsvis jordeiere og jordleiere. På 1600-tallet kom det en rekke ekstraskatter; den viktigste av disse, landskatten, gikk fra 1620-årene over til å bli en fast skatt. Den kalles senere unionsskatt og fra 1640-årene kontribusjonen. I 1665 ble det opprettet en landsdekkende skattematrikkel, som avløste jordebøkene som inntil da hadde tjent som eiendomsregistre ved innkreving av eiendomsskatt. I Norge liksom i Danmark utviklet matrikkelen seg på grunnlag av landskylden, dvs. avgiften på jordeiendom opprinnelig betalt i naturalier; i matrikkelen ble angitt hva hver eiendom på den måten måtte yte. Byskatt til kronen og stadsskatt til byene ble pålagt byborgerne på 1600-tallet. Formannskapslovene av 1837 medførte en avvikling av landskatten og kommunene fikk anledning til å kreve inn fattigskatt og skoleskatt.

Veksten i offentlige utgifter medførte et behov for økt direkte beskatning, og ved skatteloven av 1882 ble direkte kommuneskatt på eiendom, formue og inntekt innført. Direkte statsskatt på formue og inntekt kom i 1892; fra 1895 ble inntektsskatten progressiv. I 1957 ble skatt av årets inntekt innført, praktisert som en forskuddsordning med endelig avregning året etter at inntekten er opptjent. Fra 1976 skal inntektsskatt også betales til fylkeskommunen. I dag er det lov av 26. mars 1999 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) som gir retningslinjer for den direkte beskatningen.

Fra 1930-årene har omsetningsskatter vært et vesentlig element i skattesystemet. Dette ble sterkt utbygd fra 1970, da merverdiavgiften ble innført. En spesiell skatt er petroleumsskatten, som fra 1960-årene er knyttet til virksomhet på den norske delen av kontinentalsokkelen.

TRYGDEAVGIFT
Lønnsinntekt 8,2 %
Næringsinntekt i jordbruk, skogbruk og fiske; barnepass 8,2 %
Annen næringsinntekt 11,4 %
Pensjonsinntekt 5,1 %
Personinntekt til personer under 17 år og over 69 år 5,1 %
Nedre grense 39.600 

SKATTER PÅ ALMINNELIG INNTEKT
Kommune, fylkes- og fellesskatt
Finnmark og Nord-Troms 23,5 %
Landet ellers 27 %
Maksimale marginale skattesatser
Samlet maksimal marginalskatt på lønn og personinntekt fra
næringsvirksomhet i jordbruk, skogbruk og fiske 47,2 %
(i Nord-Troms og Finnmark) (43,7 %)
Samlet maksimal marginalskatt på personinntekt fra
annen næringsvirksomhet 50,4 %
(i Nord-Troms og Finnmark) (46,9 %)

TOPPSKATT
Sats, 1. trinn 9 %
(for personer skattepliktig i Finnmark og Nord-Troms) (7 %)
Nedre grense 527.400 
Sats, 2. trinn 12 %
Nedre grense 857.300 
Frikortgrense 39.950 

STANDARDFRADRAG M.M.
Personfradrag
klasse 1 48.800 
klasse 2 70.800 
Minstefradrag
Sats for lønn 43 %
Sats for pensjon 27 %
Øvre grense for brutto lønn 84.150 
Øvre grense for brutto pensjon o.l. 70.400 
Nedre grense 4.000 
Skattefradrag for alders- og AFP-pensjonister 30.000 
Nedtrapping med 15,3 % av pensjon som overstiger 175.900 
Nedtrapping med 6 % av pensjon som overstiger 266.900 
Skattereduksjonsregel for uførepensjonister
Avtrappingssats 55 %
Skattefri nettoinntekt, enslig 131.400 
Ektepar. Gjelder også for enslig forsørger som mottar overgangsstønad, men ikke for nye mottakere av overgangsstønad i 2014. 120.800
  • Harboe, Einar m.fl.: Ligningsloven med kommentarer, 6. utg., 2005
  • Lossius, Petter m.fl.: Skattebetalingsloven med kommentarer, 2003
  • Zimmer, Frederik: Lærebok i skatterett, 7. utg., 2014

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.