Sosialdemokrati, betegnelse på moderate og reformorienterte former for sosialisme. Politiske partier som forfekter en slik ideologi, omtales gjerne som sosialdemokratiske partier, og personer som kretser til disse kalles gjerne sosialdemokrater.

Det forekommer også at land eller politiske systemer omtales som sosialdemokratiske, dersom slike partier har vært toneangivende i politikkutformingen over lengre tid.

I Norge er det i første rekke Arbeiderpartiet som blir regnet som et sosialdemokratisk parti. Internasjonalt regnes Norge og resten av Skandinavia som representanter for en sosialdemokratisk samfunnsmodell.

Sosialdemokrati er i vår tid en ideologi som vektlegger betydningen av individuell frihet og anser en relativt høy grad av politisk eller demokratisk kontroll med markedsøkonomien som nødvendig for å bygge ut den enkeltes frihet til å bestemme over eget liv.

Med utgangspunkt i hensynet til individets frihet – og en likest mulig fordeling av slik frihet – går sosialdemokrater derfor inn for at staten skal jevne ut sosiale og økonomiske forskjeller og innføre et blandingsøkonomisk system, blant annet med utbygging av offentlige velferdsordninger, i det som gjerne blir omtalt som en velferdsstat.

Særlig i de nordiske land har denne blandingsøkonomien kommet til uttrykk som et korporativt system, der fagforeninger, arbeidsgiverorganisasjoner og staten går inn i forhandlinger med hverandre om lønnsfordelingen og øvrige vilkår på arbeidsmarkedet.

Den sosialdemokratiske ideologien oppstod i likhet med begrepet på midten av 1800-tallet, som en reaksjon på tenkningen til Karl Marx.

Marx hadde i Det kommunistiske manifest fra 1848 kritisert blant andre Louis Blanc for å være villig til å forhandle med borgerlige politikere og myndigheter om politiske reformer. I stedet mente Marx at en revolusjon var nødvendig for å få i stand tilstrekkelig dyptgående og varige samfunnsendringer.

Her til lands tok Marcus Thrane og hans arbeiderforeninger på omtrent samme tid også til orde for demokratiske reformer, og krevde samtidig en politikk for økonomisk omfordeling.

Særlig den tyske aktivisten Ferdinand Lassalle, som i årene rundt 1860 brøt med Marx og gikk inn for forhandlinger med myndighetene i de tyske statene om reformer som skulle sikre et mer demokratisk styresett og bedre levekår for arbeiderklassen, kan regnes som en tidlig representant for en sosialdemokratisk ideologi.

Dannelsen av Allgeimener deutscher Arbeiterverein («Den allmenne tyske arbeiderforening»), som ble etablert av blant andre Lassalle i 1863, regnes som grunnleggelsen av dagens tyske sosialdemokratiske parti, Sozialdemokratische Partei Deutschlands (SPD).

Siden Lassalles tenkning og politiske praksis sprang ut av hans oppgjør med en marxistisk ideologi, forekommer det at den sosialdemokratiske ideologien blir betraktet som en revisjon av den marxistiske lære. Sosialdemokrater omtales derfor av marxister og kommunister som revisjonister.

Senere har sosialdemokratiske tenkemåter blitt videreutviklet av blant andre den tyske teoretikeren og politikeren Eduard Bernstein, som i årene rundt det forrige århundreskiftet – og i likhet med Lassalle en generasjon før ham – brøt med den ortodokse marxismen og gikk inn for gradvise reformer av det økonomiske og politiske systemet.

Bernstein mente at Marx hadde tatt feil om potensialet for gradvise politiske reformer, og hevdet at tiår med målrettet politisk arbeid allerede hadde vist at det var mulig å oppnå konkrete forbedringer med parlamentariske og demokratiske virkemidler, uten å gå veien om en revolusjon.

I de nordiske land er det særlig politikere som Thorvald Stauning, Hjalmar Branting og Per Albin Hansson som har gitt den sosialdemokratiske ideologien et særegent nordisk uttrykk.

At sosialdemokratisk teori ble utviklet gradvis, og av flere ulike tenkere, har ført til at teorien er blitt lite enhetlig og preget av en viss variasjon fra land til land, i hvert fall om en sammenligner den med tradisjonen etter Marx eller Lenin.

Selve begrepet sosialdemokrati oppstod på midten av 1800-tallet, først i Frankrike, i revolusjonsåret 1848, der det ble brukt om Louis Blanc og hans tilhengere.

Senere ble betegnelsen brukt av tyske sosialister og fagforeninger i årene etter 1860, for å understreke at de ønsket demokratiske reformer, herunder også allmenn stemmerett for begge kjønn, og uten ulike mekanismer som sikret velstående borgere mer innflytelse enn andre.

På denne tiden var imidlertid mønsteret at reformorienterte og revolusjonære krefter organiserte seg i de samme politiske partiene og fagforeningene, og betegnelsen sosialdemokrati hadde ikke en klart fastlagt betydning. I stedet ble ord som sosialdemokrati, sosialisme og kommunisme brukt om hverandre, som synonymer.

Etter 1920 har sosialdemokrati blitt en betegnelse med et mer fastlagt innhold, noe som i hovedsak skyldes at Lenin og de øvrige lederne for oktoberrevolusjonen i Russland begynte å omtale seg selv konsekvent som kommunister.

De sosialister som på sin side ønsket å videreføre et demokratisk styresett, og som uttrykte skepsis til revolusjonære omveltninger, ble av kommunistene omtalt som sosialdemokrater og definert som en av kommunistenes ideologiske fiender.

Dette var en begrepsbruk som sosialdemokratene tok til seg og gjorde til sin egen, slik at «kommunisme» og «sosialdemokrati» utviklet seg til å bli gjensidig utelukkende kategorier.

Tilhengere av begge ideologier fortsatte imidlertid å bruke «sosialisme» som en betegnelse på sin egen politiske ideologi.

  • Brandal, Nik., Øivind Bratberg og Dag Einar Thorsen. Sosialdemokratiet: Fortid – nåtid – framtid. Oslo: Universitetsforlaget, 2011.
  • Berman, Sheri. The Primacy of Politics: Social Democracy and the Making of Europe's Twentieth Century. Cambridge: Cambridge University Press, 2006.
  • Brandal, Nik., Øivind Bratberg og Dag Einar Thorsen. The Nordic Model of Social Democracy. Basingstoke: Palgrave Macmillan, 2013.
  • Hicks, Alexander. Social Democracy and Welfare Capitalism: A Century of Income Security Politics. Ithaca, New York: Cornell University Press, 1999.
  • Meyer, Thomas og Lewis Hinchman. The Theory of Social Democracy. Cambridge: Polity, 2007.
  • Sejersted, Francis. The Age of Social Democracy: Norway and Sweden in the Twentieth Century. Princeton, New Jersey: Princeton University Press, 2011.
  • Sassoon, Donald. One Hundred Years of Socialism: The West European Left in the Twentieth Century. 2. utg. London: I. B. Tauris, 2014.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.